Å angre på barn

[FangeLiv]

Inspirert av tråden om barn eller ikke barn, der mange skriver at det er større sjanse for at man angrer på at man ikke fikk barn, enn at man fikk.

Dette indikerer jo at man kan komme til å angre på å ha fått barn selv om sjansen er liten.

Har aldri hørt om noen som angrer, og jeg vil tro at det er nokså tabu å tenke/snakke om.

Jeg angrer ikke i det hele tatt, men har bare prøvd meg i fem måneder og det har vært ganske grei kjøring til nå.

Ser for meg at f. eks. med tre barn under fem år kan det være dager da man tar seg i å savne "det gamle livet".

Men tanker som "fillern, vi skulle ikke laget denne ungen", hører man aldri om.

Noen som har noen tanker om dette?

[Gjest Gjest]

Joda, det har jeg både tenkt og uttrykt høyt til min mann. Men det hjelper jo ikke.. Ungen er jo her. Så å angre på sånt blir jo i seg selv bare å legge ekstra stein på byrden. Tullete hvis man faktisk ønsker en endring til det bedre.

Og jeg aner jo ikke om livet HADDE vært noe bedre uten. Det blir jo bare spekulasjon, med litt uflaks hadde jeg fått ALS istedet, sant.

Men jeg har angret og sagt det ja. Etter fem uker uten søvn, med trassunge, null avlastning, åtte armer for lite, dårlig råd og altfor få timer i døgnet. Så har jeg skreket og grått at jeg angret.

Men det gikk over. Og vanligvis angrer jeg ikke. Så jeg ser ikke på det som noe krise å si at JA jeg har angret. Av og til.

[Gjest salma]

Aldri angret på mine barn, men har forbannet omstendighetene rundt. Det er noe helt annet, og har ikke noe med mine følelser for barnet å gjøre.

[Gjest Hilde K S]

Aldri angret på mine barn, men har forbannet omstendighetene rundt. Det er noe helt annet, og har ikke noe med mine følelser for barnet å gjøre.

*signerer*

[Gjest En mamma]

*signerer*

Signerer. Ts, for et dumt spørsmål. En abort kan man angre på. Tulletråd?

[Sissan]

Klart man kan angre på å ha fått barn. Problemet er jo bare at når barnet er der, elsker man det, og ville ikke vært foruten den personen det er. Men at man kan angre på at man fikk barn, tror jeg sikkert. Og en slik anger medfører skam og er vanskelig å snakke om - helt klart.

[Gjest Gjest]

Folk angrer fordi forventningene er for høye. Film og media forteller oss nesten bare god-sidene med barn, og folk tenker på barn som hyggelig krydder til hverdagen, mens de totalt har glemt at deres oppgave fremover er å oppdra og skape et godt liv til avkommet.

Å ha barn er hardt arbeid, og sånn skal det også være

[Gjest Gjest_Ella_*]

Joda, det har jeg både tenkt og uttrykt høyt til min mann. Men det hjelper jo ikke.. Ungen er jo her. Så å angre på sånt blir jo i seg selv bare å legge ekstra stein på byrden. Tullete hvis man faktisk ønsker en endring til det bedre.

Og jeg aner jo ikke om livet HADDE vært noe bedre uten. Det blir jo bare spekulasjon, med litt uflaks hadde jeg fått ALS istedet, sant.

Men jeg har angret og sagt det ja. Etter fem uker uten søvn, med trassunge, null avlastning, åtte armer for lite, dårlig råd og altfor få timer i døgnet. Så har jeg skreket og grått at jeg angret.

Men det gikk over. Og vanligvis angrer jeg ikke. Så jeg ser ikke på det som noe krise å si at JA jeg har angret. Av og til.

Pleide å si det samme til min mann tror de fleste har de periodene som du sier uten søvn osv da sier man gjerne ting man ikke mener

[Gjest imli]

Ja, jeg har angret.

[gompen]

Jeg har angret på å ha fått barn. Og jeg skal ikke ha flere barn enn det ene jeg allerede har. Jeg gjør allikevel en god jobb som forelder og elsker mitt barn.

[Gjest Gjest]

Signerer. Ts, for et dumt spørsmål. En abort kan man angre på. Tulletråd?

Hvorfor skulle dette være en tulletråd? Fordi det innebærer tabubelagte tanker? Er det mer feil å si at man tidvis angrer på sine barn, men tar oppgaven alvorlig, enn å få barn man hevder man ønsker for så ikke å ta oppgaven alvorlig nok?

Jeg vil vel si som Salma at jeg kan forbanne omstendighetene først og fremst, men har det hendt at jeg har angret? Ja. Har 5 som alle har vært ønsket og planlagt. Alle er høyt elsket, men når ting går fullstendig på tverke, babyen skriker av sult eller kolikk, toåringen har 40 i feber og har nettopp kasta opp over hele sofaen og eldstemann husker at han skal ha med oppskårne grønnsaker til skolekjøkkenet 2 minutter før skolebussen går og den ène barnevakten som gir mannen min og meg barnefri en kveld i året ringer og avlyser daten vi har gledet oss til i tre måneder... ja, da hender det jeg lurer på hva i hel...te jeg har gjort med livet mitt.

Men andre dager (som det heldigvis er flest av) er jeg supermamma som klarer alt på strak arm og har verdens fineste unger.

[Gjest Gjest]

Jeg har hørt om noen veldig få som har angret på å få barn. De fleste av disse er alikevel kjærlige og gode foreldre.

Derimot har jeg hørt om en hel del dårlige foreldre, og barn som har angret på å ha blitt laget.

[Gjest Gjest]

Jeg vil ikke bruke ordet angre, det er et ganske sterkt ord(men tror det er noen som gjør det da...),derimot vil jeg si at skulle jeg valgt å leve livet mitt om igjen så TROR jeg at jeg ville valgt et liv uten barn. Selvsagt hører du aldri noen si de angrer, det er nok alt for tabu!

[PiriPiri]

Hvis ingen hadde angret og dermed gjort en elendig jobb med barna sine, hadde vi kanskje ikke trengt barnevern og andre barneomsorgsinstanser...vi hadde kanskje ikke satt ungene våre i barnehage flere timer i uka enn det vi selv har lov til å arbeide, og vi hadde kanskje ikke hatt tusenvis av barn som lever med angst og depresjon...

stakkars stakkars barn som vokser opp med angrende foreldre...

[Pingting]

Signerer. Ts, for et dumt spørsmål. En abort kan man angre på. Tulletråd?

Det er vel heller du som skriver tullesvar? Ikke rart dette er tabu å snakke om.

[Gjest En annen mamma]

Det er mye man kan angre på her i livet, og det meste kan man faktisk gjøre om også. Man kan velge feil utdannelse - men det kan man gjøre om dersom man virkelig vil. Man kan selge bilen, bytte hus og skille seg fra ektefellen. Man kan gi bort hundevalpen også, om så er.

Men et barn kan man ikke kvitte seg med om man angrer. Om man angrer, må man bite angeren i seg og aldri, aldri, aldri la følelsen komme til syne. Barnet er rett og slett så utrolig mye viktigere enn en selv.

[Gjest Gjest_Jay_*]

Jeg tror ikke at familier som får støtte fra barnevernet gjør det fordi foreldrene setter seg ned og angrer på å ha fått babyen. Det er nok litt mer kompliset enn som så..

[Gjest Gjest]

Hvis ingen hadde angret og dermed gjort en elendig jobb med barna sine, hadde vi kanskje ikke trengt barnevern og andre barneomsorgsinstanser...vi hadde kanskje ikke satt ungene våre i barnehage flere timer i uka enn det vi selv har lov til å arbeide, og vi hadde kanskje ikke hatt tusenvis av barn som lever med angst og depresjon...

stakkars stakkars barn som vokser opp med angrende foreldre...

Hvis det var en så enkel grunn til barnemishandling så kunne vi bare satt opp en returdisk og løst problemet. Jeg tror ikke foreldre som mishandler barna, bevisst eller fordi de ikke makter oppgaven gjør det fordi de angrer.

[Karry]

Å ha barn er fint og veldig krevende. Synes jeg da..

Poenget er at familie totalt sett er en stor verdi i mange år og generasjoner. Det gir mye mer enn det tar over tid. Hvis du velger bort barn, så er det altså ingen etter deg. Det ser man ikke tapet av når man er ung, og når man er blitt gammel er toget gått.

Det er sikkert noen som angrer, men de sier det sikkert ikke. Rimelig tabu...

[Gjest Gjest_blue_*]

Jeg har tre flotte gutter som jeg elsker høyt og inderlig. Og som jeg tenker det skulle ha vært fint å kunne smelte sammen til en. Jeg angrer ikke på at jeg fikk barn, men hadde jeg kunnet spole tiden tilbake ville jeg nok ha stoppet ved ett, evt fått de over et mye større tidsrom enn knappe fem år (som slett ikke er oppsiktsvekkende tett). Hvorfor? Fordi hvert barn er en hel verden, og jeg føler altfor ofte at jeg ikke klarer å være den moren jeg gjerne skulle vært overfor hvert enkelt avkom.

Guttene mine sorterer under det som i barnehage/skole kalles harmoniske barn, og hverdagslivet går sin vante gang med latter, lek og søskensjalusi. Men, jo - jeg angrer på antallet, og det er noe jeg må leve med resten av livet. Og noe som jeg kan slenge flåsete bemerkninger om her, men som jeg ALDRI kan si verken til guttene selv eller nær familie. Og IKKE til venninner som strever med å få barn eller ønsker seg flere enn det/de de allerede har.