Gjest Gobble-Gobble Skrevet 10. august 2009 #1 Skrevet 10. august 2009 Er i slutten av 20-årene og har i mange, mange år hatt det slik at jeg føler jeg må kaste opp når ting blir vanskelige. Allerede på ungdomsskolen husker jeg at jeg fikk brekningsanfall når vi skulle ha tentamen. I studietiden hendte det mer enn en gang at jeg brakk meg så tårene rant når jeg var på vei til eksamen. Har allitd slitt med presasjonsangst, helt fra jeg var liten. i tillgg til dette sosial angst. Takler ikke foredrag elle situasjoner der jeg blir vurdert. Jobbintevjuer er helt grusomt. jeg blir så anspent og redd at jeg føler jeg blir kvalt der jeg sitter og venter på å komme inn. Selve intervjuet pleier å gå greit, men etterpå er jeg gjerne sengeliggende resten av dagen pga enorm utladning. Nå er jeg i en fase hvor jeg vil søke ny jobb. Kjenner bare at jeg orker ikke dette. Heldigvis skal jeg nå begynne å gå til en meget dyktig psykolog som er ekspert på mine plager. neon som har noen råd til hva man gjør når nervene tar fullstendig overhånd og man føler man skal miste kontrolleren over seg selv? Har aldri kastet opp, bare brekninger.
Gjest fager Skrevet 11. august 2009 #2 Skrevet 11. august 2009 jeg har selv kvalme(både fysisk, men også redsel for å kaste opp, særlig i offentlighet) nært knyttet til stress og angst, men til dags dato har det aldri skjedd. det eneste jeg kan råde deg til er at du må jobbe deg gjennom angsten, og akseptere at kroppen din gir deg disse signalene. du trenger faktisk ingen ekspert på akkurat dette området, det du trenger er en som kan veilede deg til hvordan du kan jobbe med angst og stress. noen føler de skal besvime, andre blir nervøse for å dumme seg ut, noen får fysisk symptomer(svette/skjelvinger, kvalme, magevondt), andre blir innelsuttet. mange varianter, samme årsak - og det er bare du som kan få deg gjennom dette. det er rett og slett angst, og mitt bete råd er å ikke henge seg for mye opp i hvorfor det er slik, men heller jobbe med å ikke la det hemme deg. jeg har slått meg til ro med at jeg kommer til å ha disse tankene og følelsene resten av livet i perioder, og da særlig når jeg er i vanskelige situasjoner. og det er på et vis en lettelse - fordi det gir meg tålmodighet til å jobbe med det.
aline Skrevet 11. august 2009 #3 Skrevet 11. august 2009 Jeg har også kvalmen (og som deg over, i tillegg redsel for å kaste opp, spesiellt i offentlighet, men hjemme også) som en stor del av min angst, og har hatt det siden jeg var liten. Husker at når vi var borte som små, og det var tid for å legge seg (dersom alle barna skulle ligge på ett og samme rom, mens de voksne hadde andre rom, alle de andre barna syntes jo det var topp, jeg hatet det), ble jeg alltid kvalm og uvel, og endte alltid opp på soverommet til mamma med bøtte... har hatt bøtte ved senga i maaaaaange år, og hender jeg har det fremdeles, når jeg er i stressede perioder. Pose i veska er også noe jeg hadde i mange år, kom meg vekk fra det når jeg fikk jobbet med angsten, men det hender jeg tar den med for sikkerhets skyld når jeg har vanskelige perioder. For min del har det utviklet seg til også å bli fysisk, ikke at jeg kaster opp *banker febrilsk i bordet*, men jeg har utviklet irritabel tarm og har en mage som slår over i brå og akutt diare både i spesifikke situasjoner, og generellt dersom jeg mistrives eller har det vanskelig. Så bra at du har fått komme til en psykolog som kjenner din måte å ha angst på!! Jeg ville satt kjempepris på det, tror det er masse nyttig å lære. Det jeg selv har gjort, er vel mer som over, å prøvd å akseptere det, klare å være i det, jobbe meg vekk ifra panikken som automatisk kommer, og klare å forholde meg rolig og tilstede selv når jeg har både angstanfall og kvalme m eller uten diare. Men det tar på!! Nå har jeg i to uker gått rundt med kvalme og diare hver bidig dag, og det tømmer en totalt for energi! Har vært til legen og tatt alle mulige prøver, IGJEN. bare for å være på den sikre siden. Men såklart er det ingenting å finne, for jeg vet jo hvorfor jeg er syk, og det er psyken min som skaper det. har også slått meg til ro med at jeg kanskje må finne meg i en eller annen form for angst og kvalme i vanskelige perioder, at dette er noe som bare er slik. Tar jeg feil, er jeg lykkelig, men det hjalp meg faktisk å akseptere det. Da ble ikke kampen så stor lenger. men jeg unner ingen det, for det er ufattelig slitsomt med daglig sterk kvalme! Hadde en kollega på jobben idag, som pga noen sterke piller for en betennelse, ble skikkelig uggen i magen, med diare, oppblåst, kvalme og dertil vondt i hodet.... vedkommende er ikke på jobb lenger, for dette orket h*n ikke!! Da tenkte jeg stille for meg selv, at jammen blir man tålerant av å ha angst! Slik har jeg levd 24 timer i døgnet i 2 uker... Men det er ingen bragd, for det ER best å søke hjelp! Jeg kommer aldri til å slutte å jobbe for å bli bedre ihvertfall. Å akseptere at ting er som de er, betyr ikke at jeg har tenkt å slutte å gripe muligheter for å finne bedre måter å leve på. Så masse god lykke og lære av psykolog! Fortell gjerne om du lærer noe positivt, det er mange som sliter med angst som som tar til seg gode råd og tips.
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå