føler meg mislykket :(

[fuerza]

Jeg har nå nettopp kommet ut i praksis på et bra sted, med bra mennesker. Men jeg føler meg ubrukelig, både sosialt og faglig. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre og veileder gir meg mye frihet. Jeg tror han forventer mer av meg enn hva jeg kan gi, og føler dermed at han er skuffet over studenten han har fått. Det er vanskelig for meg å ta intiativ fordi jeg vet ikke hva jeg kan gjøre og føler meg ikke kompetent til å gjøre de oppgavene jeg kanskje kunne ha gjort.. Studiet jeg studerer er veldig interessant, men ikke noe jeg kommer til å jobbe med, nettopp fordi jeg ikke tror jobben passer meg. Jobben krever at man er flink med mennesker, men jeg blir fort usikker i overveldende situasjoner og trekker meg unna. På det personlige plan får jeg lettere kontakt med mennesker, men i studie/profesjonelle relasjoner så sliter jeg med å få noe mer enn overfladisk kontakt.

Jeg føler meg som en dott og har ikke lyst å dra på praksis i morra og helt frem til januar

[Gjest]

Ta en prat med veillederen din og si at du føler deg ikke sikker nok på egenhånd ennå og at du trenger mer veiledning/oppfølgning

Du er ikke "misslykket" av den grunn,det tar tid å komme inn i det

[Gjest Gjest]

Altfor mange veiledere/mentorer tror at personen lærer best ved å gjøre alt selv.

men man er jo ny og er der for å lære noe nytt: og da må veileder trå til og demonstrere en god del.

[Gjest Gjest]

Det er veldig viktig at du tar det opp med veilederen din med en gang slik at du ikke blir skremt fra jobben, og slik at du ikke føler deg verdiløs. Det er veldig viktig!!!! Du kan få mer veiledning, tettere oppfølging, hyppige tilbakemeldinger på det du gjør bra og så videre. Jeg er utdannet og er nå langtidssykemeldt fra første jobben jeg har hatt fordi jeg ikke har sagt fra at jeg har følt de er skuffet over meg. Jeg vet ikke hvordan det vil bli i neste jobb, fordi jeg ikke vet om jeg vil få tilbake selvtillitten eller om jeg må omskolere meg. Det sliter veldig på psyken å hele tiden tvile på deg selv.

[Gjest Gjest]

Du er IKKE mislykket. Å føle som du gjør i praksis er helt vanlig.

Det er en del av din personlige utvikling, at du i det hele tatt kan sette ord på de følesene og reflektere over dem sier meg at du er vel så godt nokk skikket til veien videre.

Følte meg mislykket jeg og, hadde i tillegg en praksis veilleder som var utbrent- bet tennene sammen og utfordret meg selv til de grader - det har jeg igjen for nå som ferdig utdannet.

All lykke til:)

[Gjest Gjest]

Enig med de andre. Jeg tror også det er veldig vanlig å føle seg usikker og ikke kompetent nok når man starter i praksis - det er jo en grunn til at man er der i praksis og ikke er ansatt på vanlig basis, du er under utdanning og opplæring! Jeg har selv vært ansatt som praktikant, og jeg kunne INGENTING da jeg begynte, så jeg følte meg naturlig nok både som en sinke og en kløne, men etter hvert gikk det seg til, og jeg både trivdes og fikk et vikariat i vanlig stilling på stedet. Uansett om du eventuelt etter endt praksisperiode finner ut at du ikke trives med den type jobb/oppgaver er jeg overbevist om at du kommer til å føle deg mye tryggere på oppgavene da enn du gjør nå. Så vær tålmodig.

Men det er nok veldig lurt å ta opp med veileder at du trenger mer veiledning og hjelp i starten

[Gjest Gjest]

Å føles seg mislykket under første praksisperiode vil jeg heller se på ett tegn som

"sunnhet"- ett menneske som er reflektert nok til å kjenne på følesene og innrømme slike følelser tidlig er ett menneske i utvikling.

Det er tusen ganger verre med " en som kan og vet alt "- da først blir jeg bekymret.

[Gjest heidrun]

Husk at alle må gå gradene i å føle seg inkompetente før de føler at de har kontroll. For oss som trenger bekreftelse på at vi er gode er det slitsomme måneder (eller år), og til og med som erfaren person vil man av og til føle seg udugelig.

So, what to do?

Du må rett og slett lære deg en teknikk på å distansere deg fra jobben. Du må skille mellom jobb og fritid. Jobben din er ikke det du er, men en rolle du spiller når du er der. Sørg for at du gjør noe du mestrer og bryr deg om på fritida di.

Når du er på jobben må du være slu og lure til deg kunnskap der du kan. Min metode var å spørre forskjellige personer, slik at ikke all inkompetansen min ble avslørt for én person. Sakte men sikkert bygger du deg opp din egen kunnskap.

Ellers må du gjerne presse veilederen din til å gi deg noen mer konkrete oppgaver. Da får du vist at du kan det som du blir satt til, men at du har problemer med å se hva som skal gjøres. Det er jo naturlig når du er helt ny.

[NoAngel]

klart du ikke er mislykket!!!

se på meg da ... som skal ta studiekompetanse i en alder av 29 .. for så å gå sykepleie.. er ikke ferdig utdannet før jeg er 36 ... DET er å være mislykket!!!

snakk med veilederen. jeg er sikker på at du klarer deg kjempe bra!!

[Gjest Gjest_sunglasses]

Jeg hadde det på omtrent samme måte da jeg begynte i praksis i friåret mitt (08-09).

Det tar tid å bli vant til situasjonen, bli vant til nye mennesker og så videre. Du må ikke tro/føle at alle forventer noe av deg - det høres litt sånn ut med tanke på veilederen din. Se heller på det som et tegn på at vedkommede stoler såpass på deg til å la deg "vandre fritt omkring" - det måtte jeg gjøre. Du blir vant til det etterhvert.

Og så er jeg enig i tidligere poster om å skille mellom jobb og fritid. Finn på noe å gjøre på fritiden som du liker OG som kan gi deg bedre selvtillit - det tror jeg du trenger nå. Gjør ting som du liker, ikke fordi du føler at du må.

Når det gjelder å være i kontakt med folk: gi deg selv tid, men samtidig flere spark bak. Spør deg selv "hva er det verste som kan skje?" når det oppstår situasjoner du føler du ikke kan takle.

I verste fall kan du se tilbake og le av dette - det vil du nok gjøre en dag. Mitt praksisår var et av de beste årene mine og det hjalp meg gjennom en vanskelig tid på det personlige plan. Uten jobben hadde jeg nok gått på veggen. Idag er jeg student på høgskolen, inspirert av jobben, og lurer på om jeg får lov å vende tilbake en dag.

[Gjest Gjest]

Jeg har selv vært i praksis, og følt at dette klarer jeg ikke. Jeg løste det ved å lese mye for å tilegne meg kunnskap, og pratet med veileder om det. I tillegg måtte jeg øve meg på å bli flink til å formidle kunnskapen min til veileder. Det var vanskelig, men det gikk bra.

Nå er jeg selv veileder for en lærling. Jeg vet at vedkommede er både ung og under utdanning. Men likevel krever jeg noe kunnskap etter to år på skole. Jobben min er å hjelpe lærlingen til å finne ut hvordan hun best tilegner seg kunnskap, gi henne av min kunnskap, lære henne praktiske ferdigheter, og følge opp på best mulig måte. Jeg har også hatt lærling som har hatt null kunnskap og ikke egner seg i det hele tatt. Det er også min jobb å sile ut disse. Men som veileder er jeg der for å hjelpe lærlingen, men denne må også jobbe for å komme videre. Du er ikke ferdig utdannet som lærling, men man må strekke seg og hele tiden bli bedre.

Jeg synes det er viktig at lærlingen spør meg mye. Jeg oppfatter mye av lærlingens kunnskaper ved å vite hva hun spør om. Jeg synes mange spørsmål er bedre enn lite spørsmål. For å vite hva du skal spørre om må man faktisk tenke gjennom hva man skal gjøre. Refleksjon er viktig for lærlingen. Men husk at jobben til veilerer er ikke å "ta" lærlingen, men å hjelpe den til å nå målet sitt.

[Gjest Gjest]

Jeg har selv vært i praksis, og følt at dette klarer jeg ikke. Jeg løste det ved å lese mye for å tilegne meg kunnskap, og pratet med veileder om det. I tillegg måtte jeg øve meg på å bli flink til å formidle kunnskapen min til veileder. Det var vanskelig, men det gikk bra.

Nå er jeg selv veileder for en lærling. Jeg vet at vedkommede er både ung og under utdanning. Men likevel krever jeg noe kunnskap etter to år på skole. Jobben min er å hjelpe lærlingen til å finne ut hvordan hun best tilegner seg kunnskap, gi henne av min kunnskap, lære henne praktiske ferdigheter, og følge opp på best mulig måte. Jeg har også hatt lærling som har hatt null kunnskap og ikke egner seg i det hele tatt. Det er også min jobb å sile ut disse. Men som veileder er jeg der for å hjelpe lærlingen, men denne må også jobbe for å komme videre. Du er ikke ferdig utdannet som lærling, men man må strekke seg og hele tiden bli bedre.

Jeg synes det er viktig at lærlingen spør meg mye. Jeg oppfatter mye av lærlingens kunnskaper ved å vite hva hun spør om. Jeg synes mange spørsmål er bedre enn lite spørsmål. For å vite hva du skal spørre om må man faktisk tenke gjennom hva man skal gjøre. Refleksjon er viktig for lærlingen. Men husk at jobben til veilerer er ikke å "ta" lærlingen, men å hjelpe den til å nå målet sitt.

Veldig bra! vi har alle vært der en gang:)