Miste barn under svangerskapet

[Gjest Gjest]

Som mann undrer jeg hvem over hva det er som gjør at kvinner reagerer slik på å miste barn under svangerskapet. Kjæresten min ble helt nedbrutt, men personlig kjente ikke jeg ingenting og mente at vi bare skulle prøve igjen. Når man ikke kjenner barnet, har det vel ikke så mye å si?

[Diabla]

Husk at hun har gått med dette barnet i magen sin. Og ting blir mer virkelig for hun da.. Skjønner henne godt jeg.Hadde blitt veeeeeldig lei meg selv... Er bra om du er der for henne nå,det trenger hun nok...

[Gjest Gjest_ Lisa]

Som mann undrer jeg hvem over hva det er som gjør at kvinner reagerer slik på å miste barn under svangerskapet. Kjæresten min ble helt nedbrutt, men personlig kjente ikke jeg ingenting og mente at vi bare skulle prøve igjen. Når man ikke kjenner barnet, har det vel ikke så mye å si?

Jeg mista lille jenta mi da jeg var 6 mnd på vei, det er ca 5 år siden. Jeg sliter enda, og kommer nok aldri over det. Jeg skjønner deg som mann, at du ikke føler noe, min mann ble ganske lei seg også, men han har nok kommet videre, vi har nå 2 gutter sammen.

Vil bare si til deg at du må støtte henne så godt du kan, la hun få lov til å sørge, la hun få lov til å snakke om det hun har opplevd..

Gi henne en stor klem fra meg.. jeg vet hva hun/dere går igjennom...

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke hvor langt på vei hun var, men jeg fikk beskjed om at barnet var dødt i 3. mnd

Dette er ikke langt inn i svangerskapet, men jeg ble så utrolig nedbrutt og lei meg.

Grunnen til dette var at dette var så godt planlaggt og vi ble så fantastisk glade når vi fikk beskjeden om at jeg var gravid.

Mannen min tok det ikke like tungt som meg, men trøstet det han kunne.

Samtidig var han veldig oppmuntrende så jeg ikke ble værende i "kjelleren".

Jeg gravde meg faktisk ned i "sorg" enda så tidlig i svangerskapet jeg var, men kom med hans hjelp raskt opp igjen.

Ble gravid på neste forsøk og har nå en vakker datter på snart 3 år.

Mitt råd er å støtte og oppmuntre og forsøke å ikke la henne gå i "kjelleren" tankemessig.

Jeg kan som sagt bare snakke for meg selv og min opplevelse da jeg bare var 3mnd på vei.

Jeg vil tro at jo lenger man er på vei jo værre er det og da tror jeg at proffesjonell hjelp kan være på sin plass.

Masse lykke til.

[Arkana]

Man reagerer forskjellig. Selv hadde jeg en spontanabort i uke 11, altså ikke så veldig langt inn i svangerskapet, men likevel senere enn de fleste spontanaborter. Jeg sørget egentlig ikke noe særlig. Jeg følte ikke jeg hadde noe forhold til fosteret så tidlig (jeg hadde nok sørget mer hadde det vært mye senere i svangerskapet), vi hadde ikke fortalt det til noen ennå heller og jeg visste at jeg ikke kunne gjort noe til og fra uansett så jeg fant ut at det var mer konstruktivt å se framover og fokusere på den videre prøvingen og at sannsynligheten for at det samme skulle skje igjen heldigvis var liten. Så klaffet det også ganske raskt etter SA'en og vi sitter nå med en nydelig gutt.

Det er nå meg, men kjæresten din sørger annerledes, og jeg synes du skal støtte henne uansett hvordan hun reagere og uansett hvordan du selv føler det.

[Gjest Vampen]

Jeg mistet i dødfødsel i 2006, og frem til 2009 jobbet jeg med å lage en bok som handlet om barn som dør i magen og foreldrenes sorg. En av de tingene vi så i dette arbeidet er at menn og kvinner sørger svært forskjellig. Mor har båret barnet, og får kanskje et litt annet forhold til barnet tidlig enn det far gjør.. Mor kjenner forandringer i kroppen, spark når den tid kommer, mens for far, satt på spissen, er barnet på denne tiden kanskje mest en voksende mage.. For mor er barnet allerede, mens for far er det noe som skal bli? Det er jo ikke "bare" barnet man sørger over, men alt man ikke fikk.. Tiden man ble snytt for, og alle drømmene som gikk i grus.

Selvfølgelig kan fedre også bli knust av å miste et ufødt barn, og mange menn sørger, men jeg tror det er viktig å akseptere at det ofte er forskjeller i hvordan menn og kvinner reagerer..

Nå skal det sies at dette med hvordan og hvor mye man sørger også er individuelt, ikke bare bestemt av kjønn. Atle Dyregrov skriver bla at så mange som 1 av 5 (mener jeg det var) går raskt videre etter en dødfødsel.. Mens andre igjen sørger hardt og lenge.

Det finnes ingen fasit når det gjelder sorg. Ikke for hvordan man skal sørge, hvor lenge, hvor mye eller hvor lite.. Når du skriver at du ikke føler noe særlig, og helelr tenker påå prøve igjen, så er det både riktig og greit. Men det er like riktig og greit at kjæresten din er nedbrutt og lei seg. Du har lov til å tenke fremover, hun har lov til å stoppe opp og sørge over barnet som ikke ble.

Det beste dere kan gjøre her er å følge det som føles riktig for dere, og gi hverandre rom og aksept for at dere reagerer forskjellig. Det "verste" dere kan gjøre er å "pushe" egen reaksjon på hverandre og forvente at den andre skal reagere som man gjør selv.

Her er det jo faktorer som spiller inn også.. Jeg vet ikke hvorlangt hun var på vei, det kan spille inn. Man har like mye lov til å være lei seg om man var kort eller langt på vei, men man ser ofte at de som mister ganske tidlig (innenfor de første 12 ukene) kommer seg raskere på beina igjen enn de som mister senere. Jeg har opplevd begge deler, og det å miste sent innebærte en mye lengere sorgprosess. Mitt beste råd her er å støtte henne, gi henne den tiden hun trenger. Det er viktig at du prøver å huske at selv om hun er lei seg nå, så vil det bli bedre. Mange som mister har stort behov for å rpøve på nytt fort, så at du tenker på å prøve på nytt kan være noe som muntrer henne opp på sikt. Men gi henne den tiden hun trenger og vil ha først, så går det seg nok til.