Sørger over en jeg aldri har møtt..

[Becka]

Hei

Det krever litt bare å skrive dette, for det ikke alltid så lett å forklare.. Men i allefall, jeg sørger fremdeles over tapet av mitt aller største idol. Skjønt, han var for meg mer enn bare et idol. Jeg begynner bare å bli en smule bekymret, for meg selv! Hvor lang tid skal dette ta? Jeg er knust over tapet av en jeg aldri har møtt! Men det er nettopp det. Jeg er knust over at jeg aldri fikk møtt ham. Hele livet mitt, så har jeg tenkt, en vakker dag, skal jeg møte ham. Og endelig, så skulle det skje. Plutselig dør han?? Jeg har rett og slett hatt store problemer med å akseptere det. Jeg fikk meg en real knekk, ble sykemeldt og fikk angst. Jeg ble redd for døden, og jeg ble dårlig bare av å se noe som hadde med ham å gjøre. Jeg klarte ikke høre på musikken, orket ikke lese om ham, ungikk alt som var. Problemet er, jeg gjør det forsatt! Jeg er livredd for at jeg skal knekke sammen, at jeg ikke er sterk nok til å face det. Og en annen ting, det er så synd for jeg ønsker jo å hedre hans minne, men jeg klarer bare ikke gjøre noenting. Kan noen andre forstå noe av dette? Jeg gråter ikke en gang. Jeg klarer ikke en gang gråte. Jeg føler bare denne intense smerten....

Det går litt bedre.... Det gjør det. Men jeg kjenner forsatt smerten. Og jeg er forsatt redd. Hans herlige vesen, og hans musikk har gjennom nesten hele mitt liv, vært en trøst for meg når jeg har hatt det tøft. Jeg føler jeg har mistet den trøsten. Og jeg tror jeg aldri kan føle trøst igjen der. Fordi den påminner meg bare om at han er borte.

Jeg har mistet min bestefar, to onkler, en tante, en oldermor.... Og jeg føler meg nesten litt skamfull, for det var ikke like smertefullt som det jeg har opplevd nå.

Jeg savner en jeg aldri har møtt.... Men for meg, så var han alltid en del av meg. Helt siden jeg var et lite barn... Og det har ofte vært kun "oss to".

Jeg måtte bare få ut litt.... Jeg vet at dette kan være uforståelig for mange... Men, i allefall, dette er så ekte som det kan få blitt. Jeg regner med de fleste vet hvem det er snakk om....

Klem til alle som savner..

[canya]

Sorgreaksjoner på idoler som har vært i i media sitt søkelys hele ens liv, får man jo alltid en elelr anne relasjon til, som f.eks med Michael jackson.

Han har jo "alltid" vært der for mange, og når han døde, så døde det "gode gamle", man blir minnet på at ingenting varer evig og at trygghet bare er midlertidig. Det er mange som begynte å gråte og bli fra seg som om det var en i ens egen vennekrets eller familie som døde.

Jeg personlig får aldri noen sorgreaksjoner over kjendiser, de er jo fremmede og har ikke noen videre betydning for meg utenom underholdning.

Som med Michael Jackson, javel, nå er han død, kjipt for musikken sin verden men sånn er det.

Det kan være at dette idolet ditt representerte "trygghet" på en måte og at den delen nå er borte. Vet ikke..

Ps. Ja regner med det var Jackson du mente..

Endret 2. oktober 2009 av canya

[Becka]

Jeg reagerer heller ikke på enhver kjendis som dør. Det går jo ikke for meg på om det er kjendis eller ei, men for meg har Michael virkelig betydd noe. Å ja, han har nok absolutt representert "trygghet". På lik linje som familien min representer trygghet. Han har "vært der" hele tiden, akkurat som familie. Jeg kan ikke huske et liv uten ham, fordi jeg var vel rundt 4 år da jeg "oppdaget" ham.

Jeg håper så inderlig med tid og stund at jeg kan lytte til musikken hans igjen. Men jeg kan aldri tro det vil bli det samme igjen. Den samme gode følelsen... Det kan jeg bare ikke se for meg.

[canya]

Må si jeg er veldig overrasket av din reaksjon på hans død. Tror du burdte jobbe med å skifte fokus vekk på noe annet. Livet er for kort til å sørge over en man aldri har møtt på den måten.

Vet ikke om du har mistet noen i nær familie, men spar heller sørgingen til den dag om den skulle komme.

Alle hadde en eller annen relasjon til han, man kunne ikke unngå å ha det pga. media og hans popularitet. Fokuser heller på den trygghet du har nå med din egen familie, jeg har ihvertfall lært at den tryggheten ikke varer evig, og når man mister den, ja da snakker man ekte smerte. Så spar tårene og sorgen og ikke kast vekk mer tid, det hjelper ingen.

Om jeg høres krass ut, så er det fordi jeg ikke har noen silkehansker å ta på i dette tilfellet.

[Becka]

Jeg er klar over at jeg har tatt dette kanskje litt for tungt, men hvorfor er du så overrasket? Eller, egentlig overrasker det meg ikke at du sier det. Fordi, om man ikke selv har opplevd å hatt en slik lidenskap jeg har, så er det sikkert vanskelig å forstå. Og jeg klandrer seg i grunn ikke. Jeg har mistet familie, min bestefar var enormt tøft å miste. Så jeg har absolutt opplevd det å miste noen. Jeg tør ikke tenke det å miste noen som står meg ennå nærmere.... er jo nettopp derfor jeg er så redd også. Fordi jeg er helt knust nå over at MJ er død, hvordan skal jeg kunne takle å miste noen som står meg nær i RL? Men det å skulle " spare " min sorg til senere anledning hørtes drastisk ut. Jeg mener, seriøst, spare?? Like jævlig vil det jo være uansett.

Jeg vet jeg vil klare meg fint, men jeg har det uendelig vondt, og ville egentlig bare høre om andre kan forstå at man faktisk kan føle en slik smerte over et menneske man ikke har møtt i RL! ( men som likevel har vært i livet enns på så mange "andre måter". )

[canya]

Ja, jeg er faktisk overrasket. Har ikke opplevd at noen har reagert slik på en kjendis bortgang før. Selvom MJ var spesiell siden har har vært i hjemmene våres mesteparten av livene våres, så vil jeg si at du reagerer unormalt sterkt på dette, noe det virker som du selv skjønner.

Sorgen din virker ikke rasjonell i mine øyne, men om man har vært blodfan av han som så veldig mange er så kan jeg skjønne det, noe det virker som at du har vært.

Får bare ta tida til hjelp.. Jeg tviler på at du møter så mange likesinnede her inne på akkurat det, men hvem vet..

[Becka]

nei, og noen mente også at min lidenskap til ham heller ikke var rasjonell. Så jeg kjenner hvilken " type " du er. Og det er greit. Men så var det dem som ofte sa til meg at de missunte meg min lidenskap. Som voksen hadde jeg absolutt et sunt fan forhold til ham. Så selv syntes jeg at jeg var rasjonell. Men jeg var lidenskapelig opptatt av han som kunstner, og betatt av han som person. Det som gjør at jeg er knust, er alle minnene, og at jeg faktisk var bare en måned unna å møte ham jeg har drømt om å møte hele mitt liv.

Anyway, det er ok at du ikke forstår. Og det var kanskje dumt av meg å tro noe annet, jeg får forsette å jobbe meg over dette. Takk for svar.

[Gjest Gjest]

Heisann,

Jeg er en jente som alltid har elsket sangene til MJ, spesielt 'childhood'. Jeg er spirituell, og tror på hjelpere og har opplevd litt av hver jeg ikke kan forklare. Man kan si at jeg er litt mottakelig for det overnaturlige.

Etter at MJ gikk bort, så hørte jeg mye på hans musikk, og så på hans musikkvideoer. Jeg følte veldig for han og hans familie, og takket ham for alt han har gitt og følte sorg for det vonde han har gått igjennom i barndommen og som voksen.

Jeg satt i et kunstig belyst kontorlokale på jobben, da jeg så på hans musikkvideo 'childhood', gråt nesten og kjente en varm følelse ved min arm\skulder. Jeg vet selvfølgelig ikke hva det kan være, eller om det virkelig var en hilsen, men jeg er sikker på at han har fred nå og at han fannt styrke i sine 'tilhengere'. Det var en veldig fin følelse

[Gjest Gjest]

Det høres ut som du er deprimert, og har vanskelig for å komme deg ut av dette. Jeg foreslår at du får henvisning til psykolog. Da kan du få hjelp til å bearbeide det og snu livet til noe positivt igjen.