Bytte navn på barn

[Gjest Anonymous]

Synes det kommer mye pepper, og liten vilje til å forstå hun som startet tråden....... Dere kjenner jo ikke hele bakgrunnen, og det kan være hun har gode grunner for å endre navnet. Sier ikke at dette gjelder akkurat henne, men her er noen årsaker som kan virke inn på en sånn avgjørelse:

- Praktisk at barn har samme navn som den de bor hos (særlig små barn, syke barn etc.)

- Far kan være totalt fraværende. Finnes fedre som overhode ikke ser sine barn, så hverken mor eller barn kjenner han. Da får nok hans navn mindre betydning, samt at det som nevnt er praktisk å ha likt navn som den man bor hos.

- Mor gifter seg, får nytt navn, får flere barn med annet navn. Kan være man velger å la det eldste barnet slippe å ha et annet navn enn alle de andre. Dette gjelder oxo kanskje oftest der far ikke vil ha kontakt med barnet sitt.

Sier ikke at dette alltid er grunnen, men vil bare gjøre obs på at det oppstår situasjoner der navnebytte kan være rett avgjørelse.  

Vil dessuten si hvor drøyt jeg synes det er at Tule går ut og sier at man ikke skal støtte denne moren! Bare fordi denne moren gjør et valg som ikke Tule er enig i!?! :-?

hei

ingen av disse grunnene er det noe i vordan kan du mene at det er mer praktisk vis man er sykt og søsken il mor er vel ikke mer vert en hos far vis et barn har søsken på begge sider trenger det ikke og ha samme navn som dem et navn kan vere en påmindelse om at det ikke ahr samme far og det er et forhold til detdet skal ikke vere praktisk og det lager ikke problemere at det er forksjellige navn jeg syns navnet er viktig for identiteten jeg og et barn som har en annen far bør ha det navnet jeg syns det er feil og la barnet slippe og ha det navnet jeg syns det var vont at navnet mit ble endret barnet trenger jo ikke og bruke det dette er skrevet for og slavisk støtte denne moren og det er det ingen grunn til jeg syns det er ille at de som forvazlter gjøre det utne og ta hensyn til far jeg syns det er ille

hilsen

[Gjest Poirot]

Så lenge man har foreldreansvar, må begge underskrive:

2.3.6.2 Nærmere om foreldrenes valg av navn for barn, § 12

Bestemmelsen er en videreføring av navneloven 1964 § 18 bortsett fra at den nå også kommer til anvendelse ved første gangs navnevalg. Det betyr at også ved første gangs navnevalg kan navnet for barnet innvilges selv om bare den ene av foreldrene som har del i foreldreansvaret, har underskrevet navnemeldingen.

Melding om første gangs navnevalg/endring av navn for noen som ikke har fylt 18 år, skal enten fremsettes av den eller de som har foreldreansvaret, eller disse må ha samtykket i meldingen. Dersom meldingen gjelder et barn over 12 år, må også barnet selv samtykke.

Det er altså ikke et krav at barn under 12 år må samtykke. Imidlertid følger det av barneloven § 31 første ledd at ”[e]tter kvart som barnet utviklast og mognast, skal foreldre høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege tilhøve for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meinder. Det samme gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere”.

Dersom det ikke foreligger felles foreldreansvar, stiller navneloven ikke opp noe påbud om at samtykke må gis av den av foreldrene som ikke har del i foreldreansvaret. Foreldre som ikke har del i foreldreansvaret, er ikke part i saker om barnets navn, jf. Ot.prp. nr. 31 s. 25. Det er i utgangspunktet ikke rom for å legge vekt på synspunkter fra foreldre som ikke har del i foreldreansvaret. Dette gjelder også der det er tale om en endring fra eller til vedkommendes navn.

Det kan gjøres unntak fra samtykkekravet når det foreligger ”særlig grunn”. Praksis bør være restriktiv med å innvilge en navnemelding når en av foreldrene som har del i foreldreansvaret, nekter å samtykke. En melding skal i slike tilfeller i alminnelighet ikke godtas. Dette gjelder selv om vedkommende ikke bor sammen med barnet. I NOU 2001: 1 uttales det på s. 147 at forvaltningen bør være varsom med å frata foreldrene medbestemmelse i navnespørsmål, så lenge medbestemmelsen er en del av foreldreansvaret.

I noen tilfeller vil det foreligge ”særlig grunn”. For det første gjelder dette dersom barnet er over 15 år, bor sammen med den av foreldrene som ønsker navneendringen og barnet selv ønsker navneendringen. Barn under 15 år får som hovedregel ikke innvilget navneendring hvis ikke begge foreldrene samtykker.

For det andre gjøres det unntak ved melding om mellomnavn for barn. Barnet har f.eks. farens etternavn, og bor hos moren som har sitt etternavn som ugift. Morens etternavn ønskes som mellomnavn for barnet. At det dreier seg om et mellomnavn, anses i utgangspunktet som ”særlig grunn”. Dette henger blant annet sammen med at ingen har plikt til å bruke mellomnavnet i det daglige. Derfor anses det heller ikke problematisk om navnene eventuelt blir lange og tungvinte.

For det tredje bør det også foreligge ”særlig grunn” dersom det er objektivt konstaterbare holdepunkter som klart viser at den av foreldrene som ikke samtykker i navneendringen, ikke bør få gjennomslag. Et tenkt eksempel kan være at vedkommende er straffedømt for overgrep mot barnet.

I forhold til fosterbarn er det normalt de biologiske foreldrene som har foreldreansvaret. Imidlertid kan det tenkes at det foreligger ”særlig grunn” slik at en navnemelding fra fosterforeldrene likevel bør innvilges dersom barnet har vært hos fosterforeldrene i lang tid og har hatt liten eller ingen kontakt med sine biologiske foreldre.

http://odin.dep.no/jd/norsk/regelverk/rund...k000-b-n-a.html

[Gjest Tule ikke i log]

Så lenge man har foreldreansvar, må begge underskrive:

2.3.6.2 Nærmere om foreldrenes valg av navn for barn, § 12

Bestemmelsen er en videreføring av navneloven 1964 § 18 bortsett fra at den nå også kommer til anvendelse ved første gangs navnevalg. Det betyr at også ved første gangs navnevalg kan navnet for barnet innvilges selv om bare den ene av foreldrene som har del i foreldreansvaret, har underskrevet navnemeldingen.

Melding om første gangs navnevalg/endring av navn for noen som ikke har fylt 18 år, skal enten fremsettes av den eller de som har foreldreansvaret, eller disse må ha samtykket i meldingen. Dersom meldingen gjelder et barn over 12 år, må også barnet selv samtykke.

Det er altså ikke et krav at barn under 12 år må samtykke. Imidlertid følger det av barneloven § 31 første ledd at ”[e]tter kvart som barnet utviklast og mognast, skal foreldre høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege tilhøve for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meinder. Det samme gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere”.

Dersom det ikke foreligger felles foreldreansvar, stiller navneloven ikke opp noe påbud om at samtykke må gis av den av foreldrene som ikke har del i foreldreansvaret. Foreldre som ikke har del i foreldreansvaret, er ikke part i saker om barnets navn, jf. Ot.prp. nr. 31 s. 25. Det er i utgangspunktet ikke rom for å legge vekt på synspunkter fra foreldre som ikke har del i foreldreansvaret. Dette gjelder også der det er tale om en endring fra eller til vedkommendes navn.

Det kan gjøres unntak fra samtykkekravet når det foreligger ”særlig grunn”. Praksis bør være restriktiv med å innvilge en navnemelding når en av foreldrene som har del i foreldreansvaret, nekter å samtykke. En melding skal i slike tilfeller i alminnelighet ikke godtas. Dette gjelder selv om vedkommende ikke bor sammen med barnet. I NOU 2001: 1 uttales det på s. 147 at forvaltningen bør være varsom med å frata foreldrene medbestemmelse i navnespørsmål, så lenge medbestemmelsen er en del av foreldreansvaret.

I noen tilfeller vil det foreligge ”særlig grunn”. For det første gjelder dette dersom barnet er over 15 år, bor sammen med den av foreldrene som ønsker navneendringen og barnet selv ønsker navneendringen. Barn under 15 år får som hovedregel ikke innvilget navneendring hvis ikke begge foreldrene samtykker.

For det andre gjøres det unntak ved melding om mellomnavn for barn. Barnet har f.eks. farens etternavn, og bor hos moren som har sitt etternavn som ugift. Morens etternavn ønskes som mellomnavn for barnet. At det dreier seg om et mellomnavn, anses i utgangspunktet som ”særlig grunn”. Dette henger blant annet sammen med at ingen har plikt til å bruke mellomnavnet i det daglige. Derfor anses det heller ikke problematisk om navnene eventuelt blir lange og tungvinte.

For det tredje bør det også foreligge ”særlig grunn” dersom det er objektivt konstaterbare holdepunkter som klart viser at den av foreldrene som ikke samtykker i navneendringen, ikke bør få gjennomslag. Et tenkt eksempel kan være at vedkommende er straffedømt for overgrep mot barnet.

I forhold til fosterbarn er det normalt de biologiske foreldrene som har foreldreansvaret. Imidlertid kan det tenkes at det foreligger ”særlig grunn” slik at en navnemelding fra fosterforeldrene likevel bør innvilges dersom barnet har vært hos fosterforeldrene i lang tid og har hatt liten eller ingen kontakt med sine biologiske foreldre.

http://odin.dep.no/jd/norsk/regelverk/rundskriv/012101-250014/index-dok000-b-n-a.html

hei

takk for opdateringren ille med den moren som fikk navnet i gjennom uten at far s underskrift nille at systemet blir praktisert så dårlig felt at fedre bli mslikt forksjellsbehandlet liketstilte foreldre er bare tull jeg blir provosert av at det skal vere slik kvinnfolk har snat alt rett fedre kan ikke si noe

hilsen

[Gjest Anonymous]

Du velger for barn på to år?

Da barna er 18 kan de velge selv.

Akkurat nå er det vel du som er plaget av navnet og ikke barna.

[Gjest Nightwish]

Da jeg ble født ble jeg døpt med kun min mors etternavn. Da jeg var to år gammel forandret min mor etternavnet mitt slik at jeg fikk min fars etternavn som mellomnavn. Siden min far ikke hadde foreldrerett kunne min mor gjøre dette alene.

Da jeg var 12 år skjedde det en del ting, hvis historie jeg ikke vil kjede dere med, slik at jeg valgte å søke fylkesmannen om å få tilbake mitt døpenavn. Min far hadde ei dengang heller foreldrerett, men papiret måtte allikevel underskrives av alle tre.

Min mor hadde ingenting med min avgjørelse om dette det var mitt valg.

Mine foreldre har aldri bodd sammen og det er ett guds under at de i det hele tatt klarte å snakke normalt sammen med henhold til samvær osv.

Jeg kan til dags dato aldri huske at min mor noengang har sagt ett stygt ord om min far, selv om jeg vet at hun kan skrive en hel bok om hans tåpelige oppførsel.

Mitt råd til moren som skriver dette inlegget er å vente til barnet kan bestemme selv.

Det eneste min mor var litt oppgitt over etter navneenfringen min var at jeg ved en forglemmelse, siden jeg aldri brukte den selv, klarte å fjerne bindesreken mellom fornavnene mine.

[Gjest Tule ikke i log]

Da jeg ble født ble jeg døpt med kun min mors etternavn. Da jeg var to år gammel forandret min mor etternavnet mitt slik at jeg fikk min fars etternavn som mellomnavn. Siden min far ikke hadde foreldrerett kunne min mor gjøre dette alene.

Da jeg var 12 år skjedde det en del ting, hvis historie jeg ikke vil kjede dere med, slik at jeg valgte å søke fylkesmannen om å få tilbake mitt døpenavn. Min far hadde ei dengang heller foreldrerett, men papiret måtte allikevel underskrives av alle tre.

Min mor hadde ingenting med min avgjørelse om dette det var mitt valg.

Mine foreldre har aldri bodd sammen og det er ett guds under at de i det hele tatt klarte å snakke normalt sammen med henhold til samvær osv.

Jeg kan til dags dato aldri huske at min mor noengang har sagt ett stygt ord om min far, selv om jeg vet at hun kan skrive en hel bok om hans tåpelige oppførsel.

Mitt råd til moren som skriver dette inlegget er å vente til barnet kan bestemme selv.

Det eneste min mor var litt oppgitt over etter navneenfringen min var at jeg ved en forglemmelse, siden jeg aldri brukte den selv, klarte å fjerne bindesreken mellom fornavnene mine.

hei

er enig med deg det er helt olreit at barn ahr forskjellige etternavn det er ikke problemer de som mener det mener tull vordan greide du og ta vekk bindestreken men det er ikke mye vits i det jeg bruker mine begge navn og har ikke bindestrek syns det er greit syns det

hilsen