Forhold til bestforeldre "langveis fra"

[Minnimusepus]

Mine foreldre bor på østlandet og vi på sørlandet, det er altså ca 3 1/2 - 4 timer å kjøre en vei. Vet ikke hvordan jeg skal skrive dette i en logisk rekkefølge, for jeg er ganske frustrert, men jeg prøver.

De var altså her nede to uker etter at L ble født, og lovte da at de skulle komme en gang før dåpen som er den 18.oktober. Vi dro til de i slutten av Juli i bursdag. For tre uker siden sier mamma at de ikke kunne komme fordi de skulle ordne taket og det hadde kommet noen uforutsette utgifter, så de kom ikke før dåpen likevel. Ble utrolig skuffet, da hun hele tiden sier hun savner L og gleder seg til å se han.

Vel, tingen er jo at de har ikke fått gjort en dritt med taket, og tilbringer helgen på rallycross eller gjør helt andre ting enn de sier de skal. For meg virker det som en riktig dårlig unnskyldning det med taket. Da det koster rundt 1000 kroner i bom og bensin har jeg også sagt at vi kan betale halve bensinen, og mat får de jo her. Sånn sett trenger det ikke koste de mer enn 500,- å ta seg turen ned hit, og det har d virkelig råd til altså. Bestefaren kan gå på fotballkamper og dra på rallycross, det koster da vitterlig meg penger det også?

I tillegg har de i over ett år vært invitert til oss på nyttårsaften. Da er vi samlet her i det nye huset med svigersene, tante, onkler og nevøer og muligens oldeforeldre. Dette hadde jeg virkelig gledet meg til.

Forrige uke sier mamma at de ikke kunne alikevel, for stefaren min skulle jobbe(altså bestefaren som jeg skrev lengre oppe). Han skulle jobbe den 30.desember og 2.januar. Men hallo, dette har de visst om i over et år, og plutselig har de nå funnet ut at han skal jobbe?

Jeg tenker jo at de kunne ha kommet nedover den 30 etter varetellingen og tilbragt nyttårsaften med barnebarnet sitt, også kunne de dratt hjem dagen etter. Det blir akkurat som en helg det.

Huff, jeg kjenner jeg blir ordentlig lei meg jeg. Synes det er utroolig dårlig gjort, ovnfor bde meg og L. Det virker som det er stefaren min som styrer alt der i huset nå (mamma tør ikke kjøre ned hit alene).

Og når ikke han er med, vel så kommer ikke hun heller. Vi har planer om å reise dit igjen i November, men jeg vet faktisk ikke om jeg har så lyst når de aldri kan gi litt igjen. Vi sitter ikke noe bedre i det enn dem, men jeg vil jo at L skal se besteforeldrene sine. Eneste gangen de kan komme er i dåpen, og det skulle bare mangle.

Hadde vi ikke skulle hatt dåp hadde de nok bare ventet til november med å komme, da ville det ha vært 4 mnd siden de så han

Før skyldte de på at de ikke kunne komme fordi vi bodde så trangt og de har en rottweiler, da skjønte vi dem. Men nå da, som vi har stort hus med plenty av plass. Da er unnskyldningen en helt annen

Håper noen kan komme med noen innspill på om det er jeg som er urettferdig, eller om det er de som er vrange.

[Gjest Gjest]

Du forventer for mye. Det høres rart ut for noen, men det er faktisk slik at det å få barnebarn ikke nødvendigvis er det største i verden for noen. De har tydelig andre prioriteringer. Det får du ta til deg og slutte å plage deg selv med ting du ikke får gjort noe med. De er som de er.

[Minnimusepus]

Du forventer for mye. Det høres rart ut for noen, men det er faktisk slik at det å få barnebarn ikke nødvendigvis er det største i verden for noen. De har tydelig andre prioriteringer. Det får du ta til deg og slutte å plage deg selv med ting du ikke får gjort noe med. De er som de er.

Men når hun gir sterkt uttrykk for at han er det største som har skjedd henne utenom barna hennes, gir deg meg grunn til å tro at hun mener det er noe av det det største. Men det blir med ordene. De sa det skulle bli så mye lettere nå når vi fikk større plass, men de er her jo sjeldnere nå enn før.

[Gjest Gjest]

Hva folk sier og hva folk gjør er to forskjellige ting. Hun MENER nok helt sikkert alt hun sier, og ER fryktelig glad i deg og barnet ditt. Men så er hun opptatt av andre ting, har andre interesser og andre mennesker rundt seg i det daglige. Du kan jo selvfølgelig snakke med henne om dette og si at du synes det er sårt osv. Men for å slippe å plage deg selv, så la lista ligge lavest mulig. Treffer de lillegull en gang i året så vær fornøyd med det.

For den eneste som får det jævli i denne situasjonen er deg.

Folk er bare slik. Det er ikke dårlig vilje bak. Mine foreldre påstår begge to at jeg var et etterlengtet og ønsket barn! Jeg har faen meg ikke sett dem i samme fylke enda og jeg er snart 40 år!

[Minnimusepus]

Hva folk sier og hva folk gjør er to forskjellige ting. Hun MENER nok helt sikkert alt hun sier, og ER fryktelig glad i deg og barnet ditt. Men så er hun opptatt av andre ting, har andre interesser og andre mennesker rundt seg i det daglige. Du kan jo selvfølgelig snakke med henne om dette og si at du synes det er sårt osv. Men for å slippe å plage deg selv, så la lista ligge lavest mulig. Treffer de lillegull en gang i året så vær fornøyd med det.

For den eneste som får det jævli i denne situasjonen er deg.

Folk er bare slik. Det er ikke dårlig vilje bak. Mine foreldre påstår begge to at jeg var et etterlengtet og ønsket barn! Jeg har faen meg ikke sett dem i samme fylke enda og jeg er snart 40 år!

når beteforeldrene treffer barnebarnet sitt som bor 4 timer unna 1 gang i året kan de like godt droppe det. Så "brutal" vil jeg faktisk være. Haddede bodd i alta kunne jeg skjønt det, ja.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner at du er sår. Jeg brukte mange år på sånt selv. Og fikk det mye bedre etter at jeg la det fra meg og brukte energien min på andre ting.

Det er først og fremst du selv som føler deg avvist. Ungen er for liten og kommer neppe til å få noe nevneverdig forhold til besteforeldrene eller denne saken i det hele tatt. Annet enn hva du gjør det til. Å skulle "hevne" seg med å ikke treffe dem om dere kan engang blir bare dumt og tjener ikke til noe. Du straffer fortsatt bare deg selv.

[PecanPie]

Dette går mer ut over deg selv enn barnet, men om du fortsetter å føle deg såret og sint kan det også gå ut over barnets forhold til besteforeldrene.

Selv hadde jeg to par besteforeldre som bodde hhv. 2 og 12 timers reise unna (nå hr jeg kun en bestemor to timers reise unna) og vi hadde verdens beste forhold de gangene vi møttes. De nærmeste så jeg 3-6 ganger i året, og de lengst unna 0-2 ganger i året.

Disse forholdene er det du som legger til rette til. Klart, ungen din må ikke ha et forhold til dem, men dersom du ønsker det er det viktig at du er positivt innstilt og ikke snakker stygt om eller irriterer deg over besteforeldrene i barnets nærvær. De vil plukke opp dine følelser i forhold til besteforeldrene, og lære av deg at de er tverre og egoister.

Å bryte planer "i siste liten" derimot (og ikke prøve å løse dem selv om man har tre måneder på seg) ville jeg ikke tolerert, og snakket til de det gjelder som et voksent, ansvarlig menneske. Vil du få til dette må du legge inn en innsats selv, og ikke forvente at den dårlige samvittiheten skal komme og ta dem, og at de skal komme til deg og si unnskyld.

(Og det går vel tog mellom østlandet og sørlandet..?)

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner at det er sårt, men hvorfor legge skylden på stefaren din? Det er en ganske typisk reaksjon i stefamilier. "Det er sikkert stemor/stefar som styrer alt". Jeg er selv stemor og opplever at mange tror det er jeg som styrer hva samboeren min gjør eller ikke gjør av ting som oppfattes negativt. Det er min skyld at han ikke har så mye kontakt med familien, det er min skyld at han bare er på annenhver fotballkamp sønnen spiller osv. Sannheten er at hadde det ikke vært for meg så hadde han aldri tatt kontakt med familien på eget initiativ, det er jeg som minner han på at det er lenge siden han har snakket med foreldre og søsken. Og jeg prøver å forklare han hvor viktig det er for sønnen at pappa engasjerer seg i livet hans og fotballkampene. Da er det surt å få høre via andre at jeg er den som stikker kjepper i hjulene for samboeren forhold til familie og barn.

Vel, dette handler ikke om meg. Ville bare påpeke at det er slett ikke sikkert at det er din stefar som styrer hjemmet til din mor. Og det at hun ikke tør kjøre alene: Hva med å ta tog, fly, båt eller buss? Det må da finnes noen form for kollektiv transport?

At din stefar velger å bruke pengene sine på rally og fotballkamper framfor å besøke dere er selvsagt trist. Men hvor godt forhold har du og han egentlig? Jeg synes jeg leser mellom linjene at du er litt irritert på han og ikke har et veldig nært forhold. Kanskje det da er naturlig at han ikke har lyst å bruke tid og penger på å besøke deg?

[Minnimusepus]

Jeg skjønner at det er sårt, men hvorfor legge skylden på stefaren din? Det er en ganske typisk reaksjon i stefamilier. "Det er sikkert stemor/stefar som styrer alt". Jeg er selv stemor og opplever at mange tror det er jeg som styrer hva samboeren min gjør eller ikke gjør av ting som oppfattes negativt. Det er min skyld at han ikke har så mye kontakt med familien, det er min skyld at han bare er på annenhver fotballkamp sønnen spiller osv. Sannheten er at hadde det ikke vært for meg så hadde han aldri tatt kontakt med familien på eget initiativ, det er jeg som minner han på at det er lenge siden han har snakket med foreldre og søsken. Og jeg prøver å forklare han hvor viktig det er for sønnen at pappa engasjerer seg i livet hans og fotballkampene. Da er det surt å få høre via andre at jeg er den som stikker kjepper i hjulene for samboeren forhold til familie og barn.

Vel, dette handler ikke om meg. Ville bare påpeke at det er slett ikke sikkert at det er din stefar som styrer hjemmet til din mor. Og det at hun ikke tør kjøre alene: Hva med å ta tog, fly, båt eller buss? Det må da finnes noen form for kollektiv transport?

At din stefar velger å bruke pengene sine på rally og fotballkamper framfor å besøke dere er selvsagt trist. Men hvor godt forhold har du og han egentlig? Jeg synes jeg leser mellom linjene at du er litt irritert på han og ikke har et veldig nært forhold. Kanskje det da er naturlig at han ikke har lyst å bruke tid og penger på å besøke deg?

Kan nok tolkes som om jeg legger skylden på stefaren min, mye mulig. Tingen er vel at mamma er så avhengig av han at det nå blir han som er "den stygge ulven". Så lenge han ikke følger med så kommer ikke mamma.

For å legge til noe helt annet så er det mye som har skjedd i livet mitt, og mye av følelsene og gamle ting dukker nå opp igjen nå som jeg har fått barn selv. Tenkte å legge ut en ny tråd om dette da jeg sliter veldig med meg selv om dagen og det blir mye tårer. Nå blir det bare klaging her, men det er godt å få det ut.

Mamma var fra seg og sa at hun ikke kom til å gå fra min stefar, så da satt jeg igjen med valget. Mamma og han eller ingen mamma. Jeg har alltid synes veldig synd på mamma helt uten grunn, jeg valgte derfor å godta det. Andre fattet ikke hva jeg tenkte på, og nå senere har jeg faktisk skjønt at jeg kanskje gjorde et dumt valg. Men, jeg ser nå at hun også velger å lene seg til han uansett hva han tar seg til. Han har vært utro, han har chattet mye med damer på nett (jeg fik faktisk skylden forå ha kikka på porno engang fordi han nektet)

Dette blir forferdelig rotete altså, men jeg har så mye på hjertet. Igjen, "velger" hun han fremfor både meg og L. Altså ikke velger i den forstand, men hun klarer ikke å rive seg fra han en liten helg.

Det er dette også som får meg til å bygge en hat-følelse inni meg mot han, at han i det hele tatt kunne gå med på valget hennes. Nei, jeg aner ikke hvor jeg vil hen, vet bare at det er veldig sårt og det sitter godt igjen dette at mamma hadde valgt bort meg om jeg ikke hadde gått med på det. Jeg kunne aldri aldri aldri valgt bort L fremfor noen andre. Han er mitt alt og jeg kune ikke sett for meg et liv uten han.

Endret 26. september 2009 av Minnimusepus

[Gjest Gjest]

Det virker først og fremst som du trenger å rydde i dine egne følelser, ikke knytte dette spesielt opp mot besteforeldrerollen. Som en annen skriver her er ikke barnets forhold til besteforeldrene nødvendigvis avhengig av hyppige besøk - ikke engang av at forholdet mellom barnebarnets foreldre og besteforeldrene (altså deg og mor/stefar) er godt. Du skriver også at de besøker ungen én gang på ett år, men babyen din er jo bare et par måneder og det er fortsatt mye igjen av det første leveåret - det sier noe om at du har tydelige negative, men ikke nødvendigvis realistiske, forventninger til dem.

Nå forstår jeg godt at du er frustrert, og du har dine grunner til å føle at du/dere blir nedprioritert, at stefaren din virker egoistisk og at moren din har gjort noen feil. Men du kommer ingen vei med å ønske at hun skal velge annerledes, for man kan ikke forandre andre enn seg selv. Selv om moren din for deg kan virke svak og som en som ikke klarer seg selv, er det hennes eget valg å sette seg i den og andre roller. Ikke engang stefaren din velger for henne.

Det er sikkert mye å si om denne problematikken, men jeg skal bare prøve å få fram et poeng til: Ikke alle synes det er så viktig å besøke en liten baby så ofte som mulig. Noen synes det er mer interessant og viktig når barnet blir litt større, husker deg og man kan kommunisere litt mer. Nå overdriver jeg litt, fordi jeg vet jo at som besteforelder, tante, onkel og annen nær slekt så tenker man gjerne at det aktuelle barnet er tusen ganger mer interessant enn andre unger Men det jeg vil fram til er at det først og fremst (og bare) er DU og evt mannen din som egentlig har behov for besteforelderbesøk nå, ikke ungen. Kanskje ikke moren din tenker over dette? At hun tenker at det ikke er så viktig å se barnet så mye mens det er baby, og derfor lett unnskylder prioriteringene sine? Hvis du klarer kan du jo prøve å si fra til henne om dette, at kanskje DU kunne trengt at hun kom på besøk og viste interesse likevel... Jeg lurer også på hvorfor hun ikke kan komme alene, med buss, tog eller fly.

Jeg har selv bodd mange år i en annen del av landet enn foreldrene mine, og har nesten ikke hatt besøk av dem. Jeg kan forstå det av praktiske grunner, samtidig har jeg også kjent på den følelsen at de kanskje ikke anerkjenner valget mitt om å bo så langt unna og jeg har lurt på hvorfor de ikke vil komme og se hvordan vi har det der vi bor. Men det blir litt til at man overanalyserer for mye - folk har forskjellige måter å vise at de bryr seg på, og besøk trenger ikke være det viktigste.

[Gjest SmallTalk]

Minimusepus: Hvis stefaren din ikke er helt god, og moren din ikke respekterer deg og ikke kan leve uten han. Er det ikke like greit å blåse i dem begge? Det hjelper ikke deg noe om du hele tiden skal bli skuffet over at de ikke vil være med på ting sov. La dem ta kontakten, og la dem styre. Det er dem det går utover den dagen de finner ut at de ikke har bygget noen relasjon til barnebarnet sitt, ikke deg.

[Minnimusepus]

Takker for svar, fjernet det jeg skrev i et av innleggene, det er ikke noe alle trenger få med seg. Jeg ringte til mamma nå og snakket med henne i godt og vel en time, det var veldig godt.

Jeg fortalte i korte trekk at:

- Jeg sliter med valget hun tok den gangen, altså han eller meg og at jeg lurte på hvordan hun tenkte og følte. Hun sa at vi hadde snakket om det (jeg og henne) og da sa jeg at det var greit for meg. Jeg sa det som det er at jeg var ung og dum, selvom jeg følte meg veeldig voksen og tøff den gangen. Det respekterte hun, men valgene er tatt og kan ikke endres på nå.

- Hun er altfor avhengig av stefaren min og må "lære" seg å være et selvstendig individ hun som alle andre. Hva hadde hun gjort om de skilte seg?

Hun innrømte at hun var ekstremt avhengig av han, mer enn gjennomsnittet altså og at hun synes det var vanskelig å skulle kjøre ned hit uten han. Jeg foreslo buss og tog, da sa hun ingenting. Hun skjønte vel at det er noe tull å drive å unnskylde seg hele tiden.

- De må komme ned hit oftere, det er ikke bare vi som skal gi av oss.

Det viste seg altså at stefaren min sliter veldig med å føle at han har ødelagt familien vår (på brutalt sett så har han også det) og han følte ikke han orket å komme nedover å se meg i øynene. Han vurderer å gå til psykolog og har skyldfølelse ovenfor meg som har mistet kontakten med pappa pga dette.

Mamma gråt sammen med meg, fordihun også har begynt på nervepillene sine, dette pga at stefaren min har vært så lukket og tenkt masse på det som før har skjedd. Mamma har tenkt tanken om å være alene og skilles (noe hun egentlig ikke vil)

Det var nok for en grunn at dette skjedde nå, for det er tydelig noe som ligger bak at de ikke kommer på besøk. Jeg har også bestemt meg å ta kontakt med min pappa for å forklare og få klarhet i ting. Sånn kan det altså gå når man ikke får besøk av besteforeldrene Jeg fikk bekreftet at mamma virkelig ville besøke han oftere, hun kvier seg bare for å dra fra han.

[Gjest Gjest]

Så fint at du tok initiativ til den samtalen Håper forholdet mellom dere kan bli bedre. Det er uansett viktig at man selv gjør det man kan for å få ting til å fungere, og å sette grenser.

[leirbål]

Jeg har ikke forstått alt som har skjedd i familien din, så det er mulig dette ikke er et godt råd. Men hva med å ringe stefaren din og snakke ut med ham. Nå har du snakket med moren din, og det virker som om dere forstår hverandre litt bedre.

Du forteller at hun ikke vil dra uten ham, og han vil ikke dra fordi han skammer seg overfor deg.

Hvis du snakker ut med han om det som har skjedd så dere kan legge det bak dere, er sjansen for at de kommer på besøk mye større. For da kan de komme begge to.

Da vil dere alle få det bedre.

[Lassie]

når beteforeldrene treffer barnebarnet sitt som bor 4 timer unna 1 gang i året kan de like godt droppe det. Så "brutal" vil jeg faktisk være. Haddede bodd i alta kunne jeg skjønt det, ja.

Skulle jeg vært så brutal, ja, da hadde ikke min sønn hatt kontakt med noen i sin slekt på min side av verken tanter, onkler, besteforeldre eller søskenbarn...

Det er kun min far som kommer nedover til oss i ny og ned. De andre kommer kun ved spesielle anledninger. Så det er når vi er hos dem at vi ses, og vi har ikke bil så vi kjører tog og er oppi der max 1 gang pr år. Sånn er det. Men jeg velger å sette pris på den ene gangen, jeg, da. Selv om jeg helt klart skal innrømme jeg synes det er sårt at de aldri tar seg en tur utenom...

[Lassie]

forresten - jeg har ikke lest alle innleggene.

[Gjest Gjest]

Vi har pengesterke, spreke besteforeldre-pensjonister som aldri besøker oss. Vi bor ca 8 timer fra - en time med fly, og det finnes ikke en eneste praktisk årsak til at de ikke skal besøke oss og barnebarna sine. Det går på vondt i viljen og gidda og egne interesser. Vi er der to ganger i året og ringe - for bare å få kjeft for at vi ikke er der mer. vi er en travel småbarnsfamilie hvor begge jobber, men vi skal altså bruke av ferie og fritid for å frakte barna tild em. oss driter de i, det er greit.

Så sier mange at hvorfor gidder vi. Hvorfor strekker vi oss hele tiden, det er åpenbart at det ikke er viktig nok.

Jo, fordi vi som voksne ikke skal dytte konflikter og følelser nedover i generasjonene. Det skal vi holde oss for gode til. Det er ikke vår rett som forelder å fra ta våre barn besteforeldrene. Det ansvaret har vi og det tar vi. Blod er ikke alltid tykkere enn vann og var det bare oss voksne hadde vi knapt sendt et julekort. Men barna må få ha sine besteforeldre, derfor strekker vi oss - og så får barna selv finne ut av ting når de er store nok til det.

Nå hadde denne tråden utviklet seg til litt andre ting, men jeg ville bare si at det er mange besteforeldre som sier noe annet enn det de faktisk klarer og gidder å handle etter.

[Gjest Gjest_Janne_*]

Hva klager du over? Jeg har flyttet til andre siden av landet, på 7 år har ingen av foreldrene mine noen gang besøkt meg. Dog er det mer eller forventet at jeg kommer på besøk til dem på andre siden av landet, og bruker mye penger på dette selv om jeg kun er student fortsatt.

[Gjest imli]

Får helt over enkelte av svarene du har fått her jeg. Jeg synes i alle fall du har all mulig grunn til å være lei deg. Er det "å kreve for mye" å regne med at besteforeldrene til ungen kommer i dåpen??? Når de i tillegg har fått beskjed og sagt at de kommer... Nei, jeg synes moren og stefaren din oppfører seg dårlig, og ikke minst barnslig og ikke så rent lite egoistisk. Synes det er skikkelig dårlig gjort å bryte avtaler på den måten.

[Minnimusepus]

Det skal vi holde oss for gode til. Det er ikke vår rett som forelder å fra ta våre barn besteforeldrene. Det ansvaret har vi og det tar vi. Blod er ikke alltid tykkere enn vann og var det bare oss voksne hadde vi knapt sendt et julekort. Men barna må få ha sine besteforeldre, derfor strekker vi oss - og så får barna selv finne ut av ting når de er store nok til det.

Ja, de skal ha sine besteforeldre, men jeg synes ikke det skal være vi som må kjøre L til dem fordi de ikke gidder. Jeg må si jeg er ganske overrasket selv jeg, at besteforeldre ikke ser barna deres oftere. (med unntak av de som bor langt unna selvfølgelig) Og da anser jeg faktisk ikke 4-5 timer som så voldsomt langt.

Det er vel noe med forventningene man har til besteforeldrene og jeg har hele tiden vært veldig instillt på at L sine skal stille opp og være her ofte. Det er også det de har sagt hele tiden, alt skulle bli så mye bedre når vi flyttet til større hus osv.e opp til oss å kjøre han dit og komme på besøk fordi de ikke gidder å komme hit. Nå ser jeg at dere bor 8 timer unna, og det er jo straks litt lengre. Da hadde jeg ikke hatt de forventningene jeg har.