Mat etter spiseforstyrrelse

[lilla91]

Jeg skjønner at dere ikke har nok kunnskaper og informasjon om meg å kunne svare meg på alle spørsmålene mine, og derfor tar jeg responsen jeg har her med en klype salt, som en ekstra støtte i kampen mot det anstrengte forholdet til mat. Tro meg, jeg er 100 % klar over at jeg har et problem, og at problemet er/har vært så stort at det ikke holder å skrive om det på et forum og forvente at det skal gå over. Jeg går til psykolog, og bruker denne siden til ekstra støtte, for her tør jeg å si alt, det tør jeg ikke enda hos psykologen. Jeg bruker denne siden som en slags dagbok, for jeg lurer på så utrolig mye og blir sliten av å gå rundt og bære på spørsmålene inni meg, derfor er det en lettelse å skrive ned forvirringen og alle spørsmålene, for å få bedre oversikt over hva som er uforståelig for meg, til neste gang jeg skal til psykologen eller legen. Jeg er ganske kontrollfrik, og dette forumet hjelper meg å holde kontroll på tankene mine.

Jeg er veldig takknemlig for svarene jeg får her, både de svarene hvor dere prøver å svare på de uendelige og uforståelige spørsmålene mine, og de svarene hvor dere ber meg komme til fornuft og innse at jeg har et større problem enn jeg kanskje tror. Men jeg ser virkelig ikke på meg selv som en typisk anoreksi-person som ikke innser at man har et problem, for jeg innser det til de grader, selv om problemet mitt er mye mindre enn de fleste som sliter med det samme som meg.

Endret 10. oktober 2009 av lilla91

[Chanel.No5]

Bare fortsett med positive tanker, jobb med deg selv-prioriter deg selv, nyt livet, prøv nye ting, sett deg små mål (oftere lettere å nå) av gangen og for all del, fortsett å gå til psyologen din! Dette klarer du!!

[lilla91]

Jeg har veldig lyst til å ville komme seirende ut av dette! Høres veldig rart ut, men, i det siste har jeg lagt merke til en skremmende tendens; jeg har faktisk blitt litt glad i tvangstankedelen av meg, og når ting kommer ut av kontroll og alt ikke er så greit rundt meg, så er "anoreksitankene- og handlingene" det første jeg vender tilbake til for å føle en trygghet og en viss kontroll.. Huff, nå skjønner jeg virkelig hva som menes med at de som har anoreksi er helt besatt av å ha kontroll på alt rundt seg! Jeg blir til og med stressa når jeg er hos psykologen, når hun stiller meg et spørsmål jeg svarer "vet ikke" på, føler jeg må vise fram tankene mine for henne på en systematisert og ryddig måte, noe som igjen er meget slitsomt, for da føles ikke psykologen som et sted ting blir bedre, men derimot enda et stressende punkt i livet, som fører til at jeg strekker armene etter den "gode, gamle" anoreksiaen. Men dere - dette er pessimistdelen av meg som snakker, og jeg vet at den tar feil. Jeg bruker dag og natt på å prøve å overkjøre pessimisten i meg, for jeg vet at det er det eneste som hjelper. Stenge pessimisten ute. Men istedenfor å stenge den ute nå, så får jeg ut disse tankene her, så kanskje de forsvinner fra hodet

I dag har jeg vært litt flink og hatt noen aha-opplevelser med meg selv og tankemønsteret mitt. Kan jo fortelle dere om hva det gikk ut på! Jeg prøvde å besvare spørsmålet "hvorfor er det så vanskelig for meg å spise mer, når jeg 24/7 er halvsulten og vet at kroppen ikke fungerer bra, jeg har jo tross alt ikke mensen". Jeg kom fram til at det var på grun av oppmerksomheten og bekymringene til de rundt meg, jeg liker at folk sier til meg at de er der for meg nettopp på grunn av spiseforstyrrelsen, og at folk ikke skjærer over meg med samme kam som alle andre, fordi jeg har det vanseligere. Jeg vil ha oppmerksomhet fordi jeg spiser lite, jeg vil at folk skal bekymre seg for det, og på en merkelig måte beundre meg og viljestyrken min som klarer å ha så stålkontroll over meg selv. Og denne dro jeg litt lenger, og stilte meg selv spørsmålet; tror jeg virkelig folk tenker så mye om hva _jeg_ spiser, tror jeg de går rundt og teller hvor mange kalorier jeg får i meg (noe jeg gjør med venninnene mine for å sammenlikne)? Nei, de er ikke spiseforstyrrt sånn som meg, og det er tåpelig av meg å forvente at maten står like mye i sentrum av livet deres som mitt. Mat for dem er noe man trenger for å overleve, de tilber ikke mat slik jeg gjør, de bruker ikke søvnløse netter på å forestille seg at man spiser i det uendelige, alt man skulle ha lyst på. Folk flest bryr seg langt oppi, unnskyld meg, rævva, med å tenke over at jeg ikke har smør på brødskiva og derfor får i meg mindre kalorier enn de gjør med sin tykke brødskive med smør og potetsalat. De tenker heller ikke noe over at jeg spiser mer enn de (fordi kroppen min behøver mer siden jeg trener hver dag og i tillegg har for lite fett på kroppen, siden jeg alltid er kald og har ikke nok fett til produksjonen av østrogen). Det er helt urimelig å forvente at de er like opptatt av mat og kropp som jeg er, at det er alt de tenker på! Ingen kommer til å se på meg som grådig hvis jeg spiser nok til aktivitetsnivået mitt, og samtidig føler meg mye gladere, mer opplagt og har mer overskudd. Så hvem prøver jeg da å imponere, og hva er det jeg vinner med det? Hva prøver jeg da å oppnå? Når jeg i tillegg til det tenker "åherregud" når jeg ser folk har et altfor strengt forhold til mat. Jeg er jo tusen ganger verre selv! Tar megselv, mange ganger om dagen, i å prøve å få oppmerksomhet på grunn av spisingen min, eller ikke-spisingen. Gamledelen av meg tenker fortsatt "vær så snill menneske, spis og nyt livet" når en venninne tar et knekkebrød når jeg _vet_ at hun mye heller har lyst på en litt mer kaloririk brødskive. Men hvilken rett har jeg til å tenke de tankene, når mine er tusen ganger verre?

Litt tankelufting før kvelden som ikke har noe med temaet i innlegget å gjøre! Og jeg som egentlig skulle spørre om noe igjen. Det tror jeg ikke er noe poeng i nå, spørsmålene kommer bare til å drukne i den altfor lange teksten jeg har skrevet nå

God natt og takk for at dere fulgte meg gjennom nok et tankeluftende innlegg!

[Gjest Gjest]

Det er veldig gode tanker du gjør deg i innlegget over. Du reflekterer godt. Forsett slik og bryt ut av det gamle tankemønsteret!

Jeg anbefaler deg på det sterkeste og fortsette å gå til psykologen, og spør også om du kan komme til en ernæringsfysolog/psykolog. Psykologen din har helt sikkert noen flinke mennesker å anbefale deg. Eller du kan høre med fastlegen din.

Om du føler at det er vanskelig å snakke med psykologen, så ta det opp med henne. Så kan dere sammen komme frem til en bedre måte å samtale på. Hun blir sikkert bare glad for at du gir henne tilbakemeldning, og for at du skal få mest mulig ut av timene er det viktig at dere samtaler godt! Det virker sikker veldig skummelt å fortelle psykologen dette, men det er jo viktig at du føler at du blir sett, forstått og får hjelp.

Jeg har selv slitt med spiseforstyrrelser i flere år. For noen år siden ble jeg sendt til behandling hos psykolog, og opplevde som deg at jeg ikke klarte å snakke med de (jeg har hatt flere). Jeg følte meg ikke forstått og syns det var vanskelig å snakke med dem. Min løsning var at jeg sluttet (utrolig dumt). Jeg gikk fra hele behandlingsopplegget og mente at jeg skulle klare meg selv. Det var nok ikke så lurt..

I etter-på-klokskapens lys ser jeg at jeg heller skulle fortalt psykologene hvorfor jeg syns det var vanskelig å samtale med dem. Og om jeg virkelig ikke klarte å snakke med en de etter det, heller byttet psykolog ennå en gang. Ikke gitt opp. Heller brukt litt ekstra tid på å finne en som jeg kunne snakke godt med, selv om det er vanskelig og slitsomt å lete etter en god psykolog.

Jeg skulle også takket ja til en ernæringsfysolog/psykolg. Det kunne jeg ønske jeg hadde nå.

Det er jo aldri forsent, men det er vanskeligere å komme inn i systemet en gang til, enn å fortsette når man først er inne i det.

Du skriver at du bruker dette nettstedet som en form for dagbok, hva med å skrive ut det du skriver her inne og ta det med til psykologen? Av og til er det lettere å skrive ned tankene enn å snakke om de. Da får psykologen din også et godt innblikk i hvordan tankene dine er, uten at du må si det dirkete til henne mens du sitter der.

Jeg ønsker deg lykke til videre, og håper inderlig at det går deg godt.

Mange klemmer

[lilla91]

Skal vinne kampen for alle lidende jenters skyld, og bevise at det er mulig!

Jeg har hatt en tendens til i gi meg til anoreksitankene i en viss grad om dagen, og begrense matinntaket til rammer hjernen min setter, ikke magen min. Jeg ender opp med å gå og føle meg nedfor, svimmel, urolig og irritabel (noe jeg ikke pleier å være når jeg er stappmett i følge min egen oppfatning, vil tro at "stappmett" for meg er ensbetydende for "akkurat ikke sulten" hos mange andre, for jeg blir stappmett veldig fort). Jeg "sparer" kaloriinntaket, jo mer jeg har til gode når kvelden og det siste måltidet kommer, jo gladere blir jeg. Jeg klarer aldri å kose meg med ett måltid, for jeg begrenser matinntaket for å gjøre neste måltid bedre. På kvelden når jeg føler jeg har vært flink hiver jeg ofte opptil 500 kalorier innpå i løpet av 3 timer, og føler meg veldig mett og full i magen, og kjenner at hjernen blir glad for næringsstoffene, men tvangstankene blir ikke så glade.

Er det noen som har noen tips for å bli kvitt tvangstankene angående denne fordelingen av mat ut over dagen? Jeg vet jo at frokost og begynnelsen på dagen er mye viktigere enn slutten av dagen, ettersom man da trenger mye energi.

Saken er at jeg vet at kroppen min kommer til å ha det mye bedre hvis jeg spiser mer på begynnelsen og midten av dagen, og før trening. Overskuddet av mat trenger jeg i første halvdel av dagen. Likevel gjør tvangstankene dette veldig vanskelig, og jeg håper dere kan komme med noen overbevisende ord.

Jeg har tatt noen skritt i riktig retning. I dag sto jeg opp litt senere enn jeg pleier, og lot derfor den fornuftige og sultne delen av meg seire, og spiste en frokost på litt over 400 kalorier, og for å være helt ærlig så er det lenge siden jeg har følt meg så grådig og ekkel. Jeg ligger på 400 kalorier bare en time etter at jeg har stått opp! Men jeg prøver å fortelle meg selv at jeg skal trene etterpå, og at jeg vil få mye større utbytte av treningen med maten. Kroppen min kommer til å takke meg for dette. Og spørsmålet jeg til stadighet stiller meg selv "hva er det verste som kan skje når jeg spiser flere kalorier i en tidsperiode enn rammene i hodet tilsier?". Jeg får en mer fyldig og kvinnelig kropp, ikke så spisse knokler og tynne håndledd og spinkle bein som folk alltid kommenterer og bestevenninna mi sier at "bare du får lagt på deg litt ekstra fett, så har du en kjempefin kropp" om. Jeg får også tilbake mensen = en velfungerende kropp. Så hvorfor føler jeg meg da så ille? Den fornufige delen av meg vet at dette var en veldig bra handling, men det er disse rammene som jeg har så vanskelig for å ikke følge. Jeg prøver alltid å overgå meg selv og andre, spise mindre enn dagen før, spise mindre enn venninnene mine, og så videre. For hva? Hva er målet mitt? Hvorfor kan ikke den ufornuftige delen av meg komme til fornuft, og skjønne at lykken ligger i en velfungerende kropp og et liv med overskudd og glede og evnen til å leve og kose seg i nuet! Lykken blir ikke målt i uspiste kalorier, livet er så mye mer enn kropp og kalorier, hvorfor kan jeg ikke skjønne det?

Endret 11. oktober 2009 av lilla91

[Mio]

Det aller viktigst du må gjøre er å innføre måltidsrytme. Faste måltider til faste tider.

Jeg har også en spiseforstyrrelse og får behandling for det.

Måltidene blir for meg 09.00, 12.00, 16.00 og 20.30.

Kostliste er lurt. Jeg har en jeg kan variere på. F.eks. grøt eller frokostblanding etter en modell, eller så og så mye brød/rundstykker/knekkebrød. Og ulikt utvalg pålegg. Ingen lettprodukter. Vanlig margarin/smør og dressing. Forskjellig type middag med riktig sammensetning av næringsstoffer. Da blir det ikke så restriktivt og man slipper å spise nøyaktig det samme.

Jeg er nødt til å ha is i magen. Først var det veldig skummelt fordi mengdene virket uoverkommelig. I tillegg slet jeg med at jeg normalt sett nedprioriterte mat til fordel for godteri. Men det tok kanskje en dag å bli kvitt søtsuget. Og etter under en uke merket jeg at forbrenningen tok seg opp og jeg faktisk rakk å bli litt sulten før neste måltid. Det hjelper meg kjempemye å kjenne at jeg både blir mett, ikke ukomfortabelt mett riktignok, og det å kjenne sult. Da slipper jeg å føle meg mett=feit hele tiden.

Vekta har ikke skutt i været heller. De første ukene etter at man går fra et lite inntak til normalt er at cellene i kroppen fylles opp med vann som de skal, tarmene er ikke så tomme - ergo blir det litt "avfallsvekt". Kanskje opplever man å samle litt vann også. Det skal mye til å legge på seg, ganske mange kalorier det er snakk om. Har man litt tålmodighet og utholdenhet så går det seg til over tid og man klarer å forstå at en evnt. kjapp vektoppgang ikke er reell. Det samme gjelder stabilisering om man har en normal vekt, men et forstyrret spisemønster.

Jeg anbefaler deg å kontakte legen din, evnt. snakke med psykologen om ernæringsfysiolog som kan sette opp en plan som er individuelt tilpasset deg.

Noen syns det er lettere å ikke ha en kostliste fordi det gir rom for litt utskeielser. Men for min del er det greit enn så lenge. Nå vet jeg at jeg dekker alle behov og får i meg alle næringsstoffer jeg skal ha. Selv om det betyr at jeg må spise ganske likt hver dag og utskeielser som litt kake blir vanskelig for meg når jeg ikke kan kutte ned på et måltid for å kompensere. Dette er noe jeg har slått meg til ro med. Når jeg blir friskere og kroppen har blitt funksjonell igjen kan jeg begynne å bevege meg ut i "prøve og feile" området hvor normale ting som kake på kafe, godteri i helgene, en spontan is om sommeren, en pizza midt i uka, blir introdusert. Det er målet. Enn så lenge må jeg reparere skadene og være sikker på at jeg får i meg det jeg trenger.

Dette er bare min erfaring. Lege og ernæringsfysiolog vil kunne hjelpe deg.

Det med oppmerksomhet rundt sykdom burde være et mål for å bli friskere så fort som mulig. Jo lenger du går rundt med det behovet, jo mer setter du deg fast, og jo vanskeligere blir det å komme seg ut av det. Mange opplever at de ikke lenger har en identitet uten spiseforstyrrelsen sin, og får et nærmest kronifisert sykdomsbilde. Folk rundt deg vil gi deg mer ros og oppmerksomhet om de får litt innblikk i hva det dreier seg om og kan være med på prosessen mot å bli frisk. Tenk på all rosen og støtten det vil gi! Oppmerksomheten på en positiv måte. Alt det der som man ikke klarer å se når man er syk. Det er ingen positiv oppmerksomhet man får som syk. Det folk sier er en liten del av det de tenker. Mest av alt bruker de rundt masse energi på å bekymre seg, veie sine ord, bli sint og fortvila. Å bli friskere er et kjempesteg, men også en vanvittig prestasjon i positiv retning. Den oppmerksomheten man får når man er friskere, gladere, mer tilstede og sosialt normal rundt mat er tusen ganger bedre enn alternativet.

Lykke til!

[lilla91]

Det du beskriver her nå hørtes ut som rene himmelrike! Tenk å overlate kostholdet sitt til noen som vrkelig ha peiling, for så å spise mat til riktig tidspunkt og i riktige mengder, og at det gjør at man ikke bare føler seg vel, men at kroppen fungerer på en bedre måte! Og at utrolige "drømmemål" (som f. eks. å spise en is om sommeren rett og slett fordi man har lyst på en is, uten å tenke noe mer på det, og kun kjenne gleden ved den gode isen), faktisk kan bli en virkelighet!

Tror jeg skal høre med psykologen om ernæringspsykolog. Men er det noe man går til i tillegg til psykologen, eller blir det samme greia? Og koster det penger for meg som er under 18 år? Jeg blir 18 om noen måneder, men regner med at jeg innen da har blitt frisk. Håper i alle fall det.

Tusen takk for svaret ditt, det hjalp meg kjempemye. Aller mest den siste delen *sitte og lese om og om igjen*. Jeg kjenner meg igjen i det du sier, jeg tror jeg allerede er der hvor spiseforstyrrelsen=meg, og at uten den er jeg ikke en person som fungerer. Kanskje jeg skal nevne dette for psykologen? For nøkkelen i å bli frisk er at jeg selv ønsker å bli frisk, og det er kanskje først og fremst disse tankene som må bearbeides først. Hva er poenget mellom å få meg til å forstå at jeg trenger mat og mat er fint for meg, når jeg uansett ikke vil at mat skal være fint for meg?

Dette var et nytt tankekors, og definitivt noe som jeg skal ta tak i. Jeg har innsett at jeg har et problem, og nå skla jeg jobbe med lysten til å bli frisk. Når den er på plass, regner jeg med at resten blir mye lettere.

[Gjest haren]

Det du beskriver her nå hørtes ut som rene himmelrike! Tenk å overlate kostholdet sitt til noen som vrkelig ha peiling, for så å spise mat til riktig tidspunkt og i riktige mengder, og at det gjør at man ikke bare føler seg vel, men at kroppen fungerer på en bedre måte! Og at utrolige "drømmemål" (som f. eks. å spise en is om sommeren rett og slett fordi man har lyst på en is, uten å tenke noe mer på det, og kun kjenne gleden ved den gode isen), faktisk kan bli en virkelighet!

Tror jeg skal høre med psykologen om ernæringspsykolog. Men er det noe man går til i tillegg til psykologen, eller blir det samme greia? Og koster det penger for meg som er under 18 år? Jeg blir 18 om noen måneder, men regner med at jeg innen da har blitt frisk. Håper i alle fall det.

nå vil jeg ikke at du skal miste motivasjonen - men du blir ikke frisk av dette på noen måneder.

desverre.

man kan umulig bli frisk av noe man har brukt mange år på å bygge opp(eller ned..).

spisefortyrrelser er litt som med angst og depresjoner - det vil alltid kunne komme dårlige perioder igjen, men s kan man ha mange bra også.

jeg har ike sf selv, men kan fortelle om erfaringen min venninne har hatt(15 år og fortsatt ikke frisk, men mange gode perioder).

på din alder gikk hun til psykolog, og var naturlig nok veldig lei seg når hun fortalte meg 7 år etterpå at hun hadde begynt å kaste opp igjen(etter noen års opphold).

hun forklarte at hun var veldig stresset, og at hun bare hade begynt å kaste opp.

jeg spurte henne om hun i tenårene hos psykolog hadde lært alteernative teknikker for å mestre stress og negative tanker, og det hadde hun jo ikke. de hadde mest snakket ut om selve problemet.

jeg rådet henne da til å ta en tur til legen igjen, og at hun denne gangen måtte ta tak i problemet på en mye per systematisk måte - en måte som fungerer konkret på dagligdagse utfordringer.

hun har nå vært på behandling, og følger en slik kostholdsplan. i tillegg lærte hun mye om kosthold generelt, noe som gjorde at hun nå i en større grad klarer å se på mat som biktig næring og ikke bare kalorier.

hun har alltid tenkt slik so deg: "jeg blir snart frisk, og da skal jeg....." - eller "jeg går snart mer ned i vekt, og da blir alt fantastisk, jeg føler meg bedre" etc.

men det er jo bare en løgn, ingenting skjer jo i fremtiden - men det skjer her og nå!

det er ikke sikkert du noensinne kommer til å føle 100% glede ved å spise is uten å ha dårlig samvittighet etterpå. men kanskje den dårlige samvittigheten i starten gjør at du ikke kaster opp, så etter en lengre stund så kanksje du bare har 90% dårlig samvittighet, og slik går det.

denne venninnen min slet med motivasjonen nettopp fordi hun ikke merket bedring, og da påpekte jeg at alt var fremgang: selv om hun kaster opp en gang i en dårlig periode - så har hun jo latt være kanskje flere hundre ganger!

selv om du kanskje alltid vil ha et dårlig kroppsbilde(de fleste har ikke et perfekt et) så kaster du iallefall ikke opp maten, eller lar være å spise!

bare det i seg selv er et kjempestort skritt:=)

når det gjelder denne kosholdsplanen så er det viktig at du ikke bruker den som enda en kontrollmekanisme. hele poenget er jo at du skal slippe kontrollen på en sunn måte.

[lilla91]

Takk for langt og innholdsrikt svar

I dag, og i går for den saks skyld, har det ikke gått bra. Klarer ikke å beskrive følelsen helt, men jeg skammer meg på en måte over meg selv, føler meg ekkel og oppblåst og tjukk. Vektnåla peker oppover, og den fortsetter bare, og selv om dette i utgangspunktet ikke gjorde noe (fornuften var sterkere enn tvangstankene), så har jeg begynt å bry meg om dette nå. Jeg synes jeg kjenner fetter på magen uansett hvor jeg sitter, og den klumpen nederst på magen svulmer opp jo lenger jeg ser på den. Jeg synes det er ekkelt å se på magen, å ta på den, og jeg merker at jeg har lagt på meg. Skulle så gjerne ønske at jeg ikke tok dette så utrolig negativt, at jeg heller tok det som et tegn på at kroppen min er i ferd med å bli kvinnelig og velfungerende igjen. For den er jo ikke velfungerende når den prioriterer overlevelse framfor forplanting, og i og med at jeg ikke har mensen kan jeg utvikle beinskjørhet og så videre. Man skulle tro jeg var opptatt av utseende og det å se bra ut, etterosm jeg tenker på vekt og slank kropp hele tiden. Men greia er at jeg ikke tror det er det jeg fokuserer på lenger. Jeg fokuserer ikke på å se bra ut, jeg fokuserer på å se tynn ut. Få oppmerksomhet for hvor tynn jeg er. Jeg vet at det ikke er pent slik jeg ser ut nå, jeg ser det godt på bilder. Jeg skjønner det også når venninnene mine sier at de misunnet meg før. FØR, da jeg hadde kvinnelige former, da mente folk jeg så bra ut. Når jeg ser på bildene fra den tiden, klarer jeg ikke å se hva som er så bra med det, for jeg synes rett og slett jeg ser tjukk ut, selv om jeg vet at dette er vrangforestillinger. Men selv om jeg vet at det er vrangforestillinger, så står disse vrangforestillingene i veien for meg for å leve et sunt liv. Jeg vet at jeg er på vei mot gamle meg, og er livredd for hvordan det vil bli. Folk reagerte på at jeg hadde blitt mye tynnere. Vil folk reagere andre veien også? Jeg blir skikkelig redd ved tanken. Og jeg får lyst til å begynne å gråte når jeg ser tankene mine blir skrevet ned, for jeg høres ut som et ordentlig offer for spiseforstyrrelser. Jeg ER et offer for spiseforstyrrelser. Jeg som var den siste man forventet dette av, jeg som trodde jeg tålte utallige spøker om meg som "tjukkebollefeita" fordi jeg visste jeg var slank uansett hva jeg spiste. Når jeg bare skulle være litt sunnere, trodde jeg jeg hadde kontroll. Og nå ser jeg med skrekk på ukene i sommer da jeg følte jeg mistet kontroll når jeg nærmet meg 1000 kalorier om dagen, og fortsatt mente oppførselen min angående mat var så normal som den kunne bli. Jeg som mente at foreldrene mine var verdens treigeste og skjønte ingenting om et sunt kosthold da de fikk tårer i øynene da se så hvor lite jeg spiste. Hvor har jeg endt opp nå? Og jo mer jeg prøver å komme meg ut av dette, jo mer umulig virker det. Det virker helt håpløst når jeg leser at det beste man kan forvente når man først har klart å få spiseforstyrrelser, er å lære seg å leve med tankene. Sakte, men sikkert innser jeg at jeg aldri blir kvitt dette helt, og tenker at jeg kunne gjort hva som helst for å aldri har startet dette. Men gjort er gjort, og jeg må leve med konsekvensene.

I løpet av de siste dagene har jeg ikke tenkt annet enn at jeg har vært svak som har gitt etter og spist så mye mat. Tidligere har jeg følt meg flink som har hatt et såpass stort kaloriinntak i forhold til før, nå føler jeg meg ett og slett en person med total manglende viljestyrke. Det er vanskelig å godta kroppens krav om mat, når man i løpet av mange måneder har sett på dette som en svakhet, og noe som må kontrolleres. En annen ting som har vært vanskelig for meg i løpet av de siste dagene, er at jeg har spist mye som er vanskelig å beregne kalorier i (f. eks. salat, hjemmelaget suppe og så videre, som jeg verken vet hvor mange gram jeg spiser av, eller hvor mange kalorier det er i). Jeg har gått dag og natt og prøvd å regne ut hvor mye jeg egentlig har fått i meg, uten å komme til noen annen konklusjon at det er alt for mye. Situasjonen føles også håpløs fordi jeg uansett hvor mye jeg spiser, har lyst på mer. Jeg har samme lyst på mat både før og etter at jeg har spist, og i de dårlige periodene, slik som nå, tenker jeg at hva er poenget med å spise, når jeg uansett ikke vil bli tilfredstillt? Da er det bedre å spare kaloriene.

Og nå sitter jeg her i friminuttet (er hjemme), og klarer ikke å høre på fornuften som sier ata jeg trenger mat før jeg går på skolen igjen. Jeg klarer rett og slett ikke, selv om jeg vet hvor utrolig tåpelig det er av meg. Det er så tåpelig at jeg føler meg sterk når jeg gjør en sånn ting, når jeg egentlig er supersvak, jeg gir jo etter for vrangforestillingene.

[Gjest Gjest]

Hvorfor er denne tråden fortsatt her? Den skulle vært stengt, og trådstarter skulle blitt nok en gang henvist til IKS.

[Gjest Gjest_jente19_*]

Hei!

Jeg har skrevet mange innlegg om meg og mitt forhold til mat, og sikkert plaget livet av mange av dere. Det jeg nå vil prøve på, er å sette alt i en sammenheng, så det blir lettere å forholde seg til. For jeg er på god vei ut av spiseforstyrrelsen, men vil gjerne ha litt tips og veiledning av så mange som mulig på veien.

Jeg er 17 år, veier nå i underkant av 45 kg og er 161 cm høy.

Jeg har aldri vært overvektig, men vært aktiv og ganske glad i mat og snop, hadde en heller tynn en tykk kropp, men veldig normal. Kostholdet hadde mye mer å gå på den negative veien enn den positive. Jeg hadde et normalt forhold til mat, tillot meg selv å skeie ut noen ganger, men nektet meg ingenting, og slet derfor aldri med lysten til å overspise.

For ca 8. måneder siden bestemte jeg meg for å være ”sunn”, ikke spise så mye fett og sukker, og dette er jo i og for seg positivt. Problemet er at dette utviklet seg til en besettelse, og etter hvert var det få ting som var sunne nok, og jeg begynte å fokusere på å miste fett på magen og få en ”flat modellmage” som jeg senere har funnet ut at er umulig for meg på grunn av gener. (Dette fant jeg ut da jeg nesten bare var skinn og bein, og fortsatt hadde en liten klump nederst på magen). Jeg veide 52 kg, og de begynte å forsvinne, sammen med kreftene og livsgleden. I slutten av sommerferien veide jeg 41, og kiloene har begynt å komme tilbake både i form av muskler og fett, men det er fortsatt mange ting som er veldig vanskelig.

Jeg har som sagt alltid vært glad i mat, og i det siste har jeg blitt veldig opptatt av mat. Det er høydepunktene i tilværelsen min, jeg fokuserer altfor mye på mat, fordi jeg har gitt kroppen min en begrenset tilgang til det over lang tid. Kroppen min er rett og slett alltid sulten, selv om magesekken ikke er det. Men det er vanskelig å spise mat, for jeg har mange regler i hodet på hva og hvor mye jeg kan spise (men aller mest hva jeg ikke kan spise). Jeg føler at jeg ikke klarer å regulere matmengden selv, og sliter med å kontrollere det. Noen ganger klarer jeg ikke å slutte å spise, noe som resulterer i svært dårlig samvittighet, og andre ganger er det et sperre som ikke lar meg spise nok. Jeg planlegger alltid neste måltid og bruker mye energi på å tenke gjennom hva jeg får i meg. Mat gjør det vanskelig å fungere sosialt, for det meste er ikke sunt nok. Jeg misliker også at andre ser på at jeg spiser, liker best å spise alene.

Derfor lurer jeg på om dere har noen tips til meg, hvordan jeg kan legge på meg på en sunn måte (jeg skjønner innerst inne at jeg må legge på meg selv om jeg egentlig ikke vil, men i og med at jeg ikke har matt mensen på et halvt år er dette selvsagt), uten dårlig samvittighet!

Jeg sliter virkelig med at jeg har så altfor lyst på mat hele tiden, og den dårlige samvittigheten som følger med at jeg gir etter sultfølelsen.

I sommerferien lå jeg på et gjennomsnittlig kaloriinntak på 1000 kcal, og har nå sakte men sikkert gått opp til rundt 1500.

Kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Bgynte på samme måte hos meg i rundt juni, mye av sommerferien lå jeg på et veldig lavt kaloriintak rundt 1000 en periode. Det startet med at jeg var veldig sunn og det har ettrhvert utviklet seg til en besettelse som du beskriver det. Har ikke sagt det til noen, men folk har kommentert at jeg har godt ned i vekt o.l. Er 170 og veier rundt 50 nå. Har heller ikke hatt mensen på en god stund, ca 4 månder. Har i det siste bare prøvd å tenke at jeg må spise mer for å kunne funger på skolen og lignende. Men det er vanskeli som du sier og ha et normalt forhold til mat. Har ikke lyst til å legge på meg, men vet at dette er noe jeg må. Men man føler liksom at man mister kontrollen når man ikke vet hvor mye man har spist.

[lilla91]

Kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Bgynte på samme måte hos meg i rundt juni, mye av sommerferien lå jeg på et veldig lavt kaloriintak rundt 1000 en periode. Det startet med at jeg var veldig sunn og det har ettrhvert utviklet seg til en besettelse som du beskriver det. Har ikke sagt det til noen, men folk har kommentert at jeg har godt ned i vekt o.l. Er 170 og veier rundt 50 nå. Har heller ikke hatt mensen på en god stund, ca 4 månder. Har i det siste bare prøvd å tenke at jeg må spise mer for å kunne funger på skolen og lignende. Men det er vanskeli som du sier og ha et normalt forhold til mat. Har ikke lyst til å legge på meg, men vet at dette er noe jeg må. Men man føler liksom at man mister kontrollen når man ikke vet hvor mye man har spist.

Trist å lese, er liksom noe annet når andre har det vondt, enn når det er en selv. Sin egen smerte er vanligvis mye lettere å takle enn andres.

Har du det også sånn, at du synes det er vanskelig å spise mat du ikke fullstendig har kontroll over? At det er mye lettere å f.eks. spise en firkantet filet som man vet akkurat hvor mange kalorier som er i, framfor en fisk, f.eks.? På de verste dagene synes jeg det er vanskelig å spise salat til og med. Jeg vet at det er få kalorier i det, men likevel får jeg helt hetta, for jeg har ikke kontroll over kaloriene. Dette har jeg lest at er en måte å uttrykke på at man ikke har kontroll over tilværelsen man lever i, og prøver å ta igjen den etterlengtede kontrollen med mat.

Motivasjonen jeg prøver å gi deg er kanskje ikke noe du opplever som motiverende, ettersom vi to er i akkurat samme båt, og på den måten ikke er noe sterkere, slik som "friske" mennesker som svarer her. Men jeg har ikke annet å si til deg at du må stå på, overhøre tankene så mye som mulig, og håpe at de etter hvert forsvinner. Det håper hvertfall jeg. Anbefaller deg STERKT å kjøpe boka Sterk/Svak, har lest den noen dager nå, og den har hjulpet meg med å bli mer klar over problemet mitt, og gjort meg mer motivert på å gi slipp på spiseforstyrrelsen. Noe annet jeg har gjort, som jeg ikke får sagt nok at du bør gjøre, er å snakke med noen om det. Jeg sitter her og ønsker virkelig for din skyld at du snakker med noen om det, for du aner ikke hvor mye det hjelper. Jeg trodde jeg var klar over problemet mitt, før bestevenninna mi tok det opp med meg, og jeg bretta meg fullstendig ut, gråt og la ut om de sykeste tankene. Det fikk meg til å innse hvor dypt jeg egentlig hadde sunket. Venninner er speil av deg selv, og i dette tilfellet et veldig godt og realt speil. I mange tilfeller kjenner de deg bedre enn de gjør selv. Min erfaring er at det hjelper veldig å ha mennesker som ståtter seg på veien, og da har man også et mål å streve etter - å bli som de, bli sitt gamle selv igjen.

For jeg regner med at du savner tiden da dette ikke var noe problem?

Føler med deg, og håper både jeg og du klarer dette!