Arbeidspraksis i nav

[Gjest Gjest_JJ_*]

Jeg er på arbeidspraksis i NAV akuratt nå og jobber med barn/ungdommer med atferdsproblemer. Disse barn kan komme fra barnevern, skoler osv.

Jeg synes jobben er tøff og vanskelig p.g.a jeg ikke har noe teori til grunne om hvordan det er å jobbe med barn med atferdsproblemer. Dette gjør at jeg tenker utrolig mye og bekymrer meg mye om hvordan kan jeg prøve å bli god i jobben min?

Jeg trenger et sted hvor jeg kan vokse, få erfaring osv.

Har desverre opplevd for meg selv at det er vanskelig å jobbe med mine medarbeidere da noen av dem har oppført seg uhørt mot meg. Frekt osv. Ikke vist respekt for meg som menneske osv, og vist også dette til brukerne av plassen jeg jobber på at respekten for meg ikke var så høy.

Det har også brukerne/barna tatt nytte av og har skjønt at meg er en dem kan erte ekstra og drite i hva jeg sier. Siden alle dem andre jeg jobber med er menn har jeg på følelsen av at disse barna også har mer respekt for menn enn det dem har for meg som er den eneste jenta der.

Jeg har følelser som alle andre og kan oppleve å bli såret i jobben min.

Når jeg blir såret har jeg vanskeligheter med relasjoner. Trekker meg gjerne litt inn i meg selv og blir der, for der er det tryggest slik at ingen kan få såret meg igjen. Dette er fordi jeg har hatt et vanskelig liv, og å skape relasjoner er vanskelig for meg da jeg har blitt sviktet så mye av både omsorgspersoner og andre.

Ting jeg mener at jeg ikke har teori til grunne er feks:

Hvordan tilnærmer man seg dem?

Hvor mye grenser skal man sette for bruk av banneord og negativ prat om andre?

Hvordan sier man ifra om det skjer?

Hva gjør man når dem oppfører seg slik osv osv?

Hvilke arbeidsmetoder kan man bruke på disse?

Bla bla bla, det er mange settinger rundt det hele.

Har egenerelt sett lite erfaring med barn. Jobbet bittelitt i barnehage før, med dem aller aller minste og skiftet bleier osv.

I jobben jeg jobber i har vi ikke noe samling vi voksne der vi diskuterer eller gir råd om at vi kan gå frem på den og den måten.

Derfor føler jeg meg litt hjelpesløs egentlig. For barn/ungdommer med atferdsproblemer er ikke så veldig enkelt.

NAV derimot følte jeg kjørte over meg når jeg sa jeg har vanskeligheter med jobben. Og at jeg er på arbeidspraksis og må bare tåle det.

Tåle det tenker jeg,.... Vanligvis de som jobber med barn med atferdsproblemer har vel noe teori bak det hele? Jeg regner med at man ikke ansetter hvilke som helst mennesker i en jobb hvor det er atferdsproblemer.

Følte meg så overkjørt over at mine opplevelser ble tatt alvorlig, men istedet overkjørt med at det må jeg tåle. For meg som person er det vanskelig å jobbe med barn/ungdom som har atferdsproblemer om jeg ikke har noe teori til grunne om hvordan man arbeider med slike barn/ungdommer. Tips og tilnærmelser, jobbmetoder osv.

Nav legger frem da at kanskje jeg ikke passer til å arbeide med slike barn/ungdommer da siden jeg allerede nå ikke takler jobben.

Men jeg tenker... Hadde jeg taklet jobben på en annen måte hadde jeg hatt teori bak det hele? Samt følt meg velkommen blandt de jeg jobber med?

Mitt svar der er ja.... Mens NAV snur det hele om til at det er MEG dette handler om, og hva jeg ikke takler...

Er det noen som forstår? Har skrevet litt surrete, men slik føler jeg det nå.

FØLER meg så overkjørt og MISSFORSTÅTT...

[Gjest fisk]

Jeg er på arbeidspraksis i NAV akuratt nå og jobber med barn/ungdommer med atferdsproblemer. Disse barn kan komme fra barnevern, skoler osv.

Jeg synes jobben er tøff og vanskelig p.g.a jeg ikke har noe teori til grunne om hvordan det er å jobbe med barn med atferdsproblemer. Dette gjør at jeg tenker utrolig mye og bekymrer meg mye om hvordan kan jeg prøve å bli god i jobben min?

Jeg trenger et sted hvor jeg kan vokse, få erfaring osv.

Har desverre opplevd for meg selv at det er vanskelig å jobbe med mine medarbeidere da noen av dem har oppført seg uhørt mot meg. Frekt osv. Ikke vist respekt for meg som menneske osv, og vist også dette til brukerne av plassen jeg jobber på at respekten for meg ikke var så høy.

Det har også brukerne/barna tatt nytte av og har skjønt at meg er en dem kan erte ekstra og drite i hva jeg sier. Siden alle dem andre jeg jobber med er menn har jeg på følelsen av at disse barna også har mer respekt for menn enn det dem har for meg som er den eneste jenta der.

Jeg har følelser som alle andre og kan oppleve å bli såret i jobben min.

Når jeg blir såret har jeg vanskeligheter med relasjoner. Trekker meg gjerne litt inn i meg selv og blir der, for der er det tryggest slik at ingen kan få såret meg igjen. Dette er fordi jeg har hatt et vanskelig liv, og å skape relasjoner er vanskelig for meg da jeg har blitt sviktet så mye av både omsorgspersoner og andre.

Ting jeg mener at jeg ikke har teori til grunne er feks:

Hvordan tilnærmer man seg dem?

Hvor mye grenser skal man sette for bruk av banneord og negativ prat om andre?

Hvordan sier man ifra om det skjer?

Hva gjør man når dem oppfører seg slik osv osv?

Hvilke arbeidsmetoder kan man bruke på disse?

Bla bla bla, det er mange settinger rundt det hele.

Har egenerelt sett lite erfaring med barn. Jobbet bittelitt i barnehage før, med dem aller aller minste og skiftet bleier osv.

I jobben jeg jobber i har vi ikke noe samling vi voksne der vi diskuterer eller gir råd om at vi kan gå frem på den og den måten.

Derfor føler jeg meg litt hjelpesløs egentlig. For barn/ungdommer med atferdsproblemer er ikke så veldig enkelt.

NAV derimot følte jeg kjørte over meg når jeg sa jeg har vanskeligheter med jobben. Og at jeg er på arbeidspraksis og må bare tåle det.

Tåle det tenker jeg,.... Vanligvis de som jobber med barn med atferdsproblemer har vel noe teori bak det hele? Jeg regner med at man ikke ansetter hvilke som helst mennesker i en jobb hvor det er atferdsproblemer.

Følte meg så overkjørt over at mine opplevelser ble tatt alvorlig, men istedet overkjørt med at det må jeg tåle. For meg som person er det vanskelig å jobbe med barn/ungdom som har atferdsproblemer om jeg ikke har noe teori til grunne om hvordan man arbeider med slike barn/ungdommer. Tips og tilnærmelser, jobbmetoder osv.

Nav legger frem da at kanskje jeg ikke passer til å arbeide med slike barn/ungdommer da siden jeg allerede nå ikke takler jobben.

Men jeg tenker... Hadde jeg taklet jobben på en annen måte hadde jeg hatt teori bak det hele? Samt følt meg velkommen blandt de jeg jobber med?

Mitt svar der er ja.... Mens NAV snur det hele om til at det er MEG dette handler om, og hva jeg ikke takler...

Er det noen som forstår? Har skrevet litt surrete, men slik føler jeg det nå.

FØLER meg så overkjørt og MISSFORSTÅTT...

Hvorfor er du i arbeidspraksis med nettopp unge m/adferdsproblematikk?

Er det etter eget ønske?

Hvis ikke, har du mulighet til å skifte praksisplass?

Om du har valgt dette selv, hvorfor, i og med at du mangler teori/erfaring?

Er praksisen en "forsmak" på et yrke du etterhvert kanskje vil utdanne deg innen gjennom en evt. attføringsprosess?

Isåfall, bør du nok tenke deg om flere ganger da du beskriver deg selv som en følsom/sårbar person, med tendenser til tilbaketrekking/introvert personlighet og tidligere negative erfaringer med det å skape relasjoner.

Ungdom med adferdsvansker har behov for trygge personer, også i betydningen trygge på seg selv, med en god del selvsikkerhet, (da du ganske sikkert vil møte flere unge som du har møtt allerede, med en noe utagerende holdning du må være i stand til å takle profesjonelt uten å ta det personlig), i tillegg er nettopp den egenskapen "å være i stand til å skape gode relasjoner" noe som er meget vesentlig i arbeidet med vanskeligstilte ungdommer. Det blir vanskelig om du er noe "skadeskutt" selv..

Selv om alle trenger opplæring o.l i ny jobb, og du trenger å "vokse" som du sier, er det ungdommenes behov som først og fremst må ivaretas her, og ingen burde være prøvekaniner for ansatte som skal veilede dem gjennom vanskelige tider, men som muligens selv sliter for mye med personlige problemer til å være i god nok stand til å hjelpe dem best mulig. Her er de unge "målet", ikke "middelet" for at du skal føle deg anerkjent/verdifull/god nok.

Arbeidstrening/erfaring kan du oppnå på mange felt, uten at du indirekte skal ta del i ansvaret for andre mennesker, det er for viktig at disse virkelig får best mulig hjelp hos støtteapparatet slik at de har en sjans til en fremtid på egen hånd, til at de bør overlates til uskikkete veiledere. Nå mener jeg ikke at du nødvendigvis er uskikket til yrkeslivet på noen måter, men du bør vurdere om dette er et fagfelt du vil bevege deg inn på med tanke på dine personlige problemer med sårbarhet og vansker med relasjonsbånd/knytting, da disse egenskapene vil være en ulempe i jobben din for deg og dem. Lykke til!!

[Gjest Gjest]

Jeg er på arbeidspraksis i NAV akuratt nå og jobber med barn/ungdommer med atferdsproblemer. Disse barn kan komme fra barnevern, skoler osv.

Jeg synes jobben er tøff og vanskelig p.g.a jeg ikke har noe teori til grunne om hvordan det er å jobbe med barn med atferdsproblemer. Dette gjør at jeg tenker utrolig mye og bekymrer meg mye om hvordan kan jeg prøve å bli god i jobben min?

Jeg trenger et sted hvor jeg kan vokse, få erfaring osv.

Har desverre opplevd for meg selv at det er vanskelig å jobbe med mine medarbeidere da noen av dem har oppført seg uhørt mot meg. Frekt osv. Ikke vist respekt for meg som menneske osv, og vist også dette til brukerne av plassen jeg jobber på at respekten for meg ikke var så høy.

Det har også brukerne/barna tatt nytte av og har skjønt at meg er en dem kan erte ekstra og drite i hva jeg sier. Siden alle dem andre jeg jobber med er menn har jeg på følelsen av at disse barna også har mer respekt for menn enn det dem har for meg som er den eneste jenta der.

Jeg har følelser som alle andre og kan oppleve å bli såret i jobben min.

Når jeg blir såret har jeg vanskeligheter med relasjoner. Trekker meg gjerne litt inn i meg selv og blir der, for der er det tryggest slik at ingen kan få såret meg igjen. Dette er fordi jeg har hatt et vanskelig liv, og å skape relasjoner er vanskelig for meg da jeg har blitt sviktet så mye av både omsorgspersoner og andre.

Ting jeg mener at jeg ikke har teori til grunne er feks:

Hvordan tilnærmer man seg dem?

Hvor mye grenser skal man sette for bruk av banneord og negativ prat om andre?

Hvordan sier man ifra om det skjer?

Hva gjør man når dem oppfører seg slik osv osv?

Hvilke arbeidsmetoder kan man bruke på disse?

Bla bla bla, det er mange settinger rundt det hele.

Har egenerelt sett lite erfaring med barn. Jobbet bittelitt i barnehage før, med dem aller aller minste og skiftet bleier osv.

I jobben jeg jobber i har vi ikke noe samling vi voksne der vi diskuterer eller gir råd om at vi kan gå frem på den og den måten.

Derfor føler jeg meg litt hjelpesløs egentlig. For barn/ungdommer med atferdsproblemer er ikke så veldig enkelt.

NAV derimot følte jeg kjørte over meg når jeg sa jeg har vanskeligheter med jobben. Og at jeg er på arbeidspraksis og må bare tåle det.

Tåle det tenker jeg,.... Vanligvis de som jobber med barn med atferdsproblemer har vel noe teori bak det hele? Jeg regner med at man ikke ansetter hvilke som helst mennesker i en jobb hvor det er atferdsproblemer.

Følte meg så overkjørt over at mine opplevelser ble tatt alvorlig, men istedet overkjørt med at det må jeg tåle. For meg som person er det vanskelig å jobbe med barn/ungdom som har atferdsproblemer om jeg ikke har noe teori til grunne om hvordan man arbeider med slike barn/ungdommer. Tips og tilnærmelser, jobbmetoder osv.

Nav legger frem da at kanskje jeg ikke passer til å arbeide med slike barn/ungdommer da siden jeg allerede nå ikke takler jobben.

Men jeg tenker... Hadde jeg taklet jobben på en annen måte hadde jeg hatt teori bak det hele? Samt følt meg velkommen blandt de jeg jobber med?

Mitt svar der er ja.... Mens NAV snur det hele om til at det er MEG dette handler om, og hva jeg ikke takler...

Er det noen som forstår? Har skrevet litt surrete, men slik føler jeg det nå.

FØLER meg så overkjørt og MISSFORSTÅTT...

Er ikke dette ganske typisk NAV? Både for egne ansatte og folk som deg....

[Gjest Gjest_Pepsi_*]

Har du fått tenkt mer på saken, TS?

[Gjest Gjest]

Slik er det alltid. Mennesker skal heve seg over en, fortelle en hva en kan og ikke, - på tide å tenke sjøl hi ?

Du skal være en tydelig voksen og kunne sette grenser- grenser for hva du godtar og ikke. NEI, du skal ikke godta at folk preiker dritt til deg eller ikke behandler deg med respekt.

Skal du arbeide med barn og unge med adferdsproblematikk er det ditt ansvar å skaffe deg nok kunnskap til å takle ulike situasjoner. Hvis du trenger mer tid eller utdannelse så skaff deg det.