pappa driter penger....

[Gjest Gjest]

Ja, klysete overskrift, men her er saken...

Har en far som i løpet av de siste årene har blitt veldig rik. Dette er etter mange års hardt arbeid, og noe han har fortjent. Gjennom hele oppveksten hadde vi en sint og lite tilstedeværende far, som alltid hadde disse ambisjonene om å bli rik. Noe han nå har blitt.

Men så er saken... Det drypper ingenting på barna hans fra 1. ekteskap. Han sprer om seg med penger til mange, men ingen i familien. Naboen hans hadde en taklekkasje, som han betalte, "fordi de hadde så lite penger", spanderer ferier på folk osv. Barn fra et forhold han har hatt, får mye. X'en hans (dette barnets mor) får også mye.

Min bror er i en situasjon der han har mistet jobb pga. finanskrise. Han må flytte fra leilighet, sliter en del osv. En annen bror er student, og har heller ikke særlig med penger. Jeg er ikke i en finansiell krise, får alt til å gå rundt, men med en ikke alt for bra betalt jobb, barn, dyre huslån og lite luksus. Anenn ferie enn bilferier for å besøke venner og kjente kan vi se langt etter) Hadde det jo kommet veldig godt med om det dryppet litt på oss...

Litt klagete nå, men kommer rett fra en familiemiddag, der han viser oss alt nytt (nye klær, nye hus, bestilte ferier, to nye biler osv osv). Forteller om hvor bra alt går, hvor rik han er osv. I stedet for å glede meg med ham, blir jeg rett og slett sur (sjuler det riktignok så godt jeg kan)

Har jeg noen grunn, eller er jeg bare teit nå?

[Gjest Gjest]

Hei,

Vel jeg kan godt forstå at du er bitter over at din far ikke stiller opp for dere barna, men heller støtter sine venner økonomisk.

Kansje kommer det til jul, kansje kommer noe senere. Hvem vet?

Har hans pengetrengende sønn spurt ham om støtte?

Ettersom dere er voksne hele gjengen, så tenker kansje far at han ikke behøver å gi dere penger. Kansje han ikke tenker over at det er nødvendig, eller ? Dette kommer an på om dere har luftet deres økonomi med deres far.

Videre synest jeg dere får prøve å glede dere på faren deres vegne.

[Gjest Gjest]

Alle barn fra 1. ekteskap er voksne.

Det kommer nok ikke noe særlig til jul, nei... Min far er fullstendig klar over at min bror har mistet jobb og må flytte, og jeg vet at min bror har spurt rett ut om et lån (og det har kostet ham mye å spørre), men det hele ble flåset bort...

[Gjest Gjest]

Du beskriver ham som sint og lite tilstedeværende. Deres syn på ham har sannsynligvis farget deres oppførsel mot ham opp gjennom? Hva slags forhold har dere egentlig nå? Det er ikke lenge siden jeg snakket med en trist og skuffet mann som fortalte at barna hans ikke brydde seg særlig om ham (han var syk og hadde måneder til kanskje 1-2 år igjen å leve), men at de kom når de ville ha penger...

[Teriyaki]

Skjønner godt du synes det er trist og at du reagerer, og jeg er enig i at det ikke var noe særlig å avslå forespørselen til din bror. Men det er ikke så mye å gjøre med. Når alt kommer til alt, så er det din far som bestemmer over sine egne penger, og om han av en eller annen grunn ikke føler dere har et godt nok forhold til at han gledelig låner bort penger, så er det hans valg.

Regner med du ikke kommer til å fortelle han at om han skal bruke penger på noen, så må han nesten bruke penger på dere barna. Det vil bare skape konflikter. Så jeg foreslår at du prøver å glemme dette, og heller gjør en innsats i å pleie forholdet til din far. Hvem vet, kanskje dere vil komme nær hverandre etter hvert, hvis dere bare prøver å bli kjent med hverandre på et dypere nivå enn kun det at dere er barn og far. MEN, jeg mener ikke at du skal gå inn for et bedre venskap med en skjult agenda, nemlig penger. Men at du oppriktig prøver å bedre forholdet.

[Pomeline]

Kjenner meg veldig igjen i situasjonen din, så jeg vet godt hvordan det er. Har etterhvert lært meg å leve med det, men samtidig er det jo litt bittert. Tørr liksom ikke helt å ta opp temaet, selv om jeg kanskje burde.

Endret 12. september 2009 av Pomeline

[Gjest Rekaaa]

Man har faktisk ikke krav på å få penger av foreldrene sine, selv om de strør om seg til naboer og andre slektninger.

[Gjest Gjest_Marielle_*]

Du beskriver ham som sint og lite tilstedeværende. Deres syn på ham har sannsynligvis farget deres oppførsel mot ham opp gjennom? Hva slags forhold har dere egentlig nå? Det er ikke lenge siden jeg snakket med en trist og skuffet mann som fortalte at barna hans ikke brydde seg særlig om ham (han var syk og hadde måneder til kanskje 1-2 år igjen å leve), men at de kom når de ville ha penger...

Enig i denne.

Jeg har tre søsken. De to eldste har vært i konflikt med foreldrene våre siden tenårene. De har liksom aldri klart å bli voksne og oppføre seg deretter. Når de så spør foreldrene våre om penger så får de ofte nei, fordi foreldrene våre er lei av at de to er egosentriske og utakknemlige.

De to yngste (meg og søsteren min) har hatt et godt forhold til foreldrene våre hele veien. Vi har selvsagt kranglet med dem vi også, særlig i tenårene, men ikke noe alvorlig. Og vi har i voksen alder skjønt hvorfor våre foreldre gjorde som de gjorde. Vi har akseptert at de er mennesker med gode og dårlige sider, istedet for å forvente at de skal være perfekte mennesker som skulle gjort oss til lags hele tiden. (Dette har ikke våre to eldste søsken klart å akseptere) Vi to yngste får mye økonomisk støtte og opplever våre foreldre som gavmilde. Men så går vi heller ikke til dem med dollartegn i blikket. Vi går til foreldrene våre for å tilbringe tid med dem.

Hvordan er det i din familie, ts?

[Gjest Gjest]

Vet din far om hans barns kinkige situasjon?

[Gjest Gjest]

Vi barna har et relativt godt forhold til vår far. Vi stiller alltid opp når det trengs for ham (jeg har bl.a. måtte stille opp som sekretær på kveldstid når hans egen har vært syk), brødre jobber ofte for ham på hus og hage. Vi ber ikke om penger, og sitter ikke med dollartegn i blikket. Da min bror spurte, da han var i en vanskelig situasjon, vet jeg at det satt langt inne å spørre. Han er av en type som forventer at man stiller opp, noe vi også gjør, men om vi av en eller annen grunn ikke kan (kort varsel, ingen barnevakt etc), blir han fornærmet... Jeg tror vi har en svært ulik virkelighetsoppfatning.

Jeg vet at foreldre ikke har plikt til å hjelpe voksne barn, men vet at dette variere veldig i familier. Jeg har selv en mor med "vanlig" inntekt (skilte foreldre), og hun stiller opp ved behov (barnevakt, litt penger når hun vet det kniper, fine gaver osv).

[Gjest Gjest]

TS har rett i at det er en klysete overskrift. De som bruker det uttrykket om noen, er gjerne de som synes de burde hatt pengene selv. Men som TS også skriver, man har ingen forpliktelse til å hjelpe voksne barn økonomisk. Får man noe er det noe man bør være takknemlig for, men ikke noe man kan forvente.

[Gjest Gjest]

Seriøst hva er egentlig galt med folk? Hva er det som får folk til å forvente og tro at har rett på andre mennesker sine penger kun fordi de deler litt biologisk materiale?

Folk mener jo og at de har rett på alt et menneske har eid og har i et liv, basert på dette menneske ikke finnes lenger og fordi de tilfeldigvis deler biologiske materiale.

Skap deres egne penger og lev deres egne liv. Om dere arver noe eller får noe, så vær glade for at dette skjer helt ut av det blå, men aldri, aldri i livet forvent å få noe som helst for en har ikke rett til å ha slike forventninger ovenfor andre mennesker sine eiendeler.

[Gjest Gjest]

Jeg har opplevd noe av det samme, og det er fryktelig bittert!

Foreldrene mine ble skilt da jeg var 10 og broren min 12. Pappa flyttet til en annen kant av landet, vi var hos ham i ferier og sånt, men generelt sett hadde vi ikke noe nært forhold til ham gjennom tenårene. Et par år etter at pappa og mamma skilte seg arvet pappa et betydelig beløp fra en gammel barnløs tante og han brukte pengene som startkapital i sitt eget firma. Dette firmaet har vokst og han sitter i dag på en betydelig formue, har svær villa, flott sommerhus i skjærgården, hytte på fjellet, dyre biler, reiser stadig på dyre ferier osv. Han har også giftet seg på nytt og har to sønner på 11 og 15 år. Disse blir skjemt bort etter noter, de har dyre hobbyer, det feteste av sportsutstyr, nyeste spillkonsollen med masser av spill osv. Hans nye kone kjører Porsche Cayenne, er stamkunde i hovedstadens dyreste klesbutikker osv.

Broren min og jeg har aldri merket noe til at "pappa driter penger", han har betalt bidrag til mamma, that's it. Vi fikk aldri dyre klær, ny sykkel eller andre ting, det kom aldri noe ekstra fra pappa, til tross for at han har mer enn råd til det. Mamma har en helt "vanlig" jobb med helt grei lønn, ikke noe å bli rik av, og jeg tror nok det var vanskelig for henne å få endene til å møtes i perioder.

Jeg mener ikke at jeg og broren min har "krav" på noe som helst, men det er allikevel bittert å se at halvbrødrene våre får alt de ønsker seg (og litt til), mens han avviser oss når vi en gang i mellom ber om hjelp. Broren min spurte f.eks. om han kunne låne penger til depositum da han flyttet for seg selv, det fikk han ikke. Jeg spurte om penger til en research reise i forbindelse med masterstudiet mitt, det fikk jeg ikke.

[Teriyaki]

Jeg har opplevd noe av det samme, og det er fryktelig bittert!

Foreldrene mine ble skilt da jeg var 10 og broren min 12. Pappa flyttet til en annen kant av landet, vi var hos ham i ferier og sånt, men generelt sett hadde vi ikke noe nært forhold til ham gjennom tenårene. Et par år etter at pappa og mamma skilte seg arvet pappa et betydelig beløp fra en gammel barnløs tante og han brukte pengene som startkapital i sitt eget firma. Dette firmaet har vokst og han sitter i dag på en betydelig formue, har svær villa, flott sommerhus i skjærgården, hytte på fjellet, dyre biler, reiser stadig på dyre ferier osv. Han har også giftet seg på nytt og har to sønner på 11 og 15 år. Disse blir skjemt bort etter noter, de har dyre hobbyer, det feteste av sportsutstyr, nyeste spillkonsollen med masser av spill osv. Hans nye kone kjører Porsche Cayenne, er stamkunde i hovedstadens dyreste klesbutikker osv.

Broren min og jeg har aldri merket noe til at "pappa driter penger", han har betalt bidrag til mamma, that's it. Vi fikk aldri dyre klær, ny sykkel eller andre ting, det kom aldri noe ekstra fra pappa, til tross for at han har mer enn råd til det. Mamma har en helt "vanlig" jobb med helt grei lønn, ikke noe å bli rik av, og jeg tror nok det var vanskelig for henne å få endene til å møtes i perioder.

Jeg mener ikke at jeg og broren min har "krav" på noe som helst, men det er allikevel bittert å se at halvbrødrene våre får alt de ønsker seg (og litt til), mens han avviser oss når vi en gang i mellom ber om hjelp. Broren min spurte f.eks. om han kunne låne penger til depositum da han flyttet for seg selv, det fikk han ikke. Jeg spurte om penger til en research reise i forbindelse med masterstudiet mitt, det fikk jeg ikke.

Skjønner godt frustrasjonen her! Min pappa er vel ikke direkte rik, men tjener nok over millionen i året før skatt, så han har jo litt penger. Han har alltid stilt opp når vi trenger det. Han har to "voksne" døtre på 18 og 22, deriblandt meg, en datter på 6 år (halvlillesøster) og en stesønn. Det er ikke forskjell på noen av oss. Kan derimot tenke meg at det er selve forskjellsbehandlingen som kan være så sår og bitter. Ikke helt greit det der nei.

[Olsen]

Jeg forstår godt at det er surt at "alle" andre enn de voksne barna blir tilgodesett.

Men for din egen del tror jeg du først av alt skal venne deg av med ideen om at din far driter penger. Det gjør han ikke. Han har aldri gjort det, og kommer aldri til å gjøre det.

Hvis du senker dine egne forventninger til hva det er å hente økonomisk hos ham, tror jeg du får det bedre.

Foreldre er ikke nødvendigvis rettferdige. Noen barn kan få mye, andre lite eller ingenting.

Hvis du synes det er verdt det å ta det opp med ham, er det kanskje en ide?

Hvis det er avslag på spørsmål om lån til konkrete, fornuftige formål går det jo an å opplyse ham om hvordan dette føles for deg/dere.

Noe "krav" har dere nok ikke, selv om det føles urettferdig, og oppfattes som merkelig av omverden.

[Eve Luna]

Dette er en veldig vanskelig tema.

Jeg har opplevd noe lignende. Etter at pappa døde så arvet min mor noe penger etter ham. Det var ikke all verden, men det var mye for henne. Siden det er jeg som ordnet alt det praktiske, men alle papirer som skulle sendes inn, begravelsen, salg av pappa sin leilighet, lånene osv, så tenkte jeg at det vil være naturlig å dele disse pengene mellom meg, mamma og broren min. Men på et tidspunk nektet hun å dele med oss. Noe hun har all rett til.

Men når det er alltid jeg som må ordne all det praktiske for henne så forventer jeg litt takknemlighet. Jeg merket at jeg ble skikkelig sur på henne og hennes utakknemlighet. For jeg må alltid ordne det praktiske for henne og hun ringer meg alltid for ordne papirer for henne, ringe rundt, osv. Da fant jeg ut at hvis hun virkelig nektet å dele pengene med oss så kommer ikke jeg til å hjelpe henne med noen ting lenger. Da får hun heller bruke de pengene på å betale noen for å gjøre det for henne. Jeg sa ikke dette til henne, men hun selv valgte til slutt å dele pengene med oss barna.

Livet er sånt at foreldrene skal hjelpe barna når de er unge, og barna skal hjelpe foreldrene når de er gamle.

Det virker som om faren din ikke forstår dette helt.

Hadde jeg vært i din situasjon så hadde jeg nok distanser meg litt fra faren. Det er ikke lett å sitte i en familieselskap hvor han skryter over hvor mye penger han har,mens egne barn har mistet jobb og sliter økonomisk. Og det er da også vanskelig å være der for ham, når han er ikke der for dere når dere trenger det. Han kommer nok til å merke det når han blir eldre og ingen penger i verden kan kjøpe omsorg og kjærlighet fra egne barn.

[lulle]

Enig i denne.

Jeg har tre søsken. De to eldste har vært i konflikt med foreldrene våre siden tenårene. De har liksom aldri klart å bli voksne og oppføre seg deretter. Når de så spør foreldrene våre om penger så får de ofte nei, fordi foreldrene våre er lei av at de to er egosentriske og utakknemlige.

De to yngste (meg og søsteren min) har hatt et godt forhold til foreldrene våre hele veien. Vi har selvsagt kranglet med dem vi også, særlig i tenårene, men ikke noe alvorlig. Og vi har i voksen alder skjønt hvorfor våre foreldre gjorde som de gjorde. Vi har akseptert at de er mennesker med gode og dårlige sider, istedet for å forvente at de skal være perfekte mennesker som skulle gjort oss til lags hele tiden. (Dette har ikke våre to eldste søsken klart å akseptere) Vi to yngste får mye økonomisk støtte og opplever våre foreldre som gavmilde. Men så går vi heller ikke til dem med dollartegn i blikket. Vi går til foreldrene våre for å tilbringe tid med dem.

Hvordan er det i din familie, ts?

Dette syns jeg er helt patetisk at du kan forsvare. Kanskje dine eldre søsken har grunn til å krangle med foreldrene sine, kanskje ikke. Barna bør uansett få like økonomiske goder/hjelp.

Det foreldrene dine gjør er at de setter barna sine opp mot hverandre. Er sikker på at dine eldre søsken reagerer på at de minste får mer hjelp, og dette blir det bare enda mer konflikt av. Dette viser seg ikke nå, men kan garantere at det blir kilde til konflikt når arven en gang skal foreldeles. Kanskje blir det såpass mye krangel at du "mister" dine eldre søsken. Nei ære være foreldre som har såpass mye psykologisk innsikt at de ser konsekvensene av sine handlinger.

Det skulle selvsagt dine eldres søsken også sett, men den enes feil gjør ikke den andres bedre.

[Gjest Gjest_Mathilde_*]

Seriøst hva er egentlig galt med folk? Hva er det som får folk til å forvente og tro at har rett på andre mennesker sine penger kun fordi de deler litt biologisk materiale?

Folk mener jo og at de har rett på alt et menneske har eid og har i et liv, basert på dette menneske ikke finnes lenger og fordi de tilfeldigvis deler biologiske materiale.

Skap deres egne penger og lev deres egne liv. Om dere arver noe eller får noe, så vær glade for at dette skjer helt ut av det blå, men aldri, aldri i livet forvent å få noe som helst for en har ikke rett til å ha slike forventninger ovenfor andre mennesker sine eiendeler.

Man skal selvsagt forvente at foreldre er RETTFERDIGE - og gir likt til alle sine barn. Ærlig talt - det finnes ikke forsvar for urettferdighet.

[Gjest Gjest_Mathilde_*]

Man har faktisk ikke krav på å få penger av foreldrene sine, selv om de strør om seg til naboer og andre slektninger.

Det er snakk om en far som forskjellsbehandler barna sine ... Nei, man har ikke krav på rettferdighet - men denne faren bør være fullt klar over at han ødelegger sitt forhold til barna fra første ekteskap ved å gjøre som dette.

[Gjest Gjest]

Man skal selvsagt forvente at foreldre er RETTFERDIGE - og gir likt til alle sine barn. Ærlig talt - det finnes ikke forsvar for urettferdighet.

Livet er urettferdig, sånn er det bare. Å klamre seg fast til tanken om at alt til enhver tid skal deles likt blir for dumt. Tenk deg at gamle fru Hansen har to døtre, Lise og Kari.

Lise hjelper moren med praktiske ting i hverdagen, hun snakker med henne på telefon daglig og er ofte på kaffebesøk. Hun inviterer mamma på middag hos seg selv en gang i uken, tar henne med på handleturer, måker snø for henne på vinteren osv.

Kari snakker med moren sin på telefonen kun en eller to ganger i året, og da for å be om penger. Når hun får låne penger betaler hun ikke tilbake, fordi hun forventer at mor skal hjelpe sin datter. Kari drar aldri på besøk til mor, og inviterer heller aldri mor hjem til seg.

Hva blir rettferdig av mor her? Blir det rettferdig om hun gir like mye penger og støtte til Kari som til Lise? Eller blir det urettferdig overfor Lise? Hva om mor gir mer til Lise? Blir det rettferdig?

Å få til rettferdighet er ikke lett. Og hadde jeg vært mor i denne situasjonen hadde jeg definitivt gitt mer til til Lise, så hadde Kari bare fått synes det var urettferdig så mye hun ville.