Er lei av faren min!

[ViljaH]

Du sier han ikke slår hvis han blir motsagt. Da er det jo bare å motsi ham, hver eneste gang han tråkker over dine grenser. Du trenger ikke vente til han er skikkelig ekkel, eller du blir skikkelig sint. Hvis han sier du er stygg fordi du har en kvise på haken, så sier du at du ikke aksepterer at folk snakker slik til deg, og allerminst din egen far. Prøv å gjøre det klart for ham at du har grenser, og at han ikke kan tillate seg hva som helst.

Det er dessverre ikke noe særlig du kan gjøre for din mor. Hun har selv valgt å bli i et slikt ekteskap, og alle må velge selv. Om hun ønsker seg ut så kan du selvfølgelig oppmuntre henne og hjelpe henne, men du kan ikke bestemme for henne.

Grunnen til at du har dårlig selvtillit og er innesluttet (og din bror) er fordi dere har vokst opp i et hjem hvor dere har blitt hundset hele livet. Det er ikke bra for dere. Prøv som sagt over å sette grenser, krev å være et respektabelt menneske, og flytt så fort du får anledning.

[Gjest Gjest_sunglasses]

Hei kjære trådstarter,

Jeg kjenner meg i en del av det du skriver. Endog din situasjon er litt verre enn min, men det finnes håp. Det du må begynne med, er å løsrive deg fra foreldrene dine og få et eget liv. Kanskje du har noen venner du kan flytte sammen med, noen kontakter som gjør at du kan få jobb? Alt som får deg bort fra hjemmet, er bra. Er du nødt til å bo hjemme på grunn av økonomien, er det best å holde seg unna hele dagen og heller kun komme hjem for å sove eller spise.

Slik avgrenset kontakt kan gjøre godt, og du blir kjent med folk der ute som kan gi deg selvtillit. Jeg brukte flere år på å forstå min situasjon, og DA kunne livet mitt begynne. Det ble en lang prosess med å få selvtillit og treffe folk på egen hånd. Til slutt flyttet jeg hjemmefra (nå nylig) og det ble en merkbart bedre forandring. Jeg drar ofte hjem og spiser middag hjemme, men kontakten mellom meg og foreldrene mine ble nesten umiddelbart bedre etter at jeg flyttet ut. Nå har jeg et sted jeg kan trekke meg tilbake til, dersom det blir for mye og jeg slipper å få kontrollspørsmål hele tiden om hvor jeg har vært dersom jeg tar f.eks en liten kjøretur.

Jeg tror du har styrken i deg for å komme deg vekk derfra eller greie å begrense kontakten i stor grad, ellers hadde du ikke skrevet innlegget her. Det at du greier å forstå situasjonen, er et veldig godt tegn. Mange, som din mor f.eks, benekter slike situasjoner og fortsetter å godta tingene som de er. Jeg vet ikke om det er håp for slike mennesker - man må jo ville det selv... Men deg er det håp for. Begynn, som de tidligere innleggene sier, i det små med å vise dine grenser tydelig. Ja, du vil kanskje bli hånt slik som jeg gjorde da jeg forsøkte å vise grenser, men ikke gi deg. Fortsett, det vil gi resultater til slutt! Det kan hende det kommer noe aggressivitet fra din fars (og kanskje mors) side i begynnelsen, men det er fordi de ikke forstår hvorfor du "plutselig" setter grenser når de/han hadde deg der de/han ville, hele barndommen.

Slike ting er helt jævlige, intet barn burde få oppleve det. Dersom man er uegnet som menneske, hva i all verden får visse til å tro at man er bedre egnet som forelder?

Endret 8. august 2009 av sunglasses