Gå til innhold

Samvær utenom oppsatt samværstid


Fremhevede innlegg

Skrevet
Selv har jeg en eksmann jeg ikke kan spørre om å bytte. Har spurt en gang og fikk beskjed om at han ikke skulle være barnevakt for ungene :( Han er ikke barnevakt, han er far! Så her er det kun de 48 timene han vil ha annenhver helg, aldri noe mer. Men selv så kan han finne på å ringe dagen før samvær og si at det ikke passer, så det gjelder visst ikke min vei nei. Er ekstremt glad for at jeg har andre som kan avlaste litt når det er ting med jobb eller studier. Feste eller treffe en ny mann har jeg ikke tid til.

Samme her. Om det er jobbrelatert eller at jeg skal ha eksamen( ja, jeg spurte om han kunne ta ungene en dag i forbindelse med avsluttende eksamen på Høyskole) spiller ingen rolle, han skal ikke ha ungene utnom samværshelgene. Men om han skal på hobbyrelaterte kurs, lønningspils eller guttetur er det en selvfølge av samvær utgår...... Han må jo leve selv om han har barn?

Men jeg har klart meg allikevel, takket være godt nettverk. Man blir ganske kreativ etterhvert! Og selv om det har irritert meg grønn tidligere ser jeg nå at det er hans tap, ikke mitt. Han er "dessertforelder", som gjør hyggelige ting med ungene to ganger i måneden, og det er antagelig det han makter av foreldrerollen. Og så lenge han ihvertfall oppfyller den biten har ungene det greit, resten blir ivaretatt uansett av meg.Jeg har fått tatt del i mine barns liv på en helt annen måtem, og det er jeg glad for.

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Grunnen til at vi ikkje har barna når mor vil styre med sine hobbyer er, at hun har barna mindre en far i helgene og alikevel setter hun barna bort for å få kose seg med sine hobbyer når det er hennes helger.Far jobber alle helger han ikke har barna så derfor går det ikke å bytte helger. Jeg kunne hatt di men det er far som har samvær og bytter man helger får far mindre samvær og det er heller ikke heldig.Det er etter vår mening ikke til barnas beste at hun reiser på forskjellige aktiviteter i di helgene i stede for å være sammen med barna eller ta di med.Foreldre som bor sammen må også forsake egne interesser når di har fått barn.Det er ikke bare å si at da får samværsforeldern ta det når bostedforelderen har lyst til å gjøre andre ting enn å være sammen med sine barn.

Skrevet
...

Selv har jeg en eksmann jeg ikke kan spørre om å bytte. Har spurt en gang og fikk beskjed om at han ikke skulle være barnevakt for ungene :( Han er ikke barnevakt, han er far! Så her er det kun de 48 timene han vil ha annenhver helg, aldri noe mer. Men selv så kan han finne på å ringe dagen før samvær og si at det ikke passer, så det gjelder visst ikke min vei nei. Er ekstremt glad for at jeg har andre som kan avlaste litt når det er ting med jobb eller studier. Feste eller treffe en ny mann har jeg ikke tid til.

Jeg tror vi må innse at noen mødre og fedre er VELDIG vanskelig å be om en tjeneste.

I 4 år måtte jeg kjempe for å få samvær med mine barn ihht samværsavtale. Det kunne f.eks. være at jeg ringte ex'en og spurte om jeg kunne treffe barna på lekeplassen der de bodde. ALTID var dette umulig for de skulle bort, barna var syke, de skulle snart spise, etc, etc (dvs at jeg iløpet av disse 4 årene ALDRI fikk denne typen samvær selv om det sto i avtalen).

Da ex'en ringte meg og spurte om jeg kunne ha dem var jeg positiv i 99,9% (og det var ganske ofte).

8 (ÅTTE) år tok det før hun for første gang kunne ha ungene en natt fordi jeg var opptatt med noe annet. Jeg hadde frem til da spurt om tilsvarende ca 1 gang hver 4.mnd. NÅ går dette mye bedre. Det jeg forsøker å si er at en ikke må gi opp. Det er fortsatt håp om avlastning, men for noen foreldre tar det desverre altfor lang tid å si "ja". Dette går som kjent mest ut over barna og denne typen samværstrenering er ganske likt fordelt mellom mødre og fedre (selv om en kansje vil kunne oppfatte det anderledes i kvinnedominert forum som KG).

Jeg har ingen gode råd om hvordan du skal endre hans holdning raskt, men han må vel modnes han også som alle andre foreldre.

Skrevet
Jeg bare lurer på, for de som er så strikte: Hva gjør dere når barna selv ber om å få komme utenom oppsatt samværstid? Hvordan forklarer dere til barnet at dere sier nei til det? "Sorry, men vi kan risikere å avlaste mamma/pappa, og det nekter vi"?

Når barna blir så store at di kan si når di vil være på samvær, er di også gamle nok til å få vite om det passer eller ikke. Er ikke samværsforelderen hjemme/bort reist/på jobb skjønner barnet at det ikke passer. Passer det at barnet kommer når det ønsker det ser jeg ingen grunn til å nekte barnet å komme. Har di søsken i samværshjemmet er det jo viktig at barna får kjenne at di er søsken og er velkommen i hjemmet.

Skrevet (endret)
Grunnen til at vi ikkje har barna når mor vil styre med sine hobbyer er, at hun har barna mindre en far i helgene og alikevel setter hun barna bort for å få kose seg med sine hobbyer når det er hennes helger.Far jobber alle helger han ikke har barna så derfor går det ikke å bytte helger. Jeg kunne hatt di men det er far som har samvær og bytter man helger får far mindre samvær og det er heller ikke heldig.Det er etter vår mening ikke til barnas beste at hun reiser på forskjellige aktiviteter i di helgene i stede for å være sammen med barna eller ta di med.

Spiller det noen rolle for dere at hun koser seg med sine hobbyer? Spiller det noen rolle om det er til "barnets beste" at mor har hobbyer? Man kan da vel være fleksibel selv om det er av hensyn til bostedsforelder? Kanskje er man så heldig at vedkommende er fleksibel tilbake ved en annen anledning?

Foreldre som bor sammen må også forsake egne interesser når di har fått barn.Det er ikke bare å si at da får samværsforeldern ta det når bostedforelderen har lyst til å gjøre andre ting enn å være sammen med sine barn.

Det er vel ingen som sier heller, at bostedsforelder skal kunne pålegge samværsforelder mer samvær. Men at det må kunne gå an å ta imot forespørselen :filer:

*innser hvor heldig jeg er, som har et barn med en familie som mer enn gjerne passer gullet så jeg får gå på kino, dra på reiser osv både fordi de elsker å ha samvær, og fordi de unner meg det*

Endret av salma
Skrevet
Jeg bare lurer på, for de som er så strikte: Hva gjør dere når barna selv ber om å få komme utenom oppsatt samværstid? Hvordan forklarer dere til barnet at dere sier nei til det? "Sorry, men vi kan risikere å avlaste mamma/pappa, og det nekter vi"?

Når våre unger dro bort til meg (dengang var jeg samværsforelder) så svarte bostedsforelder med å frata dem ukepengene.

Det var altså ikke snakk om avlastning av henne (eller meg) men regelrett samværsnekt utenom avtale.

Skrevet
Spiller det noen rolle for dere at hun koser seg med sine hobbyer? Spiller det noen rolle om det er til "barnets beste" at mor har hobbyer? Man kan da vel være fleksibel selv om det er av hensyn til bostedsforelder? Kanskje er man så heldig at vedkommende er fleksibel tilbake ved en annen anledning?

Det er vel ingen som sier heller, at bostedsforelder skal kunne pålegge samværsforelder mer samvær. Men at det må kunne gå an å ta imot forespørselen :filer:

*innser hvor heldig jeg er, som har et barn med en familie som mer enn gjerne passer gullet så jeg får gå på kino, dra på reiser osv både fordi de elsker å ha samvær, og fordi de unner meg det*

Hun sier jo at et bytte er vanskelig pga at han jobber andre helger jo..

Jeg tror de aller fleste er fleksible så lenge det går begge veier. Men selvfølgelig skulle det skje bytte fra den ene kanten til stadighet, så forstår jeg at man ikke gidder være fleksible lengre.

For oss hadde det blitt vanskelig dersom mor skulle ønsket forandringer hele tiden, rett og slett fordi vi legger opp alt etter når vi har barna. Det ville med andre ord ikke bli så lett å byttet dersom det skulle skje til stadighet. At det i noen familier rett og slett blir avvist uansett kan komme av et dårlig samarbeid og dårlige forhold, men det blir jo en annen sak igjen..

Jeg tror du bommer veldig når du snakker om at man ikke bytter pga at man ikke ønsker samvær med sine barn osv, tror ikke det handler om det.. Det kan være ulike grunner rett og slett. I vårt tilfelle er jobb den største grunnen til at bytting ofte kan være vanskelig. Ellers så reiser vi ofte hjem til min familie, dvs 50 mil. Disse reisene legger vi til den tiden han ikke har barna, som igjen gjør at vi ikke kan være like fleksible igjen.

Selvfølgelig er det noen som er skikkelig vrien og kanskje ønsker de ikke mere samvære med sine barn heller, men det får i såfall være deres tap..

Skrevet
Men poenget mitt er jo ikke at man skal kunne gå fra avtaler - men enkelte har i andre tråder gjort det klart at de tar ikke imot forespørselen engang. De har som prinsipp at de ikke skal avlaste den andre forelderen.

Selvfølgelig mener jeg det er greit å si nei, men det må da være lov å spørre?

Som jeg sa innledningsvis så er jeg i utgangspunktet enig med deg. Det absolutt beste for både foreldre og barn, er om alle kan samarbeide til det beste for alle parter.

Likevel er det jo ingen tvil om at ikke alle klarer dette, og da tror jeg faste avtaler kan være med å dempe konfliktnivået. Det hender jo også ganske ofte at jeg hører om tilfeller (eksempelvis i denne tråden) hvor den ene parten misbruker den andre partens velvilje til å stille opp. Selv om man gjerne vil tilbringe tid med barnet sitt, kan jeg forstå at den uforutsigbarheten kan være slitsom for både foreldre, steforeldre og ikke minst barnet, og at man derfor ønsker å begrense det.

Gjest Blondie65
Skrevet

Jeg kjenner jeg blir litt irritert på trådstarter.

I en ideell verden er det barnets beste som kommer først og egne behov som blir nummer to. Dvs at dersom barnet trenger tilsyn eller oppmerksomhet utenom det samværsavtalen tilsier så er det en selvfølge at omsorgen for barnet i denne perioden overtas av den andre forelderen, selv om dette altså skjer utenom sin egen helg.

Men alle slike selvfølgeligheter forsvinner helt dersom dette blir en enveis greie. Dette skjer hvis man selv spør om barnet kan få komme til en eller om den andre parten kan overta et samvær pga en viktig (eller uviktig ... for den saks skyld) situasjon og alltid får nei, gjerne ispedd en diger pekefinger om samværsavtalen, mens denne parten ikke nøler med å bytte helger / dager, endre planer på kort varsel - etc. Altså: utgangspunktet til en selv er at en er to foreldre til barnet og at det skulle bare mangle at man også kan samarbeide om "barnepass" og så blir man møtt med enten at bidraget må endres fordi man har hatt barnet 2,5 timer mer eller at man må gå med på sinnsyke bytter (hvis jeg skal ha barnet denne helgen så må du bare ikke tro jeg bytter bort en av mine helger bare så du vet det altså), hvorfor skal en da være fleksibel?

Da er det bedre for barnet at samværet følger de rigide reglene som er fastsatt i samværsavtalen og at bytter ikke forekommer. Og selv om det teoretisk sett er fint for barnet at far eller mor er ensidig fleksibelt, så er det ikke sikkert at det i virkeligheten er fint for barnet at mor bytter ut samvær med sitt barn hele tiden med en hobby eller at far som har barnet annenhver helg skulker et av disse samværene i måneden. Da må det være lov å forsøke å få den "skulkende" part til å forstå hva de gjør mot sitt barn ved å påpeke at samværet bør følge samværsavtalen som hovedregel.

Det er altså ikke det at man ikke unner far en lønningspils med gutta eller at mor ikke skal få dyrke sin hobby. Det er rett og slett det at lønningspilsen og hobbyen går foran barnet HVER GANG!

Men la oss for all del snu dette litt på hodet: la oss si at Per og Kari er gift og har sønnen Ole og datteren Lise. Før de fikk barn dyrket Kari en hobby som gjør at hun må ut av huset mandag og fredag hver uke, samt hver 4. lørdag. Per har lønningspils hver første fredag i måneden med gutta og trener vekter mandag, onsdag og fredag. En gang i mellom er han også på heisatur en hel helg med gutta fra fredag til søndag. Så får de barn og de holder fortsatt sammen. Og de lever i den tro at de fortsatt kan dyrke sine hobbyer og interesser. Da blir spørsmålet: hvem skal ta seg av barna hver mandag og fredag, samt en og annen lørdag når ingen av foreldrene har ledig kapasitet? Er det rett å ha barnevakt på ukentlig basis for hobbyvirksomhet når man har små barn som ikke kan passe seg selv, eller bør de voksne tilpasse seg den virkelige verden slik at de innser at barna kommer først og egne interesser for en periode i andre rekke? Er det en selvfølge at mor viker? Far? Er det en selvfølge at den samme personen må gi avkall på sin aktivitet hver gang?

Er dette noe anderledes enn når foreldrene er skilt og har samvær?

Skrevet (endret)
Jeg kjenner jeg blir litt irritert på trådstarter.

Siterer ikke alt ettersom innlegget står rett over.

Blir du irritert på meg for at jeg reagerer på at folk sier at de av prinsipp ikke vil ha samvær utenom ordningen fordi de ikke vil være avlastningshjem? Det er da vel ikke min feil at det i noen tilfeller er umulig å samarbeide. Budskapet mitt var jo gjensidig fleksibilitet.

Jeg vet da vel godt at man ikke kan leve som før når man får barn. Så var det da heller ikke det tråden handlet om.

Endret av salma
Skrevet
Jeg kjenner jeg blir litt irritert på trådstarter.

I en ideell verden er det barnets beste som kommer først og egne behov som blir nummer to. Dvs at dersom barnet trenger tilsyn eller oppmerksomhet utenom det samværsavtalen tilsier så er det en selvfølge at omsorgen for barnet i denne perioden overtas av den andre forelderen, selv om dette altså skjer utenom sin egen helg.

Men alle slike selvfølgeligheter forsvinner helt dersom dette blir en enveis greie. Dette skjer hvis man selv spør om barnet kan få komme til en eller om den andre parten kan overta et samvær pga en viktig (eller uviktig ... for den saks skyld) situasjon og alltid får nei, gjerne ispedd en diger pekefinger om samværsavtalen, mens denne parten ikke nøler med å bytte helger / dager, endre planer på kort varsel - etc. Altså: utgangspunktet til en selv er at en er to foreldre til barnet og at det skulle bare mangle at man også kan samarbeide om "barnepass" og så blir man møtt med enten at bidraget må endres fordi man har hatt barnet 2,5 timer mer eller at man må gå med på sinnsyke bytter (hvis jeg skal ha barnet denne helgen så må du bare ikke tro jeg bytter bort en av mine helger bare så du vet det altså), hvorfor skal en da være fleksibel?

Da er det bedre for barnet at samværet følger de rigide reglene som er fastsatt i samværsavtalen og at bytter ikke forekommer. Og selv om det teoretisk sett er fint for barnet at far eller mor er ensidig fleksibelt, så er det ikke sikkert at det i virkeligheten er fint for barnet at mor bytter ut samvær med sitt barn hele tiden med en hobby eller at far som har barnet annenhver helg skulker et av disse samværene i måneden. Da må det være lov å forsøke å få den "skulkende" part til å forstå hva de gjør mot sitt barn ved å påpeke at samværet bør følge samværsavtalen som hovedregel.

Det er altså ikke det at man ikke unner far en lønningspils med gutta eller at mor ikke skal få dyrke sin hobby. Det er rett og slett det at lønningspilsen og hobbyen går foran barnet HVER GANG!

Men la oss for all del snu dette litt på hodet: la oss si at Per og Kari er gift og har sønnen Ole og datteren Lise. Før de fikk barn dyrket Kari en hobby som gjør at hun må ut av huset mandag og fredag hver uke, samt hver 4. lørdag. Per har lønningspils hver første fredag i måneden med gutta og trener vekter mandag, onsdag og fredag. En gang i mellom er han også på heisatur en hel helg med gutta fra fredag til søndag. Så får de barn og de holder fortsatt sammen. Og de lever i den tro at de fortsatt kan dyrke sine hobbyer og interesser. Da blir spørsmålet: hvem skal ta seg av barna hver mandag og fredag, samt en og annen lørdag når ingen av foreldrene har ledig kapasitet? Er det rett å ha barnevakt på ukentlig basis for hobbyvirksomhet når man har små barn som ikke kan passe seg selv, eller bør de voksne tilpasse seg den virkelige verden slik at de innser at barna kommer først og egne interesser for en periode i andre rekke? Er det en selvfølge at mor viker? Far? Er det en selvfølge at den samme personen må gi avkall på sin aktivitet hver gang?

Er dette noe anderledes enn når foreldrene er skilt og har samvær?

Er veldig enig med deg.. Når man får barn endres tilværelsen drastisk og man må gi avkall på ting uansett om man er aleneforelder eller er sammen.. Derfor bør man ideelt sett ikke bytte bort sin tid med barnet, men heller forsøke å legge egne planer på de dager man ikke har barnet. Min erfaring er faktisk at aleneforeldre er dyrker mye mere fritid enn hva foreldre som bor sammen gjør, rett og slett fordi de har barnet sitt mindre..

Men selvfølgelig mener jeg at man skal kunne være fleksibel en gang i blandt også

Skrevet (endret)

Tråden er ryddet

MissStiles, mod

Endret av MissStiles
Skrevet

Jeg har en såkalt vanlig samværsavtale med barnefaren, hverannen helg og to uker på sommeren.

Tidligere, før han fikk ny samboer og barn med henne, gikk det helt greit å bytte helger, i tillegg til at han hentet ungene innimellom, av eget ønske.

Den nye samboeren aksepterer ikke at han henter ungene utenom fastsatt samvær. Personlig synes jeg det er litt tøffel av han å ikke sette foten ned for barnene sine. Nå har de blitt så store at de merker at hun ikke vil ha dem der, men at det skal være en lykkelig familie med hennes særkullsbarn og deres fellesbarn.

Barnene forteller mye som hun har sagt til dem, som er uheldig.

Selv ordner jeg livet mitt etter når jeg har barnefri, rett og slett, dersom jeg skal på reise, fest og sånt noe. Heldigvis har jeg et stort sosialt nettverk som hjelper meg om behovet skulle melde seg.

Jeg synes det er helt greit å ha barnene mesteparten av tiden og synes pappa og hans samboer går glipp av noe, sånn som tingene er nå. Det skal også sies at det ikke har vært ofte jeg har bedt om helgebytte eller at ungene skal være ekstra der.

Haha. En gang jeg ble akutt innlagt på sykehus, var det med sur mine ungene skulle få være der på natten, men da ble det snakk om at barnebidraget måtte settes ned. Det kan jeg være enig i, hadde det ikke vært for at barnene innimellom får kortere helger hos dem på grunn av et eller annet de skal.

Skrevet
Haha. En gang jeg ble akutt innlagt på sykehus, var det med sur mine ungene skulle få være der på natten, men da ble det snakk om at barnebidraget måtte settes ned. Det kan jeg være enig i, hadde det ikke vært for at barnene innimellom får kortere helger hos dem på grunn av et eller annet de skal.

Hadde jeg havnet på sykehuset og far måtte steppe inn for å ta vare på sine barn og deretter bedt om nedsatt barnebidrag, ja da hadde jeg tiltet. For utgiftene hadde vært det samme til barna, sånn minus litt mat.

Men mange setter jo prislapp på ungene sine, noe som er ekstremt synd.

Skrevet

Her i huset og det andre huset prøver vi å så godt vi kan holde oss til faste avtaler men også bytte dersom noe skulle komme i veien (ofte kurs, helgetur med korps og slike ting man ikke kan flytte til andre dager/helger)

Ble just i dag spurt om ungene kunne komme hjem en dag tidligere da han hadde tatt på seg ekstravakt på jobb...måtte desverre si nei da jeg skal delta som leder i ungdomskorpset (hvor vårt eldste barn går) og det sårer litt siden vi mener ungene skal være like velkommne både hos mor og hos far...

det hender ungene kommer innom både hos meg og hos far utenom fastsatte tider sånn helt på eget initiativ og da blir det servert brødskiver før de sendes dit de "skal" være den dagen. Og unger er ikke så store før de forstår at pappa er på jobb, på ferie eller bare ikke hjemme og blir ikke såret av et avslag,...finner bare en annen dag de kan stikke innom istede...

Men det første året etter at meg og exsèn gikk fra hverandre gikk det ikke å bytte så mye som en time,..men så roer ting seg og alt blir lettere. Verre er det med den faren som aldri møtte til samvær og fortalte hele byen hvor synd det var på han som ikke fikk lov til å treffe ungen...løp fort sier jeg bare.

Skrevet

Der er jeg uenig. Greit nok i praksis, men ikke i prinsippet.

Man kan ikke nekte å være mamma/pappa annet enn til fast oppsatte tider.

På dette området er jeg veldig enig med Gjest. Hvis en ser hvilke konflikter som kommer opp i rettsvesenet etter et samlivsbrudd, så er det nesten altid samværsmengde og mangel på dette. Og årsaken til at det kommer opp er at en av foreldrene ønsker en skjevdeling av ansvaret fordi hun/han mener at den andre forelderen er uegnet til slikt ansvar.

Å være bostedsforelder er derfor et meransvar som mange aleneforeldre har kjempet seg til å få, noen ganger gjennom rettsvesenet. Hvis det ikke er meransvaret er det sansynligvis økonomi, og det er vel ikke det beste argumenetet for å kreve eneomsorg.

Når en forelder har skjøvet den andre forelderen ut i kulda må en også forvente å ta det meste av ansvaret.

Skrevet (endret)

Du kan da vel ikke på ramme alvor mene at bostedsforelder skyver den andre forelderen ut i kulda ved bare å være bostedsforelder? Det kan jo være en ordning foreldrene er blitt enige om?

Kanskje foreldrene sammen mener det er det beste for barnet - og at det har mindre med økonomi og egnethet hos samværsforelder å gjøre.

Kanskje noen foreldre rett og slett greier å samarbeide om barnets beste - og greier å unne hverandre litt hjelp og avlastning utenom rigide avtaler også?

Endret av salma
Skrevet
Du kan da vel ikke på ramme alvor mene at bostedsforelder skyver den andre forelderen ut i kulda ved bare å være bostedsforelder? Det kan jo være en ordning foreldrene er blitt enige om?

Kanskje foreldrene sammen mener det er det beste for barnet - og at det har mindre med økonomi og egnethet hos samværsforelder å gjøre.

Kanskje noen foreldre rett og slett greier å samarbeide om barnets beste - og greier å unne hverandre litt hjelp og avlastning utenom rigide avtaler også?

Nei dette er ofte ikke en løsning foreldrene er blitt enig om.

Som jeg nevnte i en annen tråd ønsker nesten 70% av alle barn og fedre mer samvær (ref. Stortingsmelding 29 2002-2003). Basert på en antagelse antar jeg at mange av disse ønsker felles omsorg, men at mor nekter (bekreftes delvis i St.Meld. 29 2002-2003). Og jeg kan bekrefte at dette har skjedd OFTE i vårt nærmiljø også selv om stadig flere foreldre velger 50/50.

OM ! mor ønsker å tvinge frem en løsning der hun får den daglige omsorgen, må vi også forvente at hun får ansvaret for denne. Noe annet vil bli helt feil.

Noe annet er det i de tilfellene der mor ønsker opp mot 50/50 men der far ikke ønsker å delta. Men dette er som nevnt ikke like ofte.

I tiden rett etter samlivsbruddet, og i situashoner der mor har krevd omsorgen alene, er det ikke så rart at det blir konflikter. Vi hadde faktisk konflikter i mange år, og det er ikke uvanlig der et mindretall av de involverte får trumfet gjennom sin løsning.

Det betyr ikke at vi ikke alle bør få til et samarbeid, men i noen tilfeller har mødrene "lagt lista" for hva hun mener med samarbeid ved å tvinge gjennom en løsning flertallet ikke ønsker.

Skrevet
Basert på en antagelse antar jeg at mange av disse ønsker felles omsorg, men at mor nekter (bekreftes delvis i St.Meld. 29 2002-2003). Og jeg kan bekrefte at dette har skjedd OFTE i vårt nærmiljø også selv om stadig flere foreldre velger 50/50.

Dette er vel god nok grunn til å ta alt fra denne brukeren med en stooor klype salt.. Det er egentlig rart at denne bruker får forfekte sine anti-mor "antagelser" helt uten kontroll her inne

Skrevet (endret)
Dette er vel god nok grunn til å ta alt fra denne brukeren med en stooor klype salt.. Det er egentlig rart at denne bruker får forfekte sine anti-mor "antagelser" helt uten kontroll her inne

Denne antagelsen er basert på hva som står i Stortingsmelding 29 2002-2003 og ikke en "anti-mor antagelse".

Sitat:

"I undersøkelsen om samværsfedrenes situasjon ville hele 62 prosent av fedrene gjerne hatt mer samvær enn de faktisk har. Den årsaken som er nevnt av flest fedre til at de ikke så barnet siste måned er at «moren til barnet ville ikke» med 35 prosent, dernest «lang avstand» med 24 prosent,..."

Iflg samme St.Meld er dette tall som kommer fra:

Skevik, Anne og Christer Hygen (2002):

Samværsfedrenes

situasjon. Rapport fra en spørreundersøkelse.

NOVA Rapport 15/02

Med bakgrunn i dette mener jeg det er lov å ikke bare anta at mange fedre ønsker vesentlig mer samvær enn de har, men at de faktisk nektes samvær. At jeg skriver "antar" baserer seg på at jeg er forsiktig i min uttalelse. Din påstand om mine "anti-mor forfektelser" er imidlerid IKKE en forsiktig uttalelse, men en påstand som ikke bare er helt, HELT feil, men som du også kommer med uten noen som helst grunnlag for påstanden.

Så la oss derfor gå tilbake til det opprinelige problemet.

Det finnes sikkert massevis av menn som ikke tar det ansvaret de burde. Jeg VET det finnes mødre som gladlig bytter ut mye av sin makt som bostedsforelder for at fedrene skal stille opp og sikre barna et godt forhold til sin far. Men da må vi også innse at det dessverre finnes en god del mødre som tvinger gjennom eneomsorg og begrenset samvær bl.a. fordi dette er noe de kan bruke mot barn og fedre senere. Og om en sånn mor, som referert til sist, ikke møter velvilje fra far og får nødvendig avlastning, - da forstår jeg faktisk hvorfor.

Endret av Far til 2

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...