La hunden slippe?

[Troyamin]

Hvor langt skal man la hofte og leddproblemer gå før en avliver? Ser mange som lar hundene sine ha det vondt når de feks reiser seg, går i trapper osv. Selv synes jeg det er egoistisk gjort.

Ene hunden min har vært symptomfri i sommer. Nå som kulden begynner å komme, så blir hun stiv og støl. Hun tåler også mindre "plaging" fra yngstehunden. Vurderer å avlive hvis hun blir værre.

Hvor mener dere grensen går før man avliver? Da tenker jeg ikke bare i situasjonen jeg forteller om, men alle andre situasjoner.

[Skywalker]

Hei!

Det er alltid forferdelig vanskelig når våre firbente familiemedlemmer nærmer seg de siste svingene på livets vei. Jeg har hatt mange hunder selv, og den siste svingen er alltid den verste. Jeg pleier å tenke at det er min oppgave som eier å sørge for at hunden får et godt liv. Det er også min oppgave å sørge for at vennen min får ta farvel før han blir så syk at han mister sin verdighet.

Nå tror jeg du står overfor det samme valget. Ser du at hunden din er så syk at den har det vondt? Når en tidligere sprek og oppegående hund blir så syk eller gammel at den ikke lenger klarer dagene uten smerte, da risikerer den også å miste sin verdighet som hund. Snakk med en veterinær om tilstanden, og følg veterinærens anbefalinger. Når hunden har tatt farvel vil du sitte igjen med sorg, selvsagt. Men du sitter også igjen med gode minner og en god følelse av at du har gjort det beste for en kjær firbent venn.

Lykke til!

Endret 24. september 2009 av Skywalker

[Troyamin]

Jeg er også for å la min hund slippe. Og jeg har tatt livet av x antall dyr opp i gjennom, så jeg vet hva jeg går til.

Men hvor går grensen? Og er det mange som lar dyret lide unødig ut av ren egoisme? Tenker da på de som sier; "jammen, jeg er jo så glad i hunden at jeg orket bare ikke tanken på å miste den...!"

[Gjest SmallTalk]

Den første hunden jeg (eller rettere sagt mamma og pappa) hadde, fikk forkalkning i ryggen når han begynte å dra på åra. Den tidligere svært aktive huden orket etter hvert ikke noe særlig, og ingen av behandlingene mamma prøvde fungerte. Ryggen ble bare værre og værre.

Til slutt så kom han til et punkt hvor han ikke ville bli med på tur lenger, og la seg ned på utsiden av porten vår. Den dagen ble hans siste, det hadde vært dyreplageri å la han leve lenger. Frem til denne dagen hadde han ikke vist noe særlig med plager annet enn at vi visste om ryggen og at han ikke var så glad i turer i kupert terreng lenger, men når han ikke ville gå på flat mark en gang, da var det ikke noe mer å gjøre.

Dette er den eneste gangen jeg har sett faren min med tårer i øynene, og det var uten tvil vondt å ta han. Men hadde vi ikke gjort det, så hadde han ikke hatt et verdig liv lenger, og det hadde vært enda værre. Man må tenkte på dyrets beste, uansett hvor vondt det gjør...

Løsningen vår ble å få han kremert og hjem på urne. Han ble begravet i skyggen av favoritt treet sitt, og for et par år siden gravde mamma opp urna og flyttet den en halvmeter fordi hun mente at han lå "feil" i forhold til skyggen.

[LadyLovelyLocks]

Ja, det er mange som lar dyr leve av sin egen egoismes skyld, når dyreter så skadet eller dårlig at det beste hadde vært å få slippe.

Vi må ikke la smerten og sorgen over å miste en kjær venn gjennom flere år overta for hva som er best for dyret.

[la Flaca]

Hvor langt skal man la hofte og leddproblemer gå før en avliver? Ser mange som lar hundene sine ha det vondt når de feks reiser seg, går i trapper osv. Selv synes jeg det er egoistisk gjort.

Ene hunden min har vært symptomfri i sommer. Nå som kulden begynner å komme, så blir hun stiv og støl. Hun tåler også mindre "plaging" fra yngstehunden. Vurderer å avlive hvis hun blir værre.

Hvor mener dere grensen går før man avliver? Da tenker jeg ikke bare i situasjonen jeg forteller om, men alle andre situasjoner.

Det kommer helt an på hunden, og det finnes ingen fasit. Man må vurdere hvor mye glede hunden har av livet sitt rett og slett. Noen hunder tar alt på strak arm, takler kroniske smerter uten å miste gnisten og har lyst på livet liksom. Tar til takke med lite og er overlykkelige bare de får være sammen med familien sin. Mens andre mistrives veldig dersom de blir betydelig redusert og ikke kan løpe rundt som de ønsker lenger, for eksempel. Man kjenner sin egen hund best. Når det er tydelig overvekt av dårlige dager og gleden forsvinner i øynene på hunden så er det på tide.

[Gjest Iah]

Jeg følger veterinærens anbefalinger.

[la Flaca]

Jeg følger veterinærens anbefalinger.

Hm. To hunder som har samme diagnose og har kommet like langt i sykdomsforløpet kan oppleve tilværelsen totalt forskjellig, så jeg har vanskelig for å se at veterinæren spiller en rolle i en sånn avgjørelse...? (Hvis de i det hele tatt vil komme med en anbefaling) Er det ikke menneskene som kjenner hunden og lever sammen med den som har best forutsetning for å vite når tida er inne? Med mindre det er snakk om en ulykke el.likn der det ikke er håp for god livskvalitet, eller noe som er vanskelig å vurdere uten å være fagmann.

[jente 79]

Vi valgte å ta vår hund når han hadde sklidd på gulvet og ramlet i sin egen avføring. Han var en gammel herremann, og vi hadde forsøkt diverse medesiner anbefalt av dyrlege.

Han hadde fortsatt glede av liver og kunne leke og herje ute. Men han slet på glatte gulv inne. Det avgjørende var at vi ikke ville risikere at han kunne bli liggende sånn i timesvis mens vi var på jobb.

Var forferdelig å komme til den avgjørelsen, men for oss var det ikke forsvarlig å la han leve lenger.

[Gjest Iah]

Hm. To hunder som har samme diagnose og har kommet like langt i sykdomsforløpet kan oppleve tilværelsen totalt forskjellig, så jeg har vanskelig for å se at veterinæren spiller en rolle i en sånn avgjørelse...? (Hvis de i det hele tatt vil komme med en anbefaling) Er det ikke menneskene som kjenner hunden og lever sammen med den som har best forutsetning for å vite når tida er inne? Med mindre det er snakk om en ulykke el.likn der det ikke er håp for god livskvalitet, eller noe som er vanskelig å vurdere uten å være fagmann.

Det er klart. Men veterinæren kan bedre bedømme om smertene er uutholdelige enn det jeg kan. Jeg er redd for at min egen egoisme kommer i veien for dyrets beste. Men hvis jeg er helt overbevist om at hunden min ikke lider, avliver jeg selvsagt ikke uansett hva veterinæren måtte mene. De gangene jeg har måttet ta slike avgjørelser har veterinæren kommet med faglige anbefalninger så jeg har aldri opplevd at de ikke ønsker å gjøre det.

[Gjest Nattvette]

Min samboers gamle hund hadde problemer med hoftene og klarte ikkje lange turer lengre og hadde problemer med å gå opp trappene, hunden var 16 år gammel ca og den bodde hos hans foreldre. Ein dag klarte han rett og slett ikkje reise seg opp, og tisset på seg fordi han ikkje klarte reise seg for å gå ut. Da fant de ut at det var på tide å la han slippe, og tok han med til dyrlegen. Finere og smartere hund skal man leite lenge etter. Foreldrene hans hadde ein hund til, de to hundene hadde vært sammen i mange år, og den sluttet spise pga at den savna kompisen sin, og rundt 1 mnd seinere måtte de avlive den også. Utrolig trist.

Eg vil ikkje la mine lide lengre enn nødvendig, når eg ser det ikkje går lengre og at de ikkje har det bra, så vil eg la de slippe.

[Gjest Pannekaker]

Jeg syntes det er på tide å la hunden slippe når den har smerter som ikke kan bli borte med medisinering, eller når livskvaliteten blir drastisk værre. En hund som ikke klarer å gå tur fortjener heller å slippe..

[Gjest Ingeniøren]

Selvsagt ett vanskelig tema, men er det så mange som ikke avliver "fordi jeg er så glad i ham"? Selvsagt noen som i andres øyne drar det for langt, men begrunnelsen de bruker pleier da å være hundens beste.

Jeg kan opplagt leve med at hunden har endel smerter. Selv om vi som utenforstående bare ser at hunden har vondt, så ser eieren også alle situasjonene der hunden lyser opp og viser at den har noe å leve for.

[Gjest Raggy]

Min personlige erfaring er med hest. Hesten hadde forkalkninger i begge hasene bak, dette førte til mye smerter for hesten. Jeg forsøkte div behandlinger, hadde henne på utegang og var nøye med jevnlig trening. Men hun ble aldri bedre.

Nå i ettertid tenker jeg at hesten skulle ha fått slippe mye før pga smertene, det endte jo med at jeg måtte avlive henne og det var helt klart det beste for hesten.

Dette er vanskelig og sånn som jeg gjorde vil vel de fleste gjøre. Jeg fikk jo beskjed av dyrlegen om at det var en forkalkning som aldri kom til å bli bedre bare værre men alikevel måtte jeg jo forsøke å gjøre noe med det.

Så det er som regel en prosses når dyr blir syke og jeg tror du vil innse selv når nok er nok. Klem:)

[Maritmor]

Det er et utrolig vanskelig tema du tar opp, og det finnes virkelig ikke noe fasit på dette. Jeg har hatt utrolig mange dyr opp igjennom årene, og mange av dem har gått bort. Min siste venn var katten vår som var 13 år. Hun hadde vært der mer enn halvparten av livet mitt og det var forferdelig å måtte ta en slik beslutning.

Og det er mange vurderinger å ta… Man vil jo virkelig ikke la dyret lide, og derfor er det ofte riktig å la de slippe taket, og det har vi gjort med mange av våre dyr. Men man kan også se det på en annen måte. Er dyret ditt så dårlig at det ser ut som det vil dø? Og om du snur på situasjonen så ville jeg ha levd selv om jeg hadde vært dårlig til bens. Dyr er også livsglade.. men så vet de også når de har fått nok. Og jeg tror dyr ser på døden på en annen måte. Jeg har tenkt mye på dette… og jeg tror at det finnes veldig mye mer mellom himmel og jord enn vi vet.

Jeg sleit skikkelig med å ta en beslutning på hva som var best for katten min, og til slutt tok vi henne til en dyretolk. For dere som ikke tror på dette høres kanskje dette helt teit ut, men det er virkelig anbefalt. En dyretolk kan kommunisere med dyret ditt og vil kjenne hvor store smertene er, og om hvordan dyret ditt ser på livet.

Men uansett hva du velger å gjøre så tror jeg ikke dyret dømme deg. Og det er kun du som kjenner hundene dine og som vet hvordan de har vært og hvordan de liker å være.

Jeg vet jo ikke hvor ille det er, men det finnes også noen urter som skal hjelpe å myke opp hundene. Er jo kanskje verdt å prøve…

Det er nesten vanskelig å skrive et svar på dette fordi det er et så utrolig vanskelig spørsmål… jeg håper du klarer å finne en beslutning og at det vil gå bra med deg. Det er en forferdelig situasjon å være i.

Endret 25. september 2009 av Maritmor

[Troyamin]

Men man kan også se det på en annen måte. Er dyret ditt så dårlig at det ser ut som det vil dø? Og om du snur på situasjonen så ville jeg ha levd selv om jeg hadde vært dårlig til bens. Dyr er også livsglade.. men så vet de også når de har fått nok. Og jeg tror dyr ser på døden på en annen måte. Jeg har tenkt mye på dette… og jeg tror at det finnes veldig mye mer mellom himmel og jord enn vi vet.

Det er ikke riktig å sammenligne dyr og mennesker. Vi som eier dyrene må faktisk bestemme om hunden skal leve eller dø. Men mange eiere egner desverre ikke å se hva som er best for hunden. Mange velger heller å se de gode dagene der hunden ikke har særlig med plager. Det skal ikke gå så langt at man skal kunne se på hunden om den bare vil dø... Jeg mener man bør avlive en stund før det går så langt. Jeg mener hunden bør avlives før den får store problemer mesteparten av tiden. Ting går for langt hvis den har så store problemer at den må slite for å ut og gjøre fra seg.

For egen del, så avliver jeg eldstehunden når den ikke lenger lederhunden. Da tror jeg den mister endel av livsgnisten.

[Noli]

Jeg tenker at de døde lider ikke, det gjør derimot en som lever. Når dyrene mine dør, er det meg det er ille for. Derfor vil jeg heller avslutte for tidlig enn for sent, men det er jo en utrolig vanskelig avgjørelse uansett.

[Sheenaca]

Dette er svært vanskelig hver eneste gang, og høyst aktuelt for meg fordi jeg har en eldgammel katt og mamma har min 12 år gamle hund som jeg vokste opp sammen med, og begge begynner å bli litt skrale. Katten er tynn, og må spise diettfôr, men virker ellers frisk. Tar ham med til veterinær relativt ofte og tar blodprøver og slikt, som en reality check - sørger alltid for å spørre veterinæren om de tror han har vondt, men hittil har alle prøver vært fine, og katten virker glad og fornøyd. Han får leve en stund til.

Hunden har vondt i hofter og knær, og sånt er vanskelig. Hun har nok litt forkalkninger, og vi kostet på henne en kneoperasjon da hun røk korsbåndet for et halvt år siden. Da fulgte vi veterinærens anbefalinger, og alle mulige blodprøver ble tatt i forveien for å sikre at hun var så frisk at hun ville kunne ha god livskvalitet fortsatt.

Jeg ser jo at hunden har det vondt... Men hun sliter kun med å reise seg og gå i trapper, samt at hun ikke kan være med på milelange skogturer lengre. Hun går gjerne litt i terreng hvis hun får ta det saakte, og elsker ellers å være med på rolige turer langs veien. Men det hun virkelig trives med er å bare være inne eller i hagen sammen med mamma, få masse kos og litt godbiter i bytte mot et par triks. Andre folk ser jo bare at hunden har vondt når hun skal reise seg - men jeg synes ikke man kan avlive bare pga periodevise eller svake smerter. Mamma begynner å dra på årene, hun også - og har en vond hofte som stivner når hun er i ro, slik at det er vondt for henne å reise seg, og hun sliter med svake smerter enkelte dager. Hun har da vel ikke lyst å dø av den grunn...

Jeg tror rett og slett man bare må ta det på magefølelsen. Og kjenner man noen som har et dyr man synes er på tide å avlive, så bør man bruke litt tid sammen med dyret og se hvordan det fungerer i hverdagen og om det virker lykkelig, før man begynner å kritisere. Selvfølgelig er jeg åpen for å snakke om saken, om dyret bør avlives snart eller ikke, men da må folk evne å se helheten i dyrets liv, ikke bare at det har vondt når det skal gå i trapper eller lignende - det er tross alt ikke det dyret holder på med mesteparten av dagen.

Jeg er enig i det mange sier om at det er nok når dyret ikke lenger kommer seg på do selv. For husrene dyr er jeg sikker på at det er omtrent like ille å tisse seg ut som det er for meg, og når de ikke med all sin viljestyrke klarer å unngå å tisse seg ut, da står det veldig dårlig til med dem. Synes også det er et godt poeng med å avlive gamlehunden når den ikke lenger er lederhunden - gamla her er litt dårlig til beins, men hun har fortsatt full kustus på både de andre hundene i huset og på besøkende hunder. Hun har aldri i sitt liv underkastet seg en annen hund, med mulig unntak av sin mor, så hun ville nok hatt det ganske ille om hun plutselig måtte se seg forbigått av andre hunder.

[Gjest Wolfmoon]

Jeg synes det blir litt feil å sammenligne dyrs oppfattelse av smerte med menneskers. Vi mennesker kan reflektere i mye større grad enn dyr som stort sett lever i nuet. Samtidig er det utrolig vanskelig dette her med avlivining.

Vi hadde en katt som vi, til tross for at hun var gammel, ikke merket noen forandring på før hun en dag lå rett ut og ikke klarte å reise seg. Kanskje kunne hun ha blitt bedre, kanskje ikke, men vi følte ikke at det var riktig å la en gammel katt som hadde hatt et godt liv kjempe videre når hun uansett nærmet seg livets slutt. Da var det bedre å la henne sovne inn.

Selvsagt kan dyr også leve med smerte, og til dels har nok eierne best kontroll på dyrets livsglede. Samtidig skal man være forsiktig i slike tilfeller fordi det er veldig enkelt å lure seg selv til å tro at dyret har det bedre enn det egentlig har det. Man skal huske på at det ikke er naturlig for et dyr og vise svakhet, derfor kan det ha relativt store smerter før vi i det hele tatt merker det. Derfor bør vi hele tiden spørre oss selv (og gi et ærlig svar) på om det er det beste for dyret det vi drive rmed.

[Leo]

Jeg har selv en hund på snart 14 år og jeg tenker vel i noenlunde samme baner som Sheenace skriver i forrige innlegg. Hunden min har det heller ikke godt når han må gå trapper og på dårlige dager, MEN livsgleden og verdigheten er der ennå i fullt monn! Vi løser det ganske enkelt ved å unngå trapper og trekk/kulde....

Veterinær er vi forresten rutinemessig hos omtrent en gang i måneden og h*n har ikke funnet noe som skulle tilsi at hunden lever med smerter ut over den stivheten i leddene alle pattedyr opplever når de blir eldre. Min veterinær er dog opptatt av at hvis man ønsker å leve med en gammel hund, så må man også være villig til å ta på seg den forpliktelsen det innebærer. Da jeg sa at han hadde problemer med å gå opp en trapp, var motspørsmålet om han klarte det da han var 12 uker gammel. Svaret var jo nei... Jeg har også blitt spurt om hunden har varm, tørr og myk soveplass tilgjengelig og om hva han får å spise. I min veterinærs øyne er det altså like viktig at man tar hensyn til hundens tilstand og behov som gammel jfr. hvordan man håndterer en valp hvis man skal betraktes som en ansvarlig hundeier i det hunder har et fysisk og psykisk livsløp som, enten man liker det eller ikke, kan sammenlignes med vårt.

Samtidig ser vi det an fra dag til dag og er veldig klar over at hunden kanskje må avlives på veldig kort varsel mens vi f.eks. er på ferie.