Erfaringer rundt bosted - by eller land?

[Gjest Gjest_Bekka_*]

Jeg flyttet med min samboer til et lite sted. Det ble slutt etter ett år og selv om jeg har familie her, kjenner jeg ingen andre. Jeg hilser på butikkdama - det er alt.

Da vi kom hit, syntes jeg at mange muligheter lå foran meg, men så viste det seg at det er umulig å få deltidsjobb eller vikariater. Jeg er uføretrygdet, men takler en deltidstilling og ser på det som nødvendig for at jeg skal fungere sosialt og leve strukturt.

Det er ingen tilbud om fritidsaktiviteter (jo fotball og bedehus), ingen kino og det går cirka to busser daglig. Det er to mil til nærmeste butikk. I sommer var familien min på besøk, men da de dro følte jeg et nesten barnslig savn. Jeg savner de nå når jeg skriver. De bor i en større by, mine foreldre, mine søsken og mine voksne barn. Og vennene mine.

Den sparepotten jeg hadde lagt opp ved å ta vikariater i byen før vi flyttet, brukte jeg i felleskap med eksen, så jeg må spare for å ha råd til å flytte igjen. Angsten er blitt verre og jeg har bodd så mange år i byen at jeg er vant til å ha tilbud rundt meg. Jeg har ikke bil og de eneste jeg ser av og til en noen tanter. Det er hyggelig nok, men...

Jeg har lyst på en katt, men når jeg ikke trives her vil jeg ikke ta ansvar for et dyr. Da må den bli med på flyttelasset når jeg får spart noe. Jeg er avhengig av å leie bolig.

Det siste året har jeg levd så isolert at angsten er blitt verre og jeg har problemer med å stå opp om morgenen. Jeg prøver å gå noen turer, lage middag, holde huset passe rent...se på tv, lese, sitte foran pcen. Hobbyene mine inspirerer ikke, maling, skrive dikt...

Dette er livet mitt redusert til. Jeg føler at det er blitt så innskrenket som det aldri har vært. Jeg skylder ikke på naboene, men hvem renner ned døra til naboene sine? Ikke på bygda engang.

Min eks kom raskt inn i et dårlig miljø da vi flyttet hit. jeg var litt sammen med de i starten, men trakk meg tilbake. Han begynte med stoff igjen, og det var grunnen til at det ble slutt. Naboene holdt avstand. Jeg sa at jeg ikke ville ha besøk av de som solgte og brukte stoff. Alle vet hvem de er, men han lot de komme på besøk. Det satte en effektiv stopper for mitt videre sosiale liv selv om det ble slutt. Folk glemmer ikke så lett.

Jeg ble kjent med en nabo som ikke omgås andre her. Han var veldig hyggelig og vi var kun venner. Men en kristen tante fikk "oppgave fra Gud" ??? - å sette en stopper for det, siden vi ofte tok noen drinker sammen. Ikke så ofte, av og til bare. Hun stod på døra hans og ba han holde seg unna meg.

Etter det har jeg ikke tatt kontakt med han. Han liker ikke bråk, blir regnet som en enstøing, dvs tanter som kommer på døra hans er ikke ønsket. Dette gjelder bare en tante, men en er en for mye.

Etter det har jeg også holdt meg enda mer i bakgrunnen og vil ikke besøke eller ha så mye besøk av tanter.

Livet mitt er blitt lik et skip som er satt i en flaske og korket igjen. Jeg angrer på at jeg flyttet fra byen. Jeg hadde angst også da, men var mer sosial og tilbudene var mange. Da var det mitt valg å holde meg utenfor i perioder. Her er det ikke tilbud. Det er en lokal forening i Røde Kors her, så jeg regnet med som mangeårig medlem at det kanskje er noen aktiviteter, men jeg har ikke hørt noe fra lokalforeningen og nå er angsten og delvis depresjonen en så stor del av livet mitt at jeg ikke føler noe intiativ.

Jeg har noen søskenbarn her, som er hyggelige og virker greie, men de har nok med barn, jobb og mann. Og etter at det ble slutt med eksen, ble det ikke bedre. Ryktet hadde satt seg på meg også.

Det er bare en tante jeg kan prate med, men ikke om alt. Hun jobber innen psykiatrien, og forstår ønsket mitt om å flytte og kunne velge om jeg vil jobbe deltid, og at jeg føler meg fremmed her.

Min eneste trøst er at jeg ikke har kjøpt en bolig, men bare leier. Jeg kan dra til foreldrene mine over vinteren, men jeg har ikke lyst å bo "hjemme".

Jeg skriver litt om min situasjon, men jeg lurer på om andre har andre erfaringer og hva som skal til for å bryte muren på bygda? Hvis det går an da...

[Gjest Gjest_Bekka_*]

Jeg håper ikke at innlegget mitt ble for ensidig. Jeg fikk en dårlig start og er klar over at det har påvirket veldig.

Noen vil kanskje trives bedre på landet enn i byen. Jeg trives jo med stillheten og naturen. Men det kan bli for stille.

Man speiler seg i andre, og jeg savner mine venninner i byen. Det er langt så jeg kan ikke bare ta en helgetur dit med min trygd - jeg og eksen flyttet en flyreise unna.

[Gjest Gjest_hedda_*]

Hei Bekka

Jeg bor selv i byen, og lenger ofte til mer landlige og rolige omgivelser. Men med sosial angst er det faktisk en stor fordel å omgi seg med mennesker. Nå vet jeg ikke om det er sosial angst du har, eller "bare" generell angstlidelse, men det er jo sant som du sier: vi speiler oss i andre mennesker. Alene blir vi i større eller mindre grad ulykkelige, selv om det kan være lurt å trekke seg tilbake i visse perioder av livet. Du kan jo tenke på denne "feil-flyttingen" din ut på landet som en slags øyeåpner. Du begynner å innse at du hører sammen med andre mennesker og lenger tilbake til de. Hvis du har venner i byen: flytt tilbake! Vennskap kan gli ut i sanden pga. fysisk avstand og at man sjelden treffer hverandre. Dra tilbake til byen, til større sosiale tilbud og aktiviteter. Hver gang du går ut av døren vil du da møte andre mennesker, og det vil være terapi for angsten.

Det kan være vanskelig å bli kjent med nye folk på et nytt og lite sted. De folkene som bor der er av og til folk man ender opp med å være sammen med i mangel på noe bedre. I byen er det større sjanse for å treffe folk man faktisk har mye til felles med, og da blir vennskapene gjerne bedre og sterkere. Jeg sier ikke at det ikke er potensiale for vennskap på bygda, men bare at det er langt færre valgmuligheter. Samtidig drukner man ikke i mengde på bygda, og sånn sett kan det være enklere å bli sett. Du må nesten veie fram og tilbake hva du selv synes er best for deg. Men siden du allerede har venninner i byen, og føler det blir stusselig med lite liv og aktiviteter rundt deg, hadde jeg satt kursen tilbake til bylivet, om jeg var deg. Kanskje du skal gjøre en siste innsats før nyttår, å prøve finne deg mer til rette på bygda? Prøve enda hardere på å etablere noen bekjentskaper?

Ikke la lysten til å ha katt gjøre sitt til at du velger bli boende på bygda. Det er ikke gjennom en katt eller en hund vi mennesker skal leve livene våre, selv om dyr er aldri så mye selskap og hygge. Når du kommer tilbake til byen kan du kanskje melde deg som frivillig hjelper for en dyreorganisasjon (Dyrebeskyttelsen, FOD, osv), og få dekket behovet for å kose med katter på den måten.

Lykke til!

[Gjest stillness]

Jeg bor selv på bygda,og bodde i byen før så jeg kjenner meg igjen i endel av det du skriver.

Har angst selv,og dermed er det ikke alltid like lett å komme seg ut blant folk. Jeg savner noe å gjøre på fritiden her,men tilbudet er dårlig eller av ingen interesse for meg.

Er enig med Hedda at når man har angst så er det faktisk lettere i byen.Man kommer seg ut fordi det er et større tilbud å velge mellom.

Hadde jeg vært i din situasjon så ville jeg nok vurdert sterkt å flytte tilbake til byen når du mistrives slik som du gjør.

Jeg har egentlig ingen gode råd når det gjelder å bryte muren på bygda,for jeg er i samme situasjon selv.

Kommer nok til å flytte til et annet sted selv når jeg er ferdig her,for jeg er ganske lei.

[Gjest Gjest_Bekka_*]

Tusen takk for forståelse og svar.

Jeg er i grunnen en positiv person som har levd i mange år med angst. Sosial angst og generell angst (generell angst som utarter seg som bekymring for alt som KAN skje av negativ art...men jeg vet at tankene mine er urimelige, jeg har snakket med en venn og han sa at alt man tenker på den måten, nesten aldri vil skje) Jeg er enig, men jeg har mistet mange venner. Enten har de dødd av sykdom eller overdose eller selvmord. Jeg levde også i et rusmiljø da jeg var i begynnelsen av 20-årene og før det. Likevel taklet jeg utdanning og levde et dobbeltliv. Et liv der jeg sørget for å ha en fot i hver leir...hvis det gir noen mening? Kanskje jeg skriver rotete, men jeg har ingen å prate med og det har pågått for lenge.

Jeg savner naboene mine fra byen. Det var så lett å stoppe opp og prate litt om vær og vind på vei til butikken osv. Et smil kunne redde hele dagen min. I byen. Jeg har alltid tatt vare på de små gleder.

Jeg var ikke verdens beste på å holde kontakt i byen heller, men jeg kunne velge. Her kan jeg ikke velge noe. En katt eller et kjæledyr vil ikke ha det bra hos meg, når jeg sliter med å stå opp og pcen, bøker og tven er det eneste sosiale jeg har.

Tanta mi som jobber innenfor psykiatrien (ikke i denne kommunen) er en jeg spør til råds av og til. Jeg sa at jeg kanskje kunne tenke meg å prate ukentlig med psykiatrisk sykepleier i denne kommunen, men hun sa at hun ikke vil anbefale det, fordi denne sykepleieren ikke har et godt omdømme som sykepleier.

Jeg mistenker at hun er redd for at jeg skal stå frem og at sykepleieren skal sladre. Men hva skal jeg være redd for, jeg har jo ingenting i denne bygda!!! Hun burde overlate til meg å vurdere om jeg finner tonen med sykepleieren, eller bør jeg høre på henne?

Jeg er klar over at sladderen går i små kommuner, men det virker som om familien her vil holde det skjult at jeg sliter? De sitter i styreverv osv.

Jeg skal flytte, men må bruke minst et halvt år for å kunne spare til flyttelasset. Og med dårlig råd fra før, kan det ta lenger tid.

Tid som virker uendelig. Jeg tror ikke jeg klarer en vinter til her. Jeg kan jo prøve å gjøre noe selv, men hva? Fotball og bedehus er ikke noe for meg.

Jeg har lyst til å bare si opp og lagre innboet mitt, og reise til Spania, men jeg har angst også for det og kanskje ikke trygda er nok til å dekke utgiftene?

[Gjest Gjest]

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?sho...l=soal&st=0

Denne tråden er suveren i forhold til å overkomme negative tanker.

http://www.amazon.com/Mindfulness-Acceptan...8785&sr=8-4

Denne boken er glimrende i forhold til å bli kvitt angst. Flere her inne på forumet har hatt suksess med den.

[Gjest Gjest_hedda_*]

Bekka, et halvt år går fort! Det kan virke som en evighet nå, men plutselig er det jul, og så er det ikke lenge igjen. Du kan jo bruke dette halvåret før du blir byjente igjen til å drive litt egenterapi. Bestem deg for at dette halvåret skal du legge et godt grunnlag for å bli psykisk og fysisk sterkere. Kropp og sjel henger sammen, og har du lite energi og ork i hverdagen er det eneste somhjelper å gjøre noe fysisk aktivt. Du trenger ikke nødvendigvis involvere andre for å komme i bedre fysisk form. Du kan gå turer, sykle, begynne å løpe, drive med styrketrening innendørs (gå på biblioteket, hvis du har et der du bor, og lån bøker om yoga og pilates). Jeg synes du skal ta sjansen på å snakke med denne sykepleieren. Det får være opp til deg å bedømme om hun er dyktig eller ikke. Jeg synes ikke du skal spekulerer i hvorfor tanta di frarådet deg å gå til denne personen. Det er godt mulig at slekta di ikke ønsker at det skal komme ut på bygda at du sliter med angst. Men lå nå endelig ikke fordommer og bygdesladder stoppe deg i å søke hjelp. Du hever deg over denslags, ikke sant? Du er jo byjente og vet bedre enn som så

Det er ofte tilgang på mye natur ute på bygda Har du kamera? Kanskje kan du gå turer og ta naturbilder. Legge de ut på en blogg. Lage blogg om framgangen din, både fysisk og psykisk. Vær agent i eget liv. Bruk halvåret før flyttingen på en god og konstruktiv måte. Det finnes masse å ta tak i, gjør det ikke? Vil du ikke reise tilbake til byen igjen og et halvt år, og føle deg som en sterkere person? Du har en gylden mulighet til å klare det, siden det er et halvt år til du skal flytte. Brette opp armene, jente

[Gjest Gjest_Bekka_*]

Takk Hedda og alle andre.

Jeg hadde nettopp besøk av tante Å. Jeg stanset henne når hun snakket om meg og mitt liv - fordi hun har lett å overkjøre folk. Det gikk bra og vi pratet om andre ting. Det virker som jeg har mange tanter, og det har jeg.

De er forskjellige. Tanten som var her nå, mente at psyk. sykepleier virker ok for henne, og virker ikke sladrete. Jeg la ikke ordene i munnen hennes, men spurte hva hun mente om psyk.sykepleieren i kommunen.

Jeg har planer om å flytte, men har økonomiske problemer. Skal jeg la flyttelasset være igjen - gi alt til Freetex? Jeg har lyst til det, ting betyr ingenting for meg, til og med bøker jeg har slept med meg i hele livet, betyr ingenting mer.

Jeg føler meg så kjørt nå, at å komme til byen igjen, ikke vil vekke så mye hos meg, men jeg kan kanskje koste på meg et smil for å virke normal. Slik at jeg ikke blir innlagt eller noen blir bekymret.

Jeg skal prøve å oppsøke og besøke mine slektninger, selv om det er kaffe og kaker og bla bla bla. Gå turer...

Men jeg føler at jeg burde ha noen å prate med, ikke en betalt sykepleier. Jeg er så vant til å være selvstendig og fri, men omringet av slekta er jeg blitt gjort til en taper.

De hyler og roper på hjelpeapparatet, pga at jeg har vært tidligere rusmisbruker. De ble nesten skuffet da alle leverprøvene viste at verdiene var nøytrale og at jeg ikke har brukt stoff.

Selv om jeg trøster meg med vin på kveldene. Det vet de. Men jeg er voksen og må vel få lov?

De har satt mine barn opp mot meg - har forklart de at om jeg ikke legger meg inn på klinikk, må de ikke ha kontakt med meg.

Heldigvis vil barna prate med meg i telefonen, men de tror jeg er motivert for et opphold på klinikk.

I byen, ville ingen reagert på at jeg tok to glass vin om kvelden. Det er ikke å anbefale, men i min vennekrets gjør man det. Pub.

Jovel, jeg skal kanskje inn på et sted, men jeg er ikke motivert. Jeg gjør det fordi jeg ikke vil skuffe mine barn (de er voksne). Men et halvhjertet forsøk er vel ikke ...verd forsøket?

Har hørt at det kan endre seg når man blir nykter.

Jeg vet ikke, vet at jeg har vært en selv stendig kvinne i alle år, og jeg får nesten lyst til å si at hvis ikke jeg får være delaktig i behandling av mine traumer - da kan dere glemme meg.

Jeg er så ensom og jeg er så lei og så sliten.

Jeg er todelt,jeg er ikke motivert. Familien presset på, slik at barna mine presset meg - de ville ikke prate med meg om jeg ikke innså at jeg hadde et problem - vel, barna mine ville ikke visst det, om ikke familien hadde vært så kristen (fanatiske).

Alle i min familie er ikke sånn. Men alle har fått beskjed om at jeg er et problem. Jeg har stått for omsorgen for mine barn, og aldri hatt fyllefester hjemme. Men etter at jeg traff eksen, har jeg blitt stemplet, og har et problem.

Noen som har opplevd maken? Jeg tror noen har det, men tviler på at dere er på kg. Likevel setter jeg pris på oppriktige svar.

Nå har jeg drukket nesten en flaske vin, skal glane på tv før jeg går og legger meg. Det er ingen å ringe. Alt virker meningsløst. Ikke si kirkens nødhjelp til meg, jeg havner bare hos den sure kjerringa hver gang.

'

Jo, jeg gjør det. Jeg har et handicap - som gjør at jeg hører og gjenkjenner stemmer.

Jeg må vel begynne å spare, jeg har helt panikk for å komme på en klinikk. Kanskje jeg skal ringe klinikken? Jeg prøvde tidlgiere i dag, men fikk ikke svar.

Jeg vil bo i en by. Kanskje jeg skal gjøre som en jeg vet om - nei, det skal jeg ikke.

Noen råd er vanskelig å gi, men jeg spurte bare om erfaringer angstproblematikk - å bo på landet eller i byen - det oppleves forskjellig, men for et bymenneske?

[Gjest ts]

Det var ikke jeg som svarte kl. 19.39.

Jeg får besøk snart, har stått på kjøkkenet i to timer og av de to timene har over halvparten gått til å prate i telefonen. Jeg er dritdeppa, pga et problem i boligen min brølte jeg nesten til min onkel i telefonen. "som om jeg ikke vet det!" - men du vet ikke det sa han. "nei, men da får de som vet det ordne det"

De tror visst jeg skal rive ned hele boligen, bare for at jeg er frekk i kjeften. Jeg er alltid munnrapp. De vet at jeg er grundig irritert også nå pga en entreprenør, men jeg er innenfor mine fulle fem når det gjelder slike.

Jeg blir behandlet som et barn. Verre, jeg er jo ikke barn.

[Gjest Gjest_Bille_*]

Jeg sier bare en ting; FLYTT.

-Så snart du kan. Bruk tida til å skaffe deg en god fysisk helse, sånn at du blir så robust som du kan når du flytter tilbake til byen.

Har selv erfaring med å bo på ulike typer steder, og man er aldri i tvil om hva som får fram det beste/verste i en selv.

[Poppzy]

Det var ikke jeg som svarte kl. 19.39.

Om det ikke var du som svarte kl. 19.39 så hadde jeg rappotert det innlegget. Den som har skrevet det har jo gitt seg ut for å være deg! Det er jo forferdelig og forkastelig! Lag deg en egen profil og få ditt eget profilnavn. Da er du sikker på at dette ikke skjer igjen..

Ellers ønsker jeg deg lykke til