spørsmål ang farskap

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg er gift med en mann som har to barn fra tidligere forhold.

Disse er nå 18 og 20 år gamle.

Han ble skilt fra mor for 9 år siden.

Hele tiden har det vært fokus på det ene barnet, og hans samvær med denne. Det andre, gutten ..har det ikke vært så mye snakk om. Han har hatt en mistanke over lang tid om at han ikke er faren til gutten. Men fordi han ikke var sikker , og tanken for han var absurd, har han ikke foretatt seg noenting

Så plutselig etter alle disse årene får han se ett bilde av en person ...og da faller liksom alle brikkene på plass.

Så spørsmålet mitt er

Hvordan går han frem om han tror at han ikke er far til gutten?Går han først til mor, til den han tror en faren eller til sønnen sin?

Noen som har erfaringer?

[Far til 2]

Jeg tror ikke det fører noe godt med seg å ta denne saken oppetter 18 år. La saken ligge og la gutten få ha sin "tro". Han er sikkert glad i gutten og bør heller ta dette opp med moren.

[Gjest Gjest]

Jeg tror ikke det fører noe godt med seg å ta denne saken oppetter 18 år. La saken ligge og la gutten få ha sin "tro". Han er sikkert glad i gutten og bør heller ta dette opp med moren.

Han er selfølgelig glad i gutten , men alikevel ...

Mor har oppført seg veldig rart disse årene, og ødelagt mye.

Men når han så finner ut hva som er årsaken til det, bør han ikke si noe?

Tror jeg anbefaler han å konferere mor.

[PiriPiri]

Har han fungert som guttens far i 18 år? I så fall ser jeg ingen grunn til å kutte kontakten med sønnen/gutten nå. Syns faktisk det høres litt rart ut å være uinteressert i sønnen sin etter så mange år pga en biologisk faktor (som ihvertfall ikke er guttens feil).

Må si meg enig med Far til 2, la saken ligge. Han er skilt fra guttens mor og gutten er voksen. Så hva vil han oppnå med dette?

[Gjest Gjest]

Har ingen anelse om hva som burde gjøres, men jeg tror ikke han burde ta det opp med sønnen først i vært fall.

Man har vel kanskje en rett på å vite, men om min far ikke var min far så ville jeg hest ikke vite noe om det.

[zitrus]

Skjønner godt at han vil ha dette avklart, men hva godt skulle det føre til? Han er jo faren til dette barnet uansett, også juridisk. Den mannen som er gift med barnemoren på fødselstidspunktet er å regne som juridisk far, uansett om f.eks. mora vet at ektemannen ikke er den biologiske faren.

[Gjest Iah]

Siden han ikke har gjort noe med dette tidligere, synes jeg det beste er å la det ligge. Stakkars gutt sier jeg bare.

[Noli]

Den mannen som er gift med barnemoren på fødselstidspunktet er å regne som juridisk far, uansett om f.eks. mora vet at ektemannen ikke er den biologiske faren.

Dersom moren vet at mannen hennes ikke er faren til barnet og sier i fra om dette, blir selvsagt rett mann ført opp som far. Å lure noen til å tro at de er far til et barn, er en straffbar handling selv om man er gift eller ikke.

Ellers er jeg enig med dem som sier at dette bør ligge, det har jo ingen hensikt å finne ut av dette nå uansett.

[Gjest Gjest]

Dersom moren vet at mannen hennes ikke er faren til barnet og sier i fra om dette, blir selvsagt rett mann ført opp som far. Å lure noen til å tro at de er far til et barn, er en straffbar handling selv om man er gift eller ikke.

Ellers er jeg enig med dem som sier at dette bør ligge, det har jo ingen hensikt å finne ut av dette nå uansett.

Hvorfor bør det ligge?

Hva om feks gutten trenger en transplantasjon?

Og hvorfor skal gutten bli snytt for sin biologiske far og sin familie?

Hvem tar en egentlig hensyn til ?

[Gjest Lille Pia]

Hvorfor bør det ligge?

Hva om feks gutten trenger en transplantasjon?

Og hvorfor skal gutten bli snytt for sin biologiske far og sin familie?

Hvem tar en egentlig hensyn til ?

Hvis han trenger transplantasjon så er det ikke sikkert en biologisk far er til hjelp uansett.

Og familie er de man vokser opp med og er glade i. Hvis en annen mann sto for spermen som skapte han så gjør ikke dette han automatisk til faren, og familien til denne fyren blir ikke automatisk familien til gutten.

Jeg har selv vært i situasjonen hvor far ikke var sikker på at han var den faktisk faren (jeg var 19 da det skjedde), og det eneste det førte med seg var at jeg følte at pappa var så lite glad i meg at han måtte finne ut av om han kunne dytte meg over på noen andre. Det var ikke ment sånn, men det var slik det endte opp. Etter å ha vært faren min i 19 år så var det plutselig ikke bra nok lenger?

Jeg hadde ikke sett en eventuelt ny fyr som pappa, og det er heller ikke sikkert at han hadde satt pris på å få en voksen datter.

Romantiseringen av biologi er helt håpløs.

[Gjest Gjest]

Dersom moren vet at mannen hennes ikke er faren til barnet og sier i fra om dette, blir selvsagt rett mann ført opp som far. Å lure noen til å tro at de er far til et barn, er en straffbar handling selv om man er gift eller ikke.

Ellers er jeg enig med dem som sier at dette bør ligge, det har jo ingen hensikt å finne ut av dette nå uansett.

Har du belegg i loven for å påstå dette? Jeg spør fordi jeg ikke vet sikkert, men fikk for noen år siden beskjed om at det IKKE var straffbart å ikke fortelle at det var tvil om farskapet.

Til ts: Å betvile et farskap etter at oppveksten er unnagjort, er vanskelig emosjonelt for alle involverte. Her ser det ut til at far har hatt mistanken hele tiden, og unngått å bli like knyttet til den ene sønnen. Det er trolig at gutten merker at han ikke er like mye verdt som den andre sønnen, og det kan være en vond situasjon.

Å gå til det skritt å ta dna-test bør være veldig gjennomtenkt. Gutten kan ikke få en ny oppvekst med sin egentlige far, om farskapet er feil. Ønsker mannen å bryte kontakten med ham? Eller er veldig imot at gutten han har fungert som far for vil få en arv?

Å ta testen kan få enorme konsekvenser for forholdet til denne gutten, men også for forholdet til den andre gutten og øvrig familie. Jeg hadde som biologisk barn reagert sterkt om min far ville ha farskapstesting av ett av mine søsken. Jeg ønsker å bli elsket som den jeg er etter så lang tid, og at mine søsken også skal være det. Jeg hadde ikke sett på min far på samme måte etterpå.

Dersom det skal gjennomføres, ville jeg først informert mor, og deretter sønnen. Han må samtykke, ellers må det via retten. Dere kan lese om farskapstesting og regler på www.farsskap.no.

[Gjest Gjest]

Han kan veldig enkelt skaffe seg en test på nettet og siden samle opp hår fra en børste, tannbørsten, negler eller andre småting fra gutten, uten å i det hele tatt si noe til noen.

Og så sender han bare testen til en lab i danmark.

http://www.dagbladet.no/nyheter/2000/07/16/211682.html

Men uansett utfall av saken bør han tenke nøye over hva han vil med eventuell info om at gutten ikke er hans.

[Sissan]

Det er klart faren bør ta dette opp med moren? Hvorfor? Fordi uvissheten han lever med nå, ødelegger hans forhold til gutten, uavhengig av om han er biofar eller ikke.

Ville først snakket med moren om mistankene. Være åpen på at han er glad i gutten uansett, men at han ønsker å vite. Om det blir nødvendig med farskapsprøve eller ikke, vil jo avhenge av svaret.

Jeg tror ikke det er bedre for et barn å vokse opp og føle seg mindre viktig enn søsken for en av forelrene, enn det er å finne ut at man faktisk har en annen far. Da kan man kanskje forstå forskjellsbehandlingen ut fra noe annet enn at man selv ikke er bra nok.

At gutten er myndig spiller vel ingen rolle, foreldre har man livet gjennom, og å ha en støtte og et avklart forhold er viktig uansett. Så håper jeg mannen er villig til å være der selv om det skulle vise seg at han ikke er biofar, og at han oppfører seg som en far også i det videre. For han ER jo det, selv om det ikke er biologisk.

[Gjest salma]

Hva har han tenkt å gjøre med resultatet? Kutte kontakten med gutten?

Hva med forholdet til det andre barnet? Tror han virkelig ikke det vil påvirke dette forholdet også?

Greier han å kutte ut barnet sitt sånn, er han virkelig en kald fisk.

[Gjest Marlo]

Ta en test!

Greit å vite om det plutselig kommer opp om mange år og faren er död - da vil man aldri få et sikkert svar.

Sykehistorie kan väre til hjelp for guttens fremtid, hva om gutten blir syk i dag og trenger en transplantasjon.

[Gjest Glør]

Hvorfor tar alle det for gitt at han vil kutte kontakten med barnet, dersom han ikke er biologisk pappa? De færreste vil da ønske det, etter å ha fungert som far så lenge. Kanskje han bare vil ha visshet i det, siden det å gå å lure kan ødelegge forholdet mere, enn om han vet at han ikke er biologisk far, men likevel fungerer som far.

[Sissan]

I starten skriver ts at han ikke har hatt særlig god kontakt med barnet han mistenker at ikke er hans tidligere heller. Sikkert derfor.

[Gjest Gjest_gjest_*]

I starten skriver ts at han ikke har hatt særlig god kontakt med barnet han mistenker at ikke er hans tidligere heller. Sikkert derfor.

Nei, han har hatt veldig liten kontakt...

Nå har han spurt mor, og ikke fått et klart svar.

Han vil ikke gjøre mer, men mener vel at mor bør svare ærlig når hun blir spurt.

[Sissan]

Kanskje mor ikke vet?

[Gjest salma]

Må si jeg reagerer veldig negativt på at han forskjellsbehandler barna i tilfelle han ikke er far til det ene barnet. Hvis man skal være så firkantet: Hvorfor er han så sikker på at han er far til det andre barnet? Fysisk likhet kan jo være tilfeldig.

Æsj, jeg kjenner at jeg fikk motforestillinger mot denne mannen...