Den moderne families utfordringer

[Gjest Gjest]

Vi har ikke noe behov for å bevise at mor oppdrar barna på en annen måte enn far ønsker. Det er ikke tema her. Mor må gjøre som hun vil. Poenget er at mor bør gi far lov til det samme: Oppdra barna slik han mener er best. Det eneste vi trenger er at mor tillater at far irettesetter datteren sin uten at mor skal sabotere fars forsøk på å oppdra datteren på sin måte.

Det der er et håpløst prosjekt. Mor saboterer ikke, datteren søker støtte hos sin mor og får det. Synd at dere ikke liker det. Men hvordan i helsike har dere tenkt å greie å endre forholdet mellom mor og datter?

[Gjest TS]

Å du store tid jeg kjenner meg så godt igjen her...

Må bare sende deg en støttende klem, for det kan man trenge i den situasjonen.

Klart det er normalt for tenåringer å gjøre opprør og til tider være ufordragelig, men når det konsekvent fyres oppunder fra andre siden blir det som å pisse i motvind konstant...

Har desverre ingen gode råd, og tror at dere vanskelig kan få løst dette problemet.

Selv har jeg spurt meg om jeg rett og slett har vært for "grei", og etter å ha gjort mitt beste i noen år føler jeg at resignasjonen tar over og jeg trekker meg litt unna... Når det stilles det minste krav blir jeg beskyldt for å "være ute etter" noen. Men alle tenåringer har vel regler, normer og ting de må gjøre?

Som sagt ingen gode råd. Jeg prøver for tiden bare å være normalt hyggelig, men ja, det blir veldig overfladisk. Og grenseløst irriterende, snakk om å svelge kameler. Jeg spiser minst en for dag.

Har også barn selv som er vant til å bli stillt krav til og som lurer på hvorfor dette ikke gjelder alle i familien...

Takk.

Jeg kjenner også resignasjonen komme sigende. Enten må noe endre seg i forholdet mellom oss voksne (hovedsaklig far og mor), eller så blir jeg å trekke meg kraftig unna. Både mor og datter synes jeg er god å ha når jeg kan hjelpe til med lekser (har en del kunnskap på enkelte områder som de ikke har andre å be om hjelp til), bidra med ekstra penger til klær/sminke/reise for jenta, kjøre henne hit og dit og hjelpe til med andre praktiske ting. Men når de ikke lenger har bruk for meg så bør jeg sitte stille i en krok og helst ikke vises.

Ja, jeg er irritert. Jeg er så usigelig lei av denne evige motvindspissingen.

Men jenta overlever jo fint at jeg trekker meg unna. Hun vil nok bare bli glad til (inntil det dukker opp noe hun trenger hjelp med...). Det som er trist er at far føler seg hjelpeløs oppi alt dette. Far har prøvd å snakke med mor, men han føler ikke at han kommer noen vei. Familievernkontoret er kanskje en siste utvei. Ellers er jeg redd far og datter kommer til å skli fra hverandre enda mer i de nærmeste årene. Og da er vi redd det kan være svært vanskelig for dem å finne tilbake til hverandre etterpå.

Grunnen til at jeg spør om råd her er jo at vi ønsker å finne en løsning, selv om enkelte ser ut til å tro noe annet. Heldigvis har det kommet noen gode råd her. Vi skal tenke grundig gjennom dette og finne ut av hva som kan passe for oss. Personlig holder jeg en knapp på familievernkontoret. Det kan være godt å få noen utenfra til å se på situasjonen.

[Gjest TS]

Det der er et håpløst prosjekt. Mor saboterer ikke, datteren søker støtte hos sin mor og får det. Synd at dere ikke liker det. Men hvordan i helsike har dere tenkt å greie å endre forholdet mellom mor og datter?

Vi håper at mor og datter skal fortsette å ha et nært og godt forhold. Men mor er voksen, hun burde forstå at det ikke er fornuftig å si til datteren sin at "ja, jeg skjønner at det er fælt å være hos pappa når han nekter deg å snakke stygt til folk og han ber deg oppføre deg pent". Mor ville garantert ikke likt det om far eller jeg støttet datteren når hun kom til oss og fortalte at mamma er sur hele tiden og er teit fordi hun ikke lar henne få være på fest til klokka to på lørdagsnatta. Hvorfor skal man ikke kunne forvente at mor skal kunne gi far den samme respekten som far gir mor?

[Gjest Gjest]

Vi håper at mor og datter skal fortsette å ha et nært og godt forhold. Men mor er voksen, hun burde forstå at det ikke er fornuftig å si til datteren sin at "ja, jeg skjønner at det er fælt å være hos pappa når han nekter deg å snakke stygt til folk og han ber deg oppføre deg pent". Mor ville garantert ikke likt det om far eller jeg støttet datteren når hun kom til oss og fortalte at mamma er sur hele tiden og er teit fordi hun ikke lar henne få være på fest til klokka to på lørdagsnatta. Hvorfor skal man ikke kunne forvente at mor skal kunne gi far den samme respekten som far gir mor?

Jeg leser fremdeles at DU er den med problemet. (Stakkars meg, god å ha når osv,) Så trekk deg vekk da! Og la foreldrene styre problemene selv. Det er ikke uvanlig at fedre og tenåringsdøtre opplever situasjonen slik som dette. De forstår ikke hverandre overhodet. Jenta forventer å bli møtt når hun klager til sin mor. Om mor sier "beklager, men du må snakke med far om dette, det er hans og ditt problem", så tror jeg ganske enkelt at jenta vil føle at begge foreldrene svikter henne. Og DET vil ikke gjøre saken lettere for deg!

Hvis det oppleves som et problem for deg å stille opp fordi du føler at de ikke respekterer deg. Så si NEI. Da lærer de i de minste konsekvens. Kanskje foreldrene faktisk MÅ og KAN samarbeide om du holder deg utenfor. Og i den grad at når far sutrer til deg, så si det samme til ham. Din unge, din ex, ditt problem.

[Gjest TS]

Jeg leser fremdeles at DU er den med problemet. (Stakkars meg, god å ha når osv,) Så trekk deg vekk da! Og la foreldrene styre problemene selv. Det er ikke uvanlig at fedre og tenåringsdøtre opplever situasjonen slik som dette. De forstår ikke hverandre overhodet. Jenta forventer å bli møtt når hun klager til sin mor. Om mor sier "beklager, men du må snakke med far om dette, det er hans og ditt problem", så tror jeg ganske enkelt at jenta vil føle at begge foreldrene svikter henne. Og DET vil ikke gjøre saken lettere for deg!

Hvis det oppleves som et problem for deg å stille opp fordi du føler at de ikke respekterer deg. Så si NEI. Da lærer de i de minste konsekvens. Kanskje foreldrene faktisk MÅ og KAN samarbeide om du holder deg utenfor. Og i den grad at når far sutrer til deg, så si det samme til ham. Din unge, din ex, ditt problem.

Når man er i et seriøst forhold så fungerer ikke ting helt sånn. Man hjelper og støtter hverandre i vanskelige tider. Klart dette er tøft for meg, men det er også tøft for far. Og det er aller mest tøft for sønnen og datteren. De er bare barn, og det er ikke sunt for dem å leve slik de gjør nå. Derfor er vi nødt til å prøve å finne en løsning på utfordringene, og den løsningen inkluderer også meg. Men naturlig nok handler mine innlegg her i størst grad om mine følelser og tanker rundt dette, for det er tross alt mine tanker og følelser jeg kjenner best.

Man kan jo mislike nye partnere så mye man vil, men alle deler av familien blir nødt til å akseptere denne nye partneren for at familien skal kunne fungere. Familien fungerer ikke godt dersom en person (meg) skal trekke seg unna alt. Jeg er som nevnt inne på tanken om å si nei til å hjelpe mor og datter, som du også foreslår. Men det vil i såfall være for en kortere periode for at de skal skjønne at jeg ikke er dørmatta deres. Men det vil ikke fungere som en varig løsning. Jeg har nemlig tenkt å dele resten av livet med mannen min. Derfor må vi finne en løsning som kan funke på varig basis.

Det virker litt som om du er imot familievernkontoret. Stemmer det? Kan jeg spørre hvorfor? *litt nysgjerrig bare*

[Gjest Gjest]

Det er ikke uvanlig at fedre og tenåringsdøtre opplever situasjonen slik som dette. De forstår ikke hverandre overhodet. Jenta forventer å bli møtt når hun klager til sin mor. Om mor sier "beklager, men du må snakke med far om dette, det er hans og ditt problem", så tror jeg ganske enkelt at jenta vil føle at begge foreldrene svikter henne. Og DET vil ikke gjøre saken lettere for deg!

Hvorfor er det galt av mor å si til datteren at hun får ta problemene sine opp med far? Så lenge det ikke er at far behandler datteren dårlig såklart. Det er faktisk en veldig vanlig og normal måte å takle ting på i de fleste familier jeg kjenner. Hvis en av foreldrene sitter i bakgrunnen og støtter barnet mot den andre forelderen i helt vanlige oppdragersituasjoner så er dette en typisk splitt-og-hersk-situasjon. Er det lurt å lære barna slikt? Hva med å lære barna respekt for begge foreldre?

[Far til 2]

Det der er et håpløst prosjekt. Mor saboterer ikke, datteren søker støtte hos sin mor og får det. Synd at dere ikke liker det. Men hvordan i helsike har dere tenkt å greie å endre forholdet mellom mor og datter?

Nå er det faktisk sånn at far og datter kan ha et like godt eller bedre forhold enn mor og datter.

I mitt tilfelle er det jeg som er bostedsforelder. Om jeg hadde valgt å støtte mine barn i det meste de ønsker ville jeg gjort dem en stor bjørnetjeneste. Gradvis vil de oppdage at det er forskjellige regler forskjellige steder. Det er f.eks. ikke samme regler hos foreldre som på skole eller i arbeidslivet eller blandt venner. Hvis vi som foreldre skulle forsøke å endre reglene på f.eks. skolen tror jeg vi hadde møtt en reaksjon eller døve ører. Av samme grunn må barna akseptere at det er forskjellige hos foreldrene og at de må tilpasse seg disse reglene.

I vårt tilfelle vet jeg tilfeldigvis at barna får langt friere tøyler hos mor enn hos meg på en del områder. LIKEVEL har jeg fått klare meldinger fra barna om at de i lang tid helst vil bo hos meg. At de prøver seg og sier at de får lov til ditt og datt hos den andre forelderen må jeg bare leve med. Samtidig vet jeg at mor er strengere på enkelte områder, og jeg har INGEN ambisjoner om å påvirke situasjonen slik at dette endres. Barna (og vi foreldre) må derfor leve med dette fremfor å "støtte"/fyre opp under en mulig konflikt.

[Far til 2]

Jeg leser fremdeles at DU er den med problemet. (Stakkars meg, god å ha når osv,) Så trekk deg vekk da! Og la foreldrene styre problemene selv. Det er ikke uvanlig at fedre og tenåringsdøtre opplever situasjonen slik som dette. De forstår ikke hverandre overhodet. Jenta forventer å bli møtt når hun klager til sin mor. Om mor sier "beklager, men du må snakke med far om dette, det er hans og ditt problem", så tror jeg ganske enkelt at jenta vil føle at begge foreldrene svikter henne. Og DET vil ikke gjøre saken lettere for deg!

Hvis det oppleves som et problem for deg å stille opp fordi du føler at de ikke respekterer deg. Så si NEI. Da lærer de i de minste konsekvens. Kanskje foreldrene faktisk MÅ og KAN samarbeide om du holder deg utenfor. Og i den grad at når far sutrer til deg, så si det samme til ham. Din unge, din ex, ditt problem.

Det er rett og slett bare tull å si at fedre og tennåringsdøttre opplever spesifikke probler ved å insinuere at mødre og tennåringsdøttre ikke opplever det samme. Ofte er faktisk konfliktene STØRRE mellom mor og datter.

Du virker også livredd for at fler enn du skal kunne sette regler for dine barn. I slike tilfeller er det ofte slik at "reservemødre" er en styrke som faktisk har den oppdragende effekten som du som mor kansje ikke har oppnådd. Derfor bør mødre og "reservemødre" faktisk forsøke å få til en god dialog.

Selv har jeg en kjempegod tone med nåværende "reserve far". Vi kunne godt ha gått ut og tatt en øl sammen eller reist for å se på fotballkamp eller et billøp eller andre ting som menn kan gjøre. Og jeg har støttet "reserve far" i mange av de reaksjonene han har hatt ovenfor barna. Delvis fordi jeg vet at han er flinkere til å sette grenser for barna enn det barnas mor er. Jeg ser ikke bort ifra at det finnes massevis av "reserve mødre" som har tilsvarende egenskaper. De fleste foreldre, inkl meg selv, har nemlig noen svakheter. Da er det godt med en korrigerende medspiller.

[Phaedra]

Jeg leser fremdeles at DU er den med problemet. (Stakkars meg, god å ha når osv,) Så trekk deg vekk da! Og la foreldrene styre problemene selv. Det er ikke uvanlig at fedre og tenåringsdøtre opplever situasjonen slik som dette. De forstår ikke hverandre overhodet. Jenta forventer å bli møtt når hun klager til sin mor. Om mor sier "beklager, men du må snakke med far om dette, det er hans og ditt problem", så tror jeg ganske enkelt at jenta vil føle at begge foreldrene svikter henne. Og DET vil ikke gjøre saken lettere for deg!

Hvis det oppleves som et problem for deg å stille opp fordi du føler at de ikke respekterer deg. Så si NEI. Da lærer de i de minste konsekvens. Kanskje foreldrene faktisk MÅ og KAN samarbeide om du holder deg utenfor. Og i den grad at når far sutrer til deg, så si det samme til ham. Din unge, din ex, ditt problem.

Det er alltid vanskelig å sette seg inn i en situasjon man ikke selv er i og det blir ikke enklere når det er snakk om å uttrykke seg gjennom et skriftlig medium. "Din unge, din ex, ditt problem." er ikke en konstruktiv måte å forholde seg til hverken faren, eksen eller barna på. TS, kjæresten og barna hans er faktisk en familie nå. Hvis TS er i et seriøst forhold (og det virker det som om hun er) så har hun ikke muligheten til å ikke delta i noe som påvirker familien hennes. Det som går utover barna går utover faren og går utover henne og fører bare til ustabilitet i den "nye familien". Det faktum at stemødre ofte også blir veldig glad i barna og bryr seg om det er også noe man burde ta innover seg før man kommer med bastante uttalelser i retning av "det er ikke ditt problem, du er ikke mora!". Dette er barn (og en far!) som stemor (eller stefar) skal følge opp i mange år, bruke mye av sin energi på og dele gleder og sorger med. Steforeldren kan derfor ikke behandles som noe utenforstående, for hva sitter du igjen med da? En splittet familie og en stemor på siden.

Du har rett i at foreldrene burde "styre problemene" sammen, men jeg synes ikke du har rett i at de skal gjøre det uten TS. Mor og far bør komme til enighet om en ordning som faktisk gjør at barna har det best (for det er det som er poenget her, er det ikke? Ikke om TS skal bestemme over barna eller om mor og far skal fikse problemer uten TS, men hva som gjør at barna har det bra?), og TS bør få komme med sine synspunkter. Det er mange hensyn som må tas i mange retninger her. Jeg snakker av personlig erfaring.

Ellers er det vanskelig å ha tenåringer i huset både for foreldre og steforeldre, og i begge tilfellene så setter barna foreldrene opp mot hverandre - men i det siste tilfellet så har de en stor fordel (tror de selv) hvis foreldrene ikke kommuniserer om problemer som oppstår. Jeg vet ikke om familivernskontoret kan hjelpe, men det høres ut som om det er verd å prøve det. Det beste ville vel kanskje vært om mor, far og begge barna satte seg ned og snakket sammen om hva de synes er vanskelig og hva de vil skal endres. Ungene er ganske store på dette tidspunktet, og vil sikkert være med og bestemme livet videre. Hvis de klarer å få til noe slikt (jeg ser du har skrevet at far har prøvd og ikke kommet noen vei, men han må nok bare prøve mer dessverre), så ville jeg som stemor holdt meg utenfor denne samtalen, men snakket med kjæresten min på forhånd om hva dere ønsker å oppnå (de viktigste tingene - feks. at datteren ikke stikker av når hun er sint, og at moren støtter dere i dette) og hva dere eventuelt er villige til å oppgi (er det noe tenåringen stadig vekk reagerer på som gjør at hun drar til mor som hun heller kan få lov til mot at hun ikke krangler på andre områder?). Noen felles basisregler må man ha, men ellers så har jeg stor tro på at barna kan vokse opp og bli avbalanserte mennesker selv om de har to hjem og to sett med regler.

Lykke til, håper det ordner seg for dere

[Phaedra]

Det er ikke uvanlig at fedre og tenåringsdøtre opplever situasjonen slik som dette. De forstår ikke hverandre overhodet. Jenta forventer å bli møtt når hun klager til sin mor. Om mor sier "beklager, men du må snakke med far om dette, det er hans og ditt problem", så tror jeg ganske enkelt at jenta vil føle at begge foreldrene svikter henne.

Jeg har vokst opp i en familie der foreldrene mine IKKE var skilt, og jeg følte meg stadig sviktet av begge foreldrene fordi jeg ikke fikk støtte av mamma når pappa og jeg var uenige eller vice versa (tror dette er ganske vanlig når man er tenåring og alltid selv "vet best"). Jeg fikk stadig vekk beskjed om at dette hadde jeg diskutert med mor/far og hvis jeg syntes avgjørelsen var så urettferdig så fikk jeg ta det opp med han/henne. Det er en del av livet, og det ble nå noe ut av meg fordet.

Nå kommer det ene stebarnet mitt stadig til meg for å ta opp regler faren har satt som stebarnet synes er veldig urettferdige, og jeg sier da at jeg ikke kan overkjøre faren, men skal prøve å forklare stebarnets synspunkt en gang til, hvis det er det barnet vil (og hvis jeg er litt enig med barnet). Noen ganger så endrer far reglen, noen ganger så blir reglen stående og barnet får en ny forklaring på hvorfor reglen er satt. Hvis barnet tar opp klagen på fars regler med moren sin så skjer akkuratt den samme sekvensen, eller hvis barnet tar opp klage som går på mors regler med far.

Endret 25. august 2009 av Phaedra

[Gjest Gjest]

Hei trådstarter:

Jeg vil bare si at du høres ut som en voksen og solid stemor som står på for HELE din nye familie, ikke bare deg selv og mannen. Synes du får unødvendig mye pepper her inne

Men som noen har nevnt: tenåringer er tenåringer, så det er vel ikke umulig at en manipulerende 15-åring får "ubalansen" mellom mor og far til å fremstå som sterkere enn det den er. Kanskje dere voksne hadde oppdaget at dere ikke står så langt fra hverandre hvis alle tre hadde samarbeidet og hatt tillit til hverandre. Jeg synes det høres lurt ut å prøve å få mor på banen via familierådgivning.

[Gjest Gjest_plopp_*]

Nå skal du få enda et innspill som du sikkert ikke liker....

Trekk deg litt tilbake og la far styre situasjonene. Slutt å bland deg selv om jenta skriker hysterisk til sin far, fjern deg fra situasjonene. Slutt også å bistå med lekser og annet som du ikke føler du får noen positive tilbakemeldinger fra. Aksepter at din rolle er mer tilbaketrukket iallfall akkurat nå. Det er faktisk faren som må forbedre forholdet til sin datter, og jeg kan godt tenke meg at hun opplever deg som en "inntrenger". Selv om det er lenge siden foreldrene ble skilt er det godt mulig at hun i noen grad sliter med det, og iallfall med å akseptere fars nye kone. Jenta må selvsagt akseptere foreldrenes brudd, men det er faktisk verken din oppgave eller din rett å forvente/forlange at hennes sorg over dette skal være over. Ved at du skal leke "lykkelige familier" når ungene hans er hos dere, så skaper du like gjerne avstand som noe annet.

La far forsøke å få til en dialog med mor på familievernkontoret. Men dette må HAN gjøre, uten deg!

Jeg tror at dette er noe dere alle kan tjene på på sikt. Det fordrer selvsagt at du er voksen nok til å se at du ikke kan løse far/datters problem, men at de må gjøre dette selv. Kanskje du til og med forverrer det, fordi du mener du har så mye å bidra med?