Kvinner i arbeidslivet

[Gjest Frøken Anne]

Ser at den forrige tråden ble stengt, men dette er et interessant tema som fortjener å bli diskutert videre. Det kan vel imidlertid være et poeng å ligge unna de verste generaliseringene.

Jeg tror mange er interessert i hva den påfallende forskjellen i sykefravær reelt sett bunner i. Jeg er vel litt av den formening at det bør være gjennomført noen større sammenligninger av menn og kvinner i samme type yrke før man trekker konklusjoner. Finnes dette? I de fleste undersøkelser hvor man ønsker å kartlegge virkningen av en bestemt faktor (her kjønn) er det ønskelig å minimere forekomsten av faktorer som også vil kunne virke på resultatet (her type arbeid, stillingsprosent etc. etc.).

Norge har et av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene i Europa. Den generelle trenden er altså at menn og kvinner arbeider på ulike arenaer. Når man sammenligner sykefraværet for menn og kvinner sammenligner man altså også i større og mindre grad offentlig mot privat sektor, og pleie/omsorg/skole mot bygg/anlegg/næring etc. Skal man virkelig bli stemplet som del av en "bortforklaringsindustri" ved å påpeke dette? Jeg er fullt for at tiltak bør bli gjort, men da skal man først vite hva man gjør. Jeg har selv ingen særlig agenda, og føler meg ikke personlig truffet. Jeg er kvinne i det offentlige, men innen en tungt mannsdominert bastion.

Min egen humble erfaring dreier seg litt om toleranse for, og konsekvenser av fravær i offentlig kontra privat sektor (og da innen fysisk "lette" yrker som jeg har befatning med). Min erfaring er selvfølgelig ikke allmengyldig, men noen tanker jeg har gjort meg. Alle blir jo litt småsjuke iblandt, der det kan være litt ubehagelig å gå på jobb, men uten at man nødvendigvis blir noe dårligere. Type lett forkjølelse, litt hodepine etc. Jeg tror at mennesket er så enkelt at det vil ønske å maksimere fordeler for seg selv- der det er sosialt akseptert og ikke fører til store negative konsekvenser. I stat/kommune trenger man ikke frykte for neste nedbemanning, og blant annet dette skaper et miljø hvor det er greit å "unne" seg en dag fri selv om man bare har litt snufsete nese. Alle andre gjør det jo, så hvorfor skal en selv være den som "holder ut" og aldri er syk? Det er nå en delteori iallfall. Jeg er vant med at menn er like mye borte som kvinner, når man kompenserer for graviditetsplager. Andre som har erfaringer eller teorier å komme med?

[Gjest Gjest_mann_*]

Det er bra noen skriver et mer velbalansert innlegg enn det litt for skråblikksorienterte gamle, nå slettede innlegget.

Joda, jeg er med på notene når det gjelder det private versus det offentlige. Jobber selv for tiden i det offentlige, og jeg syntes terskelen for å ta ut sykedager ofte er vel lav. Nå skal jeg ikke sitte på min høye hest og bagatellisere andres lidelser, for man vet jo strengt tatt ikke, men iblant er det bortimot umulig å stikke bort at noen tar en sykedag mandag fordi de har vært på fylla hele helga, er litt snufsete i nesa eller kun andre småting. Generelt er jeg av den oppfatning at dette er en fryktelig uting, kanskje bortsett fra i disse svineinfluensatider for å unngå smitte.

Jeg har ennå ikke vært borti så mange bransjer at jeg kan uttale meg om forskjellene dem imellom, men jeg tror det har mye å si hvilket miljø det er på jobben, hva slags mennesker som jobber der og ikke minst kravet til resultater. Jo mer kameratslig miljø og fravær av resultatkrav, jo mer sykmeldes det, rett og slett fordi folk kommer unna med det. Dermed blir jo resultatet ofte at statlige jobber er mer utsatt for sykefravær fordi de ikke har det samme inntjeninspresset som de fleste private har. I tillegg ser jeg at avdelinger som har lite rapporteringskrav og møter med ledelsen ofte også er utsatt.

Jeg er også med på tankegangen om at de fleste ønsker å oppnå fordeler for seg selv og at enkelte følgelig misbruker sykelønnsordningen.