Samvær...

[Gjest *mamma*]

For å gjøre en LANG historie kort: to år siden jeg og pappan til lillemor flyttet fra hverandre, jeg har tilrettellagt slik at de kan være mest mulig med hverandre hele veien... hadde lillemor 60%av tida, og han 40%.

Masse greier, der han ALLTID gjør ting vanskelig, jeg må ta over, dvs hente tidligere, levere seinere... barnevakt... altså... Er JEG som har stilt opp! (selvsagt, siden det er dattra mi).

Men nå orket jeg ikke mer.

Hadde samtale, og jeg banket gjennom "vanlig" samværsordning... MEN: vi gjorde det slik at det blir en langhelg istedenfor annenhver helg og en dag i uken... (pga jobben hans og greier, så blir det vanlige opplegget vanskelig for HAN!)

Henger dere med?

I alle fall... han hadde et ønske om å ha henne en dag mer, pga til neste år flytter vi litt lenger vekk og langhelg blir ikke mulig, bare vanlig helg. Han vil derfor ha henne så mye han kan dette siste året... men jeg orker ikke alt tullet, vil ha en skikkelig plan og en skikkelig avtale. Så jeg sa nei.

Men nå sitter jeg her og føler meg som verdest ondeste person....

Er det slik at jeg skal sitte her å ha svart samvittighet, når det er HAN som har sluppet så JÆ*** billig unna hele veien? Jeg har ikke krevd han for EN KRONE eller noenting!!!

Å, jeg blir så frustrert at jeg har nesten lyst å si: "okeida, bare ha henne den ene dagen ekstra"... men det er ikke rett det heller!

(ja, det er masse mer til historien her, som kanskje hadde fått dere til å se saken litt klarere, men... vil ikke legge ut om så alt for masse heller...)

Trenger bare litt synspunkter....

[Gjest Gjest]

bare gjør det som vil bli mest stabilt for datteren deres, tenk på henne først også får han bare ta det som en mann...

[Gjest *mamma*]

det mest stabile er at hun får være mest her, for det blir veldig mye reising for henne fram og tilbake til barnehagen når hun er hos han... over en time om dagen fram og tilbake... greit nok når det var jeg som hadde 4 timer hver dag til jobb, for at hun skulle gå i barnehage nære han, og vi bodde nære han, men... når hun må reise så langt blir det litt for ille...

[Gjest Gjest]

Rutine og stabilitet er det beste for ungen. Hun må kunne forutsi sin hverdag for å ha det bra. Det får han forholde seg til, eller så får du sette grenser. Og jeg synes du greier deg bra! Kanskje fyren lærer bedre når du er konsekvent.

[Gjest *mamma*]

Rutine og stabilitet er det beste for ungen. Hun må kunne forutsi sin hverdag for å ha det bra. Det får han forholde seg til, eller så får du sette grenser. Og jeg synes du greier deg bra! Kanskje fyren lærer bedre når du er konsekvent.

Tusen takk!

Du har helt rett, og rutinert hverdag har ikke han gitt henne så langt... med avtalebrudd etter avtalebrudd...

Men, er nok pga min "snillisme" jeg har så svart samvittighet akkurat nå... kommer deg det! Hehe! Satser jeg på!

[KinG of Bongo]

Det verste du kan gjøre mot datteren din er å utsette henne for ustabilitet.

Når et bare hele tiden opplever forandringer i avtaler fører det til utrygghet.

Det er ikke dårlig gjort mot verken far eller barn å kreve stabilitet.

Jeg mener i tillegg at det ikke nødvendigvis er det beste for barn å ha kontakt med begge sine foreldre, og hvis far er ustabil tror jeg det er til det beste for barnet å ha lite med stabil kontakt, fremfor å ha mye kontakt som oppleves som utrygt og ustabilt.

Det å måtte forholde seg til en part som avlyser og eller forandrer på avtaler hele tiden er utrolig slitsomt. Dette tar krefter fra deg som du kunne ha brukt på hyggelige ting sammen med ditt barn.

Hvis han har problemer med å godta den avtalen dere har laget nå, så ta kontakt med familikontoret og få dem til å hjelpe dere med å lage en avtale. Få den skriftlig og legg all fleksibilitet til sides.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Nei, her tenker du faktisk på deg selv. Du bør unne far og barn denne ekstra dagen per uke så lenge som mulig, selv om det er litt mer plundrete for deg. Du bør følge opp med å si at dersom samværene ikke følges skikkelig opp av far må ordningen revurderes, slik at han tar deg på alvor. Siden du har gjort mye for å tilrettelegge for det som han ikke har fått til har han nok ikke tatt alvorlig at han faktisk må holde avtaler. Du har dermed gjort deg selv en liten bjørnetjeneste, selvsagt fordi du vil det beste for barnet.. men likevel, det er kanskje på tide å kreve punktlighet av far. Men det viktigste er å ikke frata barnet tiden med far, og det er det du gjør nå ved å si nei.

[Far til 2]

Det er vel ikke BARE du som har lagt til rette for samvær. I et innlegg skriver du bl.a.:

...

det blir veldig mye reising for henne fram og tilbake til barnehagen når hun er hos han... over en time om dagen fram og tilbake... greit nok når det var jeg som hadde 4 timer hver dag til jobb, for at hun skulle gå i barnehage nære han, og vi bodde nære han, men... når hun må reise så langt blir det litt for ille...

I første innlegget skriver du bl.a.:

...

I alle fall... han hadde et ønske om å ha henne en dag mer, pga til neste år flytter vi litt lenger vekk og langhelg blir ikke mulig, bare vanlig helg. Han vil derfor ha henne så mye han kan dette siste året... men jeg orker ikke alt tullet, vil ha en skikkelig plan og en skikkelig avtale. Så jeg sa nei.

...

Er det slik at jeg skal sitte her å ha svart samvittighet, når det er HAN som har sluppet så JÆ*** billig unna hele veien? Jeg har ikke krevd han for EN KRONE eller noenting!!!

...

Du flyttet altså først et godt stykke med barnet. Nå flytter du igjen, og denne gangen enda lenger fra faren.

Resultatet er at du med dette er med på å frata jenta mye av samværet med faren sin (og han samvær med dattern sin).

Det er for enkelt å bare skylde på han for det som har skjedd.

[Gjest *mamma*]

Det er vel ikke BARE du som har lagt til rette for samvær. I et innlegg skriver du bl.a.:

I første innlegget skriver du bl.a.:

Du flyttet altså først et godt stykke med barnet. Nå flytter du igjen, og denne gangen enda lenger fra faren.

Resultatet er at du med dette er med på å frata jenta mye av samværet med faren sin (og han samvær med dattern sin).

Det er for enkelt å bare skylde på han for det som har skjedd.

Nå har du missforstått meg her. Ja, jeg har flyttet fordi jeg ikke orket 4 timers reising hver dag, men dette gikk IKKE ut over hans samvær med jentungen fordi barnehagen var midpunktet. Det er derimot HAN som har flyttet på seg nå slik at det resulterer i lengre reising for henne de dagene han har henne.

Og til neste år reiser jeg en time lenger vekk for å være med MIN familie, i MITT nettverk. Og ja - der er jeg egoistisk! Jeg har tross alt ofret over ti år av mitt liv for å være nære HAN og HANS familie. Jeg har bodd på en plass der jeg har hatt null nettverk og familie what so ever, og fortsatte å bo her pga hans samvær med jentungen.

Det er MASSE historie som ligger bak her, jeg ikke vil legge ut om i fare for å bli gjenkjent.

Men kjenner jeg blir provosert når du skriver at jeg gjør det på lette måten ved å skylde på han..... :S

[Gjest *mamma*]

Nei, her tenker du faktisk på deg selv. Du bør unne far og barn denne ekstra dagen per uke så lenge som mulig, selv om det er litt mer plundrete for deg. Du bør følge opp med å si at dersom samværene ikke følges skikkelig opp av far må ordningen revurderes, slik at han tar deg på alvor. Siden du har gjort mye for å tilrettelegge for det som han ikke har fått til har han nok ikke tatt alvorlig at han faktisk må holde avtaler. Du har dermed gjort deg selv en liten bjørnetjeneste, selvsagt fordi du vil det beste for barnet.. men likevel, det er kanskje på tide å kreve punktlighet av far. Men det viktigste er å ikke frata barnet tiden med far, og det er det du gjør nå ved å si nei.

Bør unne han den ekstra dagen? Nå skjønner jeg ikke helt. Klart det er viktig med far-datter kontakt, men det finnes da grenser... jeg har ikke tall på hvor mange av hans helger jentungen har vært hos besteforeldre eller tanter eller onkler, fordi han skulle gjøre andre ting. Da provoserer det meg at han sitter og griner over en dag, når han tar så lett på å "velge henne bort" de helgene han faktisk har henne.

Og det er ikke plundrete for meg om han får ha henne en dag til, det hadde jo bare gitt meg mer fritid. Men hvorfor skal ikke jeg kunne stå på mine krav i forhold til jentungen av og til? Hvorfor skal hun bli en kasteball når hun er hos han? Nei, strengt tatt ikke min bissnis hvor hun er når han har henne, men av ERFARING så blir hun en kasteball mellom samtlige når han har henne. DERFOR!

Og ikke tro jeg ikke har krevd punktlighet... men hva hjelper det...

[Gjest Gjest]

Krev full foreldrerett til han bedrer seg. Kall inn til megling og sørg for å få frem hvor uansvarlig han er, få han til å forstå at det er alvor.

Krev også økning i barnebidrag for økt samvær for deg. Han skal bidra til deg og barnet. Og det hjelper han kanskje også i å finne ut at han må ta og oppføre seg og gjør som han får beskjed om!

[Gjest salma]

Det som forvirrer meg litt, er hvorfor du skal ha rett til å bestemme hvor stort samvær far og datter skal ha. Dersom foreldrene er uenige, er det vel ikke gitt at mor skal ha det avgjørende ordet?

Ikke at jeg mistror motivene dine altså, men sånn prinsipielt?

Endret 14. august 2009 av salma

[Kosemose]

Skjønner godt du irriteres over at han ikke er punktlig, men syns ikke du kan straffe ham med å hindre en dag ekstra samvær av den grunn. Ser egentlig ikke relevansen mellom de to tingene. At han benytter barnevakt når han har samvær er vel heller ikke noe du strengt tatt har noe med. Du skriver at det er besteforeldre og tanter, og da tenker jeg at det er fint for barnet å ha kontakt med dem og. Og så lenge han ikke bedriver omsorgssvikt har du strengt tatt ikke så veldig mye med hvordan han løser sine samværsdager, akkurat som han ikke har noe med å blande seg inn i om du velger å ha barnevakt osv når du har henne.

Mulig jeg har misforstått innlegget ditt, men jeg forstår det dithen at han har mindre samvær enn "normalt samvær". I såfall bør du vel kunne unne ham og datteren din en dag ekstra? Jeg får litt inntrykk at du setter deg på bakbena for å straffe ham fordi du er sur på ham. Kan du ikke finne en annen måte å deale med det på?

[Kosemose]

Krev full foreldrerett til han bedrer seg. Kall inn til megling og sørg for å få frem hvor uansvarlig han er, få han til å forstå at det er alvor.

Krev også økning i barnebidrag for økt samvær for deg. Han skal bidra til deg og barnet. Og det hjelper han kanskje også i å finne ut at han må ta og oppføre seg og gjør som han får beskjed om!

Sånne påstander gir meg grøssninger. Er barnet mors eiendom? Skal far "oppføre seg og gjøre som han får beskjed om" for å "fortjene" samvær med barnet sitt?

[Gjest *mamma*]

Det som forvirrer meg litt, er hvorfor du skal ha rett til å bestemme hvor stort samvær far og datter skal ha. Dersom foreldrene er uenige, er det vel ikke gitt at mor skal ha det avgjørende ordet?

Ikke at jeg mistror motivene dine altså, men sånn prinsipielt?

Det er jo ikke jeg alene som skal bestemme, vi skal komme til en enighet. Og det gjorde vi jo i dag, etter masse argumentasjon fra meg... hvorfor,hvordan osv...

Les "lov om barn og foreldre (barnelova), kap 6, §43" viss du lurer på omfanget av samvær. Det er "vanelig samvær" jeg har vært fleksibel på i vår situasjon, men hensyn til hvor vi bor i forhold til hverandre, reiselengde og tidligere erfaringer med tanke på avtalebrudd og uforutsigbarhet for jentungen.

[Gjest *mamma*]

Skjønner godt du irriteres over at han ikke er punktlig, men syns ikke du kan straffe ham med å hindre en dag ekstra samvær av den grunn. Ser egentlig ikke relevansen mellom de to tingene. At han benytter barnevakt når han har samvær er vel heller ikke noe du strengt tatt har noe med. Du skriver at det er besteforeldre og tanter, og da tenker jeg at det er fint for barnet å ha kontakt med dem og. Og så lenge han ikke bedriver omsorgssvikt har du strengt tatt ikke så veldig mye med hvordan han løser sine samværsdager, akkurat som han ikke har noe med å blande seg inn i om du velger å ha barnevakt osv når du har henne.

Mulig jeg har misforstått innlegget ditt, men jeg forstår det dithen at han har mindre samvær enn "normalt samvær". I såfall bør du vel kunne unne ham og datteren din en dag ekstra? Jeg får litt inntrykk at du setter deg på bakbena for å straffe ham fordi du er sur på ham. Kan du ikke finne en annen måte å deale med det på?

Nei, han får "mer" enn "vanlig samvær". "vanlig samvær" er en ettermiddag i uken og annenhver helg (jf. barnelova §43). Han har nå (etter ny avtale) fra torsdag ettermiddag til tirsdags morning (levering i barnehagen). Dette istedenfor langhelg annenhver helg (torsdag til mandag) og torsdag til fredag uken etter... skjønner du? Desse dagene er kombinert pga at han ikke kan ha henne den ene dagen annenhver uke.

Og det er ikke pga at jeg er sur på han jeg setter meg på bakbeina, men pga hans manglende evne til å forholde seg til avtaler vi gjør for lentungen.

[Gjest *mamma*]

Sånne påstander gir meg grøssninger. Er barnet mors eiendom? Skal far "oppføre seg og gjøre som han får beskjed om" for å "fortjene" samvær med barnet sitt?

Helt enig med deg!

Barn er IKKE mors eiendom, ingen sin eiendom, det beste er jo å få til et opplegg som passer for barnet - og der det helst får like mye tid med mor og far.

[Gjest salma]

Det er jo ikke jeg alene som skal bestemme, vi skal komme til en enighet. Og det gjorde vi jo i dag, etter masse argumentasjon fra meg... hvorfor,hvordan osv...

Les "lov om barn og foreldre (barnelova), kap 6, §43" viss du lurer på omfanget av samvær. Det er "vanelig samvær" jeg har vært fleksibel på i vår situasjon, men hensyn til hvor vi bor i forhold til hverandre, reiselengde og tidligere erfaringer med tanke på avtalebrudd og uforutsigbarhet for jentungen.

Jeg lurer ikke på omfang av samvær. Jeg lurer på hvorvidt du mener det er slik at mor skal kunne nekte far mer samvær, og hvorvidt det er slik at ved uenighet så er det mor som har det avgjørende ordet.

Når du sier at du har vært fleksibel i forhold til vanlig samvær, så lurer jeg også på hvorvidt du mener det er gitt at det er far som skal ha samvær i det hele tatt, og ikke daglig omsorg.

Poenget mitt er selvfølgelig ikke at du ikke har rett i din framstilling av saken eller at jeg mistror deg på noe som helst vis. Jeg bare lurer på om du overvurderer dine juridiske rettigheter som mor kontra fars rettigheter (som begge egentlig bare er barnets rettigheter).

Men så lenge han aksepterer dine forslag er jo alt i skjønneste orden. Fint at dere fant en løsning!

[Gjest Gjest]

Bør unne han den ekstra dagen? Nå skjønner jeg ikke helt. Klart det er viktig med far-datter kontakt, men det finnes da grenser... jeg har ikke tall på hvor mange av hans helger jentungen har vært hos besteforeldre eller tanter eller onkler, fordi han skulle gjøre andre ting. Da provoserer det meg at han sitter og griner over en dag, når han tar så lett på å "velge henne bort" de helgene han faktisk har henne.

Og det er ikke plundrete for meg om han får ha henne en dag til, det hadde jo bare gitt meg mer fritid. Men hvorfor skal ikke jeg kunne stå på mine krav i forhold til jentungen av og til? Hvorfor skal hun bli en kasteball når hun er hos han? Nei, strengt tatt ikke min bissnis hvor hun er når han har henne, men av ERFARING så blir hun en kasteball mellom samtlige når han har henne. DERFOR!

Og ikke tro jeg ikke har krevd punktlighet... men hva hjelper det...

Eh, her svarer du egentlig selt, DINE krav... dette handler ikke om hva du syns er komfortabelt.. men om hvor mye pappa og barn får mulighet til å være sammen. Og dette med at barnet er hos besteforeldre/tanter/onkler.. ofte må samværsforeldre faktisk gjøre det slik for at barna skal få vært en helg hos besteforeldre osv.. og det kan faktisk være flott for barna. Skjelden noen reagerer på at mor lar barn være hos sine foreldre når hun skal noe annet, men det gjør jo vanligvis ikke så mye, fordi mor stort sett alltid har så mye mer samvær med barna at det spiller mindre rolle...

Som hos oss, mor lar vårt barn være hos sin mor i en uke, mens hun drar på ferie med typen, mens om far lar barnet sove over hos sine foreldre "sluntrer han unna" samvær.

Jeg synes dine innlegg bærer preg av at du syns det er slitsomt å forholde deg til eksen, og dermed lar det gå utover barnet. Jeg skal ikke uttale meg om hva far gjør i denne i situasjonen, siden jeg vet så lite om det, men det unnskylder uansett ikke at du snakker om "dine krav". Det handler om hva barnet har krav på. Merkelig at dere driver å flytter så langt fra hverandre uansett. Høres for meg ut som at ingen av dere er helt villige til å sette barnet først.

[Gjest *mamma*]

Jeg lurer ikke på omfang av samvær. Jeg lurer på hvorvidt du mener det er slik at mor skal kunne nekte far mer samvær, og hvorvidt det er slik at ved uenighet så er det mor som har det avgjørende ordet.

Når du sier at du har vært fleksibel i forhold til vanlig samvær, så lurer jeg også på hvorvidt du mener det er gitt at det er far som skal ha samvær i det hele tatt, og ikke daglig omsorg.

Poenget mitt er selvfølgelig ikke at du ikke har rett i din framstilling av saken eller at jeg mistror deg på noe som helst vis. Jeg bare lurer på om du overvurderer dine juridiske rettigheter som mor kontra fars rettigheter (som begge egentlig bare er barnets rettigheter).

Men så lenge han aksepterer dine forslag er jo alt i skjønneste orden. Fint at dere fant en løsning!

Jeg mener ikke at mor skal nekte far samvær. Blir ikke foreldre enige, så må det jo andre instanser inn i bildet, mekling foreksempel. Da er det jo ikke alltid slik at det er mor som har det avgjørende ordet. Det kommer helt an på hvilken situasjon det er, og hva som er til beste for barnet. Men i VÅRT tilfelle er det jeg som har omsorgen og han samvær, av diverse grunner jeg ikke trenger å komme inn på her.

Hadde tingene vært annerledes kunne det jo godt være at situasjonen var omvendt. Jeg er HELT for at mor og far skal ha like rettigheter i forhold til sine barn, når de ikke bor ilag.

Men det er ikke dette som er poenget med innlegget mitt heller.

Og ja, det er flott at vi har komt til en løsning.