er jeg en dårlig datter?

[Kamikatze]

Uansett hva du kommer frem til, er det viktige hva du gjør (og ikke gjør) i dag. - Ikke hva du gjorde i går.

[Gjest Gjest]

Du går gjennom en vanskelig tid i livet ditt nå. Mange sier at ungdomstiden er så flott, men de fleste opplever tenårene som veldig konfliktfylte. De fleste har det nok ikke så godt da. De festene som venninnene dine drar deg med på bør du ikke dra på. Får du noe ut av å dra dit? Kanskje du trenger en litt annen type venner i livet ditt. Kanskje du kan finne deg en hobby som gjør deg glad? Mange får bedre selvtillit av å gå på f.eks. karate eller annen idrett. Jeg kan bare si at det blir bedre etterhvert, og at hvis du ønsker endringer i livet ditt må du sørge for det selv. Jeg begynte på en ny skole som 17-åring, det var skummelt, men jeg fikk det mye bedre der, med mange hyggelige, nye venner. Lykke til!

[Gjest Gjest_Marte_*]

Du går gjennom en vanskelig tid i livet ditt nå. Mange sier at ungdomstiden er så flott, men de fleste opplever tenårene som veldig konfliktfylte. De fleste har det nok ikke så godt da. De festene som venninnene dine drar deg med på bør du ikke dra på. Får du noe ut av å dra dit? Kanskje du trenger en litt annen type venner i livet ditt. Kanskje du kan finne deg en hobby som gjør deg glad? Mange får bedre selvtillit av å gå på f.eks. karate eller annen idrett. Jeg kan bare si at det blir bedre etterhvert, og at hvis du ønsker endringer i livet ditt må du sørge for det selv. Jeg begynte på en ny skole som 17-åring, det var skummelt, men jeg fikk det mye bedre der, med mange hyggelige, nye venner. Lykke til!

Hvorfor skal hun ikke gå på fester?

Høres ut som om du prøver å frelse henne. Jeg for min del hadde en nydelig ungdomstid - og var en helt normal jente - slik som TS beskriver seg selv som i innlegget.

Synes det blir feil å anbefale henne å skifte venner ...

[Gjest Gjest]

Hei ts! Jeg ville bare ønske deg lykke til, og nevne som noen andre her at tenårene ikke er noen lett tid.. =) Noen feil gjør man underveis, og så lærer man av det. Jeg syns ikke du høres ut som en dårlig datter, kjære deg! Alle mennesker gjør feil, og særlig i tenårene - det er endel av det å vokse opp. Jeg blir litt flau selv når jeg tenker på ting jeg gjorde som 16-åring, men heldigvis får vi nye sjanser hver dag=) Lykke til videre, og husk at etterhvert kommer selvtilliten til å bedre seg og det blir lettere å takke nei til å gå på fester man ikke vil gå på osv. Og jeg håper du ikke er så streng mot deg selv. Kjenner til hvordan det er å være emosjonell og begynne å gråte/få dårlig samvittighet for den minste ting. Håper dette går bedre for deg etterhvert. Vær snill med deg selv! =)

[Kamikatze]

Det er uansett viktig at du forstår at selv om du kan ha gjort en og annen dustete handling, så gjør ikke det deg automatisk til en dårlig datter. Bare til et menneske som har gjort etpar feilgrep. Er du glad i foreldrene dine, og lærer av dine feil, kan du være en helt utmerket datter, tross alt.

[Gjest 30år]

Jeg er en 16 år gammel jente, bor i en familie på 5.

Jeg tror jeg har skuffet familien på mange måter.

For det første, de ser på meg som en "perfekt" unge. de tror jeg er snill og pliktoppfyllende. Men sannheten er at jeg har vært på mange fester, har drukket meg fullstendig drita. Men dette er ikke det verste, jeg har stjelt fra både moren og faren min, det er bare snakk om noen hundrelapper nå og da, men like vel.

Dessuten blir jeg aldri med på ting når familien vil gjøre noe koselig.

uff, nå høres jeg ut som en forferdelig person Men jeg gjør aldri noe slemt mot noen med vilje, jeg tenker alltid på andre før meg selv (hvertfall venner), jeg har jobb og 5,5 i snitt.

Jeg vasker og rydder uten å bli bedt om det..

Noen som har noen kloke ord til en datter med dårlig samvittighet?

ikke annet enn at den dårlige samvittigheten viser at du jo faktisk er en ganske snill tenåring:=)

5,5 i snitt er kjempebra, husrydding og greier. jeg blir veldig glad dersom jeg får en slik tenåring når den tid kommer:=)

bortsett fra stjelingen, selv om det bare er "bagatellmessig" så er det greit å kutte det ut mens leken enda er god.

og det med å drikke deg dritings: for din egen del kan du kanskje senke litt på inntaket?

ikke for at foreldrene dine skal bli glade, men for din egen helses skyld.

er mye lettere å komme opp i skikkelig ekle situasjoner når man er for full....

begynte selv å drikke litt når jeg var på din alder, men jeg holdt det på et nivå slik at jeg fint kunne ta vare på meg selv og de rundt meg, og jeg gikk aldri alene/med ukjente.

jeg skjønner det sikert er utrolig kjedelig akkurat nå når famlilien vil gjøre noe koselig, men hvis du egentligs synes litt av det er hyggelig, så kan du jo være med avogtil?

vi pleide ofte å ha med en god venninne e.l dersom det var ok for foreldrene, på den måten hadde jo alle det gøy:=)

[Gjest Vettel]

Du høres temmelig normal ut i mine ører. Som tenåring gjør man, dessverre, mye dumt, men alle lærer vi av det!

Jeg kan også se tilbake til mye dumt jeg har gjort mot venner og familie, men jeg ber alltid om unnskyldning - det som de vet om da! hehe!

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Takk for mange hyggelige svar

Jeg prøver jo så godt jeg kan å stå for mine egene meninger og sånnt, men funker ikke alltid så bra.

Tror heller ikke det er så farlig med en fest i ny og ned, men jeg må nok skjerpe meg littegrann...

Og det er ganske sllitsomt å streve etter å være perfekt hele tiden.. gjør at jeg ofte blir deppa og har problemer med å sove ++ fordi jeg tenker så mye på feilene jeg gjør.

vet ikke hvordan jeg skal godta meg selv, men det kommer kanskje med tiden?

[Gjest Gjest_Caroline_*]

Takk for mange hyggelige svar

Jeg prøver jo så godt jeg kan å stå for mine egene meninger og sånnt, men funker ikke alltid så bra.

Tror heller ikke det er så farlig med en fest i ny og ned, men jeg må nok skjerpe meg littegrann...

Og det er ganske sllitsomt å streve etter å være perfekt hele tiden.. gjør at jeg ofte blir deppa og har problemer med å sove ++ fordi jeg tenker så mye på feilene jeg gjør.

vet ikke hvordan jeg skal godta meg selv, men det kommer kanskje med tiden?

Dette er skremmende lesing. Hvorfor skal du prøve å fremstå annerledes enn du faktisk er? Tror du virkelig at foreldrene dine synes bedre om deg fordi du har et snitt på 5,5 enn om du skulle hatt et snitt på 4?

Som mor til 2 gutter litt eldre enn deg så skal jeg si deg en viktig ting: For foreldre så er det viktigste i verden at ungene dine er lykkelige. Jeg vil helle ha en glad og fornøyd gutt med 3 eller 4 på vitnemålet enn en ulykkelig gutt som strever etter 6`ere for å fremstå mest mulig perfekt.

INGEN er perfekte - og hva er i grunnen perfekt? Hvis perfekt i dine øyne betyr topp-karakterer og dårlig psyke om du ikke klarer det så er det omtrent så langt fra perfekt som jeg mener noen kan komme. Jeg vil heller kalle det et stort problem - et veldig alvorlig problem som du bør gjøre noe med før du går på en smell en dag.

Dine foreldre vil mye heller se deg lykkelig enn det du kaller perfekt og ulykkelig.

Hvis ungene mine har det godt så har jeg det godt - hvis de er glade og fornøyde så er jeg glad og fornøyd.

[Gjest Gjest]

Dette er skremmende lesing. Hvorfor skal du prøve å fremstå annerledes enn du faktisk er? Tror du virkelig at foreldrene dine synes bedre om deg fordi du har et snitt på 5,5 enn om du skulle hatt et snitt på 4?

Som mor til 2 gutter litt eldre enn deg så skal jeg si deg en viktig ting: For foreldre så er det viktigste i verden at ungene dine er lykkelige. Jeg vil helle ha en glad og fornøyd gutt med 3 eller 4 på vitnemålet enn en ulykkelig gutt som strever etter 6`ere for å fremstå mest mulig perfekt.

INGEN er perfekte - og hva er i grunnen perfekt? Hvis perfekt i dine øyne betyr topp-karakterer og dårlig psyke om du ikke klarer det så er det omtrent så langt fra perfekt som jeg mener noen kan komme. Jeg vil heller kalle det et stort problem - et veldig alvorlig problem som du bør gjøre noe med før du går på en smell en dag.

Dine foreldre vil mye heller se deg lykkelig enn det du kaller perfekt og ulykkelig.

Hvis ungene mine har det godt så har jeg det godt - hvis de er glade og fornøyde så er jeg glad og fornøyd.

Jeg har ikke sagt at jeg er perfekt fordi jeg får gode karakterer.. men jeg ønsker at foreldrene mine skal være stolte av meg.. jeg har lyst til å være en glad person, men vet rett og slett ikke hvordan jeg skal klare det.

Jeg har lyst til å bli lege eller ernæringsfysiolog, og da trenger jeg gode karakterer.

[Gjest Gjest_Caroline_*]

Og det er ganske sllitsomt å streve etter å være perfekt hele tiden.. gjør at jeg ofte blir deppa og har problemer med å sove ++ fordi jeg tenker så mye på feilene jeg gjør.

Jeg har ikke sagt at jeg er perfekt fordi jeg får gode karakterer.. men jeg ønsker at foreldrene mine skal være stolte av meg.. jeg har lyst til å være en glad person, men vet rett og slett ikke hvordan jeg skal klare det.

Jeg har lyst til å bli lege eller ernæringsfysiolog, og da trenger jeg gode karakterer.

Hva er det du streber etter da? På hvilken måte er det du ønsker å være perfekt?

Tror du virkelig at det er noen mennesker som er perfekte?

Å tilstrebe å være perfekt er dømt til å mislykkes - det er uoppnåelig.

Hold deg til dine oppnåelige mål, som du sier så ønsker du å bli lege eller ernæringsfysiolog - så jobb med det som mål og slapp av med alt annet. Perfekt kommer du aldri til å bli - men du bør snarest sørge for å bli glad og lykkelig - ellers vil du neppe oppnå så mange mål i livet.

Hvis du har så store problemer at dette medfører søvnløse netter og depresjon så trenger du profesjonell hjelp - jo før jo heller. Snakk med helsesøster på skolen eller fastlegen din - få en henvisning til barne- og ungdomspsykriatisk.

[Gjest Gjest]

Jeg vet jo at det ikke går å bli perfekt, og jeg har ikke planer om å bli det heller. Men jeg er så innmari redd for å gjøre noe feil, eller skuffe og såre andre. Så når jeg sier at jeg strever etter å være perfekt mener jeg at jeg vil være en så bra person som er mulig for meg å være..

Jeg har vært hos psykolog for en liten stund siden, men fant ut at det ikke ga meg noe som helst. Klarte ikke åpne meg for psykologen, og følte at han ikke brydde seg noe om meg...

Er lettere å skrive her, for da er jeg anonym..

Jeg har rett og slett ikke peiling på hvordan man bare blir lykkelig?

[Kamikatze]

Jeg vet jo at det ikke går å bli perfekt, og jeg har ikke planer om å bli det heller. Men jeg er så innmari redd for å gjøre noe feil, eller skuffe og såre andre.

[...]

Jeg har rett og slett ikke peiling på hvordan man bare blir lykkelig?

Vel, dette er livet. Noen vil alltid mene noe annet enn deg. Se bare her i forumet. Enkelte vil aldri bli fornøyd. Andre kan tilsynelatende virke misfornøyde for å manipulere fram viljen sin. En stor del av livet, er å utvikle sin personlighet, ved å lære seg ulike måter å stå i mot "presset" fra andre mennesker, som stiller sine egosentriske krav til deg. Å lære å se gjennom hva de egentlig lokker og lurer, smisker og truer deg til å gjøre eller være. Og å sette dine egne krav til deg selv, og ignorere andres, hvis du skjønner at de ikke er til ditt eget beste.

Det er ikke ditt problem om noen forventer noe av deg, hvis det egentlig ikke henger på greip. Er det lege DU vil bli, fett nok. Da vet du jo at det krever en viss arbeidsmengde. Da må du stille krav til deg selv, slik at du får den nødvendige selvdisiplin. Men er legestudiet andres forventninger til deg, og du selv var mer lysten på å studere fiskerifag eller logistikk ellerno, er det klart at du vil la andres forventninger til deg ta overhånd. (Bare et eksempel, altså.)

Det er DU, og ikke abdre som må leve ditt liv. Og det er så lett å forvente noe av andre, når man slipper konsekvensene, arbeidet og styret med det selv. Mange er dessuten mye flinkere til å fortelle hva andre skal gjøre, enn til å fortelle seg selv det.

Lykken er oppskrytt. Den kommer bare i små korte blaff. Reklameindustrien prøver å dytte på oss "kjøpelykke" ved å "stille krav" til oss som er uoppnåelige, for siden å selge oss "løsningen" på problemet. Dette er ikke lykke. Dette spiller på vår, som sosialt flokkvesen, frykt for å skille oss ut fra flokken.

Tilfredshet er bedre enn lykke. Den varer mye lenger, og er oppnåelig. Og setter du deg små delmål for å oppnå tilfredshet, kan du oppleve et øyeblikks lykke, idet du når disse målene. Dagen etter er lykkefølelsen - seiersrusen borte, mens tilfredsheten blir værende hos deg. Ja... Se bort fra forelskelsesrus da... Det er midlertidig galskap som kan gi litt lengre lykkefølelse om den gjengjeldes. Men da er vi inne på et helt annet tema.

Summa summarum så er det viktigere livslærdom å lære seg å forkaste andres (ofte urealistiske) forventninger og krav til deg, og prøve å gjøre det beste for deg selv og din egen fremtid. Har du hørt ordtaket: "Enhver er sin egen lykkes smed"?

[Gjest B]

Kjære ts.

Du er jo meg for ti år siden du Det der med å prøve å være perfekt må du bare slippe taket på med en gang. Ingen er perfekte. Og husk, får du ikke et godt resultat en gang, betyr ikke at du ikke er flink. Det betyr bare at man ikke kan gi alt alltid. Jeg kan ta det med karakterene dine og ønske om en god jobb. Ønsker du disse jobbene fordi det er jobber "flinke" folk har, eller fordi du er genuint interessert i jobbene? Selv trodde jeg at jeg ville ha en av disse jobbene og jeg jobbet utrolig hardt for det. Jeg var interessert i yrket, men innerst inne var det fordi jeg trodde det var status og fordi man da blir sett på som "flink". Jeg har nå endt opp med en helt annen jobb som jeg trives kjempegodt med og som jeg passer mye bedre til. Jeg er kjempeglad for at jeg valgte slik jeg gjorde. Det eneste jeg angrer på er at jeg jobbet så hardt for å være "flink" at jeg i dag er sykemeldt for utbrenthet. Det førte og til at jeg fikk dårlige karakterer i den nye utdannelsen min (som jeg egentlig ville ha).

Ble litt surrete dette her. Det jeg uansett vil si er at du ikke er alene. Utrolig mange, voksne som barn, sliter med dette "flink-pike-syndromet". Du trenger ikke være perfekt. Når du begir deg ut på oppgaver, prøv å gi 70 % og si at det er BRA NOK. Dette gjelder ikke bare oppgaver, det gjeldet alt. Du trenger ikke se perfekt ut, men bra nok. Pynt deg litt, rett deg opp i ryggen og smil til deg selv i speilet, og si til deg selv at du ser bra nok ut. De ekstra kiloene du tror du har er nok ikke så ille som du tror. Husk at du ikke trenger å bli 100% "perfekt", bare 70 Og det er bra nok.

Finnes mye bøker om dette. Har veldig lyst til å lese denne selv: http://www.bokanmeldelse.com/8203236340

Vet det finnes mange andre bøker om dette emnet som er gode. Kanskje er det noen andre her som har noen tips?

[Gjest Gjest]

det at jeg vil bli lege er noe JEG har lyst til . Det er fordi jeg ønsker et omsorgsyrke samtidig som god lønn og selvfølgelig status. Jeg har nok blitt påvirket litt av mine foreldre ja. Først var det nok all påvirkningen som fikk meg til å ønske yrket, men nå har jeg lyst til det selv, er jeg ganske sikker på

[Gjest Gjest_Mona_*]

det at jeg vil bli lege er noe JEG har lyst til . Det er fordi jeg ønsker et omsorgsyrke samtidig som god lønn og selvfølgelig status. Jeg har nok blitt påvirket litt av mine foreldre ja. Først var det nok all påvirkningen som fikk meg til å ønske yrket, men nå har jeg lyst til det selv, er jeg ganske sikker på

Javel - hvis det er det du ønsker og har et snitt på 5.5 så skal ikke legestudier være så veldig anstrengende for deg?

Forstår ikke helt hva som er problemet ditt? Du sier jo at du har sluttet å stjele penger, du prøver å ikke drikke så mye på fester - hva er egentlig problemet ditt da?

Du sier at det ikke er foreldrene dine som presser deg - alt er dine egne valg. Javel - du høres jo mer reflektert ut enn de fleste 16-åringer jeg kjenner, mine egne barn innbefattet .. Mine barn vinglet fælt mens de bestemte seg for yrkesretning - eldstemann har enda ikke bestemt seg. Men de stresser ikke for det - de er glade og stort sett fornøyde - DET er det viktigste for meg.

[Gjest Gjest]

Problemet mitt er at jeg har veldig dårlig samvittighet, fordi jeg føler at jeg skuffer foreldrene mine hele tiden.Jeg kan få sammenbrudd etter å ha motsagt dem eller kranglet med dem.

Jeg blir ofte deprimert og gråter mye, skjønner ikke helt hvorfor. Men tror det er p.g.a jeg får så utrolig lett dårlig samvittighet. Om jeg har avbrytet en avtale med en venninne for eksempel. Kan jeg gå å tenke på det i 3-4 dager etterpå.

Om jeg gjør den minste feil på jobben gråter jeg resten av dagen jeg kommer hjem.

Jeg vet at dette er helt teit. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det og vil gjerne slutte å bry meg så mye om sånne små ubetydelige feil jeg gjør.

Jeg vil være fornøyd med alt det som er bra i livet mitt, jeg har jo foreldre og søsken som bryr seg om meg, venninner som ofte tar kontakt, jobb, mat, dyr, og masse mer. Men jeg klarer ikke glede meg over disse tingene, siden jeg tenker så mye over alle feilene jeg gjør...

[Gjest Gjest_Mona_*]

Problemet mitt er at jeg har veldig dårlig samvittighet, fordi jeg føler at jeg skuffer foreldrene mine hele tiden.Jeg kan få sammenbrudd etter å ha motsagt dem eller kranglet med dem.

Jeg blir ofte deprimert og gråter mye, skjønner ikke helt hvorfor. Men tror det er p.g.a jeg får så utrolig lett dårlig samvittighet. Om jeg har avbrytet en avtale med en venninne for eksempel. Kan jeg gå å tenke på det i 3-4 dager etterpå.

Om jeg gjør den minste feil på jobben gråter jeg resten av dagen jeg kommer hjem.

Jeg vet at dette er helt teit. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det og vil gjerne slutte å bry meg så mye om sånne små ubetydelige feil jeg gjør.

Jeg vil være fornøyd med alt det som er bra i livet mitt, jeg har jo foreldre og søsken som bryr seg om meg, venninner som ofte tar kontakt, jobb, mat, dyr, og masse mer. Men jeg klarer ikke glede meg over disse tingene, siden jeg tenker så mye over alle feilene jeg gjør...

Du får satse på at du vokser det av deg etterhvert.

Kanskje det hjelper å løsrive deg litt fra foreldrene dine og stole mer på deg selv og dine egne valg i livet?

Jeg vet ikke - vanskelig å vite for mine ungdomsår var bare en eneste stor opptur - husker ikke noe negativt i det hele tatt. Men mine foreldre prøvde aldri å presse meg i skolesammenheng. De skrøt av meg - selvom jeg bare lå sånn litt over middels på skolen. Leksene gjorde jeg om morgenen før jeg gikk - det var aldri min førsteprioritet. Men jeg var fornøyd med det .. hadde aldri behov for å få toppkarakterer.

[Gjest B]

Jeg synes virkelig ikke du bare skal "satse på at du vokser det av deg etterhvert". Jeg synes det høres ut som du har en slags sosial angst. Det skal ikke være slik at man griner og tenker på bagateller i flere dager etterpå. Prøv å ikke still så høye krav til deg selv. Ingen andre forventer at du skal være perfekt og aldri avbryte, si imot og ha egne meninger. Tenk så kjedelig venn og datter du hadde vært om du bare var en nikkedukke som som bare eksisterte og, enige med alle ogalltid gjorde alle til lags. Snakk om å ha lite personlighet da. Vennene og familien din er glad i deg for den du er. Gjør du noe "feil" en gang er det dine venner, familie og, som du og nevner, arbeidsgiverens ansvar å si ifra til deg. Innen den tid får du VELGE å tro at de liker deg og at du ikke gjør noe galt. Jeg understreker velge, for du må aktivt jobbe med å velge dette hver gang en slik situasjon oppstår der du vanligvis ville ha tenkt motsatt.

Slik tankegang lar seg ikke forandres over natta. Det må jobbes hardt med. Synes du det er vanskelig synes jeg du skal oppsøke hjelp. Tenk så bra at du er såpass reflektert rundt det så tidlig i livet. Da kan du jobbe aktivt mot en bedre tenkemåte som du kommer til å ha glede av i maaange år

[Kamikatze]

[...]Om jeg gjør den minste feil på jobben gråter jeg resten av dagen jeg kommer hjem.

Jeg vet at dette er helt teit. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det og vil gjerne slutte å bry meg så mye om sånne små ubetydelige feil jeg gjør[...]

Du må på en eller annen måte, med eller uten hjelp, omstille deg til å betrakte slike "feil, tabber og brister" som lekser i læringsprossessen mot et bedre deg. Og slutte med å oppfatte dem som personlige nederlag.

Perfekt vil du aldri bli. Og det er det heller ingen som forventer. Ikke noen som betyr noe, i alle fall. Det finns nok av tanketomme mennesker som mener noe om alle. Du kan ikke leve ditt liv etter andres mal. Men det kan ta tid før det går opp for deg hvor betydningsløse andre menneskers meninger om deg egentlig er.

Prøv å speile kjente. Tenk hvor liten del av ditt liv du vier til å mene noe om hva de har på seg og hva de gjør og interesserer seg for. Merk deg hvor kort tid går det før du glemmer andres småtabber? Vil ikke du regelrett slite med å komme på alle deres bagatellmessige småbrølere?

Endret 29. juli 2009 av Kamikatze