Er det noen andre her som gruer seg?

[Gjest Yohanna]

Jeg gifter meg om 8 uker, og jeg må ærlig talt innrømme at jeg gruer meg skikkelig. Ikke misforstå, jeg gleder meg veldig til å bli gift med kjæresten min, det er ikke det..

Er det noen andre som gruer seg litt/mye?

Jeg har helt angst for oppmerksomheten som følger. Det er bare hele opplegget, stå der foran folk og bli beglodd.. Jeg blir uvel av å tenke på all den oppmerksomheten som jeg slettes ikke ønsker. Vi var enige om et lite bryllup, men mens jeg helst ville hatt oss to og 2 vitner på et kontor et sted, vil han i det minste ha nærmeste familie tilstede. Og jeg synes jo det er fryktelig å nekte han det..

Min familie kommer ikke til å være tilstede (da de ikke har mulighet , ikke fordi de ikke ønsker), og jeg kommer til å være helt alene der. Jeg vet det er smålig å tenke at siden min familie ikke kan være der, så burde ikke hans heller. Men likevel så kjenner jeg at det er sånn jeg føler det..

Og nå er jeg redd for at alt dette skal gjøre noe som burde være en stor dag, til en dårlig opplevelse..

[Ostekake]

Jeg skjønner deg veldig godt....

Jeg er så heldig at samboern min er helt enig i å gifte seg med bare barna våre tilstede, vi er ikke spesielt glade i mye oppmerksomhet vi heller og skulle vi hatt et lite bryllup med bare de nærmeste ville det blitt veldig skjev fordeling og vanskelig å få det som vi ønsket uten at noen ville blitt blodig fornærmet.

Kan virkelig ingen av dine nærmeste komme??? Ingen nære venner heller så du slipper føle deg helt "alene"....

Uansett er det nok lurt å snakke med samboern din om hvordan du føler deg, han blir sikkert veldig lei seg om det kommer fram i ettertid at du synes bryllupsdagen din var helt pyton, og han vil sikkert gjøre alt han kan for at dere begge skal få en fin dag(kanskje dere kan gjøre unna selve vielsen med bare forlovere tilstede og være sammen med familien hans etterpå?)

[Gjest Gjest]

Ja, jeg gruer meg også. Men det er lenge til jeg gifter meg, så jeg har ikke fått full panikk hvor jeg ligger og hulker i fosterstilling i et hjørne. Ikke ennå, i hvert fall.

Mitt drømmebryllup ville vært et ganske enkelt et. Foreldre, besteforeldre, venner og søsken. Men mannen min insisterer på å ha en "skikkelig" fest med søskenbarn, søskenbarns ektefeller og søskenbarns barn. Jeg kjenner ikke ektefellene deres, og barna deres aner jeg ikke hvordan ser ut en gang *sukk* Jeg trives ikke store folkemengder i det hele tatt, og i hvert fall ikke om jeg skal være midtpunkt. Og i hvert fall ikke om man skal "mingle" i timevis til langt på natt.

[-SB-]

Jeg vet!

Jeg gruer meg så mye, det er rett før jeg spyr.

Enig med deg. Jeg gleder meg også til å bli gift, men hater den oppmerksomheten, liksom...