Det utvidete rasismebegrep

[Gjest Fahima]

De som er skeptiske til den betydelige innvandring fra islamske land til Europa de siste årtiene blir gjerne kalt rasister. Det er i beste fall et utslag av intellektuell uredelighet og begrepsforvirring. Det famøse forsøket å flytte blasfemiparagrafen til straffeloven er ett eksempel.

Det fleste evner forhåpentligvis å se at kultur og religion er noe helt annet enn rase. Som eksempel kan vi ta Barack Obama. Noen i den multikulturelle menighet har sett på ham som et eksempel på det multikulturelle. Det er misforståelse og ønsketenkning. Barack Obamas kenyanske far hadde omtrent like meget med hans oppdragelse å gjøre som en anonym sæddonator. Unge Barack ble tidlig tatt ut av den multikulturelle sirkulasjon, oppdradd av sin amerikanske bestemor og satt i amerikansk skole. Deretter fant han veien til eliteskolene på østkysten.

Uten den erfaringen hadde ikke Barack Obama vært hvor han er i dag. Barack Obama ble valgt til president fordi han er en vaskeekte amerikaner og fordi tilstrekkelig mange av hans landsmenn har innsett at det ikke er noen sammenheng mellom evner og hudfarge. Det er en gledelig utvikling; slik har det ikke vært bestandig.

Det er ikke lenge siden rasisme sto høyt i kurs. Den passet for så vidt godt for nordmenn, erkeariske og blonde som de er, eller var den gangen. Det er ikke vanskelig å forstå hvordan rasismen oppstod. Når to forskjellige folkeslag møtes og det ene er det andre langt underlegent i rikdom og kunnskap og må dertil ta til takke med å tørke opp skitten etter de rike, er det lett å se rasemessig underlegenhet i det mindre begunstigede folkeslag.

Men rasismen viste seg å være problematisk. Det er jo ikke større forskjell på hvite, sorte og gule enn at de utmerket godt greier å avle et fruktbart avkomme. Det greier ikke hesten og eselet.

Det er da ikke til å undres over at det er vanskelig å trekke opp skiller mellom raser. Det sørafrikanske apartheidsystemet viste dette klart, i all sin tragikomikk. En annen sak er at sondring mellom raser av og til kan være nyttig; de arvelige egenskaper er ikke helt de samme, én rase er mer utsatt for enkelte sykdommer enn andre, én bestemt medisin passer ikke like godt for alle raser. For eksempel har mange kinesere problemer med fordøyelse av melk og alkohol.

De som bekjempet rasismen mente at dersom sorte eller gule, eller hvem det ellers var, fikk de samme sjanser som hvite, kunne de utmerket godt nå like langt. I dette ligger det implisitt en forutsetning om at de kulturer noen er så uheldige å vokse opp i er andre underlegne. Hvis de bare befris fra denne bagasjen, er det ingen nevneverdig forskjell på hvit og sort eller gul. Vi er alle forskjellig utstyrt, men den forskjellen er temmelig uavhengig av hudfarge, hårfarge eller nesens krumming.

Her er vi ved sakens kjerne. Noen kulturer er andre underlegne. Noen kulturer har stagnert, andre har gått fremover. I løpet av noen hundre år ble den europeiske kultur ledende. Vi lever fortsatt på arven fra opplysningstiden, som satte vitenskap og individuell frihet i høysetet og tok avstand fra religiøse mørkemenn. Den arven bør vi ta vare på og utvikle videre.

Derimot har vi intet bruk for det kulturelle arvegods som innvandrere fra muslimske land tar med seg. Det gjelder for så vidt også mange andre land med tilbakestående kulturer. Mye av den barbarisme som trives i innvandrermiljøene, som for eksempel kjønnslemlesting, kvinneundertrykking og æresdrap, er ikke noe særtrekk ved islam, det er da heller slik at de er ført videre i de muslimske land som arv fra langt tidligere tider. Islamske ekstremister tar seg gjerne den frihet å assosiere slike ting med islam og gir dermed islam et verre rykte enn den fortjener.

Blant hinduer i India praktiseres for eksempel æresdrap. I sin bok «Green Revolution: Agricultural and Social Change in a North Indian Village» beskriver de amerikanske antropologene Stanley og Ruth Freed hvordan en gutt og en jente som tilhørte ulike kaster ble forelsket og ville stifte familie. For noe så uhørt ble begge dømt til døden av folk i landsbyen og siden drept, til glede for i hvert fall jentens foreldre. Brenning av enker sammen med sine avdøde ektemenn forekommer fortsatt i India. Landets regjering har i alle år forsøkt å eliminere disse barbariske skikker, men uten å lykkes helt. Seder som er blitt nedarvet i hundrevis av generasjoner lar seg ikke så lett eliminere, uansett hvor barbariske de måtte være.

Gjenopplevelsesforsøket av blasfemiparagrafen falt sammen med 20-års-«jubileet» av dødsdommen over Salman Rushdie og drapsforsøket på William Nygård. Den gangen marsjerte hundrevis av muslimer i Norge i gatene - til støtte for Khomeini og hans håndlangere. Det norske samfunn blir ikke rikere av kulturelt mangfold av det slaget.

[Gjest pastablasta]

Her er vi ved sakens kjerne. Noen kulturer er andre underlegne. Noen kulturer har stagnert, andre har gått fremover. I løpet av noen hundre år ble den europeiske kultur ledende. Vi lever fortsatt på arven fra opplysningstiden, som satte vitenskap og individuell frihet i høysetet og tok avstand fra religiøse mørkemenn. Den arven bør vi ta vare på og utvikle videre.

Yess! Jeg er helt enig med deg, men si det til mange multikulturelle forståsegpåere, og du blir dumpet i kategorien brun nasjonalist!

I Europa, og Norge, er det idag blitt aktverdig å hate sin egen kultur. Selvhat er blitt "trendy".

Undervisning om opplysningstiden, og følgene av den her i Europa, må vektlegges massivt i skolene. Barna trenger å vite hva som er iferd med å smuldre bort!

[Tabris]

Jeg er enig i at rasisme-begrepet flere ganger blir misbrukt. Dog har jeg også sett noen ganger at de som er "kritiske til innvandring" er de som først drar inn rasisme-begrepet i debatter.

Det som ofte hadde passet bedre enn begrepet rasisme er diskriminering. Det er flere av de som sier de er kritiske til innvandring som ønsker diskriminering, dvs. at folk med annen kulturbakgrunn eller annen religion enn den vi er vant med her skal leve under andre begresninger enn hva vi "etniske" nordmenn gjør. Det synes jeg overhodet ikke er riktig, men rasisme er det ikke.

[Gjest Fahima]

men si det til mange multikulturelle forståsegpåere, og du blir dumpet i kategorien brun nasjonalist!

For meg som faktisk er brun, vil det nesten være rasistisk å si.

[Tabris]

Dog vil jeg si at på samme måte som det er feil å stemple folk for "rasister" uten skikkelig belegg for det, så er det like feil å stemple de med et annet syn enn seg selv som naivister, sosialister eller forståsegpåere uten at man har skikkelig belegg for det.

[Gjest Fahima]

Det som ofte hadde passet bedre enn begrepet rasisme er diskriminering.

Etnisk diskriminering er nok det beste ordet istedenfor rasisme.

"etniske" nordmenn .

Jeg er født i Norge av pakistanske foreldre og er norsk statsborger. Nordmann er jeg ikke. Jeg tilhører en annen etnisk gruppe enn det nordmenn gjør.

Forøvrig har jeg aldri hørt om en "etnisk" pakistaner.

[Tabris]

Nei, jeg er heller ikke helt komfortabel med begrepet "etnisk nordmann", men visste ikke helt hva annet jeg skulle bruke for å få frem poenget.

[Gjest Gjest_Amanda_*]

Dog vil jeg si at på samme måte som det er feil å stemple folk for "rasister" uten skikkelig belegg for det

En rasist er jo en som rakker ned på en annen rase pga dennes utseende.

[Gjest Fahima]

Nei, jeg er heller ikke helt komfortabel med begrepet "etnisk nordmann", men visste ikke helt hva annet jeg skulle bruke for å få frem poenget.

Nordmann.

[Tabris]

Er ikke en innvandrer som er norsk statsborger også en nordmann, da?

[Gjest Gjest]

Det som ofte hadde passet bedre enn begrepet rasisme er diskriminering. Det er flere av de som sier de er kritiske til innvandring som ønsker diskriminering, dvs. at folk med annen kulturbakgrunn eller annen religion enn den vi er vant med her skal leve under andre begresninger enn hva vi "etniske" nordmenn gjør.

Har du et konkret eksempel her? Mitt inntrykk er at de fleste av oss som er kritiske til innvandring, ganske enkelt vil at folk med annen bakgrunn/religion skal leve under de samme begrensningene og etter de samme lover og regler som oss nordmenn, ikke under andre og strengere. For eksempel ønsker jeg at norsk lov skal være overordnet både bibel og koran, og at ingen kriminelle skal få mildere straff etter å ha begått en forbrytelse fordi denne forbrytelsen er akseptabel og forståelig i deres kultur/religion. Videre er det ikke norske jenter som må tilpasse seg muslimske menns kvinnesyn for å unngå å bli voldtatt, her er det muslimer selv som må ta tak i egne holdninger. Kort sagt: De bør klare å leve etter like strenge lover og regler og begrensninger som oss, og de har ikke noe med å komme og innføre egne regler basert på islam, da får de heller bosette seg i det landet de kom fra og hvor de lærte disse reglene i utgangspunktet.

[Gjest Fahima]

Er ikke en innvandrer som er norsk statsborger også en nordmann, da?

Nei. En nordmann tilhører en egen etnisk gruppe- likesom pakistanere tilhører sin egen etnisk gruppe. Og kinesere, kurdere, spanjoler etc etc etc.

Tror du seriøst at du blir pakistaner ved å flytte til Pakistan? Da skal jeg opplyse deg om at det blir du ikke.

[Gjest Gjest]

De som er skeptiske til den betydelige innvandring fra islamske land til Europa de siste årtiene blir gjerne kalt rasister. Det er i beste fall et utslag av intellektuell uredelighet og begrepsforvirring. Det famøse forsøket å flytte blasfemiparagrafen til straffeloven er ett eksempel.

Det fleste evner forhåpentligvis å se at kultur og religion er noe helt annet enn rase. Som eksempel kan vi ta Barack Obama. Noen i den multikulturelle menighet har sett på ham som et eksempel på det multikulturelle. Det er misforståelse og ønsketenkning. Barack Obamas kenyanske far hadde omtrent like meget med hans oppdragelse å gjøre som en anonym sæddonator. Unge Barack ble tidlig tatt ut av den multikulturelle sirkulasjon, oppdradd av sin amerikanske bestemor og satt i amerikansk skole. Deretter fant han veien til eliteskolene på østkysten.

Uten den erfaringen hadde ikke Barack Obama vært hvor han er i dag. Barack Obama ble valgt til president fordi han er en vaskeekte amerikaner og fordi tilstrekkelig mange av hans landsmenn har innsett at det ikke er noen sammenheng mellom evner og hudfarge. Det er en gledelig utvikling; slik har det ikke vært bestandig.

Det er ikke lenge siden rasisme sto høyt i kurs. Den passet for så vidt godt for nordmenn, erkeariske og blonde som de er, eller var den gangen. Det er ikke vanskelig å forstå hvordan rasismen oppstod. Når to forskjellige folkeslag møtes og det ene er det andre langt underlegent i rikdom og kunnskap og må dertil ta til takke med å tørke opp skitten etter de rike, er det lett å se rasemessig underlegenhet i det mindre begunstigede folkeslag.

Men rasismen viste seg å være problematisk. Det er jo ikke større forskjell på hvite, sorte og gule enn at de utmerket godt greier å avle et fruktbart avkomme. Det greier ikke hesten og eselet.

Det er da ikke til å undres over at det er vanskelig å trekke opp skiller mellom raser. Det sørafrikanske apartheidsystemet viste dette klart, i all sin tragikomikk. En annen sak er at sondring mellom raser av og til kan være nyttig; de arvelige egenskaper er ikke helt de samme, én rase er mer utsatt for enkelte sykdommer enn andre, én bestemt medisin passer ikke like godt for alle raser. For eksempel har mange kinesere problemer med fordøyelse av melk og alkohol.

De som bekjempet rasismen mente at dersom sorte eller gule, eller hvem det ellers var, fikk de samme sjanser som hvite, kunne de utmerket godt nå like langt. I dette ligger det implisitt en forutsetning om at de kulturer noen er så uheldige å vokse opp i er andre underlegne. Hvis de bare befris fra denne bagasjen, er det ingen nevneverdig forskjell på hvit og sort eller gul. Vi er alle forskjellig utstyrt, men den forskjellen er temmelig uavhengig av hudfarge, hårfarge eller nesens krumming.

Her er vi ved sakens kjerne. Noen kulturer er andre underlegne. Noen kulturer har stagnert, andre har gått fremover. I løpet av noen hundre år ble den europeiske kultur ledende. Vi lever fortsatt på arven fra opplysningstiden, som satte vitenskap og individuell frihet i høysetet og tok avstand fra religiøse mørkemenn. Den arven bør vi ta vare på og utvikle videre.

Derimot har vi intet bruk for det kulturelle arvegods som innvandrere fra muslimske land tar med seg. Det gjelder for så vidt også mange andre land med tilbakestående kulturer. Mye av den barbarisme som trives i innvandrermiljøene, som for eksempel kjønnslemlesting, kvinneundertrykking og æresdrap, er ikke noe særtrekk ved islam, det er da heller slik at de er ført videre i de muslimske land som arv fra langt tidligere tider. Islamske ekstremister tar seg gjerne den frihet å assosiere slike ting med islam og gir dermed islam et verre rykte enn den fortjener.

Blant hinduer i India praktiseres for eksempel æresdrap. I sin bok «Green Revolution: Agricultural and Social Change in a North Indian Village» beskriver de amerikanske antropologene Stanley og Ruth Freed hvordan en gutt og en jente som tilhørte ulike kaster ble forelsket og ville stifte familie. For noe så uhørt ble begge dømt til døden av folk i landsbyen og siden drept, til glede for i hvert fall jentens foreldre. Brenning av enker sammen med sine avdøde ektemenn forekommer fortsatt i India. Landets regjering har i alle år forsøkt å eliminere disse barbariske skikker, men uten å lykkes helt. Seder som er blitt nedarvet i hundrevis av generasjoner lar seg ikke så lett eliminere, uansett hvor barbariske de måtte være.

Gjenopplevelsesforsøket av blasfemiparagrafen falt sammen med 20-års-«jubileet» av dødsdommen over Salman Rushdie og drapsforsøket på William Nygård. Den gangen marsjerte hundrevis av muslimer i Norge i gatene - til støtte for Khomeini og hans håndlangere. Det norske samfunn blir ikke rikere av kulturelt mangfold av det slaget.

Raseinndeling er en kategorisering vi har på domestiserte dyr som følge av linjeavl.

Mennesker er hverken linjeavlet eller domestiserte dyr så rasebegrepet er meningsløst. Skal man kategorisere mennesker så blir underart og etnisk gruppe/folkegruppe mer beskrivende og korrekt i henhold til biologien.

[Tabris]

Eksempler:

1. Kvinnelige muslimer skal ikke få gå med en lovlig heldekkende badedrakt i norske bassenger, er det noen som mener.

2. Hvis norske statsborgere med innvandrerbakgrunn (f.eks muslimer) kommer med forslag til lovendringer, som enhver norsk statsborger har lov til, så blir de ofte anklaget for å ikke være fornøyd med landet, pelle seg hjem igjen, ikke respektere våre lover og regler osv.

3. Enkelte ønsker ikke at de skal få lov til å bygge moskeer i Norge, selv om de har byggetillatelse og vi har religionsfrihet i Norge,

[Tabris]

Nei. En nordmann tilhører en egen etnisk gruppe- likesom pakistanere tilhører sin egen etnisk gruppe. Og kinesere, kurdere, spanjoler etc etc etc.

Tror du seriøst at du blir pakistaner ved å flytte til Pakistan? Da skal jeg opplyse deg om at det blir du ikke.

Jeg vet ikke om jeg er enig i at ens nasjonalitet er ens etniske gruppe. F.eks tviler jeg på at nordmenn og svensker tilhører hver vår etniske gruppe.

[Gjest pastablasta]

For meg som faktisk er brun, vil det nesten være rasistisk å si.

Det er en annen betydning av ordet brun jeg mener. Jeg kan ta ett eksempel fra var godeste (fortsatt i 4 nye år) stasminister:

http://www.nrk.no/nyheter/1.6213922

Det blir vel også brukt synonymt med "hitling".

Ordet brun stammer fra brunskjortene nazistene gikk med under andre verdenskrig.

[Gjest Gjest]

Eksempler:

1. Kvinnelige muslimer skal ikke få gå med en lovlig heldekkende badedrakt i norske bassenger, er det noen som mener.

2. Hvis norske statsborgere med innvandrerbakgrunn (f.eks muslimer) kommer med forslag til lovendringer, som enhver norsk statsborger har lov til, så blir de ofte anklaget for å ikke være fornøyd med landet, pelle seg hjem igjen, ikke respektere våre lover og regler osv.

3. Enkelte ønsker ikke at de skal få lov til å bygge moskeer i Norge, selv om de har byggetillatelse og vi har religionsfrihet i Norge,

Enig i punkt en og tre, men ikke i nummer to, da disse forslagene til lovendringer som regel bunner i religiøse hensyn - "vi vil at den og den loven skal endres fordi islam sier sånn og sånn om saken". Og da mener jeg at hvis de vil ha lover basert på islam, så finnes det mange andre land som er mer egnet for dem å bo i. Jeg ønsker ikke en lovgivning basert på religion, enten det er islam eller kristendom eller troen på det flygende spaghettimonsteret.

[Tabris]

Uavhengig av hva lovforslaget bunner i, så har alle norske statsborgere rett til å komme med slike forslag. De kan selvsagt bli avvist, men de har alle rett til å komme med forslag.

[Gjest Gjest]

Uavhengig av hva lovforslaget bunner i, så har alle norske statsborgere rett til å komme med slike forslag. De kan selvsagt bli avvist, men de har alle rett til å komme med forslag.

Jo, selvsagt har de det. Men når man kommer med et forslag som strider imot generell sunn fornuft i det landet man er i (f.eks han som mente at tegnerne av Muhammed-karikaturene måtte straffes fordi islam ikke tillater slike tegninger) må man være såpass voksen at man kan takle et avslag uten å rope opp om diskriminering. I Norge har vi ytringsfrihet, og det er noe som de fleste nordmenn setter svært høyt. Det er ikke diskriminering å ikke ville gi avkall på denne for å tekkes muslimer, det vitner heller om at vi har et velutviklet demokrati med gode humanistiske verdier.

[Gjest pastablasta]

Er ikke en innvandrer som er norsk statsborger også en nordmann, da?

Sylfest Lomheim fikk merke pisken av norske PK media da han mente at språkrådet burde godkjenne vanlig norsk språkbruk, dvs "etniske nordmenn" = nordmenn.

Mer om den saken, og maaasse om hva man kan si, og ikke si, når det gjelder nasjonalisme i steinrøysa, her.

Fra linken:

Det er for øvrig ikke bare jeg som har tøtsjet et tabuområde i seinere tid når vi har kommet inn på nasjonalitet og spørsmålet om hva det vil si å være norsk. Formannen i språkrådet Sylfest Lomheim fikk gjennomgå da han mente at språkrådet burde godkjenne vanlig norsk språkbruk, der det skilles mellom innvandrere med norsk statsborgerskap og ”etniske nordmenn”. Politisk korrekte journalister og sosialantropologer var da straks på banen og fortalte at det var uttrykk for ideologi og politikk å godkjenne ord som ikke virket inkluderende, som gjorde forskjell på ”vi” og ”de”. Folk fra presse, kulturliv og forsknings-institusjoner var straks på banen og uttalte med stor suffisanse at alle som hadde bodd i Norge en tid og som ville kalle seg norsk, var like norsk som andre; i alle fall dersom de hadde fått papirer på at de var norske statsborgere. Motsetningen skulle liksom være et statisk nasjonalitetsbegrep basert bare på tilskrevne egenskaper, med påstander om at Sylfest Lomheim skulle ha sagt at folk med utenlandske forelde aldri kunne bli norsk. Det kan være at han i første omgang hadde uttalt seg uforsiktig. Uttalelsene hans ga i alle fall motstanderne et lett spill med å omtale nasjonalitet bare som et spørsmål om personlig identitet, og om toleranse for det prinsipp at alle mennesker måtte kunne bestemme sin egen identitet.