Når egne forventninger tar overhånd...

[Gjest Cynthia]

Jeg har i mange år slitt med at jeg stiller for høye krav til meg selv. På ungdoms- og videregåendeskole var det så ille at foreldrene mine mase om at jeg skulle senke skuldrene og slutte å bekymre meg. Dette har fulgt med videre på høyere utdanning. Nå er det riktignok ikke karakterpresset som er verst lenger, men det at jeg jobber så mye, og har ekstremt høye krav til produktene jeg leverer. Jeg vet selv at jeg drar det altfor langt. Jeg har prøvd å slappe av og tenke at "godt får være godt nok", men da blir jeg ironisk nok enda mer urolig. Og da får jeg i alle fall ikke til å slappe av.

Noen som har vært i samme situasjon som har tips som kan fungere? Ser stadig vekk artikler om emnet, men føler at disse ofte berører problemstillingene på et veldig overfladisk plan. Et alternativ er jo å oppsøke psykolog, men jeg har jo ikke andre problemer enn dette ambisjonsnivået? Så det blir kanskje også feil? Tro meg når jeg virkelig sier at jeg har prøvd å stresse ned på egenhånd.

[Gjest Gjestefarge]

Jeg syns du har problematikk nok til å oppsøke psykolog, selv om du ser det som et lite problem i forhold til hva andre har, virker det som om dette problemet sliter nok på DEG til at du bør snakke om det med en fagperson.

[Gjest Cynthia]

Jeg syns du har problematikk nok til å oppsøke psykolog, selv om du ser det som et lite problem i forhold til hva andre har, virker det som om dette problemet sliter nok på DEG til at du bør snakke om det med en fagperson.

Hmm, ja, kanskje det.

Vet at de har sånne stressmestringskurs på universitetet. Gjett hva det første jeg skal delta på rundt skolestart er.

Finnes vel psykologer innen studenthelsetjenesten som jeg kan snakke med også.

[Sia444]

Jeg vil anbefale deg å oppsøke studenthelsetjenesten først, det er vanskelig å få en psykolog uten ventetid.

Men det er veldig mange som sliter som du gjør og jeg ser ikke noe problem i å gå til det. Jeg har gått i mange år selv, og studerer nå psykologi og skal bli psykolog. Det er ikke noe å være redd for, eller flau av. Det er så mange flere enn en tror der ute som går til psykolog for å ha noen å prate med.

[Gjest strykebrett]

Hei. Du skal kanskje være llitt forsiktig med å sykeliggjøre deg selv på grunn av dette. De fleste ønsker å prestere noe, å være flinke. Hos deg er dette ønsket sterkere enn det er hos de fleste og det er gått over til å bli en forventning/en selvfølge at du skal gjøre det bra bestandig.

En ting du kan prøve er å "ta noen skritt tilbake" å se ting i en større sammenheng. Se for deg worst-case -scenario. Hva om du får dårlig karakter i det ene faget? Hva skjer egentlig da? Sannsynligvis ingenting i det hele tatt. Og i verste fall kan du ta det om igjen. Sånn er det med det meste. Der og da føles det "livsviktig" men om man puster ut, teller til ti og prøver å se stort på det så går det kanskje bedre.

Minn deg selv på at studietiden har du bare en gang. Du skal ha det litt gøy og. Se på dine medstudenter. Syns du de er dumme om de ikke får toppresultater bestandig?

Ingen er flinkest i alt hele tiden, husk på det. Håper du får en fin studietid!

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hei. Du skal kanskje være llitt forsiktig med å sykeliggjøre deg selv på grunn av dette. De fleste ønsker å prestere noe, å være flinke. Hos deg er dette ønsket sterkere enn det er hos de fleste og det er gått over til å bli en forventning/en selvfølge at du skal gjøre det bra bestandig.

En ting du kan prøve er å "ta noen skritt tilbake" å se ting i en større sammenheng. Se for deg worst-case -scenario. Hva om du får dårlig karakter i det ene faget? Hva skjer egentlig da? Sannsynligvis ingenting i det hele tatt. Og i verste fall kan du ta det om igjen. Sånn er det med det meste. Der og da føles det "livsviktig" men om man puster ut, teller til ti og prøver å se stort på det så går det kanskje bedre.

Minn deg selv på at studietiden har du bare en gang. Du skal ha det litt gøy og. Se på dine medstudenter. Syns du de er dumme om de ikke får toppresultater bestandig?

Ingen er flinkest i alt hele tiden, husk på det. Håper du får en fin studietid!

Min erfaring er - selv om det er en av de irriterende klisjeene - at en del av dette kommer med alderen. En får både mer selvtillit på egne prestasjoner og klarer lettere å koble av og skille mellom personlig egenverdi og verdien på det en produserer. Jeg sier ikke på noen måte at TS sliter med selvtilliten (og hun fremstår i skrift som reflektert), men jeg tror det rett og slett handler litt om erfaring. Noen år lenger frem i løypa har man som oftest trynet mange nok ganger til å vite at det i det lange løp er veldig lite som er uopprettelig, og da er det enklere å regulere ned kravene.

Men dette hjelper jo ikke TS her og nå - hvis du føler at dette hemmer deg og blir mer en plage enn det gir gevinst, ville jeg ha forsøkt å snakke med noen om det. Jeg bruker selv "worst case"-scenarioet av og til, og det hjelper også. Dessuten: kan det være en mulighet å bruke mer tid på hobbyer/ikke-faglige aktiviteter, slik at du får andre ting å fokusere på? Kanskje noe med et lagaspekt, slik at du til en viss grad gir fra deg kontrollen over det endelige resultatet? Over tid kan det kanskje gjøre det akademiske noe mindre vesentlig for deg, slik at du lettere kan skru ned forventingene dine til deg selv.

[Twink]

Hei!

Jeg vet akkurat hvordan du har det, for jeg er en sånn person selv.

Vil helt klart anbefale deg å prøve noen timer hos psykolog, jeg er i gang med prosessen av å få meg time selv, etter anbefalning fra lege. Det er så mye lettere å gjøre noe med stress før det tar overhånd, istedenfor å la det gå så langt at man møter veggen! Psykologene i forbindelse med studenthelsetjenesten er sikkert veldig flinke til å takle slike ting.

Og til dere som lurer på hva som kan skje om det går dårlig i et par fag, det er faktisk mye som kan skje! For å komme inn på master, må man ha minst C i snitt, ofte bedre hvis det er mange kvalifiserte søkere. For det jeg skal studere vet jeg at jeg ikke kommer særlig langt med kun en bachelor. Skal jeg ta en doktorgrad, må man ha B i snitt, og helst en A på masteroppgaven. Da skal man ikke få mange dårlige karakterer før man ender opp med å ikke komme inn...

Dette er bare litt av de tankene som surrer oppe i hodet mitt, og jeg vet jo at det er utrolig lite konstruktivt å gå rundt å bekymre seg over disse tingene, det er tid tid man heller kunne ha brukt til å studere f.eks...

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hei!

Jeg vet akkurat hvordan du har det, for jeg er en sånn person selv.

Vil helt klart anbefale deg å prøve noen timer hos psykolog, jeg er i gang med prosessen av å få meg time selv, etter anbefalning fra lege. Det er så mye lettere å gjøre noe med stress før det tar overhånd, istedenfor å la det gå så langt at man møter veggen! Psykologene i forbindelse med studenthelsetjenesten er sikkert veldig flinke til å takle slike ting.

Og til dere som lurer på hva som kan skje om det går dårlig i et par fag, det er faktisk mye som kan skje! For å komme inn på master, må man ha minst C i snitt, ofte bedre hvis det er mange kvalifiserte søkere. For det jeg skal studere vet jeg at jeg ikke kommer særlig langt med kun en bachelor. Skal jeg ta en doktorgrad, må man ha B i snitt, og helst en A på masteroppgaven. Da skal man ikke få mange dårlige karakterer før man ender opp med å ikke komme inn...

Dette er bare litt av de tankene som surrer oppe i hodet mitt, og jeg vet jo at det er utrolig lite konstruktivt å gå rundt å bekymre seg over disse tingene, det er tid tid man heller kunne ha brukt til å studere f.eks...

Men det handler om å se litt forbi "alt som kan skje" og innse at det faktisk ikke er så "mye". Ja vel, så blir det kanskje ikke doktorgrad. Kommer livet ditt til bli markant dårligere på grunn av det? Neppe. Kommer du ikke inn på mastergraden i første runde kan du ta opp fag og komme inn neste gang. Det kommer heller ikke til å gjøre store utslag i lengden. Du blir ikke et mindre lykkelig menneske eller får dårligere helse eller en slemmere kjæreste eller 365 dager med regnvær. I det store og det hele er det nesten ingenting du kan gjøre som har så grusomme konsekvenser at det ikke kan rettes opp. Heldigvis

[Gjest Cynthia]

Hei. Du skal kanskje være llitt forsiktig med å sykeliggjøre deg selv på grunn av dette. De fleste ønsker å prestere noe, å være flinke. Hos deg er dette ønsket sterkere enn det er hos de fleste og det er gått over til å bli en forventning/en selvfølge at du skal gjøre det bra bestandig.

En ting du kan prøve er å "ta noen skritt tilbake" å se ting i en større sammenheng. Se for deg worst-case -scenario. Hva om du får dårlig karakter i det ene faget? Hva skjer egentlig da? Sannsynligvis ingenting i det hele tatt. Og i verste fall kan du ta det om igjen. Sånn er det med det meste. Der og da føles det "livsviktig" men om man puster ut, teller til ti og prøver å se stort på det så går det kanskje bedre.

Minn deg selv på at studietiden har du bare en gang. Du skal ha det litt gøy og. Se på dine medstudenter. Syns du de er dumme om de ikke får toppresultater bestandig?

Ingen er flinkest i alt hele tiden, husk på det. Håper du får en fin studietid!

Ja, jeg vet - og jeg er ganske enig. I det store og det hele har jeg et bra liv. Gode venner, flott familie, en jobb jeg elsker (til tross for at den kan være i overkant krevende) og hobbyer som interesserer meg.

Som nevnt er det ikke karakterene som stresser meg mest om dagen. Merker at all jobbinga har gjort meg tryggere på skolearbeidet, noe som gjenspeiles på karakterene. Jeg har lagt lite tid og energi i skolearbeidet det siste halve året (fordi jeg har jobbet så mye praktisk), men gjorde det likevel svært godt på eksamen. Jeg føler dessuten at det er enklere å slappe av med tanke på studier. Går det dårlig, kan jeg alltids ta eksamen om igjen. Jeg føler at det er litt vanskeligere å rette opp et dårlig førsteinntrykk som man gjør på jobb.

Jeg synes ikke at andre er dumme fordi de ikke prioriterer på samme måte som meg. Så lenge de gjør det de føler er rett for seg, er det, det viktigste.

[Gjest Cynthia]

Min erfaring er - selv om det er en av de irriterende klisjeene - at en del av dette kommer med alderen. En får både mer selvtillit på egne prestasjoner og klarer lettere å koble av og skille mellom personlig egenverdi og verdien på det en produserer. Jeg sier ikke på noen måte at TS sliter med selvtilliten (og hun fremstår i skrift som reflektert), men jeg tror det rett og slett handler litt om erfaring. Noen år lenger frem i løypa har man som oftest trynet mange nok ganger til å vite at det i det lange løp er veldig lite som er uopprettelig, og da er det enklere å regulere ned kravene.

Men dette hjelper jo ikke TS her og nå - hvis du føler at dette hemmer deg og blir mer en plage enn det gir gevinst, ville jeg ha forsøkt å snakke med noen om det. Jeg bruker selv "worst case"-scenarioet av og til, og det hjelper også. Dessuten: kan det være en mulighet å bruke mer tid på hobbyer/ikke-faglige aktiviteter, slik at du får andre ting å fokusere på? Kanskje noe med et lagaspekt, slik at du til en viss grad gir fra deg kontrollen over det endelige resultatet? Over tid kan det kanskje gjøre det akademiske noe mindre vesentlig for deg, slik at du lettere kan skru ned forventingene dine til deg selv.

Du skriver mye fornuftig, og antakeligvis sant (også for en håpløs kritiker som meg). Hehe

Mye kommer nok med alderen. Jeg merker for eksempel at presset i forhold til gode karakterer har minsket litt de siste årene. Jeg ser at jeg gjør det bra, og jeg bekymrer meg ikke konstant lenger.

Tror nok at jeg bare må gjøre som du sier; dyrke hobbyene mine enda mer. Det vil nok bli vanskelig den første tida, men jeg må jo skape forandringen selv. Stressmestringskurset skal jeg delta på, dog

[Twink]

Men det handler om å se litt forbi "alt som kan skje" og innse at det faktisk ikke er så "mye". Ja vel, så blir det kanskje ikke doktorgrad. Kommer livet ditt til bli markant dårligere på grunn av det? Neppe. Kommer du ikke inn på mastergraden i første runde kan du ta opp fag og komme inn neste gang. Det kommer heller ikke til å gjøre store utslag i lengden. Du blir ikke et mindre lykkelig menneske eller får dårligere helse eller en slemmere kjæreste eller 365 dager med regnvær. I det store og det hele er det nesten ingenting du kan gjøre som har så grusomme konsekvenser at det ikke kan rettes opp. Heldigvis

Du har forsåvidt rett, og mest sannsynligvis ville jeg sagt akkurat det samme som deg om noen kom med denne problemstillingen. Men av en eller annen grunn får jeg det bare ikke til å pass for meg. Teit, jeg vet...

Det som er litt av problemet mitt nå er at jeg begynner å bli litt gammel. Jeg er 30 innen jeg er ferdig med master, og hvis jeg da skal begynne å ta opp fag blir jeg enda eldre. Og jeg har lyst å jobbe med forskning, så om jeg ikke får tatt en doktorgrad kan det nok kanskje bli litt vanskelig...

Som sagt så er jeg i gang med å komme meg til psykolog selv, så kan godt hende at jeg får en litt annen holdning til ting etterhvert! Må bare få noen til å banke det inn i hodet mitt først...

[Gjest Gjest]

Det er klart at på en måte hjelper det å se forbi alt som kan skje, at om man ikke får gode nok karakterer må man gjøre noe annet enn å ta en doktorgrad osv. Men min erfaring er at den tankegangen hjelper best akkurat når slike problemstillinger faktisk dukker opp, og i ettertid for å akseptere at livet tok en annen vending enn planlagt (trenger ikke være pga dårlige karakterer, men sykdom, arbeidsmarked, nye prioriteringer og valg etc).

For å forebygge det stresset som lett oppstår når man har høye ambisjoner og stor arbeidsvilje/er veldig pliktoppfyllende er det mulig man må tenke litt annerledes igjen, selv om det selvsagt er lurt å finne en balanse mellom ambisjoner og hva som er realistisk å holde ut med over tid... Noe som i hvert fall hjelper er å begrense arbeidstiden. Du jobber sikkert endel hjemmefra, og da er det lett å la hele døgnet gå med til å tenke på arbeid. Det samme skjer lett når man er student. Sett heller av et antall arbeidstimer på bestemte tider av døgnet (dagtid når det passer, noen kveldstimer ellers) og sørg for at du har ordentlig fri ellers. Strukturer gjerne arbeidsdagen mer detaljert også hvis du føler det funker.

Trening og avspenning er også bra sånn generelt for å greie å slappe av.

Det høres ut som en god ide å melde seg på stressmestringskurs også, det gir mer motivasjon til å tenke over og gjennomføre endringer.

[Twink]

Det er klart at på en måte hjelper det å se forbi alt som kan skje, at om man ikke får gode nok karakterer må man gjøre noe annet enn å ta en doktorgrad osv. Men min erfaring er at den tankegangen hjelper best akkurat når slike problemstillinger faktisk dukker opp, og i ettertid for å akseptere at livet tok en annen vending enn planlagt (trenger ikke være pga dårlige karakterer, men sykdom, arbeidsmarked, nye prioriteringer og valg etc).

Akkurat der tror jeg du sier noe veldig viktig. At man må slutte å bekymre seg for alt som kan skje, og heller ta det problemet når, og i det hele tatt, hvis, det dukker opp. Jeg er veldig "hvisomatte... dersomatte..." og så tenker jeg mye på ting som KAN skje. Så der tror jeg nok at en psykolog kan hjelpe meg å lage litt nye tankemønstre!