Farfaren min...........

[majan]

uff nå er det snart ett år siden at min farfar sovnet stille inn, men jeg savner han så innmari.

Er rart for jeg ser etter han enda da jeg skal besøke farmoren min, akkurat som det ikke helt har gått opp for meg enda. Farmoren min sørger på sin måte, trøstespiser etc.

De hadde jo vært gift i 65 år. Uff tenk hvordan hun har det. De har jobbet og slitt igjennom livet, fått barn sammen, vært igjennom sorgerog gleder, fått barnebarn og oldebarn

Jeg tror noe av grunnen til at jeg ikke helt godtar at han ikke er her mer er at jeg var tre måneder på vei da han gikk bort, jeg fikk aldri sagt det til han at han skulle bli oldefar igjen. Jeg besøkte han bare to daer før han sovnet inn, og han ville ha kos av meg før jeg gikk. Jeg sa at vi sees snart, og han så på meg og smilte. Han skjønte så godt hva som ville skje.........................mens jeg ikke helt godtok det.

uken etter at farfar døde hadde jeg med min 2 år gamle sønn opp til farmor, og han gikk og leitet etter farfaren min...............jeg gråt . HVordan skulle jeg klare og fortelle til han at oldefar ikke levde mer. EN toåring skjønner ikke at han ikke skal se han mer.

'

Jeg har tatt med sønnen min på graven og lagt ned blomster, noe jeg også har tenkt til på ettårsdagen

[Gjest Embla s]

Uff, det er så sårt og trist med de vi aldri skal se igjen. Udramatisk og greit - de er gamle og dør etter et langt liv. Allikevel er det sårt. Jeg klarer ikke å glemme min farfar selv om det er 15 år siden han døde. Lurer på hvordan det hadde vært å kjent ham som voksen.. Blir trist fordi jeg ikke husker ham så godt lenger.. Livet er så rart, din bestefar dør og du føder et barn, det er slik det skal være og må være, men det føles feil allikevel.

[Nala]

Det er kjempeleit å miste noen man er glad i. At de er gamle og har levd et rikt liv spiller ingen rolle. Vi føler uansett at det er urettferdig når de blir borte.

Tillat deg selv å sørge, selv om det er et år siden farfaren din døde.

Stor klem,