Hvilket forhold

[Gjest Gjest_Lisa_*]

Jeg så en del snakk om forholdet til svigermor/far i en tråd inne

på "Graviditet og spedbarn", og alle har vel hørt en eller annen

historie om "Svigermor Fra Helvete" o.l,- så derfor lurer jeg på hvilket

forhold du har til svigers/øvrig svigerfamilie, og om mytene om såkalte

"svigermonster" stemmer eller ikke?

[Ms.Blaise]

Jeg har et supert forhold til mine svigerforeldre (og svigerinner for den saks skyld).

De stiller alltid opp om vi trenger det, og jeg involverte min svigermor like mye i svangerskapet og barselstiden som min egen mor.

SÅ ingen svigermonster-historier fra denne kanten nei=)

[Gjest Maxtor]

Nå har ikke vi unger, så vet ikke om vi telles.

Men jeg har godt forhold til svigers. Har så og si like godt forhold til de som mine foreldre.

[Gjest Gjest]

Har en veldig spesiell svigermor. (Min manns far var fullstendig ute av bildet fra mannen var ett år, ikke kontakt siden). Svigermor har mange barn med mange menn,og flere av barna har vokst opp i fosterhjem (hos slekt) eller hos sine fedre. Mannen min har bodd en del hos besteforeldre (som dessverre er døde nå). Hun har alltid tatt veldig "lett" på ting, og tenker ikke mye på konsekvenser.

Svigermor er veldig velmenende og grei, hun er bare så veldig annerledes enn oss. Nå er hun i tillegg alvorlig syk.

Vi bor på forskjellige deler av landet, og treffes ikke oftere enn en gang i året, så det går helt greit.

Heldigvis har mannen og jeg et veldig enig syn på henne og hennes måte å gjøre ting på, slik at jeg aldri havner i konfrontasjoner med henne. Det tar han seg av....

[Gjest brutal_mann]

Bedre forhold til eks-svigers enn til egne foreldre. Ugten at forholdet til eks-svigers er spesielt tett.

[Gjest Gjest_Caroline_*]

Mannen min har et veldig dårlig forhold til foreldrene sine - ikke så rart da han har blitt forskjellsbehandlet i alle år. Det er jeg som pusher ham på besøk til dem - for hans del kunne han tenkt seg å kutte dem helt ut. Han sier at han ikke ante hva en skikkelig famie er før han traff meg og min familie. Synes oppriktig synd på ham som har vokst opp sånn - og har lyst til å rope varsku til alle foreldre som tar lett på forskjellsbehandling. De vet rett og slett ikke hva de gjør med barna sine, og egentlig fortjener de at ungene kutter kontakten med dem.

Jeg har nå bestemt meg for å slutte å pushe ham - vi skal ikke gå dit uten at han foreslår det selv. Ser nemlig hvordan dette har gjort ham iskald overfor sine foreldre.

De på sin side oppfører seg helt normalt og synes det er SÅÅÅ koselig når vi kommer innom. Så går det nøyaktig 2 min så starter skrytet av datteren og hennes barn - oi, oi, oi - ikke måte på hvor fantastiske de er Jeg kan ikke annet enn å le - selvom jeg innerst inne ikke kan begripe at foreldre kan oppføre seg sånn.

[Gjest utlogga nå]

Jeg har et godt forhold til svigerfar, og et ganske godt forhold til svigermor (de to har ikke vært gift på snart 30 år).

Mitt forhold til de "følger" på en måte min manns forhold til de. Faren forlot moren mens hun var gravid med han, og han så veldig lite til faren i oppveksten (han var opptatt med den nye dama og ungen deres). Moren endte opp i et svært dårlig forhold et år eller så etter bruddet, og med alkoholproblemer.Det er ikke noe bra måte for et barn å vokse opp med og han har slitt veldig med dette i ettertid.

Det er ikke like lett å ha et godt forhold til noen som har behandlet mennesket du elsker høyeste dårlig, og forårsaket det så mye smerte. Men ettersom de har forandret seg, og mannen min har forandre seg så har han begynte å få et mye bedre forhold til de, og da har jeg gjort det også.

[Elizia]

Har et godt forhold til mine svigerforeldre. Har to svigermødre da mannens far er gift på nytt. Begge svigermødrene mine og svigerfar bor i samme by som oss. Mannens mor stiller gjerne opp som barnevakt, hjelper til med diverse ting dersom vi spør om hjelp osv. Kan enkelte ganger nesten bli for mye av det gode, men vi forsøker å kun se på de positive sidene. Svigerfars andre kone er ikke så mange år eldre enn meg så vi mer vel mer venner. De er veldig aktive, har mange venner, reiser mye osv. Vi har et mer vennskapelig forhold enn et "svigerforhold". Drar mye på hytteturer og ferier sammen. Mannen min har et greit forhold til mine foreldre, men de er totalt annerledes enn hans familie. Dvs lite sosiale, reiser aldri noe sted, besøker oss så og si aldri. Det er alltid vi som må dra hjem til de. De tilbyr seg aldri å være barnevakt, finner ikke på ting med barnebarna, mest opptatt av TV og sine egne gjøremål når vi er på besøk. Velger å "kjøpe seg" barnebarnas gunst.

[Wildy]

Jeg har ikke svigerforeldre nå, begge foreldrene til min samboer er døde for mange år siden. Hans elsdte søster har "tatt over" rollen som familiens matriark, og vi har et veldig godt forhold. Hun er veldig forskjellig fra meg, med helt andre intresser. Men vi har det veldig koselig når vi er sammen når vi treffes.

Mine tidligere svigerforeldre, ungenes besteforledre har jeg et litt anstrengt forhold til. Da barnefar flyttet fra meg kuttet de fullstenig kontakten med meg.De har aldr deltatt på noen anledninger som ungenes bursdager, avslutninger, konserter ol med mindre dette har skjedd på dager ungene er hos far. Jeg hørte ikke et ord fra de på nesten ti år, og de få gangene jeg traff de ¨på gata gikk de rett forbi meg og hislte ikke. Men nå har de plutselig begynte å ta kontakt, vil komme på besøk og inviterte meg og jentene på hyttetur(?!?!?!?). Forklaringen var at de savnet ungene sånn, det var så sjelden de traff de. Kanskje de har blitt litt klokere med årene og ser at kontakt med barnebarn er viktig og det å kun være "samværsfamilie" blir for lite? Vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til de enda, kjenner det knyter seg litt i meg og jeg ønsker ikke å ha mer med de å gjøre enn absolutt nødvendig. Men for ungenes del har jeg nå invitert de hjem har på middag ett par ganger, og har sagt at de også er velkomne her på julaften i år om de ønsker det ( ungene skal være her i år). Og det ble de så glade for, fikk en blomsterbukett som takk for invitasjonen. Jeg prøver i allefall, jeg kan allltids bite i meg det at jeg ble faktisk utrolig såret over at jeg ble ikke-eksisterende etter bruddet.

[Gjest Gjest]

Mine svigerforeldre er min manns foreldre, og mine barns besteforeldre. Jeg selv har et rent overfladisk forhold til dem. Skulle noe tilkomme min mann, hadde all kontakt med dem blitt brutt - hadde det ikke vært for barna. Når vi er med svigerfamilien, setter jeg på meg en maske og prøver å være så hyggelig jeg bare kan, og helst ikke si for mye, da vi har svært ulike holdninger og meninger.

Svigermor er veldig masete. Maser og maser om at vi må si ifra om vi trenger hjelp til noe - de få gangene vi trenger hjelp, kan hun aldri stille opp. Vil stadig ha barnebarna på besøk, og er det et par dager siden sist hun så dem, er det sååååå lenge siden. Men når barnebarna er på besøk er hun kun interessert i dem i fem minutter, etter det enser hun dem knapt. Hun er veldig flink til å fortelle sine egne barn hva de ikke er flinke til, noe som har ført til at spesielt datteren har veldig dårlig selvtillit. Hun har ingen sperrer for hvilke temaer som passer seg i sosiale sammenhenger, flere ganger har hun f.eks begynt å snakke om sin egen avføring. Det er ikke rom for privatliv i hjemmet deres, når vi sover der, kommer hun busende inn på soverommet til oss tidlig om morgenen - noe som har ført til at vi alltid må låse døren når vi sover der. Ellers har hjemmet total mangel på rutiner, og måltidene er et ork. Hun forer barna med snop og småsnacks hele dagen, og klager på at de aldri spiser når det er mat. Og man spiser aldri samlet - til og med når vi blir invitert på søndagsmiddag lager hun maten, tar den ut av ovnen, og roper at nå må folk bare forsyne seg. Dermed kommer noen med en gang, andre etter et kvarter, atter andre etter en halvtime, og ingen sitter sammen og spiser, men rundt omkring i huset (gjerne foran tv'en). Dette er bare noen eksempler av mange på at jeg ikke er noe glad i min svigermor.

Svigerfar er litt greiere. Men han er en skikkelig bedreviter, og må alltid fortelle barna sine at det de gjør er feil, og de burde gjort det slik og slik. Helt greit at han gir beskjed de gangene dette faktisk er tilfelle, men han gjør det hver gang noe blir gjort. Han er på mange måter kvinnediskriminerende, og har veldig sterke meninger om hva jenter/damer klarer eller ikke klarer, eller er gode til. Igjen uten å ha noe som helst peiling på hva han snakker om. Han har alltid skullet hevde seg i forhold til sine egne barn, og gjør sitt for å få de til å fremstå som svakere/mindre flinke enn han. Kunne nok nemnt mye mer her også.

Så som dere ser er jeg ikke spesielt begeistret for dem, men de er min manns foreldre og mine barns besteforeldre, så man må jo bare gjøre det beste ut av det.

[Gjest imli]

Har et normalt godt forhold til dem, vil jeg si. Vi er ikke akkurat veldig nære, er nok for forskjellige. Men vi er absolutt venner og jeg prøver å inkludere dem ift barnebarnet på samme måte som mine egne foreldre. Og de har absolutt tatt godt i mot meg

[Gjest Gjest]

Vi har ikke kontakt med hans familie mer. Hans mor gikk berserk når vi fikk barn og tålte ikke å bli satt på plass.

[ViljaH]

Har ganske lite kontakt med dem da de bor i utlandet på andre siden av kloden. Vi prøver å holde kontakten med epost/telefon/besøk, men det blir jo ikke det samme som om vi bodde nært hverandre. Jeg synes det forsåvidt er OK at vi ikke er naboer, da min svigermor er av den dominerende typen som godt kan finne på å låse seg inn i huset til et av sine barn, hive gulvteppet deres og legge på et nytt som hun har kjøpt til dem fordi hun liker det bedre

Jeg synes det er hyggelig å besøke dem, eller ha dem her, men jeg merker når vi har besøkt "lenge nok", og det gjør nok de også.

[Gjest Gjest]

Jeg har et godt forhold til svigermor og hennes samboer, men ikke spesielt nært. Hun er litt merkelig sosialt sett, men i bunn og grunn er hun både snill, hjelpsom omtenksom og grei å forholde seg til. Hennes samboer er veldig stille og lite åpen, men også veldig snill. Min samboers far er død, han kjente jeg bare overflatisk og han har også hatt en nokså fraværende rolle som far (faktisk ble det bare nevnt i en setning i begravelsen hans og presten tok ikke kontakt med min samboer i forkant), men han var hyggelig han også - umoden, men helt ufarlig, kan man kanskje si. Enken etter han har vi et godt forhold til, men kommer nok ikke til å ha noe særlig kontakt pga stor avstand geografisk.

Forholdet til foreldrene mine er nærere enn med svigerfamilien, men ikke bedre.

[muesli]

Mitt forhold til svigers er ikkje så veldig bra.

Eller det er min svigermor som er lite kjekk å ha med å gjere.

Ho påstår me er SÅÅÅ like og gode venner, for å så klage på alt eg gjer og at me ALDRI er på besøk (forda om me er der fleire ganger i veko) og at me aldri er der lengre enn i 5 minutter (forda om besøkene varer sjeldent mindre enn 1 time).

Ho tar aldri hensyn, er ganske frekk, mangler sosiale antenner og samtaleegenskaper og blir sint eller begynner å griner for ingenting.

Sånn så eg ser det, så lever ho i sin egen lille verden. I tillegg så virker ho mindre smart når det kjem til det meste.

Ho er også SUPER gjerrig, det er nesten sånn at eg må kjøpe med meg egen melk til kaffen. Alt skal spleisest og deles på, samtidig som ho klager på at fjern slekt ikkje har gitt ho bursdagspresang. Ho krever og skal ha alt, men gir svært lite tilbake.

Svigerfar er ganske ok, men ein merker ikkje så mye til han når svigermor holder på.

Syntes det er heilt grusomt å gang på gang må ha samtaler både med samboer, svigermor og svigerfar om oppførselen til svigermor.

Nå har me heldigvis kjøpt oss hus i ein annan kommune, så forhåpentligvis så ser eg ikkje SÅ mye til ho så no...

[Gjest Cynthia]

Jeg så en del snakk om forholdet til svigermor/far i en tråd inne

på "Graviditet og spedbarn", og alle har vel hørt en eller annen

historie om "Svigermor Fra Helvete" o.l,- så derfor lurer jeg på hvilket

forhold du har til svigers/øvrig svigerfamilie, og om mytene om såkalte

"svigermonster" stemmer eller ikke?

De er fra helvete, midt sagt.

Så dem kommer jeg absolutt ikke til å savne.

[PecanPie]

Vi bor i samme hus som "svigerfar" (jeg og samboern er ikke gift ), og han er helt ålreit. Det samme er kjæresten hans. De kommer aldri busende inn i leiligheten vår, banker på hvis de lurer på noe, hjelper oss når vi trenger det slik vi hjelper dem ved behov.

"Svigermor" har jeg et ok forhold til. Vi har ikke så mange interesser til felles, og vi er heller ikke helt på bølgelengde humoristisk sett. Vi klarer nå å prate sammen og hjelpe hverandre ved behov.

"Svigerinnen" min får jeg et bedre og bedre forhold til føler jeg, og det er jeg veldig glad for. Hun bor hjemme hos faren sin, og vi er jevnaldrende. Ålreit å ha noen å låne "jenteting" av, da samboern min ikke har så mye av dette

[Gjest annemor30]

Vi har ikke kontakt med hans familie mer. Hans mor gikk berserk når vi fikk barn og tålte ikke å bli satt på plass.

Pussig! Akkurat det samme skjedde her! dama ble slik over natten! natten da barnet kom..

[Gjest Gjest]

Min er kjempeflotte!!

Jeg har bosatt meg over 100 mil fra mine egne foreldre og er glad for at mine svigers bor i nærheten.

Vi venter vårt første barn, men svigers er allerde besteforeldre og de er kjempeflinke med barnebarnet sitt og stiller opp når som helst. Det regner jeg med at de gjør når vårt barn kommer også. Svigerfar har ofte sagt at jeg ikke er svigerdatter, men en datter...

Det høres sikkert klisje ut det her, men jeg har bare positivt å si om mine svigers!

[Gal_dame]

Har ikkje noe spesielt forhold til svigers. Kjenner de ikkje noe særlig, til tross for at eg har vært sammen med gubben i snart 6 år. I følge gubben elsker hans mor meg, syns eg er grei og søt. De vil gjerne ha meg på besøk, men eg er egentlig ikkje så interessert i det. Har aldri vært noe glad i å møte foreldre til folk liksom.

Mine foreldre er ikkje sånn super begeistra for gubben, mye pga at han er en del eldre enn meg og fordi han har hatt stygge, stort sett usanne rykter på seg. Han har ikkje noe forhold til mine foreldre heller, og har vel strengt tatt ikkje sånn stor interesse av det siden han veit mine foreldre ikkje er like glad i han som eg vil de skal være.