~ Bare en due? (litt langt) ~

[Livets datter]

"Forord"/innledning

I fare for å stå frem som komplett "loco", skriver jeg dette innlegget med klump i halsen og en bitteliten tåre i øyekroken. JA, jeg er glad i dyr! Og jeg har vondt for å se dyr lide.

Historien

Onsdag ettermiddag. Jeg står og venter utålmodig på toget på Oslo S. Jeg vet at det skal komme ett tog på perrongen før "mitt", og prøver å få tiden til å gå med å rusle frem og tilbake. Hver gang jeg står her, undres jeg over at alle duene i skinnegangen og oppe i wiren alltid rekker å flakse unna når et tog ankommer platformen. Jeg hadde ikke før tenkt tanken, så kom det et tog rullende inn. Og litt høyere opp... en flokk duer som skvetter opp for å unngå toget. Og midt inne i den flokken... en sky av fjær som virvlet i vinden, og dalte mot bakken. Jeg skjønte med en gang at det var en liten stakkar som ikke hadde vært oppmerksom nok.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg gikk mot stedet det skjedde. Men jeg tror jeg ville få en bekreftelse på at det hadde gått bra... at duen ikke var blitt truffet. Men der lå den altså... nede i skinnegangen, på magen i en liten nedoverbakke med hodet nedover. Begge bena var kappet av! Det blåste litt, så fuglens fjær rørte litt på seg. Jeg ble stående og nistirre etter livstegn, og gjentok om og om igjen inne i meg: "Vær så snill, vær død. Vær så snill, vær død"... Men hvis det er en form for Gud der oppe, kan han ikke ha fulgt særlig nøye med denne dagen, for fuglen klarte med en kraftanstrengelse å løfte på hodet, titte til venstre, titte til høyre... hodet datt ned igjen. Og opp igjen og kikke... "Er det ingen som kan hjelpe meg her?", leste jeg i blikket dens. Øynene hans blunket og blunket. Jeg følte meg så maktesløs... :cry:

En annen dame var like fortvilet, og ville tilkalle noen vektere for å få slutt på dyrets lidelser, men dette var midt i rush'en, og hvem stopper opp et helt jernbanespor for å ta livet av en due? Jeg skjønte at det var lite vi kunne gjøre, og så kom toget mitt! Hele veien hjem presset tårene på, og jeg hadde en stor, vond klump i halsen. Da jeg var innenfor døren hjemme, bare måtte jeg slippe det ut. Og hele kvelden igår, så jeg for meg duens fortvilte blikk opp på perrongen. Jeg lurer på hvor lenge den var nødt til å ligge der og lide...

Idag tidlig

Jeg går av toget på Oslo S, og har bestemt meg for å se hvordan det har gått. Der ligger den... mellom to jernbaneskinner.

Den hadde lukket øynene for siste gang. Duens lidelser var endelig over, og selv om det er "bare en due", setter jeg min lit til at den nå er på et bedre sted...

Livets datter

-dyrevenn

[lillesol20]

:cry:

[Titti72]

Du er ikke gal i mine øyne. Jeg liker ikke flaksene duer men ble trist av å lese dette. Hater kommentarer som "naturen ordner opp" "sånn er det bare". Skulle gjerne tatt til meg alle dyr jeg treffer på min vei som jeg tror ikke har det bra.

Har selv en pusekatt, og han er kongen i familien. Alle 3 duller med han og står på pinne hvert sekund av døgnet for han. (f.eks. alle de 30 gangene han skal inn å sjekke/spise litt og rett ut igjen hver eneste kveld, eller hvis han kommer med et lite mjau, så løper vi å sjekker at alle 3 skålene er i perfekt/nypåfylt stand). Mange kommenterer dette og syns vi er halvgærne men det driter vi i. Han er vår pus og vi digger å sulle rundt med han.

Forresten, jeg glemte å si at han er verdens peneste og morsomste katt, gir oss masse oppmerksomhet og kommer oss alle i møte når vi kommer fra jobb/skole hver dag.

[Livets datter]

Jeg har en fugl hjemme selv. Kanskje dette gjorde det ekstra vondt. Da jeg kom hjem, tok jeg ham ut og holdt ham tett inntil meg...

[Gjest Atacand]

Det var en flott historie Livets Datter,du er ikke gal.Vi som er glad i dyr reagerer på slikt en due er også at liv.Her jeg bor har vi ender som går rundt.De skulle jo vært ved vann og to ender kom til meg og hilste på og jeg gav de mat.Ringte dyrebeskyttelsen og det kom en fra Komunnen som sa at de hadde et syndrom,og nå er de i et stort vann med masse fugler.

[Gjest Kira]

Huff. Får jo tårer i øynene slik du beskriver det. :cry:

Nei, slikt er trist.

[tuji]

Sånt er like fælt uansett hva slags dyr det dreier seg om.

[MzS]

Snufs... Dårlig gjort... Nå kommer jeg til å tenke på dette i hele dag!

Hadde reagert akkurat slik som deg, LD!

[Livets datter]

Hele familien min har vært sååå engasjert i denne historien. Den har gått fra munn til munn, og alle har felt en liten tåre...

[MarianneE]

Stakkars liten!

Jeg engasjerer meg og sterkt i slikt, og hadde det vært jeg som var der og opplevde det så hadde jeg vært helt fra meg.

[Nikki]

:cry:

Uff dette var trist... Jeg opplevde akkurat det samme på Oslo S for et par år siden. Da var det en due som heller ikke klarte å komme seg unna og en ble hardt skadet...

Etter det har jeg fått tak i nr til Fuglehjelpen her i Oslo... Er det noen som vil ha nr. så send meg en PM.....

[Livets datter]

Ja, send meg gjerne det nummeret, Nikki!

[Devi]

Uff stakkar liten......

[Tigerlily]

jeg hadde undulat fra jeg var 7 til jeg var 16 - og gjett om jeg var lei meg når han døde! jeg har sett en skadet due bli påkjørt (over hodet - glemmer aldri den lyden), men det livets datter fortalte er jo verre! duen som ble påkjørt hadde åpenbart lidd en god stund, og fikk sånn sett en "god" avslutning på livet.

[Væren]

Så godt at det er noen andre som også bryr seg! Du er slett ikke gal, Livets Datter!

Da jeg var student i Stavanger for mange år siden, så jeg en liten spurv bli tatt av dragsuget fra en bil som kjørte fort forbi Domkirka. Den lille spurven ble kastet om kull bortover veien og ble liggende og flakse. Jeg løp ut i veien, mellom biler og trafikk, og løftet den vesle kroppen forsiktig opp. Spurven måtte være med meg på bussen dit jeg skulle, jeg var i praksisperiode i en barnehage i Stavanger. Bussjåførdamen mente det ikke kom til å gå bra, men jeg måtte jo forsøke. Den lille spurven døde i hendene mine på vei til Rosenli.

Et par år senere tok jeg en stær med meg fra en av Stavangers bygater etter et kinobesøk. Den var med i bilen hjem til blokkleiligheten vår i Sandnes, hvor den døde og ble begravet neste dag.

Jeg kommer aldri til å glemme den vesle, nydelige spurven, på samme måte som du nok aldri kommer til å glemme synet av den stakkars dua mellom togskinnene, Livets Datter. Men det er vel godt at vi i alle fall prøvde?

Klem!

[Redhead]

Det var en trist historie , skjønner godt at du ble lei deg.

Selv om jeg må innrømme at jeg ikke liker byduer...

[aline]

Synes duer som vandrer rundt å prøver å spise sneiper og plast er ganske dumme dyr, men de er levende dyr uansett hvor dumme jeg synes de er av og til, og jeg får en sånn ulmende "brann" i brystet hver gang jeg ser eller leser om dyr som lider uten å få hjelp.

Hadde antagelig reagert akkurat som deg LD!

Man føler seg hjelpesløs når dyr lider.