Mat etter spiseforstyrrelse

[lilla91]

Hei!

Jeg har skrevet mange innlegg om meg og mitt forhold til mat, og sikkert plaget livet av mange av dere. Det jeg nå vil prøve på, er å sette alt i en sammenheng, så det blir lettere å forholde seg til. For jeg er på god vei ut av spiseforstyrrelsen, men vil gjerne ha litt tips og veiledning av så mange som mulig på veien.

Jeg er 17 år, veier nå i underkant av 45 kg og er 161 cm høy.

Jeg har aldri vært overvektig, men vært aktiv og ganske glad i mat og snop, hadde en heller tynn en tykk kropp, men veldig normal. Kostholdet hadde mye mer å gå på den negative veien enn den positive. Jeg hadde et normalt forhold til mat, tillot meg selv å skeie ut noen ganger, men nektet meg ingenting, og slet derfor aldri med lysten til å overspise.

For ca 8. måneder siden bestemte jeg meg for å være ”sunn”, ikke spise så mye fett og sukker, og dette er jo i og for seg positivt. Problemet er at dette utviklet seg til en besettelse, og etter hvert var det få ting som var sunne nok, og jeg begynte å fokusere på å miste fett på magen og få en ”flat modellmage” som jeg senere har funnet ut at er umulig for meg på grunn av gener. (Dette fant jeg ut da jeg nesten bare var skinn og bein, og fortsatt hadde en liten klump nederst på magen). Jeg veide 52 kg, og de begynte å forsvinne, sammen med kreftene og livsgleden. I slutten av sommerferien veide jeg 41, og kiloene har begynt å komme tilbake både i form av muskler og fett, men det er fortsatt mange ting som er veldig vanskelig.

Jeg har som sagt alltid vært glad i mat, og i det siste har jeg blitt veldig opptatt av mat. Det er høydepunktene i tilværelsen min, jeg fokuserer altfor mye på mat, fordi jeg har gitt kroppen min en begrenset tilgang til det over lang tid. Kroppen min er rett og slett alltid sulten, selv om magesekken ikke er det. Men det er vanskelig å spise mat, for jeg har mange regler i hodet på hva og hvor mye jeg kan spise (men aller mest hva jeg ikke kan spise). Jeg føler at jeg ikke klarer å regulere matmengden selv, og sliter med å kontrollere det. Noen ganger klarer jeg ikke å slutte å spise, noe som resulterer i svært dårlig samvittighet, og andre ganger er det et sperre som ikke lar meg spise nok. Jeg planlegger alltid neste måltid og bruker mye energi på å tenke gjennom hva jeg får i meg. Mat gjør det vanskelig å fungere sosialt, for det meste er ikke sunt nok. Jeg misliker også at andre ser på at jeg spiser, liker best å spise alene.

Derfor lurer jeg på om dere har noen tips til meg, hvordan jeg kan legge på meg på en sunn måte (jeg skjønner innerst inne at jeg må legge på meg selv om jeg egentlig ikke vil, men i og med at jeg ikke har matt mensen på et halvt år er dette selvsagt), uten dårlig samvittighet!

Jeg sliter virkelig med at jeg har så altfor lyst på mat hele tiden, og den dårlige samvittigheten som følger med at jeg gir etter sultfølelsen.

I sommerferien lå jeg på et gjennomsnittlig kaloriinntak på 1000 kcal, og har nå sakte men sikkert gått opp til rundt 1500.

[Ethereal]

Hadde jeg vært deg ville jeg økt kaloriinntaket til minst 2000 hver dag. Aller helst ikke telt kalorier, men det er kanskje ikke så lett.

Du vet vel selv ca. hva som er sunt og ikke? Kjøtt, fisk, fugl, poteter, brød, grønnsaker, pasta, frukt. Litt av alt. Ikke for mye av noe.

Godteri helst på lørdagene, men det skader jo ikke å spise på en hverdag hvis du er hol.

Kos deg med maten. Spis til du er mett. Ikke tving i deg mat eller unnlat å spise noe. Hvis du vanligvis spiser to brødskiver til frokost, så ikke nekt deg selv en tredje hvis du er sulten.

Det er stort sett de beste rådene jeg kan gi. Og prøv å huske at du ikke blir feit over natten, hvis du er bekymret for å bli overvektig. Det tar en stund, og du merker det.

Normale matvaner kommer ikke over natta selv om du ikke lenger sulter deg selv. Det tar en stund.

[Chanel.No5]

For å få riktige svar på slike spørsmål mtp. spiseforstyrrelsen din, så anbefaler jeg deg på det sterkeste å kontakte en enæringspsykolog, jeg er bare redd for at du skulle få tips her inne som ikke hjelper, men tverdt om skulle gjøre noe verre. Ikke at jeg ikke vil hjelpe, for all del, ønsker virkelig at du blir 100% frisk, men ønsker mest av alt at du gjør dette rktig nå som du er så flink og motivasjonen din er på topp! Du kan lett få en henvisning gjennom fastlegen din.. Beklager at jeg nevner dette, men håper du forstår at jeg KUN gjør det for DITT beste!

[Gjest haren]

det er veldig viktig at du oppsøker legen din og ikke følger rådene du får er inne.

du trenger et kosthold som bygger opp hele kroppen din igjen, og da tenker jeg ikke på kalorier - men på vitmainer, mineraler og alle andre næringsstoffer kroppen din nok er tappet av.....

jeg har ei venninne som har vært i et langvarig behandlingsopplegg - og der følger de planer som ligger på 2000 kcal hver dag(fra variert kost i den tradisjonellekostholdspyramiden) samt maksimalt 4 timers trening i uken(og det inkluderer sykling/gåing til fra jobb, skole osv).

hun har aldri vært sykelig tynn, men likevel gjelder samme plan for alle.

det er altså legen din som bør sette deg i kontakt med et behandlingsopplegg hvor du kan få oppfølging både på fysisk og psykisk ivaretakelse av kroppen din.

husk at du lett kan få tilbakefall igjen, sf er jo gjerne noe som følger en lenge. derfor er det veldig viktig å ta skikkelig tak i dette her.

[Spiralis]

Hei!

Jeg har skrevet mange innlegg om meg og mitt forhold til mat, og sikkert plaget livet av mange av dere. Det jeg nå vil prøve på, er å sette alt i en sammenheng, så det blir lettere å forholde seg til. For jeg er på god vei ut av spiseforstyrrelsen, men vil gjerne ha litt tips og veiledning av så mange som mulig på veien.

Jeg er 17 år, veier nå i underkant av 45 kg og er 161 cm høy.

Jeg har aldri vært overvektig, men vært aktiv og ganske glad i mat og snop, hadde en heller tynn en tykk kropp, men veldig normal. Kostholdet hadde mye mer å gå på den negative veien enn den positive. Jeg hadde et normalt forhold til mat, tillot meg selv å skeie ut noen ganger, men nektet meg ingenting, og slet derfor aldri med lysten til å overspise.

For ca 8. måneder siden bestemte jeg meg for å være ”sunn”, ikke spise så mye fett og sukker, og dette er jo i og for seg positivt. Problemet er at dette utviklet seg til en besettelse, og etter hvert var det få ting som var sunne nok, og jeg begynte å fokusere på å miste fett på magen og få en ”flat modellmage” som jeg senere har funnet ut at er umulig for meg på grunn av gener. (Dette fant jeg ut da jeg nesten bare var skinn og bein, og fortsatt hadde en liten klump nederst på magen). Jeg veide 52 kg, og de begynte å forsvinne, sammen med kreftene og livsgleden. I slutten av sommerferien veide jeg 41, og kiloene har begynt å komme tilbake både i form av muskler og fett, men det er fortsatt mange ting som er veldig vanskelig.

Jeg har som sagt alltid vært glad i mat, og i det siste har jeg blitt veldig opptatt av mat. Det er høydepunktene i tilværelsen min, jeg fokuserer altfor mye på mat, fordi jeg har gitt kroppen min en begrenset tilgang til det over lang tid. Kroppen min er rett og slett alltid sulten, selv om magesekken ikke er det. Men det er vanskelig å spise mat, for jeg har mange regler i hodet på hva og hvor mye jeg kan spise (men aller mest hva jeg ikke kan spise). Jeg føler at jeg ikke klarer å regulere matmengden selv, og sliter med å kontrollere det. Noen ganger klarer jeg ikke å slutte å spise, noe som resulterer i svært dårlig samvittighet, og andre ganger er det et sperre som ikke lar meg spise nok. Jeg planlegger alltid neste måltid og bruker mye energi på å tenke gjennom hva jeg får i meg. Mat gjør det vanskelig å fungere sosialt, for det meste er ikke sunt nok. Jeg misliker også at andre ser på at jeg spiser, liker best å spise alene.

Derfor lurer jeg på om dere har noen tips til meg, hvordan jeg kan legge på meg på en sunn måte (jeg skjønner innerst inne at jeg må legge på meg selv om jeg egentlig ikke vil, men i og med at jeg ikke har matt mensen på et halvt år er dette selvsagt), uten dårlig samvittighet!

Jeg sliter virkelig med at jeg har så altfor lyst på mat hele tiden, og den dårlige samvittigheten som følger med at jeg gir etter sultfølelsen.

I sommerferien lå jeg på et gjennomsnittlig kaloriinntak på 1000 kcal, og har nå sakte men sikkert gått opp til rundt 1500.

Hei lilla91. Du bør snakke med en lege om det du lurer på. Dette er ikke fordi at de du møter på et forum ikke er vellvillige eller ønsker ditt beste, men på grunn av at dette er medisinske problemstillinger. Noen vil prøve å leke medisinsk Reodor Felgen. Dersom du har en spiseforstyrreles i større eller mindre grad så er dette noe det kan hende du kommer til å slite med lenge. Du bør ikke undervurdere hvor alvorlig dette er og av omtanke til at du skal få det bra ber jeg deg snakke med legen din.

[Gjest Gjest]

Jeg vil bare begynne med å si at jeg kjenner meg sinnsykt igjen i det du skriver, og jeg sliter med mange av de samme tankene.

Jeg vet det er litt rart, men det er litt betryggende å vite at det er andre enn meg som også har slike absurde tvangstanker som ikke stemmer.

Jeg har hatt kontakt med ernæringsekspert, og er i dag normalvektig. Tankene vil til tider alltid være der og plage meg, men det er MYE bedre, og det er mulig å bli nesten kvitt de

Det som er viktig er å SKIFTE fokus. Lytt til kroppen, og ikke til hodet. Vær glad for at du kan spise og har en kropp som er mulig normalfungerende. Viss du "overspiser" så er det bare bra, det er ikke farlig, det gir forbrenningen ett lite kick og du legger ikke på deg av å overspise.

Når jeg var liten så "overspiste" jeg til vert måltid det vr god mat, og fremdeeles var jeg ca normalvektig.

Men siden tankene alltid vil være der, så er det kanskje vanskelig å spise så mye mat at du legger på deg, da kan eg triks være å heller ha mye smør eller majones på skiven f eks, ha masse olje i maten eller andre ting som gjør at du får i deg mye kalorier uten å merke det.

Husk at du heller bør fokusere på å være glad ove at du har en kropp som fungerer, og at mat er en bra ting som gir deg energi og næring. Uten mat fungerer verken kropp eller hjerne. Mat er din venn

[hjema]

Det at man planlegger hva man skal spise hele tiden, kjenner jeg meg utrolig godt igjen i. Mens man spiser et måltid tenker man allerede fram mot neste måltid, hvor mye man kan tillate seg å spise da osv.

Ellers vil jeg ikke gi deg flere råd enn å spise med magen og ikke med hodet. Det tok en stund for meg i hvert fall å skjønne når jeg var ordentlig mett og ikke. Du er nå sikkert vant til å spise til du ikke er sulten lenger, men ikke helt mett. Det må du prøve!

Men hva, hvor mye, hvordan du skal spise må du høre med fra en lege eller ernæringsfysiolog. Ingen av oss kjenner deg og hvet akkurat hva du har vært gjennom osv. Jeg har erfaring og vet hva som funket for meg, men det er ikke sikkert det samme hjelper for deg. Derfor må du heller få medisinsk hjelp ( heh, repeterer vel endel av det over :gjeiper: )

Ønsker deg masse lykke til Prøv å ikke tenk så mye selv om det er vanskelig å la være. Det er en vanesak, og det tar tid å komme seg ut av de anoretiske tankene; du må bare ta tida til hjelp

Endret 8. oktober 2009 av hjema

[lilla91]

Takk for respons:)

Jeg går til psykolog, har vært der 2 ganger og føler ikke at det er noe vits, men pappa sier at jeg burde fortsette, og han mener dette for mitt eget beste. Ved å gå til psykolog og snakke med venninner og lese og grave på internett, får jeg veldig innblikket i den psykiske delen av sykdommen. Men nå som det psykiske har blitt mer klart for meg, oppdager jeg hvor mye det egentlig er å lure på når deg gjelder det fysiske. Har vært veldig dårlig oppfølgning på den fronten, legen tok tak i det psykiske, men det faktum at jeg ikke har hatt mensen på mange måneder er det liksom ingen som sier noe på! Så ja, ernæringspsykolog tror jeg hadde vært det beste! Men jeg vet liksom ikke, i og med at jeg føler jeg er ganske frisk nå, hvertfall på utsiden (ikke helt på innsiden, de anorektiske tankene slipper ikke helt taket, men det har blitt mye bedre), og føler at jeg er litt for oppmerksomhetssyk og *det er synd på meg* (hvis dere skjønner hva jeg mener), hvis jeg både går til psykolog og ernæringspsykolog og blir fulgt opp av legen. Føler at jeg krever mer oppmerksomhet og oppfølgning enn jeg trenger, og at jeg er veldig til bry for både mamma og pappa, og vennnene mine, som jeg til stadighet tar opp dette temaet med, og får spesialbehandling fra (f. eks. har de gode vennnene mine begynt å servere sunn mat til sammenkomster, for de vet at det er vanskelig for meg å spise usunt).

Føler meg rett og slett som en sutreunge! For jeg spiser jo greit og nok og som alle andre, har en ganske normal livsstil. Jeg trener nok endel mer enn folk flest (8 timer i uka, men intensiteten varierer jo veldig), og får i meg litt færre kalorier gjennomsnittlig (velger magrere og mindre pålegg, skjærer tynnere brødskiver og velger mindre frukt osv.). Jeg har altså ingen synlige ting som kvalifiserer meg som en syk person, det er bare tankene mine innvendig, og derfor vil jeg ikke kreve for mye som jeg ikke trenger.

[Glynis]

Hvis du trener 8 timer i uka og får i deg mindre enn gjennomsnittet med kalorier kommer du nok ikke til å gå noe særlig opp i vekt. Jeg ville definitivt hatt treningsstopp til jeg hadde fått orden på kostholdet, eventuelt litt trening som forbrenner lite hvis du føler at du må bevege kroppen (yoga?), men ikke timeslange joggeturer og i hvert fall ikke noe styrke.

[lilla91]

Hvis du trener 8 timer i uka og får i deg mindre enn gjennomsnittet med kalorier kommer du nok ikke til å gå noe særlig opp i vekt. Jeg ville definitivt hatt treningsstopp til jeg hadde fått orden på kostholdet, eventuelt litt trening som forbrenner lite hvis du føler at du må bevege kroppen (yoga?), men ikke timeslange joggeturer og i hvert fall ikke noe styrke.

Jeg går på høyintensiv dans, 6,5 timer i uken, og vi varierer mye mellom styrke, tøying, teknikktrening og dansing i seg selv, som går veldig på anaerob utholdenhet. Det blir også endel snakkepauser når vi får instuksjoner om hva vi skal gjøre, så jeg er ikke faktisk i aktivitet all tiden jeg er på trening. I tillegg til dette har jeg 1 time gym i uka, som vi nå for tiden bruker på å løpe/svømme intervaller annenhver uke. Hver helg trener jeg intervaller i en oppoverbakke, jogger opp og jogger ned. Jeg trener også styrke på egen hånd 1 gang i uka, sammen med styrketreningen på dansen blir det kanskje 1 time styrke til sammen.

Det er egentlig uaktuelt for meg å ha et treningsstopp. Men når jeg spiser mer mat, føler jeg meg så utrolig ekkel og oppblåst og grådig, luft i magen og "alltid stappmett" selv om jeg egentlig ikke er det.. Og når jeg føler meg så utrolig mett og full, så blir jeg konfrontert med den dårlige samvittigheten og anoreksistemmen som sier "nå har du spist for mye". Derfor er det vanskelig for meg å spise mye, selv om jeg er veldig glad i mat og har veldig stor matlyst. Den dårlige samvittigheten gjør at det ikke er verdt det.

Men nå lette jeg litt rundt på internett, og et sted sto det at sultfølelsen er tuklet veldig med etter anoreksi, og at man derfor må basere sult- og metthetsfølelsen på hvor mye overskudd man har. Er dette sant? I så fall er jeg mye mer sulten enn jeg tror, for jeg har svært lite overskudd til både trening, skolearbeid og venner, jeg er veldig irritabel og føler meg til tider veldig lei meg og fortapt, og trening frister aldri. De eneste gangene jeg er glad og fornøyd er etter en høyintensiv trening, når jeg er sliten og kan spise mat.

[lilla91]

Det mest slitsomme er egentlig at det høres slik ut i hodet mitt:

"Mat, mat, mat, mat, jeg gleder meg til mat, jeg gleder meg til å bli sulten, jeg må vente litt til med å spise, holde ut litt lenger, nå tror jeg jeg kan unne meg en spiseskje youghurt, eller skal jeg ta makrell i tomat? Nei youghurt. Nei, makrell i tomat. Okey, youghurt, jeg spiser en skje. Nei, jeg må spytte ut. Jeg har lyst på mer mat. Hvor lenge er det til jeg kan spise nå? Hva skal vi ha til middag? Hva skal jeg spise til frokost? Er det normalt å være sulten nå? Jeg kan ikke ha så lyst på nøtter som jeg har. Magen min buler ut. Jeg burde ikke spist de nøttene. Da kan jeg heller kutte ned på youghurten. Men jeg har kjempelyst på youghurt. Jeg tar en tyggis. Nei, da blir jeg oppblåst i magen og føler meg ekkel. Jeg kan heller vente til middag. Hva er det til middag? Gruer meg til jeg har spist opp middagen, da er det 3 timer igjen til jeg kan spise."

En "smule" slitsomt.

[Kenneth199]

Hvis du trener 8 timer i uka og får i deg mindre enn gjennomsnittet med kalorier kommer du nok ikke til å gå noe særlig opp i vekt. Jeg ville definitivt hatt treningsstopp til jeg hadde fått orden på kostholdet, eventuelt litt trening som forbrenner lite hvis du føler at du må bevege kroppen (yoga?), men ikke timeslange joggeturer og i hvert fall ikke noe styrke.

Jeg ville ikke tatt treningsstopp for å gå opp i vekt, men å spise mer for å gå opp i vekt.

Jeg ville sagt at hvis du trener 8 timer i uka, og spiser mer enn du forbrenner, så er styrketrening det aller aller beste.

[Kenneth199]

Det er egentlig uaktuelt for meg å ha et treningsstopp. Men når jeg spiser mer mat, føler jeg meg så utrolig ekkel og oppblåst og grådig, luft i magen og "alltid stappmett" selv om jeg egentlig ikke er det.. Og når jeg føler meg så utrolig mett og full, så blir jeg konfrontert med den dårlige samvittigheten og anoreksistemmen som sier "nå har du spist for mye". Derfor er det vanskelig for meg å spise mye, selv om jeg er veldig glad i mat og har veldig stor matlyst. Den dårlige samvittigheten gjør at det ikke er verdt det.

Etter et vanlig måltid så føler jeg meg selv oppblåst, øker med 7-15cm rundt magen. Vet godt at det spiller ingen rolle. Det er herligt å føle seg mett

[Lille Lea]

Jeg kjenner meg i flere ting du skriver!

Planlegger alle måltidene, har ofte skrevet ned måltidene for 3 dager fram i tid..jeg har blitt helt psyko på orden, og veldig gjerrig etter jeg begynte å fokusere så mye på mat!

Alt skal være i system hele tiden. Før var jeg helt motsatt og kjenner meg ikke igjen lenger.

Må le litt her, for jeg tenker også at jeg gruer meg til jeg er ferdig med å spise for da er det 3 timer til neste måltid!!

Det er veldig lenge siden jeg spiste meg ordentlig mett. Har hele tiden lyst på mer mat etter jeg er ferdig å spise.

Syns også det er vansklig å være sosial å spise offentlig, for dette "ødelegger systemet/planleggingen min"

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne selv, og aner ikke hvor mye kcal jeg ligger på om dagen. Det tar meg en stor middag før jeg har gått opp en kg, det er så slitsomt!!

har desverre ingen råd når jeg er i samme situasjon.. lykke til!!

[Glynis]

Jeg ville ikke tatt treningsstopp for å gå opp i vekt, men å spise mer for å gå opp i vekt.

Jeg ville sagt at hvis du trener 8 timer i uka, og spiser mer enn du forbrenner, så er styrketrening det aller aller beste.

Poenget her er jo at

a) Hun kommer til å ha problemer med å spise veldig mye mer

b) Hun har fremdeles spiseforstyrrelser og spiser garantert ikke mer enn hun forbrenner på 8 timer trening + vanlig dagsbehov

Så nei. Hun burde ikke trene mye før hun har kontroll på dagsbehovet sitt av kalorier både når hun øker i vekt og når hun skal stabilisere en normalvekt.

6,5 timer dans + 1 time gym + styrke + intervalltrening i helgene blir jo mer enn 8 timer, til og med. Så mye trening krever så mye mat, og du virker ikke klar til å ha så mye mat i hverdagen din ennå.

Endret 8. oktober 2009 av Glynis

[lilla91]

Men når dere sier mat, mener dere bare vanlig, helsunn mat, eller burde jeg ha lov til å unne meg en sjokolade eller kjeks en gang imellom? I så fall, hvor ofte? Og hva er sunnest å skeie ut med ?

Er det bedre å spise en kjeks om dagen eller 7 hver lørdag? (For å forenkle spørsmålet veldig.)

[Glynis]

I hvilken sammenheng?

Hvis du mener i sammenhengen 'når du trener så mye må du spise mye mer mat' så mener jeg at du kan spise syv kjeks hvilken som helst dag i uken for å dekke kaloribehovet ditt, uten å reflektere så mye over den saken. Det har vel uansett blitt sagt et par-tusen ganger her inne at du 'får lov' til å spise sjokolade innimellom. Jeg synes ikke du skal bruke betegnelsen skeie ut om noe slikt, selv om noen av oss ikke er noe glad i søtsaker så er kjeks og sjokolade iblant en del av et normalt kosthold.

[Chanel.No5]

Men når dere sier mat, mener dere bare vanlig, helsunn mat, eller burde jeg ha lov til å unne meg en sjokolade eller kjeks en gang imellom? I så fall, hvor ofte? Og hva er sunnest å skeie ut med ?

Er det bedre å spise en kjeks om dagen eller 7 hver lørdag? (For å forenkle spørsmålet veldig.)

Kjære deg, du har så mange spørsmål som er viktige for deg å få svar på og SÅ viktig å få riktige svar på mtp. spseforstyrrelsen din. Anbefaler at du tar dette opp med psykologen din, du må gi det mer enn 2 ganger, om det absolutt ikke fungerer så er det mulig å skifte psykolog, men jeg ville i tillegg fått meg en time med en enæringspsyolog siden du har så mange spørsmål som dreier seg om mat.

[Gjest Gjest]

Det er som lotte og mange andre påpeker, ingen på dette forumet er kvalifisert til å svare, og folk som prøver å hjelpe her kan gjøre vondt verre. Til dere som tror dere har mye godt å komme med, bare slutt, dere har ikke det, og trådstarter burde kontakte en psykolog og enæringsspesialist, med en eneste gang.

[yoga]

Hei jenta,

godt å lese at du fortsatt jobber så konstruktivt.

Vil nok si meg enig med mange over: Kutt ned på trening i en periode til kroppen har blitt bedre ernært og kan nyttiggjøre seg trening på en helt annen måte. Nå som du fortsatt ligger i et veldig kaloriunderskudd vil kun trening bidra til å bryte ned kroppen, ikke bygge opp!

Og hva du kan spise eller ikke spise?

Spis ALT anorexien forteller deg at du IKKE skal spise.. Ved å gjøre dette bryter du med anorexien, og det er noe av det lureste du kan gjøre nå.

Vil også si meg enig med Lotte27. Du har såpass mange spørsmål ang ernæring og kropp, som ikke kan bli godt besvart her inne på forumet, så disse bør/må du heller ta opp med din psykolog. Vi her inne vil så gjerne støtte å følge deg i din kamp, men de svarene du ønsker er ingen av oss kvalifisert til å gi over internett.

En annen vurdering du bør ha i bakhodet er hvor mye informasjon/sprøsmål du kan legge ut her, før moderatorene går til det skrittet og stenger tråden din...

Fortsett å kjempe, du jobber bra!