Introdusere barn og ny kjæreste?

[Gjest Gjest]

Les litt om problemene som barn som blir flyttet masse i oppveksten opplever, eksempel barn av misjonærer, barn med foreldre i militæret, etc .. De sliter hele livet sitt med å knytte seg til nye mennesker.

Det handlet ikke om flytting - men om å knytte seg til mennesker som forsvinner utav livet ditt.

Og det forundrer meg at man deltar i tråder på KG når man ikke tåler kritiske innlegg.

Jeg har venninner som er skilte - men ingen har tatt ungene med inn i nye forhold før forholdet er skikkelig stabilt. Og ingen forhold er stabile etter 1-3 måneder.

Les gjerne hva jeg svarte på. Det står da vitterlig flytting??

Og stabilt? Jo forholdet var stabilt i mange mange år, lenger enn jeg var gift med deres far. Kan være stabilt selv om vi aldri flyttet sammen. Nettopp med hensyn til ungene.

Og jo jeg tåler kritikk, men ikke kritikk på ting jeg ikke skriver.

[allover]

TS her..

Jeg har nå datet i 3,5 mnd.

Jeg har fått endel henvendelser fra barnas far om at han ønsker at vi skal vente.. han mener barna våre ikke er klare for det.. Kanskje han har rett.. kanskje ikke??

Jeg resonnerte og tenkte.. reflektert masse over dette.

Jeg ønsket jo så gjerne å presentere barna mine for hans barn.. oppleve min nye kjæreste som "far" (merk at jeg her mener rolle som far for sine egne.. for å oppleve han som noe annet enn kjæresten!) Og jeg mente oppriktig at våre barn ville kunne likt seg godt i hverandres selskap.. (samme alder og kjønn:))

Men.. jeg har nå besluttet å vente til ut på nyåret iallefall!

Da har jeg truffet kjæresten i enda et par måneder.. og det er litt sånn at man tross alt ikke kjenner hverandre godt etter et par måneder.. Man er forelsket og "blind!

Det er noe i det tror jeg.. dette med at når barna hilser på flere voksne i barndommen.. så orker de til slutt ikke involvere seg.. For de tenker "de forsvinner snart likevel".. Jeg tror det er noe i det..

Jeg er selv skilsmissebarn, men slapp heldigvis "flere pappaer". Mamma fikk seg ny mann etter et par år.. og han er i dag bestefar til ungene mine..

Kanskje jeg skriver på nyåret HVIS vi kommer så langt at vi presenterer.. Så kanskje jeg forteller åssen det går..

[Gjest Gjest_Petronella_*]

TS her..

Jeg har nå datet i 3,5 mnd.

Jeg har fått endel henvendelser fra barnas far om at han ønsker at vi skal vente.. han mener barna våre ikke er klare for det.. Kanskje han har rett.. kanskje ikke??

Jeg resonnerte og tenkte.. reflektert masse over dette.

Jeg ønsket jo så gjerne å presentere barna mine for hans barn.. oppleve min nye kjæreste som "far" (merk at jeg her mener rolle som far for sine egne.. for å oppleve han som noe annet enn kjæresten!) Og jeg mente oppriktig at våre barn ville kunne likt seg godt i hverandres selskap.. (samme alder og kjønn:))

Men.. jeg har nå besluttet å vente til ut på nyåret iallefall!

Da har jeg truffet kjæresten i enda et par måneder.. og det er litt sånn at man tross alt ikke kjenner hverandre godt etter et par måneder.. Man er forelsket og "blind!

Det er noe i det tror jeg.. dette med at når barna hilser på flere voksne i barndommen.. så orker de til slutt ikke involvere seg.. For de tenker "de forsvinner snart likevel".. Jeg tror det er noe i det..

Jeg er selv skilsmissebarn, men slapp heldigvis "flere pappaer". Mamma fikk seg ny mann etter et par år.. og han er i dag bestefar til ungene mine..

Kanskje jeg skriver på nyåret HVIS vi kommer så langt at vi presenterer.. Så kanskje jeg forteller åssen det går..

Det synes jeg var et voksent og fornuftig valg av deg

Forstår godt at det frister å introdusere ny partner på et tidlig tidspunkt - man er forelsket og føler at man har truffet mannen med stor M ... og vil gjerne at barna også skal ta del i idyllen.

[Phaedra]

Høres ut som en bra plan

[allover]

Det synes jeg var et voksent og fornuftig valg av deg

Forstår godt at det frister å introdusere ny partner på et tidlig tidspunkt - man er forelsket og føler at man har truffet mannen med stor M ... og vil gjerne at barna også skal ta del i idyllen.

Voksen i alder og drikker attpåtil

[allover]

Høres ut som en bra plan

[Helen]

Jeg tror det gikk omtrent et par uker fra jeg møtte mannen min og til vi møttes på McDonalds med hver vår 2 åring. Tror ikke noen av våre unger tok skade av at de traff oss såpass tidlig.

Det går fint ann å la ungene treffe den nye kjæresten tidlig, men da som en venn, også tar man det derifra.

[allover]

Hei der!

Vi kom nå aldri så langt til at vi presenterte barna..

Jeg er selvsagt glad for det nå..

Jeg syns selv at jeg er et levende og meget illustrerende eksempel på en setting mange opplever;

skilsmisse

ny kjæreste.. når skal jeg presntere og ikke?

Som dere ser på tråden min følte jeg meg "ivrig og klar" (og snart veldig forelsket..) i oktober.. Jeg hadde lyst til å inkludere ungene og "hele pakken".. men var nøktern.. og gjorde alt jeg kunne for å holde "beina plantet til bakken..". Tenkte jeg måtte klare å vente til det var gått 4 mnd iallefall..

Det holdt litt hardt.. (jeg innrømmer det da..) og jeg prøvde vel diskusjonen med et par venninner i håp om at de syns to mnd var "mer enn nok for en presentasjon.." )hehe... men..

Så går den berømte klokken..

Havet renner..

Kalenderen bytter dag.. og måned..

Så kom vi til desember.. så tok forelskelsen like fort slutt..

-som den kom:)

Ja.. den gode følelsen jeg hadde på at "dette var noe spesielt..som var godt nok og som skulle vare og som ungene mine burde få ta del i.." den forsvant...

Ikke noe uvennskap.. ikke noe dramatikk.. det bare ebbet ut..

Det jeg skal frem til er at det er mange, mange som opplever de første 2-3 mnd som så innmari himmelske..

Man har savnet masse og treffer noen man får alt dette hos..

-Deilig, deilig følelse...

Men.. det er ikke alltid sikkert det varer "livet ut.:"

...og inntil vi kjenner hverandre bedre.. -og det med å kjenne hverandre bedre er det tiden som gjør mest med. Samme hvordan man snur og vender på det..

-inntil det.. lar vi barn være barn... og gjør fint i å drøye presentasjonene..

Så kan vi sitte igjen med gode minner om en deilig kar vi "datet" litt..

God Juuuuul

[Gjest AnonymBruker]

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare hvordan det gikk.

Mannen min flyttet ut for 6uker siden, etter verdens korteste seperasjonstid (han var forelsket og utro med sin kollega, og ville separeres snarest pga henne, med det ble slutt mellom de). 2 dager etter at han flyttet ut ble han forelsket og inngikk forhold med en ny "drømmedame". Nå ønsker han å introdusere henne til barna.... men jeg ber om at det holdes igjen nettopp av den årsak du konkluderte med.

[Gjest Pia]

ehhh... hvor i det første innlegget ditt sier du "de fleste"????

Synes veldig mange tråder på KG viser at veldig mange kvinner har en helt annen innstilling enn den på påstår.

I den aller siste setningen. Les før du dummer deg ut.

[allover]

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare hvordan det gikk.

Mannen min flyttet ut for 6uker siden, etter verdens korteste seperasjonstid (han var forelsket og utro med sin kollega, og ville separeres snarest pga henne, med det ble slutt mellom de). 2 dager etter at han flyttet ut ble han forelsket og inngikk forhold med en ny "drømmedame". Nå ønsker han å introdusere henne til barna.... men jeg ber om at det holdes igjen nettopp av den årsak du konkluderte med.

Huff.. dette er vanskelig - kan jeg se for meg..

Er han i førtiårskrisen? Høres ut som fornuften er borte.. eller?

Vel.. flere sider av alle saker osv osv.. men det er faktisk noe med det å la tiden gå litt.

Det sies jo også at ban faktisk blir reserverte om de treffer for mange "nye potensielle voksenpersoner - som forsvinner før de er kommet.."

Jeg og min venn, tok opp igjen kontakten.

Det var et par forskjellige ting som gjorde at vi kuttet ut.. avstanden..først og fremst.

Men, vi treffes igjen nå :rødme:

Jeg har kjent ham i åtte måneder.. - og tenker nå at jeg er klar for og gleder meg til, at våre barn skal bli kjent.

Jeg føler vi har latt det gå litt tid.. og føler jeg kjenner ham.. Ikke at han er en "hvem-som-helst.."..

Jeg gleder meg til vi skal gå et skritt videre.. og er jo selvfølgelig spent på om det funker når barna blir inkludert..

Jeg har jo ingen garanti for at dette blir den siste mannen jeg skal være sammen med.. men det hadde jeg ikke hatt om vi hadde ventet et par år til..

[Gjest AnonymBruker]

Huff.. dette er vanskelig - kan jeg se for meg..

Er han i førtiårskrisen? Høres ut som fornuften er borte.. eller?

Vel.. flere sider av alle saker osv osv.. men det er faktisk noe med det å la tiden gå litt.

Det sies jo også at ban faktisk blir reserverte om de treffer for mange "nye potensielle voksenpersoner - som forsvinner før de er kommet.."

Jeg tror han har mistet all fornuft... det er 1,5 år igjen til han er 40 år.. håper nesten det er førstiårskrisen for jeg kjenner ikke mannen min igjen (vi har vært gift i 10 år og har barn på 7 og 9 år)

Men godt å høre at du har klart å gå videre, og dater. Håper jeg kommer meg dit selv en dag :-)

[allover]

Jeg tror han har mistet all fornuft... det er 1,5 år igjen til han er 40 år.. håper nesten det er førstiårskrisen for jeg kjenner ikke mannen min igjen (vi har vært gift i 10 år og har barn på 7 og 9 år)

Men godt å høre at du har klart å gå videre, og dater. Håper jeg kommer meg dit selv en dag :-)

Nå sier jeg dette, uten å å kjenne verken deg eller han.. MEN; skal vedde på at om du "rister sorgen av deg" (om så bare for x og de fleste rundt deg - slik at x oppfatter og tror at du går videre..) tør jeg sette en hundrings på at det går nøyaktig ti minutter (les; 3 dager!) til han plutselig elsker deg igjen :rødme:

Garantert!

Han må vekkes - og det gjør han ikke før han får følelsen av å miste deg..

Dessverre...

[Gjest gjest]

Huff.. dette er vanskelig - kan jeg se for meg..

Er han i førtiårskrisen? Høres ut som fornuften er borte.. eller?

Vel.. flere sider av alle saker osv osv.. men det er faktisk noe med det å la tiden gå litt.

Det sies jo også at ban faktisk blir reserverte om de treffer for mange "nye potensielle voksenpersoner - som forsvinner før de er kommet.."

Jeg og min venn, tok opp igjen kontakten.

Det var et par forskjellige ting som gjorde at vi kuttet ut.. avstanden..først og fremst.

Men, vi treffes igjen nå :rødme:

Jeg har kjent ham i åtte måneder.. - og tenker nå at jeg er klar for og gleder meg til, at våre barn skal bli kjent.

Jeg føler vi har latt det gå litt tid.. og føler jeg kjenner ham.. Ikke at han er en "hvem-som-helst.."..

Jeg gleder meg til vi skal gå et skritt videre.. og er jo selvfølgelig spent på om det funker når barna blir inkludert..

Jeg har jo ingen garanti for at dette blir den siste mannen jeg skal være sammen med.. men det hadde jeg ikke hatt om vi hadde ventet et par år til..

[Likeverdig]

Dette har da vært diskutert opp og ned i mente her på KG.

Om du er kvinne: Så kan du introdusere kjæresten din med engang du føler for det, og han kan ta del som stefar for dine barn med engang.

Om du er mann: Du skal vente i mellom 5-100 år før du introduserer noe ny kjæreste, og selv om dere skulle flytte sammen og gifte dere så skal hun være ute av huset og livet ditt i helger/ferier når du har omsorg for barna.

Sånn, håper jeg har klarert litt opp i hvordan de fleste på KG står i denne saken.

He, he, dette var klar tale Pia Veldig bra! Delvis enig. Jeg leser denne tråden for å få litt tips selv. Ett år siden bruddet med eks. Tenker det ikke er skadelig å fortelle om ny kjæreste så lenge jeg er trygg på at dette vil vare. Har ikke tenkt å bli samboer med det første. Mitt dilemma er at det er vanskelig etterhvert å la være og snakke om min nye kjæreste. Eldste barn på 14 vet at jeg har truffet en mann, og han har barn på samme alder (samme kjønn på våre 4 barn). Er usikker på hvordan yngste på 8 vil ta det. Drømmen der er fortsatt at mor og far skal bo sammen... Tenkte helsesøster kan ta en prat om saken for å høre litt. Yngste har selv snakket om ny kjæreste for mor og far, helst en yngre person som kan skaffe en lillebror eller lillesøster... Samtidig er historien at mor og fars nye kjærester blir kjærester, mens mor og far igjen blir sammen. Tricky