Sliter ofte med "face-to-face-kommunikasjon"

[Gjest Solstad24]

Hvordan skal man formulere dette da..

Jeg har i flere år nå - 3-4 - slitt med å kommunisere verbalt med personer utenfor nærmeste familie, det være seg typisk kolleger og naboer.

Jeg sliter "face-to-face", mer beskrivende vil det dreie seg om en usikkerhet som "slår ned" i meg under f.eks. en samtale. Det skal nevnes at problemet varierer i styrke og fra dag til dag.

Blir urolig og engstelig når øynene mine møter andre øyner. Dette kommer til uttrykk i at stemmeleie øker (jeg høres nok stresset og engstelig ut), og jeg føler i hele kroppen at det verbale resignerer. At det kan leses på hele meg. Det som kanskje gjør det enda mer vondt er at variasjonen er stor, at det varierer fra dag til dag.

Har lest om det meste av sosiale fobier, typer angst, osv, men kan liksom ikke helt plassere meg i kategorien av slike lidelser. Det vonde jeg erfarer begrenser seg mest til nærkontakt/øyekontakt med mer "perifere" mennesker. Men kanskje det er en mild form for sosial fobi?

For å være helt ærlig har jeg ingen kamerater, men har god kontakt med egen familie. Det å føle at man stadig befinner seg i en startfase for sosialisering er en tung byrde å bære. Jeg tenker som oftest at jeg har det godt med min samboer, og lar slike "erobringer" ligge.

Har god omgang med en mannlig nabo, men sliter også her tidvis med kommunikasjonen ettersom engstelse og nervøsitet også melder seg i møtet med ham.

Har ikke opplevd spesielt mye vondt i livet, men har blitt stygt behandlet av "gamle kamerater" (tidlig i ungdommen).

Dette sliter meg ganske ut.. Noen tips?

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg tror ikke det du opplever er så uvanlig, og jeg tror at det gjelder mange andre enn de med en angstdiagnose (mener det var den rimelig kjente psykiater Einar Kringlen som også nylig skrev en ganske tankevekkende artikkel om diagnosen sosialangst, som har blitt pushet fram av legemiddelindustrien i senere år... han mener selvsagt ikke at det ikke er vanskelig og alvorlig nok for de som lider av sosialangst eller at det ikke er noe grunnlag for diagnosen, men at det ikke er bra med den "unormaliseringen" og sykeliggjøringen av enhver grad av ubehag i sosiale sammenhenger).

Det du har opplevd tidligere i livet kan godt være med på å prege deg. At tidligere kamerater har vært stygge med deg har selvsagt gjort noe med tryggheten i forhold til andre. Men det skjedde i fortiden og du har forhåpentligvis ingen grunn til å være engstelig for de du omgåes pr i dag, derfor går det an å jobbe med å gi slipp på den følelsen som sitter igjen. Kanskje det kan hjelpe å sette seg ned, se for seg de episodene hvor noen var slemme mot deg, og kjenne på de følelsene og minnene det vekker - dekonstruere dem på en måte, se detaljene hver for seg. Dette er kanskje ikke så godt forklart fra meg, men hvis du leser litt om mindfulness kan det hende du skjønner teknikken bedre. Det som stort sett skjer er i hvert fall at man oppdager følelsens natur (spenning o.l i kroppen, endring i pust osv) og at den går over relativt fort når man holder oppmerksomheten på den i trygge omgivelser. Hvis du jobber med dette gjentatte ganger håper jeg det kan hjelpe deg til at ikke de samme gamle følelsene sniker seg på deg når du er sosial nå. Det vil kanskje bli lettere å gjenkjenne dem når de (følelsene) prøver seg også, og lettere å tenke at jaja, der kommer dén følelsen, den trenger jeg ikke bry meg om.

Ellers kan du jo prøve å ikke ha så mye øyekontakt, eller være bevisst på hvordan du kan fikse dette - se i nærheten, men ikke rett i øynene på den du snakker med f eks. Jeg tenker litt sånn at når du først begynner å bli nervøs er det lett å gi seg selv feedback på det - fillern, jeg blir nervøs, stemmen blir annerledes, argh, hør på stemmen min nå, nå synes sikkert de andre jeg friker ut osv. Noe som ikke gjr det så lett å hente seg inn når den loopen først er igang. Derfor jeg foreslår det med å være bevisst på øyekontakt eller ei, hvis det kan gjøre det lettere for deg å bevare roen og ikke sette igang en slik reaksjon. Men så er det viktig å ikke utvikle for mange sånne unngåelsesstrategier, for uroen i seg selv er faktisk ikke farlig og den er noe du kan deale med hvis du følger rådene i forrige avsnitt.

[Gjest Solstad24]

Hei!

Jeg tror ikke det du opplever er så uvanlig, og jeg tror at det gjelder mange andre enn de med en angstdiagnose (mener det var den rimelig kjente psykiater Einar Kringlen som også nylig skrev en ganske tankevekkende artikkel om diagnosen sosialangst, som har blitt pushet fram av legemiddelindustrien i senere år... han mener selvsagt ikke at det ikke er vanskelig og alvorlig nok for de som lider av sosialangst eller at det ikke er noe grunnlag for diagnosen, men at det ikke er bra med den "unormaliseringen" og sykeliggjøringen av enhver grad av ubehag i sosiale sammenhenger).

Jeg er selv bevisst på å ikke "grave meg ned" i en bestemt diagnose, ikke tror jeg det hjelper en med "mindre problemer" siden det kan bidra med refleksivitet og romslighet, samtidig som man kanskje blir mer et offer. Hvem vet? Jeg vil unngå en diagnose om jeg kan, det vil uansett ikke hjelpe meg, tror jeg.

Det du har opplevd tidligere i livet kan godt være med på å prege deg. At tidligere kamerater har vært stygge med deg har selvsagt gjort noe med tryggheten i forhold til andre. Men det skjedde i fortiden og du har forhåpentligvis ingen grunn til å være engstelig for de du omgåes pr i dag, derfor går det an å jobbe med å gi slipp på den følelsen som sitter igjen.

Samboeren min tillegger også disse hendelsene og erfaringene betydelig vekt, og tror at det kan ha bidratt til at "små sår" ødelegger for trygghet overfor andre. Tillitt og trygghet er viktig, og mine antagelser om det negative har avtatt med årene - heldigvis for det. Det går bedre nå. Er man sensitiv og overfølsom er det vel lite som ikke fester seg?

Kanskje det kan hjelpe å sette seg ned, se for seg de episodene hvor noen var slemme mot deg, og kjenne på de følelsene og minnene det vekker - dekonstruere dem på en måte, se detaljene hver for seg. Dette er kanskje ikke så godt forklart fra meg, men hvis du leser litt om mindfulness kan det hende du skjønner teknikken bedre. Det som stort sett skjer er i hvert fall at man oppdager følelsens natur (spenning o.l i kroppen, endring i pust osv) og at den går over relativt fort når man holder oppmerksomheten på den i trygge omgivelser. Hvis du jobber med dette gjentatte ganger håper jeg det kan hjelpe deg til at ikke de samme gamle følelsene sniker seg på deg når du er sosial nå. Det vil kanskje bli lettere å gjenkjenne dem når de (følelsene) prøver seg også, og lettere å tenke at jaja, der kommer dén følelsen, den trenger jeg ikke bry meg om.

Dette er flere år siden, og det slo vel først ned i meg en god stund i etterkant. Når jeg forstod hvilken stygghet som egentlig var brukt mot meg. Kanskje det samtidig hjelper å dekonstruere de gode øyeblikkene også? Repetere og huske at de fleste vil meg godt og ikke omvendt?

Ellers kan du jo prøve å ikke ha så mye øyekontakt, eller være bevisst på hvordan du kan fikse dette - se i nærheten, men ikke rett i øynene på den du snakker med f eks. Jeg tenker litt sånn at når du først begynner å bli nervøs er det lett å gi seg selv feedback på det - fillern, jeg blir nervøs, stemmen blir annerledes, argh, hør på stemmen min nå, nå synes sikkert de andre jeg friker ut osv. Noe som ikke gjr det så lett å hente seg inn når den loopen først er igang. Derfor jeg foreslår det med å være bevisst på øyekontakt eller ei, hvis det kan gjøre det lettere for deg å bevare roen og ikke sette igang en slik reaksjon. Men så er det viktig å ikke utvikle for mange sånne unngåelsesstrategier, for uroen i seg selv er faktisk ikke farlig og den er noe du kan deale med hvis du følger rådene i forrige avsnitt.

Noen dager går det fint, andre dager merker jeg at personen jeg prater med blir satt ut av min resignerte kropp. Hvor vidt dette stemmer helt og fullt kan jo bare antagelser og synsing si noe om, så forsiktighet overfor "tankelesing" er vel et viktig trinn.

Du gjengir "loopen" slik den ofte kan føles, ja.. "Nå er det over meg igjen, personen leser min usikkerhet, ta deg sammen mann, konsentrer deg skikkelig og få frem et drivende smil."

Det paradoksale er kanskje at jeg jobber veldig tett inntil folk, det er en sosial jobb så det holder. Dette er nok bare bra for meg? Fronte problemene og ikke unngå dem.

Du skal ha tusen takk for å ta deg tid til å kommentere disse vanskelighetene.

[Gjest gjesta]

Hvordan skal man formulere dette da..

Jeg har i flere år nå - 3-4 - slitt med å kommunisere verbalt med personer utenfor nærmeste familie, det være seg typisk kolleger og naboer.

Jeg sliter "face-to-face", mer beskrivende vil det dreie seg om en usikkerhet som "slår ned" i meg under f.eks. en samtale. Det skal nevnes at problemet varierer i styrke og fra dag til dag.

Blir urolig og engstelig når øynene mine møter andre øyner. Dette kommer til uttrykk i at stemmeleie øker (jeg høres nok stresset og engstelig ut), og jeg føler i hele kroppen at det verbale resignerer. At det kan leses på hele meg. Det som kanskje gjør det enda mer vondt er at variasjonen er stor, at det varierer fra dag til dag.

Har lest om det meste av sosiale fobier, typer angst, osv, men kan liksom ikke helt plassere meg i kategorien av slike lidelser. Det vonde jeg erfarer begrenser seg mest til nærkontakt/øyekontakt med mer "perifere" mennesker. Men kanskje det er en mild form for sosial fobi?

For å være helt ærlig har jeg ingen kamerater, men har god kontakt med egen familie. Det å føle at man stadig befinner seg i en startfase for sosialisering er en tung byrde å bære. Jeg tenker som oftest at jeg har det godt med min samboer, og lar slike "erobringer" ligge.

Har god omgang med en mannlig nabo, men sliter også her tidvis med kommunikasjonen ettersom engstelse og nervøsitet også melder seg i møtet med ham.

Har ikke opplevd spesielt mye vondt i livet, men har blitt stygt behandlet av "gamle kamerater" (tidlig i ungdommen).

Dette sliter meg ganske ut.. Noen tips?

Jeg har det på akkurat samme måte som deg. Trenger ikke gå i detaljer for du beskrev det uansett slik jeg hadde skrevet det. Som deg har jeg heller ikke kunne helt klart å plassere meg i sosialangst kategorien, da selv om andre har foreslått psykolog osv, for innerst inne vet jeg at jeg ikke har den diagnosen selv om jeg ofte opplever sjenanse ved kommunikasjon utenfor nær familie.

Jeg ble blitt mobbet i mange år, men av den type som jeg faktisk ikke har forstått at det var mobbing jeg ble utsatt for før det siste året! Om dette er grunnen til at jeg er som jeg er vet jeg ikke, men jeg ble ikke født slik, for å si det sånn så tror det kan stå for skylden. Er heldigvis ute av det miljøet nå. Jobber på en fin arbeidsplass med muligens verdens beste kolleger. Alikevel kjenner jeg sjenansen komme snikende, klarer enda ikke være avslappet i blikk (blir sliten av øyenkontakter for anstrenger meg for å holde den, bevise at jeg _egentlig_ er avslappet, tanker som "merker de at jeg er nervøs?!" osv). Men er alltid verst med starten av dagen, roer seg litt etter hvert.

Har også merket at jeg får litt angst ved tanken på noe nytt. Lever vel i følge andre et litt kjedelig liv, men for meg er tryggheten nødvendig for hverdagselig trivsel. Har du det på samme måte? Flytter uansett ut av det gode miljøet ved hjemmet og arbeidsplassen nå som er blitt bygget opp litt etter litt .Tror jeg vil slite med det.

Uansett til gjest som responderte under: Tusen takk for et oppløftende innlegg. Selv om det var ment til ts gav det meg en masse å tenke på. Er så godt med litt realistiske innlegg som ikke tar utgangspunkt i at du er psysik syk og trenger profosjonell hjelp.

[Gjest Gjest]

Gjesta: Det høres ut som noen i omgangskretsen din egentlig har vanskeligere for å godta hvordan du er og lever, enn det du har Og det er jo hvordan du opplever problemene eller utfordringene dine som betyr noe, ikke hva andre synes er nødvendig og riktig for å være frisk. Det å akseptere sine egne valg og kjenne på hva man selv opplever er jo faktisk noe av det viktigste man gjør...

Ellers går det an å få profesjonell hjelp uten å ha noen diagnose også heldigvis. Endel psykologer jobber veldig løsningsorientert, så man ikke nødvendigvis vektlegger bakgrunn og sånt så veldig mye, mer å finne de tankene og mønsterne som gjør at vi får problemer, se at de er ugyldige pr i dag og finne en ny måte å gripe an ting på. Men man må kanskje enten oppsøke en privat psykolog eller vente lenge ved henvisning. Så klarer man jobben selv er det sikkert greit.

(og det med å dekonstruere både det positive og negative kan definitivt ha noe for seg. Så lenge en passer på å fortsette å nyte det som er fint da Men det kan sikkert hjelpe en både til å se hva som gjør at en trives eller mistrives, og det kan gi mer tilstedeværelse, noe som også er bedre enn å bli for opphengt i tankene).