Livet satt på pause?

[Pbrina]

*Foff!* så var sommeren over, høsten forsvant før jeg fikk plukket så mye som ei plomme og alle mine nye, gode innsatser for å finne lidenskapen druknet i jobb og hobby. Men det var kanskje bra? Jeg er jo ingen stor tenker, heller do'er (nei, ikke noen "toalett'er", tenk engelsk uttale ), så stille tid til å sitte og gruble og tenke etter er ikke bra for meg. Tror jeg. Jeg blir i alle fall mest bare deppa da.

Uansett, lidenskapen kommer krypende innpå meg for tiden, og det er jo fantastisk. Jeg har ikke gjort SÅ mye for å lokke på den. Virker i alle fall ikke sånn på meg. Jeg har begynt å trene fotball igjen, og trening er jo alltid bra. Det med å bevege seg en time om dagen forsvant i travelheta, men jeg merker at treninga virker på humøret. Skulle ønske jeg hadde en knapp for å lagre lykkefølelsen etter trening - sånn at jeg kunne hente den fram de gangene jeg forteller meg selv at "du fortjener en kveld på sofaen, Pbrina, du som har jobbet så masse nå".

Jeg hørte en forsker på radio her for litt siden. Hun hadde forsket på flyt hos eldre damer. (Flyt var visstnok et begrep som innebar opplevelsen av det at dagene gikk bra) I alle fall, hun sa noe om at damene opplevde en stor grad av flyt når de holdt seg i aktivitet av noe slag. En følelse man ikke får av å se på tv i sofaen, mente hun. Eller blander jeg med noen andre forskere jeg har hørt / lest om nå?

Uansett, jeg tenkte litt på det, og det stemmer jo ganske bra. De gangene man faktisk opplever noe fordi man gjør noe - det er disse stundene som skaper lykke. Men jeg kommer likevel alltid til å digge å sløve foran tven. Og siden jeg skal slutte (les: redusere) å tenke på alt jeg burde ha gjort eller hvordan jeg bør være, så vil jeg bare konstantere det en gang for alle: Jeg LIKER å sløve i sofaen foran tven, derfor får jeg lov til det. Jeg kommer aldri til å bli noen duracellkanin, så nå skal jeg SLUTTE å piske meg selv mentalt fordi jeg ikke er det. Uten å dermed si at jeg _bare_ skal sløve i sofaen. Jeg får lov, det er det hele

Jeg skal på kurs også. Med og om coaching og gode greier. Jeg gleder meg noe enormt, for jeg skimter fasiten på meg selv i det fjerne. Jeg ser lys i enden av eksisteringstunnelen og der ute, der framme, ligger livets motorvei, bred og flerfilig og flombelyst, klar til å ta meg i mot både til fots eller i bil, hva jeg enn måtte finne på.

Hehe, jeg blir jo helt boblete av å tenke på det

Jeg må jo innrømme at endringer på jobben har hatt sin innvirkning på meg og lidenskapen. Søndagsbarnet fikk nok en gang en løsning i fanget. Det gjaldt bare å vente lenge nok. Når det ser som mørkest ut, så er det alltid noen som slår på et lys for meg. Helt fantastisk. Nesten som man blir litt overtroisk. Eller troende. A la "fotsporene" Men jeg føler meg ikke bortskjemt, for veien for stayeren kan være både lang og vond og tung. At det bidrar til apati og handlingsvegring, derimot, det ser jeg ikke bort i fra.

Forresten skulle jeg gjerne leid meg en personlig shopper. Handlingsvegring kan slå ut på flere måter.

[Pbrina]

Mitt magiske hus

I mitt hus fins mange magiske hjørner, spotter, steder, huler. Jeg innbiller meg at synske personer kan se disse stedene fordi de har en aura rundt seg. Omhyllet i en strålende rosarødglødende innbydende aura. Jeg mistenker ikke Mannen for å være synsk, men kanskje han kan føle auraer? Ikke at han bevisst leter etter dem, men jeg tror at han ubevisst blir trukket mot de magiske stedene. Det er som når du finner roen i det ene hjørnet av sofaen, men ikke det andre, uten at du kan forklare hvorfor.

Han har i alle fall funnet opp til flere magiske spotter her i huset. Det minst åpenbare er hjørnet innerst mot langskapet på kjøkkenbenken. Mørkt og uunnselig - men likevel magisk. Derfra omvandles tomme 1,5L flasker til å bli flasker fylt med kald, leskende drikke, klar til din tørre og tørste hals og de vet til og med selv hvor de helst skal være - liggende i flaskehylla i kjøleskapet.

Et annet, like overraskende og like lite åpenbart magisk sted er på gulvet nedenfor sjeselongdelen av sofaen. Derfra flyr skitne sokker på magisk vis gjennom skyer som får de til å bli rene. Det er trolig ganske ville stormer inni skyene også, for på flyturen kommer hver sokk sammen med sin makker og de folder seg sammen i tett omfavnelse. Heldigvis lander de mykt i sokkeskuffen sammen med sine frender.

Det fins flere magiske ting her i huset, de er ikke så stedbundne alltid. Tørkestativet og blå Ikea-poser er to av dem. De virker bare i magiske netter, og det er litt uklart hvilke datoer disse faller på. Jeg har ikke klart å løse det mysteriet enda. Det kan også være at det avhenger av hvor i huset de står. Det har jeg ikke kommet på før akkurat nå, så det får jeg forske litt nærmere på. Det er i alle fall slik at når sånne magiske netter forekommer - eller når posisjonen til tørkestativet er riktig inne i huset - så kommer klærne inn i en lignende storm som sokkene fra gulvet nedenfor sjeselongdelen av sofaen gjør. Det er kanskje forskjellige stormer etter hvilken natt det er? Av og til havner klærne i skapet, av og til i blå Ikea-poser.

Aha, kanskje jeg er på vei mot å finne svaret på når det magiske skjer med disse to tingene? For dersom det har vært en magiske natt for tørkestativet, så må man bare la det gå litt tid, så kommer det en magisk natt for Ikea-posene også. Da får de bein, klarer å gå og å åpne skapdører. Som ville hester, kaster de av sine ryttere. Helt som ville hester er de nok ikke, for klærne havner i sine riktige skuffer. Kanskje det kommer magiske vesener flyvende i disse magiske nettene? Godt de ikke løser ut alarmen…

Vi har en til magisk hule her hjemme, men den er kanskje litt mer åpenbar. En hvit, sulten boks som spiser skittenklær og som må ha endetarmen sin inne i klesskapene våre.

Og jeg? Jeg har vel egentlig aldri prøvd disse magiske stedene. I alle fall har jeg ikke tålmodighet til å vente lenge nok på disse magiske innfallene til verden. Under trappa er i alle fall et dårlig sted for at de magiske vesenene skal finne de blå Ikea-posene, så det hjelper kanskje å flytte på dem. Eller, vent nå litt... Det må være noe annet som er svaret her. Kan det være...? Skal jeg tørre å si det høyt? Ja, jeg tror det - det må være jeg som er tryllefeen!

Tenk, jeg er magisk...

[Pbrina]

Cogito ergo sum. Jeg tenker, altså er jeg.

En av Descartes mest kjente sitater. Eller læresetninger.

I morges - eller nå nettopp - mens jeg lagde frokost, kom jeg på ca tusen tanker og idéer og ting som må gjøres. Da slo det meg at jeg må utvide dette med "ute av syne, ute av sinn". For hver gang jeg beveger meg utenfor komfortsonen min kommer jeg på alt mulig som ikke eksisterer innenfor sonen. Alt fra det som jeg bør få gjort til de mest fantastiske idéer om interiør og hobby, og til dype filosofiske åpenbaringer om livet (i min egen bittelille målestokk, vil det si).

Nå gjelder det bare å formulere dette på en flott, cathy, passende måte.

Jeg sitter i ro, altså er jeg blind.

Jeg sitter stille, altså ser jeg ikke.

Stillesitting er roten til idetørke.

Stillesitting er roten til apati.

Nei, jeg vil at det skal være noe som viser at løsningen er å røre på seg, men ikke på trim-vis.

Å være i livet viser deg flere sider av det.

Jeg kommer nok aldri til å bli en lyriker. Kanskje Jan Erik Vold kunne gitt meg en løsning på dette?

Å gjøre gir.

Å gjøre, gir.

Ad mobile, ad vida alibi. Hehe, as if jeg kan latin...

Ibidem ergo dårlig syn. (Ibidem = Samme sted)

Ibidem vincit vida (samme sted overvinner livet)

Mobilis

Libera

Save yourself from the same place.

Å redde seg fra det samme stedet er å redde seg fra det introverte livet.

Dette må tenkes mer på...

[Pbrina]

Jeg har et shoppingproblem:

1. Jeg er gnien. Alt over 300 kr må vurderes og revurderes og oppfattes som et "must" eller røverkjøp før det blir kjøpt.

2. Jeg vil egentlig kjøpe merkeklær. Eller kvalitetsprodukter. Men når jeg går og titter på sånt, så føler jeg ikke at det er verdt prisen. Og så må sånne plagg gjerne renses eller håndvaskes. Mas!

3. Jeg vil egentlig ikke kjøpe masse billig drit som ser utbrukt ut etter en vask. Jeg havner likevel alltid på H&M eller Lindex eller noe, og gjerne på salgsstativet. Og så finner jeg noen plagg, men ombestemmer meg i siste liten, for Hvis jeg bare legger litt mer penger i det, så får jeg én finere kvalitetstopp istedenfor mange billige bomullstopper som jeg likevel kommer til å bli lei snart.

4. Jeg vil egentlig kle meg pent, profesjonelt og voksent. Men det krever mer enn å kle på seg to plagg (bukse og overdel) og det krever at man fører seg på en spesiell måte. Man må kanskje parre sko med skjørt, du må ha en strømpebukse i rett farge og uten hull (hvorfor kaster jeg aldri de med hull?), en må ha en skjorte under omslagsjakken, en bar hals krever smykker - og jammen skal ikke de passe inn i helheten også. I tillegg må man sitte med bena parallellt, ryggen må være rak, du må gå som en mannekeng og gud forby at du må løpe etter bussen med høye hæler!

Er det rart jeg blir utmattet med det samme jeg blir bedt bort til et sted som krever omtanke bak antrekket?

[Pbrina]

Det er morsomt med kurs, men det er ikke morsomt med lekser og forberedelser. Får hovedfagsflashback så det holder, her jeg sitter og surfer istedenfor å forberede meg til prosjektet i morgen. Og dessuten skal jeg holde kurs selv på torsdag, noe som krever MYE forberedelse, siden jeg egentlig ikke skulle holde det kurset. Samtidig blir jeg så veldig oppmerksom på min egen ufullkommenhet.

Hvorfor ramler jeg alltid ned i den pytten? Eller, la meg omformulere: Hvorfor har jeg disse to pyttene, som jeg alltid ender opp i (den negativt innstilte selvbevisstheten og tv-kroken)...?

[Pbrina]

Etter et lite avbrudd...

Det kan virke som om disse pyttene er "min sjels skjelett" for å stjele et uttrykk jeg har hørt. Når alt kommer til alt, så er det dette jeg er: en tv-slave og en selvundertrykkende dommer?

For en nedtrykkende konklusjon... Det interessante her er jo om jeg bekrefter min egen teori, ved å falle i selvbevissthetspytten igjen?

Jeg har aldri vært god til å analysere meg fram til svar på slikt. Jeg kommer på og ser problemstillingene. Men på egenhånd finner jeg ikke svar.

Reklamen til psykisk.no har ganske rett. Snakk sammen, sier de. Det hadde helt sikkert hjulpet mer enn det jeg kan forestille meg. Men jeg er ikke klar til det enda. Ikke helt enda.

Snakk om å bygge og snekre på alt mulig annet for å slippe å tenke på det innerste rommet, det uten vinduer, det som ligger under bakkeplan. Det rommet med bare én dør. En låst dør. Som bare jeg har nøkkel til.

Nei, jeg vil ikke tenke på det i dag heller. Tenke på noe annet istedet. Kanskje se litt på tv igjen?

Jeg faller nok ikke ned i pytter. Jeg griper dem som om de skulle være livbøyer. Men de er ikke noe særlig til å holde seg fast i...

Endret 3. november 2009 av Pbrina

[Pbrina]

Jeg vet eller skjønner ikke helt hva det er jeg skal gjøre - altså surrer jeg.

[Pbrina]

Hvorfor skal det være så vanskelig å innrømme noe?

Hvorfor skal det være så vanskelig å erkjenne det?

Hvorfor er det så tungt å innse?

Hvorfor kan jeg ikke bare snakke om det?

Hvorfor kan jeg ikke bare hente hjelp hos noen?

Hvorfor skal jeg bære på det, så det blir større enn det er?

Hvorfor skal jeg være så "flink pike" alltid?

Hvorfor skal jeg være så perfekt?

Hvorfor har jeg sånn prestasjonsangst?

Hvorfor finner jeg ikke riktig arena for meg?

Hvorfor brenner jeg inne med det?

Hvorfor er det så vanskelig for meg?

Jeg vet jo at det ikke er sant for alltid. Bare akkurat nå for tiden.

Hvorfor skal jeg alltid "klare selv"? Det løste seg forrige gang jeg ga slipp på å "klare selv". Men jeg trenger en nøytral base. Kanskje jeg skal konsentrere meg om å finne denne basen istedenfor å piske meg selv for at jeg ikke "klarer selv"? Ja. Det kan jeg klare.

I morgen skal jeg ringe han. Som selv har fått hjelp av meg.

[Pbrina]

I dag traff jeg en som jeg hadde som leder før. Det var hyggelig og trist på samme tid. Hyggelig fordi han er en flink fyr som jeg beundrer og respekterer, og som jeg lærte mye av. Pluss at han er morsom og trivelig å snakke med. Det som gjorde det trist var at jeg ikke lenger er hans favoritt. Jeg var hans favoritt, og det var jeg stolt av. Kanskje ikke så tydelig utad, men det varmet og trygget en ”flink pike”.

Etterpå kom jeg til å tenke på at jeg ofte er noens favoritt. Og jeg elsker å være noens favoritt. Akkurat nå føler jeg ikke at jeg er noens favoritt. Jo, kanskje på noen områder, men ikke en sånn ”over-all” eller generell favoritt for en spesiell person. Det savner jeg, for det gjør noe med meg og har en veldig positiv innvirkning på meg.

(Ok, så er jeg Sambo sin favoritt, men nå tenker jeg utenfor hjemmets fire vegger..)

Det fikk meg også til å reflektere over om det er en sammenheng mellom favorittsavnet, eller mer korrekt det å være favoritt, og min stadig tilbakevendende trang til å gruble over livets store og små finurligheter, sammenhenger og mysterier for tiden.

Kanskje var jeg i noen – eller alle – tilfeller egentlig ikke favoritten, men jeg følte det sånn. Imaginær eller reell favoritt, det gjorde meg uansett glad, stolt og motivert.

For tiden går jeg på kurs, og jeg syns å merke at jeg tenderer mot å reflektere, både mer, oftere og dypere. Det er jammen på tide og ikke et sekund for tidlig. Det kan også være fordi jeg har følelsen av å ha mer tid. Men jeg tror det er et sjakktrekk å bruke togreisen til tenketid. Til togtanker, rett og slett. Ja, det har jeg tro på. Fra nå av skal jeg alltid bruke tiden på toget til å lese, skrive eller reflektere – eller både reflektere og skrive eller lese og reflektere.

Det å bruke tid på refleksjon og kommunikasjon er ikke bortkastet tid. Det er tid som du tar igjen i den andre enden – du forkorter totaltiden ved å bruke mer tid enn vanlig i starten. Du, sier jeg, men jeg mener jeg

Å være anonym eller å være favoritt – det er spørsmålet. Jeg trenger begge deler, men på ulike arenaer, er mitt umiddelbare svar.

[Pbrina]

Det du aldri hører meg si

Det bor en kyniker av en annen verden i meg. Hun har de utroligste kommentarer til ting jeg opplever. Hva hadde skjedd hvis jeg lot henne høres? Sinne, overraskelse, fysjing, beundring, avstøting, bejubling...?

[Pbrina]

Jeg er litt stolt! En av de tingene jeg "snart skulle begynne med" da jeg startet dagboka mi, har jeg nesten klart: Det å trene litt hver dag. Nå trener jeg fotball 3 ganger i uka, og over jul blir det paintballtrening en gang i uka også. Må jo si at jeg så godt som har nådd det målet. Stolt? Ja!

Med litt sunnere matvaner, så blir jeg kvitt både fjutten og håndtakene også. Nå står derimot vinteren for døren, så litt ekstra polstring syns jeg at jeg kan få unne meg for tiden Ellers blir det altfor kaldt! Pluss at jeg har lært trikset for å bli kvitt dem når jeg bare vil nok - heia Grethe Roedes lynkur!

[Pbrina]

Tenker du iblant over hvilken rolle du har i en annens liv? Jeg har spesielt en på jobben som jeg kan grunne over. Jeg overvurderer generelt min betydning i andres liv, men jeg klarer ikke tyde hvilken rolle jeg har i hans liv. Tegnene og signalene er tvetydige og foranderlige. Det gjør meg usikker. Men det verste er at jeg egentlig ikke vil bety noe spesielt i hans liv. Jeg bare lurer. Fordi jeg ikke skjønner helt. Jeg like å vite, og dette er ikke noe jeg kan sette meg ned for å lese i en bok for å finne ut.

[Pbrina]

Det gjelder å lære seg å være bestemt. Og det gjelder å bestemme seg og holde seg til det.

Selv om det ender i en vond kopp kaffe. Noen slag i trynet får en tåle *nikke*

[Pbrina]

For et utrolig vakkert vinterlandskap vi har nå. Som å leve i et postkort

En bittersøt illusjon.

Når man leser ting som "Han kan fryser ihjel" får en lyst til å gjøre noe. Men hva kan jeg gjøre? Jeg kan jo ikke akkurat be dem inn og hjem til meg?

[Pbrina]

Kjøpt billige kunstløpskøyter med pelstrekk på salg i dag! Mangler bare et par ullsåler og tykke sokker, så skal nok piruettene sitte

[Pbrina]

Jeg tror jeg har svaret om meg selv snart: Jeg digger alenetid, men ikke i ubegrensede mengder. Jeg trenger andre for å få gjort noe. Jo flere, jo mer lyst får jeg til å finne på noe. Altså kommer jeg aldri til å trives om jeg blir en einstøing.

Museskritt er også skritt. Det går i alle fall framover og står ikke på stedet hvil.

[Pbrina]

I blant løsner det helt av seg selv - tilsynelatende. Men det er kanskje mer som når man har en løs tann: Man vrikker og vrikker på den, men tør ikke røske til. Men til slutt vrikkes tannen løs, og da virker det som om at skjedde av seg selv.

Da er det fort å glemme all vrikkinga - og grublinga over om man skal tørre å ta et røsk - som man har gjort på veien fram til dette.

Endret 24. februar 2010 av Pbrina

[Pbrina]

Hvorfor må jeg bli fortalt hva jeg skal gjøre? Stol på deg selv, jente! *banne*

[Pbrina]

I dag er en sånn dag hvor jeg surfer. Mye. Surfer etter alt og ingenting. Surfer etter noe. Men jeg ender opp med ingen resultater, bare enda mer tid som jeg har brukt på ikkeno. Bortkastet.

Jeg lurer på hvorfor man hamrer seg i hodet med "burde/skulle-ha/helst" hele tiden? Litt er sunt, ja, men ikke den stendige hammeren som tar for seg enhver side av livet. Jeg har faktisk utrlig mange bra sider! Så slutt å trekke fram de du ikke liker. Og ikke sammenligne deg med alle de du ikke er lik.

Tenk på alle som VIL være som deg?

[Lilith]

Innom og leser litt. Mange kjente tanker her