kalt inn til samtale hos barnevernet

[Gjest Gjest_sol_*]

Lang historie og jeg vet ikke helt hvor det er rett å poste dette innlegget, men prøver her inne...

Handler om vold i hjemmet, barn til stede, samlivsbrudd og barnevernet (korte trekk).

Jeg har nylig brutt ut av et voldelig forhold. Dvs. vi hadde det som regel fint, men han hadde et problem med å kontrollere sinnet sitt. Han sier det svartner for han" når ille ting skjer.. at det er "min feil" pga jeg provoerer han osv.

Etterhvert tok dette sinneproblemet for mye plass i forholdet og jeg opplevde både å bli sparket, noe slått og slegt en masse dritt til. Tok altfor lang tid før jeg innså at dette bare var ille for meg.. Måtte et barn til for å få opp øynene mine, ville jo ikke at hun skulle måtte oppleve en slik oppvekst!! Der far er slem mot mor...

Vi fikk barn sammen i august 08.

Etter dette fikk jeg han med på å begynne gå til samtaleterapi hos en terapeut som jobbet innen sinnemestring. Skulle forholdet i det hele tatt ha noen sjans måtte han gjøre dette. Barnet skulle ikke måtte oppleve vold!

Han innså problemet og begynte hos ATV (driver med sinnemestring og samtaleterapi). Han gikk dit flere ganger og det var god forbedring fort, jeg var også innom til en samtale. Han innså problemet og var tilsynelatende villig til å jobbe med seg selv..

Men det ble et brudd mellom oss. Jeg merket at jeg begynte bli for svak og nervøs av denne behandlingen og at jeg burde komme meg vekk, ikke minst med tanke på barnet mitt!!!

Etter dette kontaktet min eks samboer ATV og avbrøt behandlingen, noe de så på som meget dumt. Min eks mente at i og med vi ikke lenger var sammen, var det bortkastet for han å gå til terapitimer i og med det var "jeg som var problemet hans"... Han sa ingenting direkte om bruddet vårt til ATV.

ATV måtte derfor sende en bekymringsmelding til barnevernet da det har vært vold i hjemmet fra far, han har sluttet frivillig i behandling hos ATV og de var usikre på familiens situasjon.

Gruer meg til denne samtalen.

Selv om det sikkert er veldig bra for meg nå.. jeg er jo tross alt litt redd for å ha snuppa alene hos faren nå i og med han er så ustabil, nå får jeg kanskje en sjans til å få gjennom at han kun skal kunne ha henne under tilsyn i begynelsen?

Vil jo at de skal ha kontakt, far og datter og håper jo at min eks mann blir bedre etterhvert når det kommer til temperamentet sitt. Er jo glad i han innerst inne..

Men jeg er så redd for barnevernet...

Hørt så mye skummelt om de..

Redd de skal ta fra meg datteren min selv om jeg ser jo null niks grunn for at det skal kunne skje, vi har det jo flott sammen jeg og hun - og jeg vet med meg selv at jeg er en meget oppegående og god mamma til tross for at jeg har levd med en voldelig mann over en tid.

Hva tror dere skjer under denne samtalen på bakgrunn av det jeg nå har sagt?

[Mammaguiden]

Hei du.

Barnevernet er der for¨å hjelpe deg og familien din. De er ikke der for å ta fra deg barnet ditt. Der kan du være helt trygg. Du har jo gjort alt du kan for å beskytte barnet ditt og deg selv mot en voldelig eks. Så gjennom å møte med barnevernet, vil du oppleve å få støtte, og ikke motgang.

Du trenger nok ikke å engste deg, men bruk dem for å få hjelp til det beste for barnet ditt.

Jeg har skrevet et blogginnlegg om dette temaet, som kanskje kan være interessant for degØ

http://mammaguiden.blogspot.com/2009/06/ve...st-bry-deg.html

Lykke til!

Hilsen Lene

Lang historie og jeg vet ikke helt hvor det er rett å poste dette innlegget, men prøver her inne...

Handler om vold i hjemmet, barn til stede, samlivsbrudd og barnevernet (korte trekk).

Jeg har nylig brutt ut av et voldelig forhold. Dvs. vi hadde det som regel fint, men han hadde et problem med å kontrollere sinnet sitt. Han sier det svartner for han" når ille ting skjer.. at det er "min feil" pga jeg provoerer han osv.

Etterhvert tok dette sinneproblemet for mye plass i forholdet og jeg opplevde både å bli sparket, noe slått og slegt en masse dritt til. Tok altfor lang tid før jeg innså at dette bare var ille for meg.. Måtte et barn til for å få opp øynene mine, ville jo ikke at hun skulle måtte oppleve en slik oppvekst!! Der far er slem mot mor...

Vi fikk barn sammen i august 08.

Etter dette fikk jeg han med på å begynne gå til samtaleterapi hos en terapeut som jobbet innen sinnemestring. Skulle forholdet i det hele tatt ha noen sjans måtte han gjøre dette. Barnet skulle ikke måtte oppleve vold!

Han innså problemet og begynte hos ATV (driver med sinnemestring og samtaleterapi). Han gikk dit flere ganger og det var god forbedring fort, jeg var også innom til en samtale. Han innså problemet og var tilsynelatende villig til å jobbe med seg selv..

Men det ble et brudd mellom oss. Jeg merket at jeg begynte bli for svak og nervøs av denne behandlingen og at jeg burde komme meg vekk, ikke minst med tanke på barnet mitt!!!

Etter dette kontaktet min eks samboer ATV og avbrøt behandlingen, noe de så på som meget dumt. Min eks mente at i og med vi ikke lenger var sammen, var det bortkastet for han å gå til terapitimer i og med det var "jeg som var problemet hans"... Han sa ingenting direkte om bruddet vårt til ATV.

ATV måtte derfor sende en bekymringsmelding til barnevernet da det har vært vold i hjemmet fra far, han har sluttet frivillig i behandling hos ATV og de var usikre på familiens situasjon.

Gruer meg til denne samtalen.

Selv om det sikkert er veldig bra for meg nå.. jeg er jo tross alt litt redd for å ha snuppa alene hos faren nå i og med han er så ustabil, nå får jeg kanskje en sjans til å få gjennom at han kun skal kunne ha henne under tilsyn i begynelsen?

Vil jo at de skal ha kontakt, far og datter og håper jo at min eks mann blir bedre etterhvert når det kommer til temperamentet sitt. Er jo glad i han innerst inne..

Men jeg er så redd for barnevernet...

Hørt så mye skummelt om de..

Redd de skal ta fra meg datteren min selv om jeg ser jo null niks grunn for at det skal kunne skje, vi har det jo flott sammen jeg og hun - og jeg vet med meg selv at jeg er en meget oppegående og god mamma til tross for at jeg har levd med en voldelig mann over en tid.

Hva tror dere skjer under denne samtalen på bakgrunn av det jeg nå har sagt?

[Gjest Gjest]

Hei du.

Barnevernet er der for¨å hjelpe deg og familien din. De er ikke der for å ta fra deg barnet ditt. Der kan du være helt trygg. Du har jo gjort alt du kan for å beskytte barnet ditt og deg selv mot en voldelig eks. Så gjennom å møte med barnevernet, vil du oppleve å få støtte, og ikke motgang.

Du trenger nok ikke å engste deg, men bruk dem for å få hjelp til det beste for barnet ditt.

Jeg har skrevet et blogginnlegg om dette temaet, som kanskje kan være interessant for degØ

http://mammaguiden.blogspot.com/2009/06/ve...st-bry-deg.html

Lykke til!

Hilsen Lene

Støtter dette innlegget.

Jeg har selv opplevd det samme. Har bare gode erfaringer med barnevernet. De er der for å hjelpe barnet. De setter barnet i sentrum og har fullmakt til å innhente opplysninger som ellers er taushetsbelagt - derfor får de et mer fullstendig bidle av hva som har skjedd sammenlignet med f.eks Bup.

Eneste jeg skulle ønske hadde vært annerledes er at lege/politi//Bup/Atv hadde sendt den bekymringnsmeldingen tidligere. Og jeg skulle ønske at saksbehandlingstiden hos barnevernet hadde vært kortere.

Du og barnet er heldige som får hjelp. Og det at sannheten kommer frem allerede nå er en stor fordel. Jeg håper det kan bidra til at faren fortsetter behandlingen for sitt sinneproblem. Faren til barna mine sluttet også sinnemestringsbehandlingen og benektet deretter at han hadde et voldsproblem. Det gjorde alt vanskeligere, og jeg opplevde flere ganger å møte mistenksomhet i behandlingsapparatet fordi fagfolk visste om de skulle tro på han eller meg. Det forsinket også barnets behandling. Derfor er det så viktig at alle fakta kommer fram med en gang. Det beste for barnet er om foreldrene tar imot all den hjelp de har behov for både for seg selv om for barnet. Hvis du selv er preget av det du har opplevd kan du også ha behov for samtaler med psykolog.

Ønsker dere alt godt i fremover.

[Gjest TS Sol]

takk jenter!

uff jeg er jo så redd for å ikke få ha datteren min, men eneste ille jeg har gjort er å være utsatt for vold fra faren hennes - å la henne være vitne til hans behandling av mammaen hennes...

hun har heldigvis som regel vært i seng eller lignende når episodene har pågått.

jeg pakket kofferten og stakk både for min egen del og ikke minst for min datters del, det var tøft, men noe annet hadde rett og slett vært egoistisk.

så snart jeg gikk var sinneproblemet hans " ute av verden" for hans del og han så det greit å bare avbryte terapien...

hatt en innmari tøff mnd nå. funnet ny og fin leilighet til meg og min datter og begynner endelig å føle at ting faller på plass.

Nå gjenstår bare å få til dette med noe samvær med barnefaren da jeg synes det er viktig at de har noe kontakt så sant det er forsvarlig. Bekymrer meg noe at han fremdeles kan være ustabil i og med han avsluttet all form for terapi. Hanhar alltid vært god mot datteren men redd det kan klikke der også - derfor opptatt av å finne en ordning som kan være trygg samt ok for alle parter.

Er det greit av meg å si at jeg ønsker at barnefaren fortsetter en form for terapi framover, foreks. å gå ti psykologtimer for å få det bedre med seg selv og at jeg nå i begynnelsen ønsker at han og barnet skal ha samvær under tilsyn? - at vi kan møtes alle tre, offentlige steder og gjøre ting sammen foreks.

Går det an å si dette på samtalen hos barneværnet?

usj, gruer meg.. men ser jo at det kanskje bare er bra dette likevel...

[Gjest Blondie65]

Jeg er ikke så sikker på om samvær under tilsyn bør være deg han og barnet. Jeg synes kanskje det burde være en fra barnevernet? Dette for å beskytte deg oppe i det hele.

Og ja: det bør, må og skal være en forutsetning for samvær at han fortsetter terapien - dette for at du og barnet skal være sikre mot hans sinne i fremtiden. På et eller annet tidspunkt kan han bli moden nok til å ha barnet uten tilsyn, men det kan kun skje dersom han erkjenner at det er HAN som har et problem med sinne og at terapien er der for å hjelpe han.

Forøvrig vil jeg gratulere deg med å ha gjort det eneste rette, du har vært sterk og tøff og prioritert helt rett. Det krever mot og styrke og det skal du ha all mulig ære for.

[L@dy]

Jeg har aldri hatt noe med bv å gjøre selv, men jeg må bare si at jeg synest det er SÅÅÅ flott å lese at du har kommet deg bort fra din tidligere samboer. Jeg synest barnet ditt kan være super glad for å ha deg som mor, det er nok mange som går i åresvis med mishandling uten å tørre å ta steget ut av det.

Lykke til, det kommer til å gå fint !

[Gjest TS Sol]

tusen takk jenter!

jeg vet jeg har gjort det eneste riktige, nemlig gå fra han og slik skåne både meg selv og min datter for vold og mistrivsel. selv om vi hadde det mye koselig så veier de ikke opp for de fæle episoden vi måtte gjennom innimellom.

tenk bare om jeg hadde latt det gå enda lenger tid, om jeg hadde latt han behandle meg som dritt foran min datter når hun var stor nok til å forstå mye. se at faren er stygg mot mor og kaller henne masse styggeord som ikke hører noe sted hjemme... *grøss*

nei jeg måtte gå, der fantes ikke alternativer, bare så ekkelt å måtte kobles opp til barnevernet..

kommer til å ringe dem i morgen for å opplyse om at jeg har gått fra barnefaren da jeg innså at dette var skadelig både for meg og ikke minst også for min datter. og at barnefaren etter at vi besluttet å gå fra hverandre, valgte å avbryte behandlingen hos ATV. at jeg har fått nytt bosted samt har ett godt støtteaperat rundt meg.(familie og venner)

kommer også til å si at jeg setter pris på at de bryr seg. uttrykke mitt ønske om at faren skal fortsette terapi og at jeg bekymrer meg for hans samvær med datteren om han ikke velger fortsette med noen form for teapi

går det an å ringe og si dette?... så har de et utgangspunkt før samtalen vi er satt opp på til slutten av uka?

[SøsterLiten]

Hei!

I min jobb er vi ofte tett med bv og i de sakene der det har vært mistanke eller bekreftet mishandling i hjemmet så blir det alltid lagt positivt merke til om den uskyldige parten tar kontakt med bv.

Det du viser ved å ta kontakt er at du er voksen, ansvarsfull og at du viser sunn bekymring ift samvær mellom barnefar og ditt kjære barn.

Bv er der for å hjelpe og det er i svært få saker de faktisk fratar foreldre barna, det er siste utvei etter lang tid og null forbedring fra foreldrenes side.

Lykke til og jeg må bare si at jeg er imponert over at du kom deg ut av forholdet før det ble værre.

[Gjest brutal_mann]

Generelt råd, hold deg til fakta, ikke la deg provosere av løgner fra motparten (barnefaren).

[Gjest garfer]

du hadde all grunn til å forlate ham, og barnevernet innkaller deg fordi de er pliktet til dette når de mottar bekymringsmelding.

du har ingenting å bekymre deg over for bv, men barnefaren derimot...

han viser helt klart at han ikke forstår alvoret og sin egen situasjon når han slutter i samtaler.

oppsyn bør komme fra en ekstern part, og slett ikke deg.

slik jeg ser det så utgjør han er reell risiko både for deg og barnet, og jeg ville vært veldig forsiktig med å oppholde meg alene i samme rom med ham - både med og uten barn.

men aller mest: det står utrolig stor respekt av deg å ha gjort dette. du er et forbilde for alle andre som kanskje ikke tør gjøre det samme!!

jeg har selv vokst opp med vold i hjemmet - og jeg kan love deg at det har satt sine spor.

ikke minst mistet jeg mye respekt for min mor som valgte en voldelig samboer fremfor vår sikkerhet.

du har gjort ditt barn en enorm stor tjeneste, og det vil barnevernet se:=)

[Gjest TS Sol]

Hei igjen dere og igjen takk for flere svar på mitt innlegg.

Ringte i formiddag til barnevernet for å snakke med saksbehandler for å fortelle litt mer om situasjonen og at jeg nå har flyttet fra barnefaren. At dette ble besluttet før han bestemte seg for å avslutte behandling hos ATV.

Likte saksbehandleren meget godt, og det er jo viktig. Hun var lett å snakke med og jeg følte jeg kunne slappe av. Gruer meg fremdeles til torsdagens møte, har en ekkel klump i magen - ikke noe gøy dette, men prøver å se det positive i det.

Tenker at de kanskje kan få barnefaren til å ville fortsette i terapi både for sin egen del og ikke minst for vår datters del. De vil også prøve å forklare han alvoret i situasjonen og det han har utsatt meg for og da også sin datter. Og så blir det godt å snakke med de i forhold til hvordan samvær mellom far og datter bør være framover.

Er litt "redd" for barnevernet ennå. Man føler liksom at man må "bevise" at en er en god nok forelder for sitt barn. Jeg vet jo med meg selv at jeg er det men følelsen og redselen dukker likevel opp. Men eneste "feil" jeg har gjort, er å være i et forhold med en som periodevis har behandlet meg respektløst og brukt vold mot meg. Har vel ingenting å frykte så lenge jeg forholder meg til sanne fakta og viser at jeg er samarbeidsvillig ovenfor barnevernet og vil mitt barns beste?

[Gjest Gjest]

Har vel ingenting å frykte så lenge jeg forholder meg til sanne fakta og viser at jeg er samarbeidsvillig ovenfor barnevernet og vil mitt barns beste?

Nei, du har ingenting å frykte. Barnevernet er der for å hjelpe dere. Du er heldig som får en samtalepartner der. De vil dere bare godt.

[Gjest Gjest]

Barnevernet kommer ikke til å ta fra deg omsorgen. Min erfaring med dem er at de gjør ALT før de så mye som vurderer omsorgsovertakelse og at de noen ganger går for langt i den retningen også. Ta det med ro!

[Tiit]

Ikke vær redd for samtalen, barneverntjenesten skal være til hjelp for foreldre og barn. Vær bare obs på at barneverntjenesten ikke kan bestemme noe i forhold til samvær mellom ditt barn og faren. De kan bare råde deg til hva du bør gjøre for å skjerme barnet ditt. Barneverntjenesten har ingen myndighet til avgjørelser som følger av lov og barn og foreldre (altså samvær og slike ting).

[Gjest Ts Sol]

Takk igjen!

så de kan ikke gå inn og avgjøre hvordan samværet med barn skal være bare komme med råd om hvordan de mener det bør være?

de kan vel ikke kreve at han skal gå videre til terapi for å få orden på psyken og temeramentet sitt heller da, bare komme med sine meninger?

jeg ønsker at han skal fortsette med terapi framover både for egen del og ikke minst for vår datters del. han har det definitivt ikke godt med seg selv nå og ville hatt godt av dette.

jeg mener også at samværet i begynnelsen bør være under tilsyn foreks. sammen med hans mor (barnets bestemor) nå i begynnelsen og kun kortere, hyppige treff. men dette er sånn jeg ser det nå.

vil veldig gjerne at han skal ha god kontakt med datteren sin. dette er viktig både for han og henne.

hva er det bv egentlig kan "kreve"? de må da ha en god del makt?

vet jo at de i noen tilfeller kan gå inn og frata foreldre ansvaret for sine barn - men tror da ikke dette er tilfelle hos oss. ser på meg selv som en god mor. oppegående og flink, mener jeg da selv. og datteren vår har det toppers.

da jeg snakket med saksbehandler i går formiddag, bemerket hun at vi var "unge", men vi er da 25 år, er da vel ikke så ungt for foreldre å være det?

usj, gruer meg fremdeles til samtalen i slutten av uka selv om jeg vet at dette ikke er ille i det hele tatt. man føler jo at når bv blir innblandet så settes man til vurdering som forelder. litt skummel følelse...

[Far til 2]

Du skal være glad for at barnevernet velger å snakke med deg.

At du klarer å skjerme deres datter for den volden som har skjedd er flott.

Jeg antar at barnevernet kan kreve at han går til terapi for å få samvær med datteren deres og at de vil ha noe kontakt med han (kansje gjennom andre) for å se hvordan det utvikler seg.

Lykke til.

Innlegget er endret iht KGs regler.

-jolie, mod

Endret 8. juli 2009 av jolie

[Gjest Gjest]

Takk igjen!

så de kan ikke gå inn og avgjøre hvordan samværet med barn skal være bare komme med råd om hvordan de mener det bør være?

de kan vel ikke kreve at han skal gå videre til terapi for å få orden på psyken og temeramentet sitt heller da, bare komme med sine meninger?

jeg ønsker at han skal fortsette med terapi framover både for egen del og ikke minst for vår datters del. han har det definitivt ikke godt med seg selv nå og ville hatt godt av dette.

jeg mener også at samværet i begynnelsen bør være under tilsyn foreks. sammen med hans mor (barnets bestemor) nå i begynnelsen og kun kortere, hyppige treff. men dette er sånn jeg ser det nå.

vil veldig gjerne at han skal ha god kontakt med datteren sin. dette er viktig både for han og henne.

hva er det bv egentlig kan "kreve"? de må da ha en god del makt?

vet jo at de i noen tilfeller kan gå inn og frata foreldre ansvaret for sine barn - men tror da ikke dette er tilfelle hos oss. ser på meg selv som en god mor. oppegående og flink, mener jeg da selv. og datteren vår har det toppers.

da jeg snakket med saksbehandler i går formiddag, bemerket hun at vi var "unge", men vi er da 25 år, er da vel ikke så ungt for foreldre å være det?

usj, gruer meg fremdeles til samtalen i slutten av uka selv om jeg vet at dette ikke er ille i det hele tatt. man føler jo at når bv blir innblandet så settes man til vurdering som forelder. litt skummel følelse...

Jeg tror ikke barnevernet kan kreve noe av faren. De kan heller ikke bestemme samvær. Det må gjøres i retten hvis dere er uenige.

Men de kan gi deg råd og de kan sette inn tiltak i forhold til barnet hjemme hos deg.

[Gjest Gjest]

vet jo at de i noen tilfeller kan gå inn og frata foreldre ansvaret for sine barn -

Ja, det kan skje i ekstreme tilfeller etter at alt annet er prøvd. Men det er på ingen måte standardprosedyren deres og det er en LANG prosess, ikke noe de bestemmer seg for å gjøre etter en bekymringsmelding.

[Gjest Ts Sol]

Takk igjen for svar.

Ja egentlig er jeg jo veldig positiv til denne samtalen da jeg er noe bekymret for pappaen temperament og hvordan han evt vil takle en krevende unge. For vår datter på 9 mnd er jo både sta og krevende og slikt kan være en tålmodighetsprøve for de fleste, det vet vel en hver forelder. Det er denne biten som spesielt bekymrer meg nå framover.

Jeg stiller selvsagt opp 110% for vår datter og skulle det være at han ikke er tilstedeværende - så er selvsagt jeg der 24/7 , men det ideelle og veldig ønskelige er at han skal kunne ha vår datter innimellom. At far og datter skal kunne ha et godt forhold. Og jeg tror at vi som foreldre kan klare samarbeide bedre når vi er fra hverandre. Jeg er innstilt på at dette skal kunne gå bra! Så nå gjelder det bare å innstille barnefaren på det samme...

En av dere sier at de kan gi meg råd og sette inn tiltak hjemme hos meg.

Gode råd vil jeg trenge, spesielt i forhold til hvordan jeg best skal forholde meg til barnefaren. men hva tenker du som "tiltak i mitt hjem"?... Jeg er da bare en ganske alminnelig alenemamma som har flyttet med barnet pga voldelig eksmann/barnefar. Vil vel sansynligvis ikke trenge annet enn veiledning og råd? selvsagt, vil barnevernet inn og tilse at hjemmet mitt er godt nok for min datter, så er de selvsagt velkommen for å gjøre dette, men er da vel ikke et spørsmål nødvendigvis i og med jeg er rimelig "uskyldig" i saken da den gjelder pappaens avsluttning i viktig terapi?

Jeg skal gå på kurs gjennom "oslo krisesenter" til høsten som heter 'veien ut av volden' (om følelser og tanker når man går ut av et voldelig forhold) , også tenkt å få snakket med psykolog om følelsene jeg sitter med i etterkant. I tillegg er jeg fokusert på å utnytte mitt støtteapperat rundt meg ( venner og familie) som hjelper meg med barnepass/avlastning og stiller opp når jeg trenger de.

Utover dette blir jeg deltidsjobbende og deltidsstudent fom. høsten av - føler livet begynner smile til meg og datteren min endelig.

Har dårlig samvittighet ovenfor henne for at familien hennes ble som den ble. 'Egoistiske meg' som fikk barn med han ... Dumme tanker, jeg vet, men sånn tenker jeg... men var jo innmari glad i han også og det er merkelig hvor mye man kan godta når man står midt oppi det - ser det først klart i etterkant..

[Gjest Ts Sol]

*bare dytter litt på denne*

gruer meg til møtet i morgen selv om jeg vet at jeg har ikke noe å grue meg for... VET jeg en god mor for min datter, men møte med barnevernet er jo skummelt.. man hører jo så mye..

eneste som har skjedd her er at jeg har fått barn med en som var tidevis voldelig mot meg. en som oppsøkte hjelp selv (ekssamboeren) men avbrøt behandling da vi gikk fra hverandre. slik ble videre barnevernet involvert pga hans terapeut sendte inn en bekyringsmelding (da de ikke visste at vi hadde skilt lag)..

er nok lite å bekymre seg for, men må bare få ut litt følelser og høre fra dere her ute..