Barn, bare slit?

[Gjest Gjest]

Dette hører man nesten daglig! Det er så slitsomt å ha barn, man må ha bedre tid til alt og planlegge alt. Dagene går i ett, ferien blir et eneste stort slit pga all pakkingen i forveien og all klesvasken etterpå. Og ferien er på barnas premisser så de voksne får ikke slappet av! Man må lage sunnere og bedre mat, og oppvaskmaskinen og vaskemaskinene går hver eneste dag.

Dette er ting jeg hører, og lurer på om det virkelig er så ille? Alt blir vel en vane til slutt, en ny måte å leve på! Jeg skjønner jo at det er slitsomt, men siden flesteparten velger å få mer enn 1 kan ikke det være så ille som noen gir uttrykk for?

[Gjest Maxtor]

Det er nok selvfølgelig et himlade slit.

Men om det var så jævlig som folk skal ha det til hadde de, som du s,a ikke poppet ut flere unger. Det har nok sine positive sider også..

[Gjest Gjest_Merete_*]

Ja, det er et slit. Nei, jeg ville aldri vært foruten.

En ting jeg er glad for er at jeg har fått kost meg med mannen alene før vi fikk barn. Vi har vært på reiser, vi har funnet på mye moro sammen.

For når barna kom, var det ingen vei tilbake. Og ikke vil man ta noen vei tilbake heller.

[Gjest Gjest]

Er det aldri mulig å legge seg å slappe av på sofaen etter man har fått barn?

[Gjest Purple Haze]

Klart det er slitsomt å ha barn, ingen tvil om det. Men jammen er det det som gir mening med livet også. Klarer ikke se hva jeg skulle brukt livet mitt til, hvis jeg ikke hadde hatt barn. (Barnløse ser selvfølgelig annerledes på det).

Jeg har egentlig aldri klaget på eller tenkt at det er så slitsomt å ha barn som jeg hører mange snakke om, og jeg har vært alenemor til to i mange år.

Og at man plutselig ikke kan reise eller gjøre andre ting etter man får barn, skjønner jeg virkelig ikke.

Men mye handler om hvordan man prioriterer. Jeg hadde aldri som mål å rekke mest mulig da ungene var små. Etter jobb reiste vi hjem, spiste, lekte, besøkte andre eller bare slappet av. Ungene fikk være med på en organisert aktivitet hver, det var nok.

Maktet ikke stille opp på aktiviteter hver dag hele uka, i tillegg til å følge opp skole, barnehage og andre aktiviteter.

Fra ungene var ganske små, var vi ute å reiste omkring i verden. Null problem.

Når de ble litt større, tok jeg de med på alt de kunne delta på, og som de hadde glede av. Kino, konserter, fjellturer, badeland, fornøyelsesparker osv.

Årene med ungene i hus, ville jeg ikke vært foruten for alt i verden.

Endret 6. juli 2009 av Purple Haze

[Gjest MåneSkygge]

Jeg syns ikke det er ett slit. Selvfølgelig kan jeg bli sliten av og til, men da kommer kvelden, ungen skal sove og jeg får henta meg inn. Jeg elsker livet som det er nå med alt av ansvar og forpliktelser.

[Gjest imli]

Jeg blir veldig sliten innimellom, særlig nå som jeg er gravid igjen. Noen ganger føles det som at alt er bare slit, mens andre ganger føles det meste som bare kos og fint.

Jeg tror også det er viktig å prioritere litt i hverdagen, ikke ha for mange aktiviteter (hverken for barn eller voksne). Men klart det er mulig å legge seg ned på sofaen og slappe av selv om man har barn! Får til det stadig vekk jeg. Men man kan ikke gjøre det akkurat når man selv har lyst, man må gjøre det når det passer ift barnet

[Gjest Gjest]

Det med sunnere ,og mer "ordentlig" middag det stemmer.Man må planlegge mat (og andre ting)Det nytter ikke å slenge med seg pizza eller fjordland (av og til kanskje da) men man må ha sunn variert mat hver dag.Og jeg iallefall er alltid bekymra om h.n får nok mat,nok grønnsaker nok vitaminer osv.osv..Man kan heller ikke bare legge seg ned på sofaen og koble ut og se på tv,lese osv.hvis du er alene om dagen og mannen jobber.Selfølgelig kan man reise med barn,men det blir nok lettere når de blir større...

[Gjest Gjest_Merete_*]

Er det aldri mulig å legge seg å slappe av på sofaen etter man har fått barn?

Kommer jo helt an på barna's alder.

Vi har en på 6 år og en på 3,5 år. Det er først nå vi kan slenge oss på sofaen og slappe av uten at vi må følge med hele tiden.

Dvs. at det er 6 år siden sist. Kan tro det er deilig

Det er også første gang på 6 år at vi kan ligge og lese et blad på stranda og kunne duppe av uten at man konstant må følge med.

Det er også første gang på 6 år at vi kan sove lenger i helgene. Står opp og lager frokost til barna, skrur på TV'n - og vips - så kan vi sove et par timer til.

Første gang på 6 år at vi vi orker å ha barna også "dagen derpå". Er vi litt fyllesyke, så fikser vi oss til med hjemmekino eller drar på kino med begge barna. Deilig.

Og nå er følelsen: "Huff. Så fort alt gikk. Barna har blitt så store så fort. Skal man kanskje ha en til?"

[Gjest Gjest]

Kommer jo helt an på barna's alder.

Vi har en på 6 år og en på 3,5 år. Det er først nå vi kan slenge oss på sofaen og slappe av uten at vi må følge med hele tiden.

Dvs. at det er 6 år siden sist. Kan tro det er deilig

Det er også første gang på 6 år at vi kan ligge og lese et blad på stranda og kunne duppe av uten at man konstant må følge med.

Det er også første gang på 6 år at vi kan sove lenger i helgene. Står opp og lager frokost til barna, skrur på TV'n - og vips - så kan vi sove et par timer til.

Første gang på 6 år at vi vi orker å ha barna også "dagen derpå". Er vi litt fyllesyke, så fikser vi oss til med hjemmekino eller drar på kino med begge barna. Deilig.

Og nå er følelsen: "Huff. Så fort alt gikk. Barna har blitt så store så fort. Skal man kanskje ha en til?"

Hjelpe meg, noen tror jeg går inn for å skremme folk!

[Gjest Gjest_Merete_*]

Hjelpe meg, noen tror jeg går inn for å skremme folk!

Nei, var seriøs jeg altså (med en liten dæsj av ironi). Men det er jo faktisk sånn det er. Vel, her er vi to foreldre så da deler vi jo selvsagt på det. Men livet ble DRASTISK endret etter at barna kom, og i hovedsak gikk det utover disse små hverdagslige tingene man ikke tenker på når man ikke har barn (Slenge seg på sofa'n for å se TV etc).

Og det er da ikke for å skremme - men det er faktisk realiteten. Eller tar jeg feil?

[Gjest *Mim*]

Jeg er så glad for at jeg fikk barn tidlig. Vi vente oss aldri til en egolivsstil, så vi har på en måte ikke noe å savne.

Selv om det hender at jeg er sliten, vil jeg ikke si det er slitsomt å ha barn. Er det noe mål å aldri være sliten?

Jeg synes det er hyggelig å ha barn, og mindre slitsomt nå da vi har fem enn da vi hadde to.

[Umuriel]

Jeg syns ikke det er et slit å ha barn. Klart vi blir slitne innimellom, men det er hovedsakelig når vi har fått for lite søvn, og det er ikke lengre et problem nå som poden er halvannet år gammel.

Jeg tror at hva man definerer som slitsomt har med innstilling å gjøre. Vi har gått inn i det å få barn med åpne øyne og har ikke sett oss tilbake. Det er en ny livsstil. Jeg nyter småbarnstida, for den kommer aldri tilbake.

[Furstina]

Ja det är slitsamt.

Det är tidig morgon varje dag

Det är frukost, lunch och middag som måste lagas, serveras och plockas undan, med smulor, kladd och spilld mjölk

Det är leksaker på golvet

Det är kläder på golvet, och kiss/tiss i sängen natten efter all tvätt är ren...

Det är trötta, sura och gnälliga barn som bråkar med varandra, drar i hår, retas, skriker, bökar och busar.

Barn som inte vill klä på sig och gå till dagis/barnehage.

men,

det är barn som ropar glatt "Mamma!" och kommer springande med världens kram när de hämtas på barnehagen

Det är barn som ropar "mamma" från sängen och som trötta säger: "jag tycker om dig mamma"

Det är pussar

Det är skratt

Det är värme och närhet

Det värker av stolthet i bröstet när du ser nr 1 simma 10 meter, nr 2 kissa på toaletten

Det är härligt att se dem leka med kompisar och säga "Emma är min bästa kompis!"

Det är kul att se ett brinnande intresse fastna och utveckla sig.

Nu för tiden är det mindre spontana saker än tidigare, det är färre pubar, konserter och nattklubbar. Det är färre hangovers. Det är färre shopping weekends i London men det finns tid för sådant om några år igen.

Nu är det lekland, bad, fotboll, pussel och tecknad film. Så är det.

[Gjest Gjest]

Å ha barn er himla et slit og strev, men gleden og kjærligheten man føler overskygger alt.

Jeg var ferdig med rastløsheten og ville slå meg til ro. Klar for familie, hus og volvo. Ville aldri byttet ut livet jeg har nå.

[Gjest Gjest]

Ja, det er slitsomt å ha barn, spesielt når pappa'n ikke tar sin del.

Er alltid trøtt og sliten, da jeg sitter oppe til langt på natt for å få litt egentid, men må jo opp tidlig om morgenen for det.

[Gjest Gjest_Merete_*]

Jeg er så glad for at jeg fikk barn tidlig. Vi vente oss aldri til en egolivsstil, så vi har på en måte ikke noe å savne.

??? Egolivsstil. Her forstår jeg ikke helt hva du mener. Så alle som ikke har barn og som velger å få barn sent i tyve-årene er egosentriske?

Kan du utdype dette?

Jeg og mannen koste oss sammen i mange år før vi fikk barn, men aldri i livet om vi var egosentriske? Hadde da venner vi delte tiden vår med, og selvsagt hverandre.

[Gjest imli]

Det Mim sikkert mener, er at jo lenger man venter med å få barn, jo mer vant er man til å ikke ha andre enn seg selv og ta hensyn til Og da kan det å få barn bli en mye større overgang.

[Gjest Gjest_gjest_*]

??? Egolivsstil. Her forstår jeg ikke helt hva du mener. Så alle som ikke har barn og som velger å få barn sent i tyve-årene er egosentriske?

Kan du utdype dette?

Jeg og mannen koste oss sammen i mange år før vi fikk barn, men aldri i livet om vi var egosentriske? Hadde da venner vi delte tiden vår med, og selvsagt hverandre.

Er ikke nødvendig å ta alt så personlig vel...!

Regner med hun mener at: det er _mange_ (ikke nødvendigvis alle) som velger å leve uten barn noen år, som legger til seg en livsstil som er meget fjernt fra det å ha barn. Nettopp fordi man ikke har barn, kan man bruke tid/ressurser på seg selv og _sitt_ eget liv. Ikke dermed sagt at alle uten barna er egoister, men de lever en langt mer egosentrisk (ikke egoistisk) linje enn de med barn; som jo er pine nødt til å måtte legge opp livet med et vesen til i tankene.

Og man kan fint leve egosentrisk selvom man har partner; det dreier seg i denne forbindelse om rekkevidden av ansvar i livet (mener jeg da). Har man barn, så har man ansvar for ett annet liv, og en person som ikke kan ta eget ansvar. Er man barnløs som par, har man selvsagt et visst ansvar for hverandre, men til syvende og sist så har jo enhver voksen person et eget ansvar for seg selv...

Det er jo ikke noe galt idet, det er helt naturlig. Men det kan sikkert være litt vanskelig å snu på det for noen, vanskelig å måtte tenke på hverdagen og livet sitt på en litt annen måte.

[Gjest Gjest_gjest_*]

... og imli klarte jo å si det bedre enn meg med langt færre ord...!