Arbeidslivssjokk?

[Gjest Gjest_Tassen_*]

Jeg tror jeg må ha pådratt med noe som likner arbeidslivssjokk.

Er det noen som kjenner seg igjen i den følelsen? I overgangen fra studier til jobb, eller generelt bare?

Har vært student, og er nå for første gang ute i det virkelige arbeidslivet. Jeg er så sliten. Ikke som i ganske sliten etter endt dag, men som i ekstremt mentalt utslitt.

Det er en veldig stresset hverdag, hvor effektiviteten hele tiden måles.

Som ny blir man naturlig nok vurdert ekstra nøye. Og jeg får heller ingen ros.

Dette i kombinasjon med at man jo naturlig nok må lære seg jobben, og den er i tillegg vanskelig, gjør at jeg nå, etter 7 mnd. allerede har pådratt meg diverse stressplager. Har vondt overalt, kronisk diare, hodepine og øresus. På vei hjem fra jobb har jeg flere ganger brast i gråt. Har store konsentrasjonsvansker og hukommelsesproblemer.

Det sier seg selv at hvis dette er hverdagen, så må jeg revurdere eventuelle planer om barn og hund o.l., for jeg har nok med å holde mitt eget hode over vannet her.

Skjønner ikke hvordan i all verden min, og alle andre familier, har klart å få kabalen til å gå opp!

Velkommen til det virkelige livet..:'(

[Gjest gjestdeluxe]

Det stemmer.

Om du har familie med barn i tillegg, er det sikkert ekstra mye på en gang.

Min opplevelse er som din, at man blir nøye vurdert i begynnelsen - og om man er ny i området, ikek har erfaring fra før av og behøver tid på seg til å forstå forretningsområdet (eller sektoren...vet ikke hvor du jobber med), så er det ikke alltid verken tid eller aksept for det.

Kollleger/miljøet er også med på å bidra til hvordan din jobbhverdag som ny blir. Ofte er det sikkert hyggelige kolleger som er hjelpsomme og imøtekommende, andre ganger i andre jobber det kun effektivitet og kanskje til og med en skikkelig bitch du en skal samarbeide med.

Det er merkelig i Norge dette med tilbakemeldinger og opplæring: "alle" jeg snakker med sier at dette ikke eksisterer, spesielt ikke i privat sektor.

[Gjest Gjest_L@dy_*]

Dette i kombinasjon med at man jo naturlig nok må lære seg jobben, og den er i tillegg vanskelig, gjør at jeg nå, etter 7 mnd. allerede har pådratt meg diverse stressplager. Har vondt overalt, kronisk diare, hodepine og øresus. På vei hjem fra jobb har jeg flere ganger brast i gråt. Har store konsentrasjonsvansker og hukommelsesproblemer.

Altså, arbeidslivet kan til tider vært tøft det og det å få positive tilbakemeldinger ser jeg igrunn fint lite av. Men, når du har sånne plager som du beskiver så synest jeg ikke det høres ut som en særlig sunn arbeidsplass.

[Gjest Gjest_Sulosi_*]

Kjenner godt igjen,..har tre barn og kunne ikke sette meg ned før alle var i seng,,,de gangene jeg forsøkte å ta en "pust i bakken" etter arbeidstid sovnet jeg i løpet av 3 min... og i dag er jeg på rehabilitering så sånn gikk det..

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg var fortvilet, enormt sliten og gråt mye da jeg kom ut i jobb etter et langt studie. Det jeg kan si er at dette går over, 7 måneder er kort tid, du er inne i en modningsprosess etter et ganske fritt studentliv. Nå er det en ny hverdag, virkelige krav og det er tøft. Dette gjør deg sterkere. Dette gjør deg voksen.

Jeg er ikke så enig i at disse symptomene i seg selv er nok til å sette spørsmålstegn ved hele arbeidssituasjonen din, man må også gi seg selv en sjanse til å modnes, og ikke minst må kroppen og hodet få en sjanse til å tilpasse seg den nye virkeligheten. Gir du opp gjør du deg selv en bjørnetjeneste, jobb deg heller gjennom det. Se på dette som en oppoverbakke akkurat nå, du kommer mye sterkere ut av det. Du kommer ikke til å være så sliten for bestandig.

Etter en tid venner du deg til de nye forventningene og du vil få overskudd til andre ting, og lære deg hva som er avstressende for deg. Turer med hund, trening, dating og familieliv, alle de normale tingene i livet vil komme. Men det er lærerikt å kjenne at voksenlivet og ansvar er ganske hardt. Det er ingen som fortalte meg dette, og det var ingen som fortalte hvor rart og ganske vanskelig det er å bli mamma, hvor kjedelig det kan være å være gift, det var ingen som fortalte hvor like dagene kom til å bli heller. Men sånn er livet, man må gjøre sine egne erfaringer, og de gjør deg klokere og sterkere.

[Rosalie]

Første året i arbeidslivet er rett og slett bedritent og utmattende. Men etterhvert går det seg til!

[Gjest Gjest]

Dette er helt normalt. Jeg hadde det til og med sånn da jeg begynte i ny deltidsjobb under studiene. Rett nok ikke i sju måneder, men de første ukene var rett og slett pyton og jeg angret som f... på at jeg begynte. Men det gikk seg til etter hvert. Hold ut!

[kristian82]

Overgangen fra studier til jobb er nok hard for de fleste. Men det du forteller hørtes jo i overkant drøyt ut da. Du begynnte ikke for raskt i jobb etter siste eksamen da, ikke fikk ladet batteriene? Er jobben din langt mer krevende og stressende enn gjenomsnittsjobben? Etter 7 mnd skulle jo ting for lengst ha satt seg . Når jeg gikk fra studier til jobb brukte jeg sånn ca 1 måned på å få "satt meg" og bli vant til det, hadde jeg fått alle de plagene dine og slitt etter 7 mnd hadde jeg funnet meg en ny jobb - hvorfor i all verden skal det her bli bra når det ikke har blitt det enda?? Men når jeg studerte hadde jeg lenger og værre arbeidspress og timeantall i uka, enn det jeg har nå, så mulig derfor jeg ikke trengte så lang tid. Jeg trengte mest tid til å venne meg til selve jobben og folka, ikke arbeidsmengden. 7 mnd hørtes i alle fall ikke bra ut, tenk på helsa di.

Endret 6. juli 2009 av kristian82

[Gjest Gjest_Ylva Virvla_*]

Jeg hadde det også sånn.

Jobbet veldig mye overtid fordi jeg ikke greide å bli ferdig på den tida vi skulle. Kunne jobbe 12 timer i strekk, og kun få negativ tilbakemelding på arbeidet mitt. Haha...huff.

Fikk mye kjeft fordi jeg jobba for sent og ikke gjorde det bra nok. Bekymret meg hele tiden. Gråt masse når jeg var hjemme, og også på jobb.

Jeg har fem års høyere utdanning, og har alltid vært "flink" til det meste.

Jeg var på prøve på arbeidsplassen i 3 mnd, og fikk ikke fortsette. De ansatte en annen.

Nå er jeg ringevikar samme sted. Har jobbet masse. Og får mye skryt for arbeidet mitt nå. Har lært mye, og er heller ikke så stresset lenger. Tror det bidrar til at jeg presterer bedre. (Selv om nå er det jo på en måte for sent å få fast jobb).

Stå på! Du er ikke alene!

Hvis det er like ille etter ett år får du heller vurdere å slutte.

[Gjest Gjest_Tassen_*]

Takk for svar til alle dere!

Det er nesten fint å høre at dette er "vanlig", det får meg til å ville brette opp ermene enda mer.. Jeg har virkelig stått på i det siste..og tenker at dette må jo gå seg til.. Er bare overrasket over hvor lang tid det tar.

Jeg ringte ei eldre venninne i går for å forhøre meg, hun kunne fortelle at hun var "på gråten" det første året etter studentlivet. Og hun er i dag en fornøyd sjel. Så det må jo være litt lysere i den andre enden en plass.

Jobben i seg selv er jo som sagt stressende, men i tillegg kommer andre ting som kanskje hører hjemme i kategorien "livskrise".

Det har på en måte gått opp for meg at ungdommen definitivt er forbi, og jeg må nå klare meg selv, på alle måter. Dette, i kombinasjon med å føle seg ganske ensom kjennes ikke nydelig på noen måter.

Fy søren, for et jæv*** halvår...håper at det går seg til.. Takk for svar!

[Gjest Gjest_Ylva Virvla_*]

Ja, jeg synes også det er godt å høre at jeg ikke er den eneste i verden som har slitt på jobb.

Synes forresten du er heldig som har fast jobb! Det er det ikke alle som har. Og at en jobb er midlertidig kan være en stressfaktor.