Spiseforstyrrelser og depresjon....

[silka77]

Hei.

Jeg er ei dame/jente, (hmm.... Hva er jeg egentlig???) på 32 år som sliter med spiseforstyrrelser i form av atypisk anoreksi, og av depresjon. Jeg synes det er vanskelig å snakke med mine venner om dette, sannsynligvis pga at jeg kanskje ikke har venner som er "nære" nok. Jeg er en mester i å ta på meg "masken" min, så utad ser jeg jo ut som en fornøyd sjel, og ikke er jeg undervektig heller, så det synes ikke på meg at jeg kjemper mot maten hver eneste dag og hver eneste time av døgnet. En slik maske kan kanskje være grei å ha innimellom, men til meg har den tatt litt overhånd på en måte, så det er bare behandlerne mine som klarer å lirke den av og få meg til å fortelle hvordan jeg egentlig har det...

Jeg savner masse å ha gode venner jeg kan snakke med slike ting om, og bare være meg selv uten å måtte spille "skuespill" hele tiden, så tenkte kanskje jeg skulle prøve litt her da for å se om det er noen i samme situasjon her, eller noen som har lyst til å dele sine tanker allikevel....?

Klem fra meg.

[silka77]

Dytter denne litt jeg.....

[Gjest Gjest_justme_*]

Jeg orker ikke skrive noe særlig nå. Men jeg savner også gode venninner man Virkelig kan snakke med!!!!! Jeg sliter med en tendens til å bli deprimert/depressiv, er generelt urolig og redd, sliter med å ta selv ganske banale valg, liker ikke egentlig meg selv noe særlig og tror ikke jeg får til noen ting. Jeg har heller ingen nære venninner det er naturlig å dele det jeg sliter med, og det er et stort savn! Hehe, det der var kanskje ikke så mye å svare på for deg, men jeg håper jo du svarer da .

[silka77]

Svarer jeg vettu . Kjente meg godt igjen i det meste av det du skrev. Desverre... Jeg har hadd dårlig selvtillit så lenge jeg kan huske. Jobber med å få den litt opp, men det er jammen ikke enkelt. Får stadig vekk slengt dritt etter meg som bryter meg litt ned, så det er litt "et skritt frem og to tilbake" til tider. Jeg er tidsbgrenset ufør netopp pga depresjon og spiseforstyrrelser, og desverre er det mange mennesker som ikke har kommet lengre enn at de nekter å tro at noen kan være syke uten at det vises, så det kommer noen slengbemerkninger om at jeg utnytter systemet pga at jeg er lat og slikt. Egentlig vet jeg jo at det ikke stemmer, men når man får hørt ting mange nok ganger så blir det til at man tror litt på det selv om man egentlig ikke vil, og det gjør ikke akkurat underverker for selvtilliten, for å si det slik... . Og når jeg vet at mange har den innstillingen på tross av at vi faktisk er i 2009 så blir det til at jeg kvier meg for å være mer åpen om det enn jeg er også.

Jeg skulle så gjerne ønske mere åpenhet om dette temaet...

Lyst til å skrive litt om deg selv du også eller...? Evt kan du jo sende meg en PM om du synes det er enklere .

[Gjest milkyway]

Du må gjerne skrive meg en pm og, det kunne nesten vært meg som skrev innlegget, bare at jeg er rimelig undervektig, også er jeg 23 istedenfor 32. Blir fort deprimert og dagen kan bli ødelagt hvis jeg spiser mer enn ett måltid, og da blir det full baluba og grining og tar meg fort nær av ting. Spesielt reagerer jeg sånn "mot" min kjære, at han orker å holde ut skjønner ikke jeg!

Kan også nevnes at jeg ble helt manisk en periode og tok amfetamin minst en gang i uka for å ikke få matlyst. Det er akkurat en måned siden sist i dag jo ( ) og det er veldig greit uten det tullet der, samtidig som at jeg føler meg pløsete og bolledeig (for å illustrere det) når jeg ikke har den rømningsveien lengre.

Vet ikke om du kjenner deg igjen i noe av dette (å ruse seg går vel under banale valg i mitt tilfelle), jeg kjenner meg iallfall igjen i ditt og vil gjerne "velte meg i elendigheten" og muligens finne en vei ut av det når vi er flere?