Gå til innhold

Gjør så innmari vondt


Gjest _utlogget for denne_

Anbefalte innlegg

Gjest _utlogget for denne_

Så sitter jeg her igjen. Atter ei natt der jeg ikke får sove, og bare tenker på det samme. Tenker på hvordan det hadde vært om jeg ikke hadde tatt abort for et år siden.

Graviditeten kom brått på. Jeg var 21 år, i et forhold som var 1 år gammelt, men føltes usikkert, og under utdanning. Alt skjedde, og måtte skje for den del, så fort. Tror ikke at det helt gikk opp for meg hva jeg skulle gjøre før jeg åpnet brevet fra sykehuset om time for abort. Da datt jeg sammen helt. Krøllet meg sammen i sofaen med en støttende kjæreste holdende rundt meg, og jeg gråt. Gråt fordi noen skulle ta ungen min. Min unge! Selv om det ikke passet så bra, var det fortsatt babyen min.

Har vært perioder etter aborten(fæl medisinsk en som endte i to doser morfin, og det skal sies at jeg tåler en del fra før av), der alt har vært greit. Men det har også vært store fallgruver, og fallhøyden har vært stor.

Forrige gang jeg skulle ha mensen var jeg kvalm to morgener på rad og jeg kjente håpet våkne i meg. Gjenkjennelsen av kvalmen fra sist gang slo som lyn fra klar himmel mot meg. Jeg tok flere tester, alle med samme negative, skuffende resultat. Da mensen kom knakk jeg sammen på nytt. Ville gå fra kjæresten og ville bare bort fra alt.

Det passer ikke noe bedre å ha barn nå. Jeg er fortsatt under utdanning, og jeg er fortsatt usikker på om kjæresten min er den jeg vil dele livet med. Hvorfor henger da dette over meg??? Hver fiber i kroppen min legter etter å bli gravid. I en alder der jeg egentlig "skal" håpe at jeg ikke ble gravid.

Har noen der ute noen gode råd og trøstende ord?

Hilsen fortvilet og lei seg jente i natten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg forstår at det er vondt å tenke på, men forsøk å nyte 20-årene. Din tid som mamma vil komme, og jeg lover deg - du vil tenke tilbake og angre på det du eventuelt ikke gjorde før du fikk barn. Det høres ut som en klisje, men tro du meg - jeg vet hva jeg snakker om. Jeg hadde samboer i tidlige ungdomsår og litt inn i 20årene, da var jeg helt overbevist om at jeg ville ha minst 2-3 barn før 25. Men så tok det slutt, og jeg møtte etter noen år min fantastiske mann. Vi reiste, festet, var sammen med venner i flere år før vi giftet oss og fikk barn. Hadde det vært opp til meg, hadde både giftemål og barn kommet før. Men nå, litt inn i 30årene, lykkelig gift, og 2 barnehagebarn, er jeg bombesikker på at alt det kule og "frie" vi gjorde før vi fikk barn er med på å gjøre oss sterke sammen når livet byr på utfordringer.

Du tenker sikkert at jeg som er litt inn i 30årene er gammel, men vet du hva. Jeg har har aldri hatt det bedre enn jeg har hatt det de siste årene. Og jeg føler meg ikke gammel ;-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Først vil jeg gi deg en :klemmer:

Jeg forstår at det gjør veldig vondt å tenke på barnet du ikke har.

Men det er en avgjørelse det ikke går an å gjøre om, dessverre.

Så mitt eneste råd til deg er å prøv å legge det bak deg.

Det høres ut som om du trenger å snakke med noen om det som skjedde, og tiden etterpå. Har du noen du kan kontakte som vil lytte og forstå, uten å dømme.

Å få et nytt barn vil ikke erstatte det du ikke har, så det er ikke en god løsning akkurat nå. I hvertfall ikke sålenge du er i et forhold som du er usikker på om er for alltid.

Jeg tror nok det egentlig er det du forsøker på, å erstatte den du mistet. Men sårene vil gro, og det vil bli lettere. Men snakk med noen.

Lykke til.:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å sette et barn til verden passer seg ikke alltid for noen, og da kan det ende i slike valg som da ender med anger osv senere.

De fleste må skjønne at det som TS har opplevd ikke er enkelt, og det gjelder vel de fleste som har vært i samme situasjon.

:klem: til deg TS!

Endret av Furstina
Lenke til kommentar
Del på andre sider

TS her:)

Tusen takk for alle fine svar.

Høy og slank: På ett vis så var innlegget ditt veldig oppløftende:) Det høres ut som at du har det veldig bra akkurat nå:)

Leirbål: Har tenkt på det selv at jeg kanskje prøver å "erstatte" babyen jeg ikke fikk. Jeg vet jo at jeg ikke "får tilbake" barnet jeg mistet, men det er sikkert en reaksjon på savnet. Har vurdert å kontakte amathea. Kanskje de kan komme med noen gode råd:)

Ida-Kristine: Tusen takk for støtten. Jeg skjønner at det er mange der ute som er imot abort. Men livet er ikke bestandig så svart-hvitt som noen tror. Selv om man tar et valg så kan det henge med en ganske lenge...

Endret av Furstina
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

  • 1 måned senere...

Det går fint ann å angre seg på valg man tidligere har gjort. TS har full rett til å reagere som hun gjør og sørge på sin måte. Selv om hun tok det valget den gangen, er det mange tanker i en situasjon man ikke er forberedt på.

TS sørger på sin måte, og det er en sorg. Ekte som all annen sorg.

Endret av Furstina
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...