Hvordan takle en samboer med panikkangst?

[Gjest Gjest_jente24_*]

Samboeren min har panikkangst, det har han hatt siden i vår. Det hele begynte med et plutselig anfall med hjertebank, pusteproblemer og selvsagt panikken. Han er sjekket ut for alt mulig og er frisk og rask, så det er tydelig at det ligger i psyken. Siden den første gangen så skjer det daglig; han klarer ikke slappe av, hyperventlierer, stresser noe helt enormt og blir derfor svimmel noe som igjen stresser han enda mer. En ond sirkel altså.. Jeg har spurt han om han ikke burde ta seg en tur til psykolog, men han har ikke tro på noe annet enn aktiv handling.

Nå begynner dette å slite på meg også. Jeg har et par angstanfall bak meg jeg også, samt andre psykiske problemer, men jeg har alltid klart å hanskes med hverdagen og er så godt som frisk nå. Det begynner å gå utover meg også nå fordi det har så mye å si i hverdagen vår. Plutselig må han gå av bussen vi sitter på fordi han ikke klarer å sitte på den lenger, vi har planlagt en koselig kveld sammen men han må gå å legge seg i stedet, han skipper jobben osv. Ingenting går som planlagt lenger og vi har en liten leilighet sammen så det er vanskelig å skulle tenke på seg selv og ikke la seg påvirke i så stor grad som jeg gjør.

Er det noen som erfaringer med å være samboer til en med panikkangst? Hvordan hanskes man med det?

Jeg forsøker å spørre han, men han blir bare irritert, jeg tror ikke han forstår hvor mye det går innpå meg også. Jeg klarer ikke slappe av så lenge han ikke slapper av. Jeg har tatt meg selv flere ganger i å tenke "ta deg sammen!", og det liker jeg ikke, men jeg savner så den gutten jeg ble sammen med.. gutten som var sterk og taklet hverdagen, jeg føler jeg har mistet den delen av han og at jeg sitter igjen med en ustabil og stresset fyr som ikke tåler noe. Det blir ikke så mye rom til meg lenger, jeg kan ikke få være syk et par dager med feber, det er ikke lenger rom for at jeg også trenger å bli tatt vare på. For noen uker siden var jeg syk med høy feber og han lovte han skulle dra på butikken for å handle et par ting til meg som jeg kunne ha lyst til å spise siden matlysten var så dårlig og jeg hadde gått ned flere kilo på kort tid, men da endte det opp med at jeg måtte være med i bilen og gå inn på butikken med høy feber for å handle til meg selv mens han satt i bilen utenfor..

Det skinner nok igjennom innimellom, siden det har pågått daglig så lenge så blir jeg matt og irritert når det skjer igjen. Jeg klarer ikke reagere annerledes lenger. Han har så tro på "aktiv handling", men jeg ser ingen.. jeg kunne ønske han kunne ta tak i problemet så det var håp om bedring. Alt jeg ser for meg fremover nå er at jeg blir lei og trist av å være hjemme fordi jeg aldri vet når det skjer og hvor lenge det varer, jeg vet aldri hva slags humør han er i og jeg savner savner den kjæresten jeg en gang hadde. Sukk

Har noen råd? Jeg tror jeg trenger det.

[ninuska_]

Tråden er ryddet for fullt navn,

mvh ninuska_, mod

[Gjest elle]

Har panikkangst selv og kjenner igjen situasjonene samboeren din reagerer på. Høres ut som samboeren din sier en ting og gjør noe annet, "aktiv handling" er jo definitivt ikke å gå av bussen, unngå butikken osv. Han blir ikke bedre av det han holder på med nå.

Om han ikke vil kontakte psykolog i første omgang kan han få info om behandlingsteknikker og hva han kan gjøre selv i flere bøker: "Trange rom og åpne plasser" og "Tenk deg trygg" er to bøker jeg synes er bra. Tror de fleste psykologer tar utgangspunkt i de samme teknikkene som i disse bøkene. Hvis du kjøper en av dem til han kommer han sikkert til å lese endel av det og kanskje bli inspirert til å gjøre noe med problemet sitt.

[AnonymBruker]

Da jeg leste ditt innlegg, kjente jeg meg igjen. Eller det vil si, det er akkurat sånn jeg tror min samboer har det i forhold til meg.

Jeg har slitt med angst og noen ganger panikkangst.

Vi snakker om det ofte, men alikevel så får jeg en følelse av dårlig samvittighet på grunn av min angst.

Han er veldig forståelsesfull og tålmodig, men jeg tenker at innerst inne så er han sikkert ganske lei..

Mulig det er min egen usikkerhet som kommer frem.

Vi har vært sammen i 15 år og kjenner hverandre ut og inn.

Skjønner det kan være frustrerede når man vil hjelpe en man er glad .

Man kan føle at personen ikke vil hjelpe seg selv.

Forståelse og tålmodighet er en god ting..men det kan selfølgelig bli for mye av det "gode" også.

Man må stille krav.

Ha forventninger.

Empati og forståelse.

Men skjønner godt at du blir oppgitt noen ganger.

Lykke til!

Håper det ordner seg for dere