vingling på høyt nivå

[vingle]

Nå har jeg bestemt meg for å lage "dagbok" jeg også!

Jeg skriver "dagbok" med anførselstegn av to grunner.

1) fordi ordet "dagbok" gir jo litt signal om at det er en bok man skriver i hver dag, og det vet jeg at jeg ikke kommer til å gjøre...Kanskje jeg ender opp med å skrive kjempesjeldent! Jeg har hatt noen få dagbøker før, og de har ofte startet med en veldig flittig periode, hvor jeg har skrevet masse, men så sklir det ut.

Men "dagbok" kan jo også bety noe sånt som "en bok man skriver om (noen av) dagene sine i", og en sånn definisjon kan jeg leve med

2) De gangene jeg har skrevet dagbok før har det ofte hendt at jeg har lest over ting jeg har skrevet tidligere og blitt veldig flau over meg selv, både måten jeg har tenkt på og formulert meg på, og endt opp med å rive masse sider ut...Her blir det ikke noe sideriving, og jeg håper at jeg skal klare å formulere meg klart nok og med såpass med "filter" at jeg kan la ting stå :gjeiper: Det er jo også litt spesielt at andre kan komme og lese i den, det får en sikkert til å skrive ganske annerledes enn i en privat dagbok.

Jeg er student, så denne dagboka blir helt sikkert en perfekt tidstyv når jeg skal lese til eksamen eller skrive oppgave, sånn som nå får bare ikke ut finger'n, og sitter MYE heller her på og koper!

Det som opptar meg mye om dagen er dette med å få barn, det tar opp mye hjernekapasitet, og jeg kjenner jeg har et stort behov for å lufte tanker, så det blir nok en del gnål om dette i denne boka :gjeiper:

Sambo sier at han vil ha barn, bare ikke helt enda...og jeg går selvfølgelig rundt og håper at han skal skifte mening så fort som mulig!

Endret 3. november 2009 av vingle

[Serenity88]

Woho! Første innlegg

Han kommer nok igang snart, men ikke stress og fyll dagene med moro! Slitsomt å være student og gravid... Er ikke en drømmesituasjon hvis man ikke er forberedt på det og noe begge parter ønsker.

[vingle]

Woho! Første innlegg

Hurra! Takk for at du kommer innom

Jeg tviler ikke et sekund på at det er slitsomt å være student og gravid, men på den annen side tror jeg det er ganske slitsomt å jobbe og være gravid også! Man har jo en del fleksibilitet som student (jeg har i hvert fall det), og det kan jo være kjekt

Jeg prøver å ikke stresse og dagene fyller seg egentlig selv med...vel, kanskje ikke alltid moro, men litt av alt egentlig :gjeiper:

Det er veldig viktig for meg at vi begge er forberedt (i den grad man får blitt forberedt på noe sånt...) så jeg kjenner at jeg er litt stressa mtp. prevensjon. Jeg går på p-pille, så føler litt at det er jeg som har "ansvaret" for at vi ikke blir gravide, men det jo jeg som vil ha barn! Føler det er litt på trynet i grunnen...

Men, men. Nei, nå må jeg skjerpe meg, skal levere et oppgave-utkast i kveld som jeg ligger veldig dårlig an til. FOKUS! :gjeiper:

[vingle]

UFF, jeg blir sprø av min egen utålmodighet! Ja, jeg VET at jeg er ung og jeg VET at jeg burde "leve livet" nå som jeg er student og har få forpliktelser... Men jeg tror bare ikke jeg er typen til det altså.

Jeg sitter her, i en alder av 22 år, og ønsker meg mest av alt å gifte meg, få barn, komme meg ut av byen, kjøpe hus, ha fast jobb og inntekt...Jeg vil ha rammer og rutiner!

Jeg hører fra "alle hold" at dette er HELT feil, som ung skal feste og flørte, man skal ut og reise, oppleve verden, være fri og realisere seg selv, ellers vet man ikke sitt eget beste... Jeg blir så frustrert! Føler meg så alene og unormal, jeg føler meg malplassert.

For meg frister det MYE mer å starte min egen lille familie.

Familie... :rødme:

Også er jeg jo dum som forelsker meg i en som attpåtil er yngre enn meg Kan jo ikke forvente at han skal føle det som meg...

- Det skal ikke være lett!

[Serenity88]

Jeg skjønner godt hva du mener, selv om jeg gjerne skulle ha ventet et par år så hadde tanken om familie og barn slått meg Men det er viktig å være to, utrolig slitsomt å måtte gå gjennom slike ting alene (særlig hvis han du ønsket skulle være på din side jobber imot deg), og du skal nok se at han endrer mening om ikke så altfor lenge.

Kan jeg spørre om hva du studerer?

Jeg tar jus forresten, men tenker litt på revisor faktisk... Bra og sikker jobb med god lønn, og jeg kommer ut i jobb etter 3 år. Jus er tungt, vet egentlig ikke om det er verdt det likevel.

[vingle]

Jeg skjønner godt hva du mener, selv om jeg gjerne skulle ha ventet et par år så hadde tanken om familie og barn slått meg Men det er viktig å være to, utrolig slitsomt å måtte gå gjennom slike ting alene (særlig hvis han du ønsket skulle være på din side jobber imot deg), og du skal nok se at han endrer mening om ikke så altfor lenge.

Jeg er helt enig med deg, ønsker meg absolutt ikke å gå gjennom noe sånt alene...jeg vil ha ham på mitt lag, jeg vil at vi skal trekke i samme retning! Jeg føler meg så rådvill, jeg skjønner jo at jeg ikke kan "overtale" ham til noe sånt. Tenk om han ikke skifter mening før om mange år! Det vet man jo ikke...

Helt i starten da vi ble sammen sa han ting som "jeg ser for meg å gifte meg og få barn med deg en dag", med stjerner i øynene, og det er klart jeg smeltet! Men lite eller ingen ting har skjedd siden da... Jeg skulle bare ønske jeg ikke følte sånn hastverk

Eller...aller helst skulle jeg ønske han følte det han også...

Kan jeg spørre om hva du studerer?

Jeg tar jus forresten, men tenker litt på revisor faktisk... Bra og sikker jobb med god lønn, og jeg kommer ut i jobb etter 3 år. Jus er tungt, vet egentlig ikke om det er verdt det likevel.

Jeg studerer til å bli adjunkt (eller lektor - hvis jeg orker å studere så lenge...) er på 3. året, det er 4 for adjunkt og 5 for lektor.

For 2008 så var gjennomsnittlig årslønn:

Adjunkt: 361.956.-

Lektor: 387.732.-

...det er jo ikke ENORM forskjell. Så er veldig i tvil om jeg gidder det ekstra året.

Læreryrket er jo i hvert fall en sikker jobb!

Jeg kan tenke meg at jus er tungt! Tre år er jo ikke evig lenge, selv om det føles sånn når man står midt oppi det. Har du kommet langt eller? Det er dager jeg er veldig i tvil om hva jeg vil jeg også, men jeg har bestemt meg for å fullføre og finne ut hva det faktisk vil si å være lærer før jeg eventuelt gir det opp...

Endret 15. oktober 2009 av vingle

[Serenity88]

Aaah, læreryrket har absolutt vært noe jeg har vurdert Greit med ferier osv, men er jo mye jobbing i helger og på kvelder... Om du bare tar 4 år, så kan du jo ta det siste året deltid om noen år når du får lyst til det

Vet han at du vil ha barn og sånn nå da? Det skader jo ikke å ta en liten samtale om det, hvordan han ser for seg å bruke tiden fremover og hvilke tanker han har, ihvertfall så du vet hvor du har han Ikke press eller si at fordi dere snakker om det så betyr det at dere begynner med prøvingen imorgen , men at du gjerne vil vite hvor han står og hva han ønsker de neste 2-3 årene. Det kan godt hende han ikke vet med en gang, at han vil tenke over det, så kanskje om noen måneder når det har ligget i bakhodet hans så er han klar for å planlegge litt

[vingle]

Vet han at du vil ha barn og sånn nå da? Det skader jo ikke å ta en liten samtale om det, hvordan han ser for seg å bruke tiden fremover og hvilke tanker han har, ihvertfall så du vet hvor du har han Ikke press eller si at fordi dere snakker om det så betyr det at dere begynner med prøvingen imorgen , men at du gjerne vil vite hvor han står og hva han ønsker de neste 2-3 årene. Det kan godt hende han ikke vet med en gang, at han vil tenke over det, så kanskje om noen måneder når det har ligget i bakhodet hans så er han klar for å planlegge litt

Så søt du er Serenity! Takk for at du svarer så oppmuntrende, det varmer veldig

For et års tid siden fortalte jeg ham at dette var noe jeg hadde tenkt mye på. Eller, rettere sagt, etter mye om og men var det vel mer han som gjettet seg til det/dro det ut av meg, jeg var så redd for hva han skulle si hvis jeg fortalte det...

Den gangen var han kjempesøt, kjøpte "Heia Mamma!" til meg (den anbefaler jeg forresten!) og sa at jeg ikke måtte være redd for å fortelle det jeg føler til ham.

Siden da har temaet kommet opp av og til, litt mer nå i det siste. Så han er veldig klar over hva jeg føler, men han sier ikke stort annet enn at han "ikke vil det nå". Jeg tror rett og slett ikke han føler seg klar, og da vet han vel heller ikke når han blir det...? Han har gitt uttrykk for at han vil ut i jobb og kjøpe hus først, men jeg synes det virker så uendelig lenge til. Og hvis jeg skal ut i jobb først må jeg jo i så fall rekke å tjene opp til permisjon, og hvor kjipt er det ikke å starte som lærer og så akkurat rekke å bli litt kjent med rutiner og barna før jeg må ut i permisjon i så fall?

Uff, det ble mye sutring det her, men det er det jeg er god på... :gjeiper:

For mitt vedkommende var dette med barn noe som nesten kom som lyn fra klar himmel, som om noe bare våknet opp i meg på en måte. Før dette hadde jeg alltid tenkt "utdanning og jobb først, så barn", men plutselig så jeg helt annerledes på det... :rødme:

Aaah, læreryrket har absolutt vært noe jeg har vurdert Greit med ferier osv, men er jo mye jobbing i helger og på kvelder... Om du bare tar 4 år, så kan du jo ta det siste året deltid om noen år når du får lyst til det

Jepp, det er en del jobbing ja, så vi får se hvor lenge jeg holder ut... Håper det skal gå bra. Tenker i hvert fall at feriene er ypperlige å kombinere med familieliv!

Jeg har vært inne på tanken om deltid, er helt klart en mulighet det også ja