Katten min døde

[Gjest Gjest]

Lille livsklumpen min ble påkjørt.. Så makaber måte å dø på. Han var min nærmeste venn, jeg så på når han ble født og vi har vært nært knyttet siden da.

Bare to år gammel.. Noen tenker, det er bare en katt. Men det føles ut som om det er foreldrene mine. Jeg får ham ikke ut av hodet.. Begynner å gråte med en gang om jeg ikke gjør noe.

Skulle ønske jeg aldri fikk vite at han ble påkjørt.. Levd med et håp. Alt håp er ute nå.

[NovaFlare]

Kondolerer så mye! Forferdelig Men en ting kan jeg si med sikkerhet, på sikt vil du få fred med at han er borte, det kunne tatt MYE lenger tid om han bare forsvant, det er verre å ikke vite. Og forhåpentligvis døde han momentant. Han var utekatt og hadde en kort, men et lykkelig liv Fikk være ute, fange mus og rulle i gresset. Og det er han takknemlig for. Det høres sikkert makabert ut, men hvis du er klar for det og har råd til det, så skaff deg en ny liten venn. Det kan ta tankene bort litt og det blir lettere å minnes de gode tingene

Se framover, det er deg er synd på nå, ikke katten din, husk det. Den har ikke vondt nå Men la deg selv gråte og sørge, det tar den tiden det tar

[Devana]

Kondolerer

[Gjest katteelsker]

Hei

Sååå trist då.........eg har også ein på 2 år,de n betyr så mykje for meg. Gler meg kvar dag til å sjå han når eg kjem frå jobb........ein god venn som alltid er der. Eg tenker av og til på kor sårbart det også er å ha dyr........han spring over vegen rett som det er..........men kan ikkje passe på han....kattar må få leve fritt. Eg tenker på deg.........eg hadde tatt det like tungt. Kanskje det hjelper å få støtte her inne? Håper det:-) Katten din har iallefall vore heldig som har hatt ei god mor som deg,som elska han overalt!! Tenk på det,at han var lukkeleg medan han levde. God klem til deg

[Megana]

Vet du hva, du bør faktisk være glad for at du vet hva som skjedde med han. Jeg skal love deg at alternativet er så utrolig mye værre. Pusen min var på "langtur" i over 4 uker i fjor (han hadde gått seg bort tydeligvis), de 4 ukene var helt forferdelige da jeg ikke ante hva som hadde skjedd med han, jeg gråt og bekymret meg konstant.

Min historie hadde en lykkelig slutt, men det er ikke poenget, når tiden gikk og tankene kom krypende om at han ikke ville komme tilbake, da ville jeg bare vite hva som hadde skjedd, ikke noe er værre enn å ikke vite!

Det eneste du kan gjøre er å være glad for de 2 årene du hadde han, og ta den tiden du trenger på å komme over det. Det er også bedre at han forsvant "fort" istedenfor å lide i flere år uten at du hadde funnet ut av hva problemet var.

[Gjest Gjest_pusi_*]

Hei.

Jeg vet hvordan du har det for jeg mistet min katt på torsdag i denne uken.

Hun gikk ut tidlig på morgenen og jeg var ute på leting etter henne både på kvelden og natten siden hun ikke kom heim.

Fredagsmorgen ringte jeg dyreklinikken for å høre om de hadde fått inn noen skadet katt og svaret var ja....pusikatta mi ble påkjørt og døde på torsdagsformiddag.

Jeg bebreider meg selv for at jeg slapp henne ut så tidlig på morgenen for hadde jeg ikke gjort det hadde hun nok vært på en helt annen plass enn der hun var når hun ble påkjørt.

Jeg gråter og gråter hele dagen og vet ikke ikke hva jeg skal gjøre for å komme over det.

Det som også er leit er at jeg fikk ikke se pusi for etter slik jeg forsto når jeg skulle ned på dyreklinikken var at de hadde ikke pusi lenger der men de hadde tatt bilder av henne så det var bare den avskjeden jeg fikk med henne...jeg hadde så lyst å holde henne i arman min å få tatt ett ordentlig farvel med henne men den gang ei for de hadde henne ikke der.