Ikke sulten, men ikke mett?

[lilla91]

Noen av dere har kanskje lest innleggene mine om spisingen min, og det problematiske forholdet til mat. Nå føler jeg at jeg er på vei ut av den onde sirkelen, og nå trenger jeg ikke lenger bare støtte og forståelse, men også kunnskap om det jeg går igjennom. Nok en gang snur jeg meg til dere for råd!

Jeg har alltid lyst på mat, kunne alltid spist noe mer. Etter å ha ligget på 1000 kcal om dagen i sommerferien, med trening/aktivitet hver dag, men ellers ganske ”somrete” og avslappende livsstil har jeg gått over til 1300-1400 kcal om dagen, med hverdag som ser sånn her ut: Skole og lekser hver dag, trening 4 ganger i uka, jobb 1-2 og resten av tiden går til å være med venner og hente meg inn etter alt det andre jeg gjør. Jeg føler meg stort sett mett, jeg har blitt flink til å høre på kroppens sulthetsignaler, og gitt den mat. Men likevel går jeg rundt med trangen på mer, tenker på mat og gleder meg til mat hele tiden, har alltid lyst på noe, selv om jeg er mett.

Hvorfor det, tror dere? Er det fordi anoreksi (som jeg hadde i sommerferien, og føler at jeg har klart å overkomme til en viss grad nå) innebærer at man mangler mat, og dermed tenker på mat hele tiden, og at jeg fortsatt henger igjen i det gamle tankemønsteret? Har jeg bare vent meg til å tenke at mat er mangelvare, og dermed å fokusere på det? At alt er så grått og trist, og at mat er de eneste lyspunktene i tilværelsen? Eller (tenkte på dette i sta skjønner dere, og måtte selvfølgelig høre her før jeg trakk noen konklusjoner), er det slik at selv om jeg føler meg mett fordi kroppen får mer enn den har fått over de siste månedene, så er det fortsatt ikke nok til hverdagen min nå? Kan det være at sultfølelsen rett og slett ikke krever nok av meg, at jeg ikke lenger, etter en periode på grensen til anoreksi, ikke har en normalfungerende sultfølelse?

Jeg er ganske stolt over megselv fordi jeg har klart å kutte ut mange av de anoreksipregede tankene, og likevel går jeg nå jevnlig til legen for å følge med/snakke om situasjonen. Muskler bygges opp igjen, og vektnåla begynner sakte men sikkert å peke oppover, uten at det er for mye panikk og negative tanker knyttet til det. Sånn sett har jeg kommet tilbake til mitt vanlige jeg. Men jeg vil gjerne returnere til mitt gamle ståsted også når det gjelder begjæret etter mat, for slik som det er nå, er det direkte plagsomt. Fornuften vet at jeg har større ting å glede meg til og glede meg over enn mat, men likevel tenker jeg på mat hele tiden. Når jeg spiser middag, gleder jeg meg allerede til det neste måltidet. Jeg blir glad når jeg tenker på en god frokost dagen etter. Positive tanker som er knyttet til inntaket av mat, og svært negative tanker knyttet til ikke-inntaket av mat. Jeg blir nesten lei meg når jeg har spist opp et måltid! Slik vil jeg ikke ha det! Jeg vil glede meg til spennende skoletimer (ja, i år finnes de faktisk!), treninger med en herlig ”dansefamilie” og en av de beste vennene mine, jentekvelder og fester og moro i helger, ikke til den neste bananen som skal ned i magesekken, at det fortsatt er masse igjen på tallerkenen og jeg fortsatt ikke går over kalorigrensa, og at det bare er 1 time igjen til mat!

Er det noen som har noen tanker angående dette, og praktiske tips? Finnes det noen tiltak, noe konkret jeg kan gjøre?

Nok en gang takker jeg for oppmerksomheten, håper dere vet at hvert eneste svar og hver eneste oppmuntring har ført meg et skritt videre et normalt liv!

[Chanel.No5]

Bra å lese at du fremdeles kjemper (og vinner) kampen mot anoreksiaen!! Bare fortsett!

Du har nok "klusset" litt til mtp. sult og metthetsfølelse med anoreksiaen(lite mat over lenger periode kan gjøre dette), men det kommer tilbake til normalen, bare ha litt tålmodighet, la kroppen bli vant til normal mat og regelmessige måltider så stabiliseres alle funksjonene seg tilbake til normalt etterhvert skal du se!

Du kan jo sikkert mye om mat og normalt kosthold, men denne artikkelen var grei å lese og det er jo ett slikt normalt fohold til mat du nå jobber med å få tilbake=)

http://www.dinside.no/821869/hva-er-aa-spi...1;normalt#8221;

Endret 3. september 2009 av Lotte27

[yoga]

Hei igjen

Jeg håper du synes det er greit at jeg fortsetter å svare deg!?!

Det er godt å lese at du har en slik kampvilje og pågangsmot, fortsett med det.

Men: du ligger nå på 1300-1400 kcal per dag? Hvorfor i all verden ligger du så lavt? (ikke surt ment)

Du lever i en hektisk hverdag, som krever mye konsentrasjon og energi. Og å ligge på det inntaket da går ikke. Du må spise mer, og da vil du nok også erfare at kroppen din blir mer fornøyd, og de forvirrende og fortsatt trøblende tanke blir mindre.

Du spør etter praktiske tips: Prøv og styrk hvert måltid om dagen, og se hvilken god forskjell det kommer til å gjøre

Ved å spise mer per dag, vil anorexien bli svakere og svakere, og du vil etterhvert få den ønskede energien til dans, latter og glede.

Fortsett å være stolt av deg selv, det har du all grunn til!!

[Chanel.No5]

Det er godt å lese at du har en slik kampvilje og pågangsmot, fortsett med det.

Men: du ligger nå på 1300-1400 kcal per dag? Hvorfor i all verden ligger du så lavt? (ikke surt ment)Du lever i en hektisk hverdag, som krever mye konsentrasjon og energi. Og å ligge på det inntaket da går ikke. Du må spise mer, og da vil du nok også erfare at kroppen din blir mer fornøyd, og de forvirrende og fortsatt trøblende tanke blir mindre.

Fikk ikke med meg dette, enig, dette er vel altfor lavt..

[lilla91]

Jeg tenker at siden jeg har ødelagt forbrenningen min såpass, så er det kanskje greit å ta det litt med ro oppover kaloristigen, hvis dere skjønner? Eller er det feil?

Jeg synes det er supert at du fortsetter å svare meg, yoga, jeg blir så glad for alle svar! Dere to som har svart nå er egentlig de jeg hører mest på her på forumet, hehe.

[Gjest Blondie65]

For det første må jeg få gratulere deg med å ha kommet så langt på så kort tid (siden slutten av juli og frem til nå). Alt tyder på at du er på rett vei.

Jeg synes det er flott at du har greit å komme opp i 1300 kcal pr dag. Da er du forbi det som kalles sultegrensen. Men det er et stykke til enda. En voksen person trenger vanligvis rundt 2000 (+/-) kcal pr dag bare for å gjøre normale ting som å stå opp og gå til skole. 1300 kcal er altså et stykke igjen til 2000 kcal.

Åpenbart kan man altså ikke helt stole på metthetsfølelse. Det lureste er å spise til du føler metthet, vente ca 20 minutter og så se hvordan du føler da. En dessert i form av en youghurt eller lignende vil øke kaloriinntaket ditt samtidig som blodsukkeret ditt da ikke daler like fort igjen.

Så er det jo det å si at du trenger tid på å vende deg til å spise mer, så ikke mist motet av dette, men se det heller som positivt at kroppen både gir noen signaler om at det bør komme mer mat og at du allerede har et jevnt økende inntak av kalorier.

Fortsatt lykke til! Ikke glem å skryte av deg selv for du har vært flink!

[Gjest Gjest]

Er det fordi anoreksi (som jeg hadde i sommerferien, og føler at jeg har klart å overkomme til en viss grad nå) innebærer at man mangler mat, og dermed tenker på mat hele tiden, og at jeg fortsatt henger igjen i det gamle tankemønsteret?

Ærlig talt, er du klar over hva anoreksia er for noe?? Det er en alvorlig psykisk sykdom, du har ikke anoreksia iløpet av sommerferien og så slutter du med det når ferien er over. Det blir like dumt som å si at "oi, jeg fikk kreft for et par uker siden, men jeg har sluttet med det nå da". Du har sikkert problemer, men dette her blir helt feil...

[yoga]

Jeg tenker at siden jeg har ødelagt forbrenningen min såpass, så er det kanskje greit å ta det litt med ro oppover kaloristigen, hvis dere skjønner? Eller er det feil?

Det er helt feil!

Sålenge det ikke er noen medisinske årsaker til at du må drøye med å øke næringsinntaket (være forsiktig med belastningen på fordøyelsessystemet og hjertet), er det ingen grunn til å ligge så lavt.

Det gjør nok bare vondt verre.. Det bidrar nok kun til å holde de anorektiske tankene og handlingene levende hos deg, og det vil du jo ikke!?!

Jeg anbefaler deg å øke matinntaket, slik at du i tillegg til å bli godt ernært av det også kan få inn en god vektoppgang.

Ingen her inne kan nok svare på hva det matinntakert skal bestå av, siden det er så individuelt, så jeg råder deg til å ta en prat med legen/psykologen om det.

[Gjest Blondie65]

Ærlig talt, er du klar over hva anoreksia er for noe?? Det er en alvorlig psykisk sykdom, du har ikke anoreksia iløpet av sommerferien og så slutter du med det når ferien er over. Det blir like dumt som å si at "oi, jeg fikk kreft for et par uker siden, men jeg har sluttet med det nå da". Du har sikkert problemer, men dette her blir helt feil...

Og du bør kanskje være klar over at det finnes noen tråder og innlegg du ikke har lest før du lirer av deg ting du ikke har greie på.

[Gjest Gjest]

Og du bør kanskje være klar over at det finnes noen tråder og innlegg du ikke har lest før du lirer av deg ting du ikke har greie på.

Så med mindre jeg har lest alle tråder på KG så kan jeg ikke svare på en, fordi det kan hende det har kommet frem noe annet i en annen tråd??? Jeg forholder meg til det som står i tråden jeg svarer på, og synes den formuleringen der ble helt feil. Har slitt med anoreksia i mange år, og er ganske lei av fjortisser som hadde anoreksia i to uker men så skjønte de hvor dumt det var og sluttet... Det er sånne som opprettholder fordommen mot oss som er syke, fordi folk som ikke har peiling, de tenker at ja se der, det var som jeg trodde, de kan jo bare slutte med å ikke spise!

[Gjest Blondie65]

Så med mindre jeg har lest alle tråder på KG så kan jeg ikke svare på en, fordi det kan hende det har kommet frem noe annet i en annen tråd??? Jeg forholder meg til det som står i tråden jeg svarer på, og synes den formuleringen der ble helt feil. Har slitt med anoreksia i mange år, og er ganske lei av fjortisser som hadde anoreksia i to uker men så skjønte de hvor dumt det var og sluttet... Det er sånne som opprettholder fordommen mot oss som er syke, fordi folk som ikke har peiling, de tenker at ja se der, det var som jeg trodde, de kan jo bare slutte med å ikke spise!

Det hadde holdt at du leste de forskjellige trådene til trådstarter. Da hadde du skjønt at hun innså selv at hun hadde problemer og var på vei i farlig retning i sommer og sett at hun har søkt hjelp. Da hadde du også skjønt at å kalle hennes problem for "anorexia i 14 dager" blir en mild underdrivelse.

Gled deg heller over at denne jenten var i stand til å søke hjelp før sykdommen ble mer alvorlig!

[Gjest Gjest]

Det hadde holdt at du leste de forskjellige trådene til trådstarter. Da hadde du skjønt at hun innså selv at hun hadde problemer og var på vei i farlig retning i sommer og sett at hun har søkt hjelp. Da hadde du også skjønt at å kalle hennes problem for "anorexia i 14 dager" blir en mild underdrivelse.

Gled deg heller over at denne jenten var i stand til å søke hjelp før sykdommen ble mer alvorlig!

Nå gikk jeg inn på dagboksidene, og en tilfeldig utvalgt bruker, loffen har 13412 innlegg i sin dagbok. Må jeg lese denne for å kunne svare på innlegg skrevet av loffen? Søker du opp alle tidligere innlegg av brukere før du svarer på de, for å se at du har forstått livssituasjonene deres riktig?

Som jeg sa i forrige innlegget så var det formuleringen på den ene setningen jeg har et problem med, var derfor jeg quotet den og ikke hele innlegget.

TS, ikke meningen å være ufin mot deg altså, skjønner at kanskje det ble litt dumt med innlegget mitt her... Ønsker deg lykke til videre, og håper at du klarer å stoppe før det er for sent!

[lilla91]

Takk for støtten, Blondie65!

Og ja, gjest. Jeg skjønner at jeg ikke kan forvente at du leser alle mine tidligere innlegg om dette emnet, men hvis du ikke gjør det, synes jeg ikke du skal ha lov til å kalle meg en "fjortisanorektiker", hvorfor skal du ha rett til å kategorisere problemet mitt som "hverdagsbagatell", når det er noe langt mer alvorlig for meg? Men greit, jeg skjønner at du misforsto og at det ikke var meningen å være frekk.

Men nå trenger jeg litt støtte på veien igjen. Jeg merker at hvertdagene krever sitt, jeg blir rett og slett ikke mett. Jeg spiser, en time senere kjenner jeg i hodet at energinivået er på bunn, jeg trenger mer næring. Jeg tenker at kanskje jeg må drikke litt mer, og drikker 0,5 liter vann, og 5 minutter senere kjenner jeg meg enda mer sulten. Kroppen trenger mat, det merker jeg. Noen ganger "mister jeg kontrollen" (det føles sånn), og gir kroppen mat. Mer mat enn jeg har pleid, fordi den bokstavelig talt skriker etter det. Men dere aner ikke hvor fæl den grådighetsfølelsen er, jeg føler jeg mister totalt kontroll, at jeg ikke lenger er flink eller klarer å passe godt nok på kaloriinntaket. Jeg VET at jeg trenger maten, jeg kjenner det til de grader på kroppen, men de gamle tankene i meg sitter i meg veldig sterkt, og på grunn av de mister jeg fokus på andre viktige ting i hverdagen! Jeg klarer ikke å konsentrene meg eller bruke tilstrekkelig energi på viktige ting slik som skole, venner, familie og fritid, fordi jeg skammer meg over megselv, og prøver å telle kaloriene jeg har fått i meg i løpet av dagen om og om igjen, med håp om at jeg har telt feil, og at det ikke virkelig er like mye.

Ikke misforstå, jeg skjønner at det er nødvendig med mat, og antageligvis mer enn jeg får i meg nå, men for tvangstankene er dette helt enorme mengder, og det verste er at jeg tror en del av hodet mitt forstatt vil være syk! Jeg blir skikkelig skremt, i det siste har jeg begynt å mistenke megselv for å like oppmerksomheten jeg får som er knyttet til spiseforstyrrelser! Jeg liker at mamma og pappa kjøper hele matbutikken bare jeg nevner ordet sulten, jeg liker at venninnene mine skjønner at jeg har det vanskelig og lar meg slippe unna med noen ting på grunn av det, jeg liker oppmerksomheten jeg får av folk rundt meg som bekymrer seg! Hjelp, jeg må redde meg fra megselv! Hva er det jeg prøver på? Jeg tror jeg bare trenger å føle meg spesiell og verdt noe for andre, men hvilken måte er det jeg vil oppnå dette på, ved å gå tilbake til min dårlige periode med spiseforstyrrelser, når jeg trodde jeg hadde kommet langt?

Nå tror jeg virkelig ikke lenger at psykolog ikke kommer til å trengs. Jeg er glad jeg gikk til psykologen, selv om det nå ikke føles som om hun forstår meg helt, men det kan man vel ikke regne med etter en gang heller.

Godt å få ut tanker. Jeg liker ikke dette! Eller sagt med andre, mer iriotiske, men kanskje mer realistiske ord; Jeg liker ikke det faktum at jeg virkelig trives med alt dette.

[Gjest Blondie65]

Hei på deg igjen.

Jeg tror at den eneste veien frem er å la kroppens tydelige signaler på sult og matbehov få overkjøre hjernens feilmeldinger fullstendig - og det er mye som tyder på at du skjønner dette veldig godt også.

Når det gjelder "oppmerksomhetsbehovet" - husk at du akkurat nå bekjemper noen ganske så sterke tanker og følelser som har tatt styringen over ditt liv. Du har vært i førersetet og du har kontrollert det meste rundt deg og det som var vanskelig i ditt liv med mat. Nå er det andre som prøver å gi deg oppmerksomhet og hjelpe deg og dette er oppmerksomhet som du enten har ment du ikke fortjener tidligere eller du er ikke vant til på samme måte eller ikke lagt merke til før. Du trenger tid til å vende deg til at de rundt bryr seg om deg som individ og person. De gjør dette fordi de er glad i deg - ikke fordi sykdommen din krever det av dem.

Så la dem hjelpe deg uten å ha dårlig samvittighet eller uten redsel for at du skal komme til å utnytte deres kjærlige omtanke. Du fortjener jo positiv oppmerksomhet og omtanke du også gjør du ikke?

[lilla91]

(Advarer dere med en gang; dette er en av de "butte imot"-innleggene mine)

Jo, Blondie65, det er akkurat det jeg mener! Jeg liker den oppmerksomheten jeg får av de rundt meg, både nære og fjerne holdt jeg på å si, med tanke på spiseproblemene. Derfor er det også en del inni meg som ikke vil gi slipp på sykdommen, fordi da går jeg liksom også glipp av det positive som følger med. Jeg blir veldig redd, fordi jeg i det siste har tatt megselv i å tenke at jeg trives med å ha et forstyrret forhold til mat! Det tror jeg jeg har med meg fra barndommen, jeg var alltid uvanlig på den måten at jeg ville ha influensa når alle andre barna ville være friske, jeg husker den skamfylte følelsen av glede når termometeret viste 39, for da visste jeg at jeg kunne ligge hjemme og få all omsorgen jeg ville av mamma, og hadde full rett til å synes synd på meg selv, og få medfølelse fra andre.

Det er noe av det samme som gjelder nå. Jeg blir sikkert stemplet som veldig ufornuftig og uforsvarlig når jeg skriver dette, men jeg synes det er viktig å få fram tankegangen min dersom jeg skal få hjelp. For at en forandring skal kunne skje, må man kunne tro på forandringen, og det triste er at jeg vet ikke om den spiseforstyrrede delen av meg gjør det. Jeg trives til min store forskrekkelse med å bli stemplet som unormal, dette gir meg fordeler jeg tidligere ikke har opplevd. Det jeg tror skjer, er at jeg ikke vil gi slipp på disse fordelene, og derfor klamrer meg fast til sykdommen. Jeg vil bli frisk, men innerst inne tror jeg ikke jeg vil, og det er dette som er den vanskeligste delen av det hele! Allerede nå merker jeg at vektnåla gjerne skulle vært et par hakk lenger ned. Jeg liker å kjenne meg kald fordi jeg vet at grunnen er at jeg har lite fett på kroppen. På en syk og merkelig måte liker jeg bekymringen jeg forårsaker, på grunn av all oppmerksomheten den gir meg!

Hva er det jeg har fått dere til å tenke om meg nå... Men synes det er bedre at jeg får fram de virkelige tankene, så jeg, og også dere, får ta en titt på dem i skreven tilstand. Jeg har fokusert så mye på de fornuftige tankene, de som vil komme seg gjennom dette og få en velfungerende kropp, og nå har de fortrengte tankene hopet seg opp, og ved å la fingrene mine skrive det de innerste tankene befaler, ser jeg nå at dette virkelig er unormalt.

Og jeg vil ikke like det! Hva skal jeg gjøre for å ikke like dette!

Slike "miste kontroll" innlegg skriver jeg bare etter at jeg har spist mye/nok merker jeg. Det er først da de fortrengte tankene virkelig får komme til overflaten. Og jeg kunne virkelig trengt hjelp med å bearbeide disse tankene. Jeg er plaget av disse tankene, men samtidig vil jeg ikke gi slipp på dem! Sikkert utrolig vanskleig å skjønne meg nå, men jeg håper noen gjør det...

[yoga]

Hei jenta

Først vil jeg si at du formidler problemtikken din på en veldig god måte, som viser stor og viktig selvinnsikt!

Dette du skriver om nå, er ikke ukjente tanker/følelser, og tror det er mange med spiseforstyrrelser som er enig med meg i det. Kanskje det er en av årsakene til at det er så fryktelig vanskelig å komme seg ut av det?

Du, som alle andre mennesker, har behov for å bli settt, har behov for til tider å være liten og sette opp skjold mot virkeligheten. Men ikke på den måten du gjør det på! Hvis du fortsetter i det sporet du gjør nå, vil oppmerksomheten vedvare, ja, men du kommer til å ha det så vondt, at jeg kan love deg det ikke er verdt det.

Tror mange som har hatt det på samme måte som deg, kan dele sine beretninger om hvor godt det var etterhvert, når de ble bedre, å få oppmerksomhet (bli sett) for egne prestasjoner innen fag, musikk, jobb, idrett etc og ikke få oppmerksomhet kun pga spiseforstyrrelsen..

Jeg anbefaler virkelig å ta dette opp med din psykolog på neste time. Jeg tror også at anoreksien har mye mer tak i deg enn du vet selv. Og den eneste medisinen mot det er mer mat og drikke. For ja: mat er medisin!

Klem til deg fra meg!

[Gjest Blondie65]

Jeg tror at det oppmerksomhetsbehovet som du søker å tilfredsstille ved "feil type" oppmerksomhet skyldes det samme som får deg til å kontrollere maten: du kontrollerer hva de andre rundt skal føle / gjøre. Som nevnt er det viktig at disse tankene også blir drøftet med psykologen. Og så kan man jo spørre seg hvordan litt mer selvtillit og selvfølelse ville gjort med oppmerksomhet? Altså: du får oppmerksomhet, omtanke og gode ord fordi du er den du er og ikke fordi du er syk. Du må ikke være syk for å få oppmerksomhet, men når du forstår at de rundt deg liker deg og er glad i deg for den personen du er så får du den oppmerksomheten som du nå føler at du "gjør deg selv syk for" automatisk av helt andre grunner.

[lilla91]

Takk for støtte..

I det siste har jeg ligget på et kaloriinntak på rundt 1500 kalorier, og jeg føler at det er for mye, jeg føler meg ikke "flink" lenger (og oisann, nå innrømmet jeg for megselv at jeg synes jeg har vært flink som har pint kroppen). Jeg føler meg kjempegrådig når jeg spiser like mye som vennene mine, og hvertfall når vi, etter å ha spist f. eks. to brødskiver hver (riktig nok er brødskivene deres tykke, med smør og et kaloririkt pålegg, og mine med en tynn skive kalkunfilet, så de får jo i seg mye mer kalorimessig), fortsatt er sulten, og de er mette! Jeg prøver så godt jeg kan å ignorere sultfølelsen, og føler meg flink når jeg gjør det. Selv om jeg kjenner på kroppen at den trenger mat, jeg har vondt i hodet, er slapp og rastløs samtidig, og sitter med en fæl følelse jeg ikke vet er sinne eller tristhet. Jeg får ikke lov av megselv til å være sulten, fordi jeg spiser jo allerede 1500 kalorier om dagen! Tror cluet er at jeg vil være "bedre" (feil ord, men dere skjønner hva jeg mener) enn andre. Selv om jeg trener hver dag, og trenger mer mat, er det noe i meg som ikke vil tillate meg selv å ha et normalt kaloriinntak. Tvangstankene prøver å få meg ned til sultegrensa. De klarer det ikke 100 %, ettersom da vil kroppen min bryte ned, og jeg ikke kan la det skje, for jeg har så mye jeg må få gjort til ethvert tidspunkt, jeg må fungere til en viss grad.

Jeg blir glad når jeg har spist lite, og jeg bruker enhver mulighet til påpeke at jeg IKKE er sulten, i motsetning til andre. Det er så lite som skal til for å få meg til å føle meg grådig, jeg føler meg grådig som aldri før, fordi jeg er gal etter mat. Jeg tenker på det hele tiden, jeg gleder meg alltid til neste måltid. Når jeg setter tennene i noe, er tankene videre på neste måltid, tenker ut hva jeg skal spise, sammensetningen av næringsstoffer, og kalorier. Jeg er gal etter mat, gal av mat, og rett og slett gal generelt.

Det anbefalles å føre en dagbok over følelser og omgivelser, så man ser en sammenheng, og skjønner hvorfor man får de følelsene man får, og så videre. Dette har jeg på en måte gjort uten å skrive det ned, og oppdaget mye rart, blant annet det jeg skriver om her. Jeg har hørt på tvangstankene, og funnet ut mye rart. En skummel oppdagelse er at jeg føler meg kjempesvak når jeg er sulten, når jeg er den personen som begynner å spise først, spør om vi skal spise, og forsyner meg en gang mer enn de andre, selv om jeg forsyner meg med brøkdeler av det de andre tar.

En annen ting er at mat for meg har blitt hellig, og alt rundt måltidene må være hellig. Hvis noe ikke stemmer overrens med min oppfatning av perfeksjonismen, får jeg nesten panikk. Jeg kan finne på å bli skikkelig sur på lillesøsteren min fordi hun sitter litt på skrått når hun spiser, eller spiser maten fort. Jeg kan også begynne å gråte fordi vi ikke hadde en matvare jeg har planlagt i hodet mitt og spise, og fokuserer veldig mye på at jeg synes det er godt, det jeg spiser. I det siste har det til og med gått så langt at jeg spytter ut mat fordi det ikke smakte like godt som jeg trodde det skulle gjøre, og gud forby at jeg får i meg kalorier, og det ikke fører med seg et velbehag. (Noe velbehag er det jo aldri, jeg bekymrer meg så mye om mat hele tiden at jeg får uansett ikke spist i fred fra meg selv, men dere skjønner kanskje hva jeg mener.) Måltidene mine er derfor en bit av ditt og en bit av datt, fordi jeg aldri får bestemt meg for hva jeg har lyst på. jeg kan ta opptil 7 forskjellige pålegg på en brødskive, bare fordi jeg ikke vet hva jeg har lyst på..

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med megselv! Nok en gang vil jeg si at jeg er såå gld for at jeg går til psykolog..

[yoga]

Nok en gang vil jeg si at jeg er såå gld for at jeg går til psykolog..

Det er jeg også glad for at du gjør!

[Chanel.No5]

Jeg synes det er supert at du fortsetter å svare meg, yoga, jeg blir så glad for alle svar! Dere to som har svart nå er egentlig de jeg hører mest på her på forumet, hehe.

Så ikke dette før nå.. Må gi deg en