Den moderne families utfordringer

[Gjest Gjest_Miriam_*]

Litt bakgrunnsinfo: Jeg har vært sammen med mannen min i drøyt fire år. Han har to barn fra før, en gutt på 12 og ei jente på 15. De er hos oss annenhver helg (fredag til mandag) pluss ferier og litt nå og da når mor reiser bort. Mor er relativt fiendtlig innstilt til far og meg. Jeg har ikke kommet inn i bildet som "den andre kvinnen", det var slutt mellom henne og min mann lenge før han møtte meg. Det var hun som valgte å gå fra han, uten dramatikk.

Jeg har klart å få et godt forhold til gutten, og vil tørre å påstå at han liker meg kjempegodt. Vi har det flott sammen, og vi passer også på at gutten får alenetid med pappa. Gutten har slitt med sinneutbrudd og oppførsel som en trassig treåring i perioder, men far og jeg har i samarbeid jobbet med dette over lang tid. Nå er han en rolig og balansert gutt hjemme hos oss. Han har sluttet å legge seg ned å grine fordi han ikke får sjokolade på en torsdag.

Jenta er det litt verre med, men det går rimelig bra så lenge alt går hennes vei. Hun og jeg kan prate om mye forskjellig på et overflatisk nivå, og jeg hjelper henne med lekser osv. Far prøver å ha alenetid med henne, men hun er ikke interessert. Som tenåringer flest foretrekker hun venner. Far og jeg er opptatt av å rose positiv atferd, og det er ytterst sjelden at jeg snakker til henne på en streng måte. Det skjer kun i enkelte ekstreme tilfeller der hun roper og skriker hysterisk til faren sin - da kan jeg be henne dempe seg - eller om hun sier stygge ting som kun jeg hører - da kan jeg si ifra om at jeg ikke synes noe om slike utsagn. Det har vel hendt i snitt ca. en gang pr år at jeg har vært streng mot henne.

Om faren prøver å snakke henne til rette når hun har oppført seg dårlig (hun kan være ganske sur og frekk og kravstor, typisk tenåring) så blir hun så rasende at hun truer med å aldri ville treffe faren sin igjen. Dette kunne vi egentlig taklet ganske greit, tror jeg. Hadde det ikke vært for at mor sitter i bakgrunnen og fyrer opp under jentas sinne... Mor støtter jenta i at far er urimelig, selv om far ikke irettesetter henne særlig ofte. Han overser mye (alt for husfredens skyld...), men iblant føler han bare at han må si ifra. Jenta blir lettere hysterisk, ringer mor og forteller at far er urettferdig, mor støtter henne, og så har vi det gående.

Jentas og mors holdninger ser nå ut til å smitte over på lillebror. Jeg synes det virker som om han slites mellom vårt og mors hjem. Han trives og har det kjempefint hos oss, selv om vi har litt strammere grenser enn hos mor. (Vi lar han f.eks. ikke spille GTA med 18-årsgrense, og vi har fast leggetid kl. 22 på kvelder før skole) Men han er nærmest knyttet til moren sin følelsesmessig og er naturligvis veldig lojal overfor henne. Jeg tror han føler at han svikter mor når han trives hos far og meg, når han vet at mor ikke liker meg og at hun er uenig i det meste far gjør.

Huff, dette ble rotete skrevet. Det er ikke så enkelt å beskrive situasjonen vår i korte trekk. Vi har prøvd å få til et samarbeid med mor, men har ikke lyktes. Mor sier hun selvfølgelig støtter oss overfor barna, men vi vet at dette ikke stemmer. Mor snakker negativt om oss mens barna hører på. Men vi kan ikke konfrontere henne med dette, for da avslører vi kilden vår.

Hvordan kan vi nå gjennom til jenta når ting er som de er? Skal mannen min "gi opp" å prøve å få henne til å oppføre seg skikkelig i situasjoner der hun framstår som sutrete og bortskjemt? Eller skal han fortsette å stå på sitt selv om det hver gang fører til voldsomme sinneutbrudd der jenta søker støtte hos mor og for hver gang får et litt mer anstrengt forhold til far? Hvordan sørger vi best mulig for at far ikke skal få tilsvarende problemer når gutten blir tenåring? Vi ser begge to at jenta har fått så mye støtte for sin oppførsel hos mor at jenta har blitt ganske ufordragelig. Slekt og venner av familien reagerer på oppførselen hennes, men mor ser ikke dette. Vi er redd jenta vil slite veldig når hun nå skal begynne på videregående, og senere få seg en jobb. Hun er ikke vant til å bli stilt krav til, og hun svarer på en sur måte til de fleste, selv til sin gamle oldemor på sykehjemmet. På den ene siden kan vi ikke bare gi opp, på den andre siden kan vi ikke se hva vi kan gjøre så lenge mor ikke er samarbeidsvillig.

Hvis noen har gode råd så tar vi imot med takk!

[Relativista]

Altså, jeg får svare skikkelig i morgen, men om ikke en tolv-åring får lov til å spille GTA, når sikkert alle vennene hans gjør det, så syns jeg du er en slem stemor, ja. Det er bare et spill, (riktignok med dårlig kontroll).

[Gjest Blondie65]

Altså, jeg får svare skikkelig i morgen, men om ikke en tolv-åring får lov til å spille GTA, når sikkert alle vennene hans gjør det, så syns jeg du er en slem stemor, ja. Det er bare et spill, (riktignok med dårlig kontroll).

Er du helt fjern eller?

Dette handler da vitterlig ikke om han får spille dette eller det andre spillet, men at begge foreldrene respekterer den andre parten og dennes grenser.

Det gjør man ved å si at "sånn er det hos mor, men det er ikke sånn hos oss" og omvendt "sånn er det hos far og det må vi respektere". Det gjør man ved å samtale og samarbeide som foreldre på tross av brudd og nye partnere ved å støtte den andre parten istedenfor å snakke stygt og utradere den andres myndighet.

[Gjest Gjest]

Altså, jeg får svare skikkelig i morgen, men om ikke en tolv-åring får lov til å spille GTA, når sikkert alle vennene hans gjør det, så syns jeg du er en slem stemor, ja. Det er bare et spill, (riktignok med dårlig kontroll).

Det er pokker ikke rart at stemødre blir slaktet uansett hva de gjør. Nå er man altså en slem stemor hvis man ikke vil at en 12-åring skal spille GTA? Og hvor står det i startinnlegget at det er stemor som har bestemt dette og ikke far?

[Gjest Blondie65]

Trådstarter:

Jeg ville - som far til barna innkalt mor til mekling. Der ville jeg ha gjort det klart at barna ikke respekterer husregler og stille spørsmålet om mor har det samme problemet. Jeg ville gjort det klart at 15 åringen oppfører seg uakseptabelt, at andre har kommentert den dårlige oppførselen og fått rede på om mor har de samme problemene og hvordan man som foreldre i fellesskap kan løse disse problemene. En av forslagene kan være at man blir enig om at man avtaler som foreldre hva som er lov eller ikke lov og at man i allefall avtaler at man respekterer de forskjellige hjems avgjørelser slik at oppsternasig oppførsel med skrik og hyl blir slått ned likt på i begge hjem.

Ved å løfte dette til familevernkontoret lufter far de problemene som finnes og som han vet fra en kilde uten å røpe kilden. Det blir mor sin jobb å forklare hvorfor ungene ikke skal respektere fars regler.

[Gjest Gjest]

Til TS: la dette være fars og mors problem, godt forslag med fam.vernkontoret, men det er mannen din sitt utspill. Mange ungdommer er urimelige i pubertetstiden, om noen år er hun kanskje blitt helt normal igjen. Om 3 år er hun myndig. Bare vær hyggelig og snill mot henne når du kan, røm huset noen timer hvis alt er bare dritt hjemme, hennes atferd er ikke ditt ansvar (du hadde hatt mer ansvar hvis hun var et lite barn og spesielt hvis dere hadde hatt mer samvær enn dere har:)).

[Thomas Andrè]

Altså, jeg får svare skikkelig i morgen, men om ikke en tolv-åring får lov til å spille GTA, når sikkert alle vennene hans gjør det, så syns jeg du er en slem stemor, ja. Det er bare et spill, (riktignok med dårlig kontroll).

er du totalt lost?

http://www.barnevakten.no/sider/tekst.asp?sIDe=25485

spillene har attenårsgrense, til orientering

til ts: vær tydelig på dine grenser, ikke la deg trampe på for å gjøre folk til lags. du vet best i ditt hjerte hva som er rett og riktig. her får ingen spille GTA, ei heller tråkke over våre grenser. det er de voksne som er foreldrene, ikke barna. for øvrig anbefalet tv-programmet "verdens strengeste foreldre"

[Gjest Gjest]

Slik jeg leser innlegget er det ikke barna som er problemet, men mor. Slik det er i ALLE innlegg som kommer av denne typen, skrevet av fars nye kone.

Mor er ubrukelig, hevngjerrig, trenerer, er ukonsekvent, liker ikke, snakker dritt og så videre og så videre. Ettersom man faktisk ikke kan endre andre folk, bare seg selv. Så får dere rett og slett vurdere å skyte henne da. Så er hun ute av verden og dere (du) kan oppdra barna akkurat slik du vil.

Det egentlige store problemet i alle slike saker er en utydelig og usynlig far. Som ikke snakker fordi han vil men fordi kona vil! Og DET ser barna. Hvilket gjør far til en sviker og taper i deres øyne. Som ender med lite respekt og masse mas.

Ellers tror jeg far selv ville satt seg ned og søkt råd...!

[Gjest TS]

Både far og jeg er ganske lei av å være mors dørmatte, så det klarer vi nok ikke stort lenger.

Det er klart at det er far som må ta ansvaret her for å få til et samarbeid med mor, ikke jeg. Men samtidig så er jeg en del av denne familien, og det blir feil om jeg skal rømme hjemmet fordi en tenåring skal få lov til å utfolde seg i all sin trass.

Uansett, jeg spør ikke bare på vegne av meg selv, men også på vegne av min mann. Vi trenger råd for å finne en god måte å takle dette på. Og det har vi fått fra noen av dere. Tusen takk!

Familievernkontoret er en god idé, det skal jeg snakke med mannen min om. Det kan nok være greit å få noen utenfra til å se på denne konflikten. Det er slitsomt for oss voksne mens det står på, men det er jo barna det går utover. Mor trenger kanskje en oppvekker for å se at datteren ikke utvikler seg i en positiv retning på denne måten.

Både far og jeg er uenig med mor i mye hun gjør i sin oppdragelse av barna, men vi har aldri sagt det direkte til henne, og i hvertfall ikke til barna, selvsagt. Som det ble sagt over her: Det er viktig at man ikke snakker stygt om hverandre overfor barna. Det er uansett ikke snakk om alvorlige ting vi er uenige om, hadde det vært det ville vi sagt fra til mor. Når barna klager til oss over noe hos mor er vi alltid på morens "side", og det har ført til at barna nå sjelden gidder å klage over mor til oss. Men vi vet at mor ikke gjør det samme andre veien, så der får barna full oppmerksomhet og forståelse når de er misfornøyde med noe hjemme hos far og meg. Det er lite fruktbart, kan man si.

Og til deg som mener jeg er en slem stemor fordi gutten på 12 ikke får spille GTA: For det første er det ikke MIN avgjørelse, men min manns. Jeg støtter ham dog fullt i den avgjørelsen. Og dersom det hadde vært min avgjørelse, så hadde jeg likevel ikke vært en slem stemor. Gutten trives som sagt godt hos oss, han liker meg og er til tider rett og slett klengete på meg. Ikke fysisk, men verbalt klengete. Han henvender seg til meg mye mer enn til faren. Til og med når moren er til stede så henvender han seg til meg, fordi han vet at jeg viser interesse for det han har å si, jeg er sjelden for opptatt til å høre på han og jeg har et godt lag med barn. Jada, nå er jeg sikkert innbilsk i tillegg til å være en slem stemor, men det får våge seg. Jeg begynner å bli vant til at en stemor i enkeltes øyne aldri kan gjøre noe riktig.

[Gjest Supermimz]

Jeg synest du hørest veldig flink ut jeg. Du gjør definitivt det beste du kan, hva mere kan man kreve av seg selv?

Når jenta er vanskelig, så er det nok ikke bare morens skyld. Det kommer av det å ville bli voksen, ville bryte ut og tenke for seg selv. Det at jenta er frekk kommer av umodenhet og hormoner, og sikkert litt på grunn av forholdet mellom mor og far, men ikke bare. Jeg var selv veldig frekk som tenåring, og jeg tenkte ikke mye over hvordan min atferd påvirket andre. Nå er jeg helt motsatt og klarer meg fint..dette vokser man ut av.

Hva med å begynne å prøve å snakke med henne om de tingene som bare ikke er overfladiske? Kansje prøve å åpne deg litt for henne, jeg vet ikke om du har prøvd, men om og når hun åpner seg for deg, så bevis ovenfor henne at hun kan stole helt på deg.

Når hun er frekk så hjelper det kansje å svare på en måte som får henne til å forstå at det sårer når hun oppfører slik, men at du likevel forstår fordi det er en grunn til at frekkheten kommer.

[Gjest TS]

Slik jeg leser innlegget er det ikke barna som er problemet, men mor. Slik det er i ALLE innlegg som kommer av denne typen, skrevet av fars nye kone.

Mor er ubrukelig, hevngjerrig, trenerer, er ukonsekvent, liker ikke, snakker dritt og så videre og så videre. Ettersom man faktisk ikke kan endre andre folk, bare seg selv. Så får dere rett og slett vurdere å skyte henne da. Så er hun ute av verden og dere (du) kan oppdra barna akkurat slik du vil.

Det egentlige store problemet i alle slike saker er en utydelig og usynlig far. Som ikke snakker fordi han vil men fordi kona vil! Og DET ser barna. Hvilket gjør far til en sviker og taper i deres øyne. Som ender med lite respekt og masse mas.

Ellers tror jeg far selv ville satt seg ned og søkt råd...!

Far er ikke aktiv på kvinneguiden.

Han har søkt råd selv også, hos familie og venner. Men rådene har ikke vært fruktbare. Derfor spør jeg om råd her i et forsøk på å finne en løsning på utfordringene våre. Selv om hans barn ikke er mine barn så er det naturlig at han og jeg er et team som i samarbeid prøver å løse familiære floker.

Vi har ingen ønsker om å skade mor eller bli kvitt henne, men vi har et ønske om at hun skal la far få oppdra barna sine slik han ønsker, uten at mor skal motarbeide ham. Er det for mye forlangt? Når fars oppdragermetoder ikke er ekstreme på noen som helst måte så burde det ikke være noe problem. Kanskje objektive mennesker på familievernkontoret kan være behjelpelige.

[Far til 2]

Slik jeg leser innlegget er det ikke barna som er problemet, men mor. Slik det er i ALLE innlegg som kommer av denne typen, skrevet av fars nye kone.

Mor er ubrukelig, hevngjerrig, trenerer, er ukonsekvent, liker ikke, snakker dritt og så videre og så videre. Ettersom man faktisk ikke kan endre andre folk, bare seg selv. Så får dere rett og slett vurdere å skyte henne da. Så er hun ute av verden og dere (du) kan oppdra barna akkurat slik du vil.

Det egentlige store problemet i alle slike saker er en utydelig og usynlig far. Som ikke snakker fordi han vil men fordi kona vil! Og DET ser barna. Hvilket gjør far til en sviker og taper i deres øyne. Som ender med lite respekt og masse mas.

Ellers tror jeg far selv ville satt seg ned og søkt råd...!

Jeg er uenig.

I dette tilfellet sitter mor i bakgrunnen "og fyrer oppunder jentas sinne" (hun på 15). Da er det ikke far som er utydelig ovenfor jenta, men jentas mor som vil bestemme hvordan ting skal gjøres hos far.

Vi må bare innse at hos samværsforelder (dette gjelder både kvinner og menn ) er det faktisk samværsforelder som bestemmer såfremt avgjørelsene ikke er til skade for barnet.

[Gjest TS]

Jeg synest du hørest veldig flink ut jeg. Du gjør definitivt det beste du kan, hva mere kan man kreve av seg selv?

Når jenta er vanskelig, så er det nok ikke bare morens skyld. Det kommer av det å ville bli voksen, ville bryte ut og tenke for seg selv. Det at jenta er frekk kommer av umodenhet og hormoner, og sikkert litt på grunn av forholdet mellom mor og far, men ikke bare. Jeg var selv veldig frekk som tenåring, og jeg tenkte ikke mye over hvordan min atferd påvirket andre. Nå er jeg helt motsatt og klarer meg fint..dette vokser man ut av.

Hva med å begynne å prøve å snakke med henne om de tingene som bare ikke er overfladiske? Kansje prøve å åpne deg litt for henne, jeg vet ikke om du har prøvd, men om og når hun åpner seg for deg, så bevis ovenfor henne at hun kan stole helt på deg.

Når hun er frekk så hjelper det kansje å svare på en måte som får henne til å forstå at det sårer når hun oppfører slik, men at du likevel forstår fordi det er en grunn til at frekkheten kommer.

Det er helt klart ikke bare morens feil at jenta oppfører seg dårlig. Hun er en ganske vanlig tenåring, med opprørstrang og humørsvingninger. Dette kan vi takle. Vi tåler å høre ei dør som slamrer osv iblant. Problemet er at jenta får støtte fra mor når hun er sint, og da får far trusler om at "jeg vil aldri se deg mer" og lignende. Og mor lar jenta komme hjem til henne når hun er sint. Mor oppfordrer faktisk jenta til å heller komme hjem enn å være hos far. Så går det gjerne en måned eller to uten kontakt. På den måten får aldri far gjennomslag for sin oppdragermetode. Og derfor lurer han/vi på om han bare skal gi opp forsøkene på oppdragelse, eller om han skal fortsette å stå på sitt. Så lenge jenta får komme til mor og har en støttespiller der som synes at far er urimelig, så føler far seg ganske hjelpeløs. Men samtidig føler han det blir feil å bare la datteren styre på som hun selv vil når det går utover andre, og det er jeg enig i.

Jeg har prøvd å snakke med jenta om ting som er mindre overflatiske, og det har funket iblant. Men jeg tviler på at det vi snakker om da synker inn, for hvis jeg så en dag ikke er smørblid og heller litt småutålmodig, så er jeg naturligvis ei heks som alltid er sur på henne og kjefter døgnet rundt. Dette til tross for at jeg som nevnt tidligere kun har kjeftet/vært streng i snitt en gang i året på henne. Ideelt sett burde jeg såklart ikke kjeftet i det hele tatt, men jeg er bare et menneske jeg også, og en sjelden gang klarer jeg ikke å holde tilbake et irritert "nå må det bli slutt på denne kjeftingen og skrikingen her!".

Far har faktisk vært inne på tanken om å flytte til en annen by. Jenta har nemlig lyst til å gå på videregående et annet sted enn her vi og mor bor, så da vil det være en mulighet for at jenta vil ønske å flytte til oss. (Til tross for sinneutbruddene hennes så har hun det faktisk bra hos oss) Da vil far kanskje ha større gjennomslagskraft og få tilbake det gode forholdet han og datteren en gang hadde. Men så vil neppe sønnen ønske å flytte med, og da kan det gå utover deres forhold igjen, så dette er vanskelige avgjørelser å ta. Det er flere andre ting som taler for å flytte, som arbeidsmarked og annet. Men barna er det viktigste. Kan en flytting hjelpe, så er det bra. Men om det forverrer så er det uaktuelt. Vi føler oss rådville for tida.

[Gjest Gjest]

Far er ikke aktiv på kvinneguiden.

Han har søkt råd selv også, hos familie og venner. Men rådene har ikke vært fruktbare. Derfor spør jeg om råd her i et forsøk på å finne en løsning på utfordringene våre. Selv om hans barn ikke er mine barn så er det naturlig at han og jeg er et team som i samarbeid prøver å løse familiære floker.

Vi har ingen ønsker om å skade mor eller bli kvitt henne, men vi har et ønske om at hun skal la far få oppdra barna sine slik han ønsker, uten at mor skal motarbeide ham. Er det for mye forlangt? Når fars oppdragermetoder ikke er ekstreme på noen som helst måte så burde det ikke være noe problem. Kanskje objektive mennesker på familievernkontoret kan være behjelpelige.

Og hvordan har dere tenkt å "bevise" at mor ikke oppdrar barna slik far ønsker? Hva skal dere gjøre når mor drar på skuldrene og sier at HUN IKKE har noen problemer med barna? Og når hun får støtte fra barna på at de sammen har det helt ok?

[Gjest Gjest_Petronella_*]

Det er helt klart ikke bare morens feil at jenta oppfører seg dårlig. Hun er en ganske vanlig tenåring, med opprørstrang og humørsvingninger. Dette kan vi takle. Vi tåler å høre ei dør som slamrer osv iblant. Problemet er at jenta får støtte fra mor når hun er sint, og da får far trusler om at "jeg vil aldri se deg mer" og lignende. Og mor lar jenta komme hjem til henne når hun er sint. Mor oppfordrer faktisk jenta til å heller komme hjem enn å være hos far. Så går det gjerne en måned eller to uten kontakt. På den måten får aldri far gjennomslag for sin oppdragermetode. Og derfor lurer han/vi på om han bare skal gi opp forsøkene på oppdragelse, eller om han skal fortsette å stå på sitt. Så lenge jenta får komme til mor og har en støttespiller der som synes at far er urimelig, så føler far seg ganske hjelpeløs. Men samtidig føler han det blir feil å bare la datteren styre på som hun selv vil når det går utover andre, og det er jeg enig i.

Jeg har prøvd å snakke med jenta om ting som er mindre overflatiske, og det har funket iblant. Men jeg tviler på at det vi snakker om da synker inn, for hvis jeg så en dag ikke er smørblid og heller litt småutålmodig, så er jeg naturligvis ei heks som alltid er sur på henne og kjefter døgnet rundt. Dette til tross for at jeg som nevnt tidligere kun har kjeftet/vært streng i snitt en gang i året på henne. Ideelt sett burde jeg såklart ikke kjeftet i det hele tatt, men jeg er bare et menneske jeg også, og en sjelden gang klarer jeg ikke å holde tilbake et irritert "nå må det bli slutt på denne kjeftingen og skrikingen her!".

Far har faktisk vært inne på tanken om å flytte til en annen by. Jenta har nemlig lyst til å gå på videregående et annet sted enn her vi og mor bor, så da vil det være en mulighet for at jenta vil ønske å flytte til oss. (Til tross for sinneutbruddene hennes så har hun det faktisk bra hos oss) Da vil far kanskje ha større gjennomslagskraft og få tilbake det gode forholdet han og datteren en gang hadde. Men så vil neppe sønnen ønske å flytte med, og da kan det gå utover deres forhold igjen, så dette er vanskelige avgjørelser å ta. Det er flere andre ting som taler for å flytte, som arbeidsmarked og annet. Men barna er det viktigste. Kan en flytting hjelpe, så er det bra. Men om det forverrer så er det uaktuelt. Vi føler oss rådville for tida.

Det høres ut som en konkurreanse i hvilken oppdragelse som funker best - selvom alle vet at det bare er EN ting som nytter og det er at mor og far snakker samme språk overfor barna.

Tenåringer er tenåringer og enkelte ganger må de få lov til å slenge med dørene og synes at dere er noen store drittsekker ... that`s life.

[Gjest brutal_mann]

Altså, jeg får svare skikkelig i morgen, men om ikke en tolv-åring får lov til å spille GTA, når sikkert alle vennene hans gjør det, så syns jeg du er en slem stemor, ja. Det er bare et spill, (riktignok med dårlig kontroll).

Å gud for en slem far jeg er da... Så fordi ungene til naboen hopper på sjøen så skal dine unger også det?

[Gjest brutal_mann]

Kjør normale linjer og normal oppdragelse. vær konsekvente og rettferdige. På det viset vil en over tid, det vil si noen år, sitte igjen som vinneren. Mens mor vil bli den store taperen. Ungene blir voksne og reflekterte til slutt og vil gjennomskue sin mor.

Bare aldri la dere dras ned til mors nivå. Ikke sakk negativt om mor. Men fokuser på grenser som gjelder i deres hjem og still krav (og vis) gjensidig respekt.

[Dalila]

Å du store tid jeg kjenner meg så godt igjen her...

Må bare sende deg en støttende klem, for det kan man trenge i den situasjonen.

Klart det er normalt for tenåringer å gjøre opprør og til tider være ufordragelig, men når det konsekvent fyres oppunder fra andre siden blir det som å pisse i motvind konstant...

Har desverre ingen gode råd, og tror at dere vanskelig kan få løst dette problemet.

Selv har jeg spurt meg om jeg rett og slett har vært for "grei", og etter å ha gjort mitt beste i noen år føler jeg at resignasjonen tar over og jeg trekker meg litt unna... Når det stilles det minste krav blir jeg beskyldt for å "være ute etter" noen. Men alle tenåringer har vel regler, normer og ting de må gjøre?

Som sagt ingen gode råd. Jeg prøver for tiden bare å være normalt hyggelig, men ja, det blir veldig overfladisk. Og grenseløst irriterende, snakk om å svelge kameler. Jeg spiser minst en for dag.

Har også barn selv som er vant til å bli stillt krav til og som lurer på hvorfor dette ikke gjelder alle i familien...

[Rosalie]

På meg høres det faktisk helt normalt ut, utifra hvordan mine venninner med to hjem oppførte seg i tenårene. De oppførte seg til tider som noen skikkelig manipulerende drittsekker, som gjorde alt for å spille foreldrene opp mot hverandre. Resultat: Mye mer frihet til å gjøre nøyaktig som de ville. Spesielt gjaldt dette der det var steforeldre inne i bildet. For når det kom nye partnere inn i bildet, som gjerne ville ha noe å si om hvordan det skulle være i deres hjem, ble det enda enklere å skape mer splid mellom foreldrene. Og det er neppe enkelt å være bostedsforelder når tenåringen mer eller mindre griner i telefonen og vil hjem. Man kan jo ikke nekte barna det. Hovedbosted må og skal være en trygg base som man ikke nektes tilgang til...

Håper far får til en bedre dialog med mor. For ellers blir det antagelig bare verre. Mine venninner som hadde det slik, var ihvertfall i den "heldige" situasjonen (sett fra en tenårings øyne) at de kunne ljuge opp begge foreldrene til å tro at hun var hos den andre forelderen, mens hun i realiteten enten var på fest eller overnattet hos kjæresten.

[Gjest TS]

Og hvordan har dere tenkt å "bevise" at mor ikke oppdrar barna slik far ønsker? Hva skal dere gjøre når mor drar på skuldrene og sier at HUN IKKE har noen problemer med barna? Og når hun får støtte fra barna på at de sammen har det helt ok?

Vi har ikke noe behov for å bevise at mor oppdrar barna på en annen måte enn far ønsker. Det er ikke tema her. Mor må gjøre som hun vil. Poenget er at mor bør gi far lov til det samme: Oppdra barna slik han mener er best. Det eneste vi trenger er at mor tillater at far irettesetter datteren sin uten at mor skal sabotere fars forsøk på å oppdra datteren på sin måte.