Studere som alenemor.

[Gjest Alenemor]

Jeg er alene med en liten 1 åringssom nå begynner i barnehage. Her jeg bor er det en høskole, og der er det ingenting som interesserer meg (kun realfag/ingeniør og siv.ing).

Jeg må til nærmeste by, som ligger 3 timer unna, og der er det 2 ting jeg godt kunne tenke meg å ta. Det ene er jeg komet inn på og det andre ligger på resttorget, så det er også en mulighet (begge er samlingsbasert, siden det er så langt unna). Jeg har ikke mulighet å flytte til denne byen, pga barnehage og familie. Det blir studiesamlinger ca hver 4-5 uke, og planen var da at barnefaren skulle passe sønnen. Nå har det imidlertid vist seg at han slettes ikke klarer å holde avtaler, hører ikke når sønnen våkner om morgenen, og er sur og sint på han 95 % av tiden de er sammen.

Det føles ikke rett å reise så langt bort i 5 dager hver 4-5 uke. Jada han er pappan hans og de burde tilbringe tid sammen, men når jeg ser hvordan de har det etter bare noen timer sammne, så knyter det seg i magen, og jeg får vondt av sønnen min.

Så muligheten er da å la være å studere pga dette, eller bare "stole" på at dette går bra og hive meg i det. Vet ikke riktig jeg...følge hodet eller magen?

[Gjest Gjest]

Hvor liten er sønnen din?

Er disse samlingene fra 8-16 eller varer de til langt ut på kvelden?

Jeg tror nemlig at det må være mulig for deg å ta sønnen din med deg, i hvertfall på noen av samlingene. Kanskje er det muligheter for barnepass ved studiestedet?

Min mor studerte da jeg var liten (3-4 år). Jeg pendlet et par ganger i uken sammen med henne til studiestedet og lekte på egenhånd (jeg var heldigvis veldig flink til det og foretrakk faktisk det) eller ble tatt hånd om av gode venninner av mamma. Det funket veldig fint, men da må du ha en medgjørlig unge som ikke gjør veldig mye ut av seg og finner seg i mye kjedsomhet.

[Babyrus]

Du bør ta et oppgjør med barnefaren så fort som mulig slik at du kan oppnå to veldig viktige ting: både at barnet ditt får et godt forhold til faren sin og omvendt, og at du får en utdanning og etter hvert et stabilt yrke som du ønsker deg som kan skape en trygg inntekt som du der igjen trenger for å oppfostre ett barn.

Barn koster mye! Å ha et barn som er fra 1-3 år koster det helt opp til 50.000 i året og noen ganger mer å ha et barn. Da trenger du en del penger til det, i tillegg til at du skal kunne leve litt selv, noe som du trenger en stabil inntekt til. Dessuten trenger du som menneske og oppleve litt, samt og jobbe. Det betyr at barnefaren bør ta ansvaret for barnet slik at du kan få den friheten til å gjøre disse tingene. Hvis han har godtatt en delt foreldrerett skal han også være med barnet sitt i likhet med deg. Det vil også skape en god tone mellom far og barn. At barnefaren er sur og ikke våkner om morgenen når barnet våkner, er noe du må snakke med faren om. Han må sjerpe seg på det feltet.

Det er ikke 100% nødvendig, men utrolig viktig at barnefaren er tilstedet i barndommen til barnet. Det vil skape et godt forhold til begge foreldre, hvis begge foreldre oppfører seg som foreldre og er ansvarsfull og bevisst. Det er dessuten ikke så ille å være borte i 5++ dager bare hver 4 eller 5 uke. Da har du jo alle de resterende dagene og ukene sammen med barnet ditt. Såpass mye ansvar for barnet bør barnefaren ha

[Gjest Gjest_gjest_*]

Finnes noen stuider som intresserer deg, som du kan ta via nett? Jeg er alene mor, og har ingen familie rundt meg, og barnefar er mye borte i forbindelse med jobb. Jeg studerer nå på fjerde året, jeg jobber hundre prosent i tillegg, så tar studiene kun på deltid. Har ingen høyskoler i nærheten av meg. Men nettstudier har vært løsningen for meg. Helt topp

[Gjest ts]

Selvfølgelig vil jeg at far og sønn skal ha et godt forhold. Det er ikke for å være vanskelig at jeg gjør dette, eller for at jeg tror at "mamma alltid vet best". Det er bare det at jeg ser hvordan eksen/barnefaren er. Han forsover seg til jobb, hører ikke når ungen våkner, blir fort sint på han/kjefter høgt, leker ikke med han. Han kan sette varm kaffe på bordet slik at sønnen når det, eller glemme å gi han middag før de drar bort. Han kan ha kompiser på besøk og glemme å legge sønnen til "riktig tid".

Sånne ting som jeg synes er VELDIG VIKTIG.

Jeg har kjempe lyst å studere nå. Komme meg ut blandt folk og få meg en utdannelse, men det skjærer i hjertet når jeg tenker på at de skal være alene så mange dager. Jeg vet faktisk ikke hvordan det bli å gå...

[Gjest Gjest]

Hva med å spørre andre i familien?