Noen som kan berolige meg?

[Gjest Jente 22]

Det har seg slik at jeg så og si hele livet har mislikt små barn og ettersom jeg har blitt eldre har jeg også sagt jeg ikke vil ha barn!

Nå derimot begynner ting å snu og jeg tar meg selv i å ville kommer i kontakt med barn og ja, nesten ha lyst på egne..

Dette er litt irriterende for stoltheten min hvis andre får vite.

Jeg har hatt fast partner/samboer de siste tre årene og han er jo bare verdens snilleste og jeg har tentk at hvis jeg plutselig skulle bli gravid ville jeg ikke kunne tatt abort rett og slett fordi det er denne vidunderlige mannens barn også.

VELDIG mange av mine venniner får barn og jeg merker hvordan jeg blir holdt utenfor fellesskapet.. håper forresten ikke det er derfor tankene mine begynner å svirre rundt om det å få barn, bare for å kommer inn i et fellesskap igjen

Uansett, er også seriøst livredd for å føde. Jeg kan faktisk se for meg å gå gravid, noe som er merkelig nok for meg, men jeg har en intens redsel for å føde rett og slett fordi jeg gjennom KG har fått høre om alt som kan skje og skjer som klipping, sying osv.

Jeg er redd for at jeg kommer til å få store arr nedentil (jeg har en hud som gjøre at dype sår blir til veldig store arr, ihvertfall rundt hodet, skuldre området)

Er det noen som har opplevd å få arr der nede???

Jeg har i ett år vært på utkikk etter et hus å kjøpe, skal på visning igjen snart så økonomien er i orden og om jeg får barn så er det jo uansett ikke enda..

Men jeg trenger uansett å høre noe beroligende!!!

Noen??!??

Er det himmel eller helvette!??

[Susan Sto Helit]

Nå har jeg alltid visst at jeg ville ha barn da, så jeg har ikke vært i din situasjon.

Men:

Ikke les fødselshistorier o.l. du er ikke mer forberedt på hva du går til, og sjansen for at du leser kun skrekkhistoriene er veldig stor.

Jeg har forøvrig arr nedentil etter klipping og sying da jeg fødte.

(Klippingen merket jeg ikke engang, men jeg kan i ettertid huske at jeg hørte lyden... Brydde meg uansett ikke der og da. Stingene kan jeg heller ikke huske at gjorde veldig vondt. )

Og det lille arret jeg har, er det kun jeg som vet at er der. Jeg kjenner det så vidt, fordi huden der er bittelitt "strammere" enn andre steder.

Mannen ser det ikke, og kjenner det heller ikke.

For min del hatet jeg å være gravid. Men jeg kunne aldri tenkt meg å ikke fått barn bare fordi det innebærer graviditet og fødsel.

Ønsker meg et barn til, og det har jeg vel egentlig gjort siden timer etter forrige fødsel.

[Gjest Ts]

For min del hatet jeg å være gravid. Men jeg kunne aldri tenkt meg å ikke fått barn bare fordi det innebærer graviditet og fødsel.

Ønsker meg et barn til, og det har jeg vel egentlig gjort siden timer etter forrige fødsel.

Åh, nå fikk jeg vondt i magen, hvorfor hatet du å være gravid?? :S

[Gjest *Mim*]

Ikke les fødselshistorier o.l. du er ikke mer forberedt på hva du går til, og sjansen for at du leser kun skrekkhistoriene er veldig stor.

Ikke helt enig. Jeg hadde stor nytte av å forberede meg, men det er nok lurt å velge kildene sine. Gravidblader og bøker om svangerskap er kanskje bedre enn internettfora. Det er nyttig å vite litt om faser i en fødsel og hvilke muligheter man har for smertelindring.

Jeg likte ikke babyer og barn da jeg var liten, men å få egne var noe helt annet. Selv om jeg har hatt plager, har jeg synes det var fantastisk flott å være gravid.

Det er ganske vanlig å være redd for å føde. Snakk med en god jordmor, så får du vite hvilke muligheter du har.

[Gjest Gjest]

Jeg var som deg, likte ikke barn og skulle definitivt ikke ha egne. Etterhvert modererte jeg meg noe, likte fortsatt ikke barn, men ønsket egne etter hvert, satset på at man vel liker sine egne barn i det minste

Nå er jeg mamma til verdens skjønneste treåring (fikk henne da jeg var 29) og har ikke noe negativt å si om hverken graviditet eller fødsel. Vondt gjør det naturlig nok, men ikke så vondt som jeg hadde forestilt meg. Revnet minimalt og har ingen merker på kroppen ellers. Jordmoren sa "se på din mor", strekkmerker ol. kan være arvelig (eller hudtypen som lettere får det da). Jeg var mest redd for å få ekstrem svangerskapskvalme da både bestemor og mamma hadde det, men jeg var bare vanlig kvalm heldigvis, og legen sa dette ikke er arvelig.

Jeg har alltid vært pysete mht. leger, sprøyter etc. så måten jeg taklet tanken på fødsel på var å forsone meg med at "dette må du igjennom, barnet må nødvendigvis komme ut en eller annen gang, det er maks 2-3 døgn av livet, sannsynligvis mindre" og så la være å tenke på alle ting som kan gå galt, eller tenke på fødselen overhode de første mnd. Jeg leste konsekvent ikke fødselshistorier, men tenkte litt over hva jeg ønsket av smertestillende, rammen rundt, badekar etc. når ting nærmet seg.

Jeg var heldig, det gikk 6-7 timer fra jeg begynte å telle rier til barnet var ute, så det er jo lett å si at alt vil gå bra. Uansett går det som regel bra for de aller fleste, og å satse på at man ikke blir en av de få det går litt mindre bra med er bare å plage seg selv.

[Gjest Ts]

Veldig fine svar her, tusen takk =)

Men hva med denne revingen i underlivet, sying og klippingen??? :O

Hva kan jeg gjøre for å forhindre det??

Jeg har det ille nok under sex da jeg ikke blir våt selv under en del forspill!

Kjenner det er trangt og litt vondt.

Er det noe jeg kan spise for at barnet ikke så bli digert og revne meg??

[Susan Sto Helit]

Åh, nå fikk jeg vondt i magen, hvorfor hatet du å være gravid?? :S

Jeg er vel bare av typen som får en god del plager, og ikke av typen som går og gleder meg over magen.

Uansett er graviditeten bare noen få mnd. (Selv om de føles lange der og da...) Og gleden ved å ha barn er mange, mange år!

Og fødselen er jo knapt noen timer, mot årevis med glede!

Ang. revning, så er det noen teknikker jordmor kan bruke når du føder som minsker risikoen for revner.

Pluss at du på forhånd kan lese deg opp på teorien rundt dette, bl.a. ang. det å la hodet "stå" over en rie, for å tøye.

[Susan Sto Helit]

Ikke helt enig. Jeg hadde stor nytte av å forberede meg, men det er nok lurt å velge kildene sine. Gravidblader og bøker om svangerskap er kanskje bedre enn internettfora. Det er nyttig å vite litt om faser i en fødsel og hvilke muligheter man har for smertelindring.

Jeg likte ikke babyer og barn da jeg var liten, men å få egne var noe helt annet. Selv om jeg har hatt plager, har jeg synes det var fantastisk flott å være gravid.

Det er ganske vanlig å være redd for å føde. Snakk med en god jordmor, så får du vite hvilke muligheter du har.

Jeg mente ikke at hun ikke skulle lese om fødsel, men forsøke å unngå andres fødselshistorier.

Jeg leste mye fødselsteori, og om forløp og sånt, og ikke minst om teknikker o.l. som kunne hjelpe på fremgang og minske smertene. Og mye av dette var fint å vite underveis.

Men andres "skrekkhistorier" holdt jeg meg unna. Og det er jeg glad for.

For spesielt på internett har det lett for å bli de som opplevde noe vanskelig/vondt/ekkelt som skriver mye, slik at alle kan lese det. Selv om dette er unntakene.

[Gjest Gjest]

På en måte er jeg vel ikke et kjempestort morsemne, men jeg så likevel ikke for meg å gå gjennom livet uten barn. Har nå et barn på 5 år og nr. 2 på vei. Det har ikke vært en helt rett frem vei å få det til med flere spontanaborter underveis og til dels lang prøvetid. Svngerskapene har heldigvis vært lette uten noen spesielle plager.

Fødselen gruet jeg meg ikke for egentlig. Tross alt skulle jeg føde et barn som jeg hadde ventet lenge på, og jeg tenkte på alle andre som har klart det før meg. Dessuten hadde jeg troen på at jeg skulle slippe lett unna siden jeg har sluppet lett unna smerter før i livet. Faktisk så fikk jeg en ganske grei fødsel selv om det var setefødsel. Selvfølgelig er det jo vondt og man blir sliten, men det meste er gjort i løpet av et døgn. Jeg synes det er verre å se film fra fødsler hvor du hører hvor vondt den fødende har enn å være oppi det selv! Stort sett er ingen fødsler like så det er egentlig ikke noe poeng i å høre på andres skrekkeksempler. Bare få med deg den "praktiske" informasjonen.

Jeg smurte meg med olje på magen og i underlivet under svangerskapet. Om det er det som hjalp vet jeg ikke, men jeg fikk ikke strekkmerker og jeg revnet ikke. Riktignok måtte jeg klippes pga. setefødselen og jeg må jo innrømme at det ikke var favorittopplevelesen, men det var jo over på et sekund for da skulle jeg presse. Jeg ble etterpå sydd 4 sting under bedøvelse. Merker stort sett ikke noe til syingen (ene stinget var ikke helt vellykket, men har ikke gjort noe med det).

Jeg ser bare frem til å få oppleve en fødsel til om noen måneder. Man må egentlig bare forsone seg med at barnet må komme ut. Det kan ikke bli der inne! :gjeiper:

[Gjest Gjest]

Ingen kan si hvordan det blir for akkurat deg. Og når det kommer til fødsel er det slik med kvinner, at det nesten blir den store prøven. De som overlevde lengst med smerter uten hjelp, delvis blødde ihjel, ammet blod og sprakk helt inn til milten. De "vinner" på en måte mammakonkurransen...

Og så er det jo en del av oss som har fire timer helt greie rier, som en litt vond mens. Har pressrier i ett minutt og trykker ut en diger bebis på 4000gram blank på halvparten av det minuttet man hadde pressrie. Og som får to pene kosmetiske sting sydd før man oppdager at det faktisk er folk i rommet...! Fordi man akkurat har fått verdens mirakel lagt i armene og han ser på deg med kullsorte lysvåkne øyne...*smelt*

[Gjest Gjest]

Ingen kan si hvordan det blir for akkurat deg. Og når det kommer til fødsel er det slik med kvinner, at det nesten blir den store prøven. De som overlevde lengst med smerter uten hjelp, delvis blødde ihjel, ammet blod og sprakk helt inn til milten. De "vinner" på en måte mammakonkurransen...

Og så er det jo en del av oss som har fire timer helt greie rier, som en litt vond mens. Har pressrier i ett minutt og trykker ut en diger bebis på 4000gram blank på halvparten av det minuttet man hadde pressrie. Og som får to pene kosmetiske sting sydd før man oppdager at det faktisk er folk i rommet...! Fordi man akkurat har fått verdens mirakel lagt i armene og han ser på deg med kullsorte lysvåkne øyne...*smelt*

Det er faktisk det mest beroligende innlegget jeg har lest hittil, utrolig nok!

Tusen takk!!

[Ellevill]

Er det himmel eller helvette!??

Jeg kan vel si såpass at de fleste barn får jo søsken.

Så så ille er det sannsynligvis ikke...

[Disturbed]

Veldig fine svar her, tusen takk =)

Men hva med denne revingen i underlivet, sying og klippingen??? :O

Hva kan jeg gjøre for å forhindre det??

Jeg har det ille nok under sex da jeg ikke blir våt selv under en del forspill!

Kjenner det er trangt og litt vondt.

Er det noe jeg kan spise for at barnet ikke så bli digert og revne meg??

Det er ikke alle som revner og må sy selvom de under sex'en føles litt trange altså. Jeg var som deg engstelig for å revne, men fikk omtrent ikke en rift engang under noen av mine to fødsler, selv med vakuum på den første.... Vet ikke om det hjalp, men jeg hadde en olje jeg drev å masserte og bada i, var det hvetekimolje tro? Ellers kan det sikkert hjelpe å trene bekkenbunnsmuskulaturen din.

Men klippe tror jeg nesten ikke de gjør lenger? Det får noen andre svare på....

Vet ikke om det er noe spesiel diett for å hindre barnet i å bli stort, vanlig kost slik at barnet ditt vokser seg sundt er absolutt best! Men du kan jo være varsom med sukker og sukkerholdig mat/drikke: Under begge mine svangerskap fikk jeg antydning til svangerskapsdiabetes, og det ble med en gang krevd sukkerfri diett så det ikke skulle utvikle seg til svangerskapsdiabetes; da er det nemlig fare for at barnet blir for stort. Men alle gravide testes jevnlig for dette, så du trenger strengt tatt ikke bekymre deg voldsomt.

Endret 28. august 2009 av Disturbed

[Littlebird]

Jeg hadde også veldig sterk redsel for å føde, og da spesielt revning osv, og jeg var også redd for hvordan jeg ville reagere på en gravid kropp, og om jeg kom til å få panikk ettersom magen vokste. Jeg så for meg 9 mnd. med stor mage. Slik var det ikke! Svangerskapet endrer seg langsomt, og man får tid til å venne seg til kroppen sin, og bearbeide mye følelser. Jeg gikk til samtaler hos jordmor som jobber spesielt med fødselsangst, i tillegg til vanlig oppfølging. Mange steder har dettet tilbudet, spør der du hører til. Det kan være veldig nyttig.

Jeg unngikk også bevisst alle fødselshistorier, bilder, film osv., det er bare skremmende. Jeg bestilte etterhvert en fødselsbok, hvor jeg gradvis i graviditeten leste litt og litt, for å ikke bli overveldet. Jeg hadde også stor glede av å lese om fosterets utvikling uke for uke, og fikk et mer personlig forhold til babyen gjennom dette, da jeg forestilte meg hvordan barnet var, hvor store føttene var osv. Til slutt i svangerskapet så jeg nesten frem til fødselen, selv om jeg var redd var jeg rolig, og gledet meg slik til å få se barnet.

Jeg skrev også brev til sykehuset om hva jeg ønsket for fødselen, hva jeg engstet meg for, og at jeg ønsket smertestillende. Det var veldig nyttig, og de tok hensyn til det som sto der under fødselen, spesielt i forhold til klipping/revning. De er veldig opptatt på sykehusene om at dette skal skje i minst mulig grad, og de gjør alt de kan for at du skal ha minst mulig vondt, både under fødsel og etterpå.

Nå er det 5 dager siden fødselen, og jeg er helt utrolig lykkelig, og når den nydelige jenta mi åpner øynene og titter på meg betyr ingenting annet noe. Å få oppleve å ha skapt et barn er helt utrolig, en gave som ikke alle er like heldige å få oppleve. Jeg er så glad for at jeg turte dette, selv om det tok mange år før jeg turte!

Jeg tror det beste du kan gjøre er å forberede deg mentalt på en rolig måte, gjerne med samtaler både før og under graviditeten.

Dette klarer du, med god hjelp!

[Bernardette]

Er det noe jeg kan spise for at barnet ikke så bli digert og revne meg??

Nei det er det nok ikke.. Mange revner fordi fødselen utløper seg så fort at kroppen ikke blir helt klar.

Med tanke på at du gruer deg osv. Jeg kan fortelle deg litt av min erfaring. Jeg har alltid tenkt at jeg ikke tør å få barn, nettop pga fødselen, men vet du hva; fra deg dagen jeg ble gravid (planlagt) fikk jeg en helt enorm sinnsro over meg og opplevde hele svangerskapet som en flott og avslappet tid (mentalt) og jeg søkte etter informasjon og tok resten med en knusende ro som virkelig imponerte meg selv.

Hormoner kanskje?

Lykke til uansett

[Gjest Ts]

Åh, de to siste innleggene var nydelige beroligende :rødme:

Når det gjelder størrelsen på magen.. jeg er ei ganske høy jente, normal i kropp, men med en kraftig benbygning så håper kanskje ikke magen må vie seg så veldig ut, at jeg får kjempestor mage. noen som vet hvordan kroppsbygning hjelper til på sånt?

[Susan Sto Helit]

Åh, de to siste innleggene var nydelige beroligende :rødme:

Når det gjelder størrelsen på magen.. jeg er ei ganske høy jente, normal i kropp, men med en kraftig benbygning så håper kanskje ikke magen må vie seg så veldig ut, at jeg får kjempestor mage. noen som vet hvordan kroppsbygning hjelper til på sånt?

Det med mage er helt individuelt.

Men kanskje har du noen i familien som har fått barn som har lik kroppsbygging som deg selv? For da er det mye sansynlig at du vil få ganske lik mage.

[Gjest Gjest]

Åh, de to siste innleggene var nydelige beroligende :rødme:

Når det gjelder størrelsen på magen.. jeg er ei ganske høy jente, normal i kropp, men med en kraftig benbygning så håper kanskje ikke magen må vie seg så veldig ut, at jeg får kjempestor mage. noen som vet hvordan kroppsbygning hjelper til på sånt?

Det at du er høy vil nok hjelpe på at du ikke får så mye mage. Barnet vil ha mer høyde å fordele seg utover. Du må huske på at det bor noen inni der, men h*n vil flytte ut etter noen måneder og da blir magen borte igjen (i hvert fall mer eller mindre).

[Bernardette]

Jeg er over 1.75 og min mage var ikke akkurat synlig før godt uti sjette mnd. Rett før termin var den bare en fin rundt ball som ikke var synlig bakfra.

[FangeLiv]

Er det noe jeg kan spise for at barnet ikke så bli digert og revne meg??

Jeg revnet nada. Man kan jo ikke vite grunnen, men her er min "oppskrift":

Spiste mye gjennom hele svangerskapet, men sunt: Brødskiver, frukt, bær, youghurt, middag hver dag, fiskemiddag minst tre ganger i uka.

Spiste godteri i blant, men holdt meg helt unna brus.

(De siste tre ukene før fødsel ble det MASSE godteri da).

Kjøpte jordnøttolje og smurte der nede nå og da i tre uker før fødselen.

Hadde åpningsrier i mange timer, så det fikk tid til å åpne seg der nede (ikke noe man styrer selv desv.).

Så til det som jeg selv tror gjorde at jeg ikke revnet:

Hadde gitt beskjed til jordmor om å si fra HØYT, klart og tydelig om det var noe jeg skulle gjøre, og hadde bestemt meg på forhånd for å høre på henne uansett hva.

Ikke press nå, press nå, vent, vent lenger, Får jeg lov å hjelpe å tøye litt? "JA" osv. Gjorde akkurat som hun sa og lot henne styre det hele.

De har jo nokså peiling de jordmødrene.