Date med handicap eller sykdom

[Gjest Gjest]

Ville du ha datet eller hatt et forhold med noen som har et usynlig handicap eller sykdom (ikke smittsom, ikke dødelig) hvis han eller hun var ok ellers? Eller hva med et synlig handicap? Uføretrygd, er det veldig turn-off?

Hvis det er noe som ikke er synlig, er det uærlig av personen å ikke fortelle om det med en gang, eller er det greit at de venter til man er litt bedre kjent?

[Gjest jaggu]

Ville du ha datet eller hatt et forhold med noen som har et usynlig handicap eller sykdom (ikke smittsom, ikke dødelig) hvis han eller hun var ok ellers? Eller hva med et synlig handicap? Uføretrygd, er det veldig turn-off?

Hvis det er noe som ikke er synlig, er det uærlig av personen å ikke fortelle om det med en gang, eller er det greit at de venter til man er litt bedre kjent?

jeg hadde ikke hatt noen betenkeligheter med det, men kansje fordi jeg føler jeg er i samme situasjon selv.

[Antlers]

Ville du ha datet eller hatt et forhold med noen som har et usynlig handicap eller sykdom (ikke smittsom, ikke dødelig) hvis han eller hun var ok ellers? Eller hva med et synlig handicap? Uføretrygd, er det veldig turn-off?

Hvis det er noe som ikke er synlig, er det uærlig av personen å ikke fortelle om det med en gang, eller er det greit at de venter til man er litt bedre kjent?

Den der var litt vrien... Jeg vet at jeg ville holdt sammen med min nåværende partner til tross for handicap og sykdommer som måtte oppstå, men å velge å gå inn i et slikt forhold blir litt annerledes. Rett fra levra, ikke meningen å fornærme noen:

Jeg ville ikke gått inn i et forhold med en som hadde ME. Jeg liker å være aktiv sammen med partner, og kan ikke se for meg at jeg ville hatt det bra med en som konstant var sliten. Jeg tenner ikke akkurat på mennesker som har amputert div. deler, men om jeg nå forelsket meg i en slik mann ville det ikke vært noe problem så lenge han likte å være aktiv og hadde godt humør til tross for sitt handicap. Utlagt tarm hadde jeg nok ikke taklet. En som var deprimert i perioder kunne gått an. Mennesker med f.eks ADHD som er under kontroll kunne fungert, det samme med en som hadde spesielle allergier. Hadde ikke hatt noe problem med å være sammen med en som var uføretrygdet, men her kommer det jo litt an på hva han sliter med. Synes det er viktig å være ærlig om slike ting og fortelle om det på forhånd hvis det kan ha stor innvirkning på forholdet. Men selvsagt; man introduserer ikke seg selv med "Hei, jeg heter Ola og jeg har utlagt tarm".

[Gjest Gjest]

Det kommer veldig ann på hva det er. Hvis han er normalt oppegående kunne jeg nok takler noen småhandicap, men hadde nok skygget unna om han var uføretrygdet.

[Gjest Gjest_Meg_*]

Jeg ville ikke ha noe i mot å date en handicappet. For eksempel en i rullestol, en biling, en døv, en med psykiske lidelser (ikke for sterkt) og ADHD (det er jo ikke et handicap, men ailkevel). MEn jeg ville nok ikke datet en psykisk utviklingshemmet, en autist.

En person som har veldig mye vondt (fysisk eller psykisk) kan også være vanskelig, fordi det er jo så trist. Dette er jo bieffekter av en sykdom, men jeg veit ikke om det er det du mener?

Jeg synes ikke uføretrygd er turn off. Men latskap er litt turn off. Hvis du driver med et annet prosjekt eller brenner for noe gjør det ingenting om du er uføretrygdet.

Jeg ville ikke syntes det var ille om jeg ble fortalt om problemene tidlig eller om peronen venta. Men kanskje ikke så tidlig som første dat og ikke så seint som etter to måndter, alt i mellom er ok.

PS: Jeg er en jente på 20 år.

[inga:)]

Ville jeg ikke hatt noen betenkeligheter med. De som har handicap eller uføretrygd har ikke valgt det selv, og det er jo personligheten som teller...

[Antlers]

Ville jeg ikke hatt noen betenkeligheter med. De som har handicap eller uføretrygd har ikke valgt det selv, og det er jo personligheten som teller...

Men du har vel en grense for hva som er akseptabelt du også? Personligheten teller mest, men ville du innledet et forhold til en med Downs, en autist, en med bipolar lidelse, en med ADD som stadig knuste ting i leiligheten, en som trengte 20 timer søvn i døgnet?

Hvor går grensen din...?

[virw]

Men du har vel en grense for hva som er akseptabelt du også? Personligheten teller mest, men ville du innledet et forhold til en med Downs, en autist, en med bipolar lidelse, en med ADD som stadig knuste ting i leiligheten, en som trengte 20 timer søvn i døgnet?

Hvor går grensen din...?

Å ha Downs Syndrom, ADHD eller vere autist er vel ein del av personlegheita? Eller går vel i alle fall ut over personlegheita?

Dei med Downs har dessutan kraftig nedsett fertilitet, så dette er nok ein faktor som spelar inn for mange.

Om eg kunne ha data en med eit handicap? Eg veit ærleg talt ikkje. Det kjem nok litt an på handicappet. Om det er til hinder i kvardagen, synleg, veldig merkbart, arveleg og så vidare, vil jo ha noko å seie.

Det sagt, så er nok ikkje eit handicap noko avgjerande kriterie dersom eg er forelska i ein person

Endret 11. februar 2010 av virw

[inga:)]

Men du har vel en grense for hva som er akseptabelt du også? Personligheten teller mest, men ville du innledet et forhold til en med Downs, en autist, en med bipolar lidelse, en med ADD som stadig knuste ting i leiligheten, en som trengte 20 timer søvn i døgnet?

Hvor går grensen din...?

Det vet man ikke før man har prøvd. Jeg tror nok ikke jeg ville datet en med downs syndrom med mindre jeg hadde det selv, men det er nok eneste "diagnosen" jeg kommer på jeg ville vert skeptisk til å date. Har ingen ting imot mennesker med Downs, men... jah Gidder ikke utdype dette. Du forstår det nok selv...

Ang autisme, bipolaritet, add... søvn ++, nei jeg hadde ikke hatt problem med å date en med en slik diagnose hvis jeg likte vedkommende. Ingen grunn til å ikke skulle gi det en sjangse, med mindre jeg ser umiddelbart at vedkommende er synlig forstyrret og utagerende - men hvor ofte kan man "se på" et menneske at det har en bipolar lidelse, add eller er autist?

For å si det sånn... De fleste jenter som har add dagnosen, de blir faktisk ikke oppdaget. De ender ofte opp med å kjempe med leger i voksen alder for å finne ut hva som feiler dem...

Og autisme.. har veldig mange ansikter og grader. JEG har aspergers, som er den letteste formen for autisme. Ingen av mine venner vet om det, fordi jeg skjemmes så mye over diagnosen at jeg ikke tør fortelle det... Fortalte det til en kamerat for et år siden, og han bare lo av meg og sa at det fikk jeg ham aldri til å tro...

Kjenner også en som er bipolar, min tante. Hun har vert lykkelig gift i 30 år, og har ikke vert til plage for andre enn seg selv stakkar :D

Nei jeg tenker at hvis en liker en person, så bør man kunne se forbi en diagnose og se mennesket bak. Gi det en sjangse.

Diagnoser er menneskeskapt. Det er en samling symptomer man har. Jeg sier at jeg HAR aspergers sykdom, ikke at jeg ER det

Men det er kanskje slik at hvis man har et handikap selv, i liten eller stor grad, så er takhøyden større for at man ikke dømmer på grunnlag av hva man tror om en person.

Folk som er "friske" eller "normale" kan synes det er "skremmende" med folk med diagnoser. Kanskje på grunn av fordommer, eller fordi de har for lite kunnskap og det fører til frykt...

[Antlers]

Folk som er "friske" eller "normale" kan synes det er "skremmende" med folk med diagnoser. Kanskje på grunn av fordommer, eller fordi de har for lite kunnskap og det fører til frykt...

Ja, det er jeg helt enig i, men for å snu litt på det - folk som selv har diagnoser (jada, har et par jeg også ) vet hvor slitsom/sint/ustabil/osv man faktisk kan være og velger derfor å avstå fra drama. Noe som også er helt forståelig i mine øyne

[inga:)]

Ja, det er jeg helt enig i, men for å snu litt på det - folk som selv har diagnoser (jada, har et par jeg også ) vet hvor slitsom/sint/ustabil/osv man faktisk kan være og velger derfor å avstå fra drama. Noe som også er helt forståelig i mine øyne

Joda, jeg forstår hva du mener... Men jeg lar ikke en diagnose stoppe meg hvis jeg virkelig liker noen. Da gir jeg det heller en sjangse, og så får det bære eller briste.

Men folk er veldig forskjellige.

Jeg klandrer ikke de som ikke vil date meg fordi jeg har autisme,

fordi de tror at forholdet er skadelig. På ingen måte.

Jeg blir bare veldig trist, for at de ikke gir meg en sjangs til å bli kjent.

At man dater betyr ikke at man skal bli kjærester, men at en er interessert i å bli kjent med et menneske fordi det er interessant og tiltrekkende for en.

[Gjest Gjest]

Utlagt tarm hadde jeg nok ikke taklet.

Vet du hvordan en utlagt tarm ser ut, hvordan kroppen til en person med utlagt tarm ser ut? Vet du hvordan det fungerer? Jeg tror du ville blitt overrasket

[Gjest Gjest]

Det kommer nok helt an på sykdommen/handicappet og hvordan personen blir påvirket av det i livet. Om det har så stor innflytelse at det vil skape problemer for hvordan jeg ønsker å leve livet, så nei.

Uføretrygdet - sannsynligvis ikke per i dag.

Nå er jeg i tidlig 20 årene, og føler det blir litt annerledes nå enn om jeg f.eks. hadde vært 50. Man lever litt annerledes. En person som blir uføretrygded i en alder av 20 vil nok slite med en del ting som ikke nødvendigvis en som blir uføretrygded i en alder av 50 blir. Tror nok at jo eldre man blir, jo lettere er det å akseptere slike ting, på grunn av annerledes, roligere livsstil, pluss at man er mer sikker på seg selv.

[Wasp]

Jeg kan ikke gi et generelt svar på et slikt spørsmål.

[Antlers]

Vet du hvordan en utlagt tarm ser ut, hvordan kroppen til en person med utlagt tarm ser ut? Vet du hvordan det fungerer? Jeg tror du ville blitt overrasket

Ja, en i min familie har det. Liten pose og en klump på magen Det er ikke slik at jeg ikke vil ha noe å gjøre med folk som har utlagt tarm, og jeg ville ikke forlatt min partner om han skulle ende opp med det, men - jeg ville ikke blitt sammen med noen jeg visste hadde det fordi det er såpass turn-off for meg. Nå høres jeg sikkert voldsomt kjip ut, men det er altså en av de tingene jeg ville hatt store vanskeligheter med.

[Gjest Gjest]

Ja, en i min familie har det. Liten pose og en klump på magen Det er ikke slik at jeg ikke vil ha noe å gjøre med folk som har utlagt tarm, og jeg ville ikke forlatt min partner om han skulle ende opp med det, men - jeg ville ikke blitt sammen med noen jeg visste hadde det fordi det er såpass turn-off for meg. Nå høres jeg sikkert voldsomt kjip ut, men det er altså en av de tingene jeg ville hatt store vanskeligheter med.

Ikke kjip, men litt overfladisk kanskje? Det er lov det da;)

[Antlers]

Ikke kjip, men litt overfladisk kanskje? Det er lov det da;)

Jeg er egentlig ikke en overfladisk person, og jeg har hatt kjærester med diverse skavanker, blant annet en med innsunken brystkasse (traktbryst om noen vil google det). Jeg blir ikke fornærmet over at du ser på det som å være overfladisk altså, men selv ser jeg det som noe jeg vet jeg synes er ekkelt og at jeg ville hatt store problemer med å skjule at jeg synes det ovenfor vedkommende.

[Gjest Gjest]

Jeg er egentlig ikke en overfladisk person, og jeg har hatt kjærester med diverse skavanker, blant annet en med innsunken brystkasse (traktbryst om noen vil google det). Jeg blir ikke fornærmet over at du ser på det som å være overfladisk altså, men selv ser jeg det som noe jeg vet jeg synes er ekkelt og at jeg ville hatt store problemer med å skjule at jeg synes det ovenfor vedkommende.

Jeg forstår i og for seg at det kan virke ekkelt, men det er det da strengt tatt å ha et par meter med tarm med avføring i inne i kroppen også. Og det er generelt sett et mye mindre hinder i hverdagen enn dels veldig mange psykiske sykdommer.

[AnonymBruker]

Jeg klandrer ikke de som ikke vil date meg fordi jeg har autisme,

fordi de tror at forholdet er skadelig. På ingen måte.

Jeg blir bare veldig trist, for at de ikke gir meg en sjangs til å bli kjent.

Jeg er 20 år og har PDD-NOS (Pervasive Developmental Disorder—Not Otherwise Specified, eller Atypisk Autisme for dem som ikke kan engelsk). Jeg så hva du skrev, Inga, og jeg må si meg enig i det du skriver, jeg blir ikke trist fordi dem ikke gir meg sjansen til å bli kjent, men jeg blir trist fordi dem ikke gir meg sjansen til å lære.

De fleste autister er veldig opptatt av hva som er "normalt" å si/gjøre fordi dem ikke vet dette/er usikre på dette, jeg gjør dette hver eneste dag, så hvis jeg skal ut på date eller bare henge i en sosial omgangskrets, prøver jeg å huske hva andre "normale" mennesker gjør/sier som jeg har sett/fanget opp også prøver jeg meg fram slik en "normal" person ville gjort det. Jeg har prøvd begge deler; jeg har med en gang inn i forholdet/på starten av daten sagt at jeg har autisme, og stille blir det gitt! Jeg har også prøvd å vente litt lenger inni foholdet/dating perioden, men da blir jeg sett på som en løgner (at jeg ikke sa det med en gang).. noe som ikke virker helt logisk oppe i hodet mitt.

Jeg er visstnok veldig attraktiv, i følge gutter og unge menn (jeg skryter ikke, jeg hater å være i en slik posisjon), jeg er tydeligvis en slik person de fleste vil være med, ikke stygg på noen som helst måte, personlighet har jeg nok av og det er mange som vil være med meg - helt til dem får høre om autismen min. Derfor blir jeg veldig lei meg fordi dem ikke gir meg en sjanse til å lære, og den eneste måten at personer som meg kan få lært på er å få den ene sjansen.

[Gjest otrivin]

Har dere luktet hvordan utlagt tarm lukter? Jeg kan ikke noe for det, men jeg spyr automatisk hvis jeg vet at noen har det. Bare en refleks.

Det hadde kommet helt an på. Ettersom jeg mest sannsynlig blir ung ufør (midlertidig til de finner ut noe) selv ville jeg ikke blitt sammen med en som også var det. Så krampe kjedelig å være to uføre idioter konstant sammen. Hahahhaa. Neida, det kommer jo an på hvorfor h*n hadde vært ufør da. Men sikkert litt kjedelig hvis h*n er skikkelig dårlig og bare holder sofaen.