Barnet gråter/sutrer for ingenting

[Gjest Gjest]

Er barn sutrete/grinete pga personligheten deres eller pga hvordan de er blitt oppdratt?

Jeg har ei venninne som har en datter på 4,5 år. Denne jenta kan være veldig snill og søt, men for det meste er hun helt uutholdelig! Hun griner for INGENTING og er vel også det man kan kalle for litt bortskjemt. Jeg skulle passe henne denne helga, fra fredag til søndag, og hun kommanderte meg rundt. Feks kommanderte hun meg til å være med henne ut å leke. Da jeg sa at jeg skulle komme etter om litt, men at jeg måtte vaske gulvet først, klikket det for henne! Hun sa til meg at "Du skal kommer her NÅ". Jeg forklarte henne at jeg ikke kunne enda, og da satte hun seg ned og grein! Da jeg gikk inn på stua, stoppet hun umiddelbart. Så kom hun inn i stua hvor jeg vasket og satt der og "grein". Jeg fortalte henne at hun ikke fikk oppføre seg slik, og da ble hun bare enda frekkere og sutra enda høyere.

Jeg tror min venninne kan ofte bli ganske sliten pga jentungen, men sier ingenting til meg. Jeg er sammen med henne og jenta minst en gang i mnd, og jeg tror ikke jeg husker en eneste gang jeg var vært hos henne uten at det har vært noe krøll med jenta.

Hun gråter forøvrig også hver gang hun faller. Hver gang hun kommer borti noe gråter hun. Hun later som hun har vondt.

Dette er utrolig frustrerende! Når jeg en gang får barn håper jeg jeg klarer å oppdra ham/henne til ikke å bli sånn! Men er det foreldrenes feil eller er det personligheten til barnet? Eller en miks av de to?

[Gjest nunah]

Det hørest i grunnen bare ut som om den stakkars jenta vil ha litt oppmerksomhet i fra voksne. Hva med å gi henne mye oppmerksomhet når hun ikke er sutrete? Det vil oppmuntre den gode oppførselen hennes.

[Gjest Blondie65]

Hun er nok vant til at sutring hjelper og det eneste som nytter er å ignorere sutring.

[Gjest Gjest]

Og kombinasjonen: Gi oppmerksomhet på positiv oppførsel (oppsøke kontakt på en ønsket måte) og ignorer sutring.

[Gjest imli]

Og kombinasjonen: Gi oppmerksomhet på positiv oppførsel (oppsøke kontakt på en ønsket måte) og ignorer sutring.

Ikke alltid så lett. Men ungen sutrer sannsynligvis fordi hun vet at da får hun oppmerksomhet. Være seg god eller dårlig. Negativ oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet. Derfor bør sutring "straffes" med ingen oppmerksomhet, og man må prøve å gi masse positiv oppmerksomhet når jenta er blid og grei.

[Gjest ts]

Jeg prøver så godt jeg kan å ignorere oppførselen hennes når hun er slik, men føler kanskje ikke jeg kan gi råd til moren heller. Tror ikke det blir så populært..

Uff, men det er fryktelig uutholdende i lengden! Hun snakker alltid i munnen på foreldrene (og andre voksne) mens de snakker med andre. Fører jeg og moren en samtale f.eks, prøver hun å få oppmerksomheten vår ved å spørre spørsmål etc. Da blir moren sint på henne og kjefter. Da kan barnet begynne å skrike og sparke fordi hun ikke vil vente til de voksne er ferdige med å snakke.

Hun er også slik uansett om foreldrene har gjester, eller om hun er på besøk hos noen. Hun kan sitte ved middagsbordet og si høylytt "ÆSJ den maten er ekkel og jeg vil ikke spise slik EKKEL mat".

Men kan det være slik at det er foreldrenes skyld at hun er slik, eller er hun bare slik av person? Jeg er så redd for å havne opp med et slikt barn selv! Det er fryktelig irriterende, flaut og ikke minst mye jobb. Alltid ha et barn som griner og klager. Som ikke hører etter når folk snakker til henne.

Forstår på en måte ikke hvordan foreldrene godtar slik oppførsel, men på en annen måte ser jeg jo at de sliter, og at det sikkert ikke er like enkelt!

[Gjest imli]

Noen unger er bare mer krevende enn andre. men det er klart det har mye med oppdragelsen å gjøre. At foreldrene godtar slik oppførsel, er sikkert fordi de har kommet inn i en ond sirkel de ikke kommer ut av, er slitne og ikke orker å gjøre noe med det... Ikke alltid man orker å være så innmari konsekvent og "flink" med barneoppdragelsen når man har fått barn, som man tenkte man skulle være før man fikk dem...

[CeeCee]

Jeg ville snakket med venninnen... Det kan høres ut som om hun er kommet inn i en ond sirkel. Det er desverre slik at de som skjemmer ut barna når de er små, ikke liker hvordan ting utvikler seg senere, men dette er resultatet. Barn trenger grenser fra de er bittesmå. Grenser = trygghet. Overtredelse av grenser må alltid få konsekvenser. Og barna må alltid ha samme grenser. Ikke la henne får lov en dag, og ikke lov en annen dag. Det er derfor lurt med få, men bestemte grenser. Dvs. jobb med to-tre ting om gangen. Når barnet har lært disse og ikke tester mere, så kan man begynne å jobbe med andre ting. Barn vil alltid teste grenser, og derfor er det svært viktig å være konsekvent. "Nei" betyr faktisk "Nei", i dag, i morgen, og for alltid.

Synes ikke moren skal kjefte på henne, men si bestemt "Nei! Du må vente", og så ignorere barnets negative atferd. Kjefting bare trigger barnet ennå mer og gjør det mer utrygt. Hun kan prøve time-out, men denne metoden fungerer ikke på alle barn, og hvis den gjør det fungerer den KUN om man er konsekvent og gjør den på rette måten.

EDIT: Som noen andre sier: Ros ALL positiv atferd!!! Svært svært viktig i en slik prosess!!! Og skap felles gode opplevelser med barnet!

Endret 6. juli 2009 av CeeCee

[Gjest ts]

Noen unger er bare mer krevende enn andre. men det er klart det har mye med oppdragelsen å gjøre. At foreldrene godtar slik oppførsel, er sikkert fordi de har kommet inn i en ond sirkel de ikke kommer ut av, er slitne og ikke orker å gjøre noe med det... Ikke alltid man orker å være så innmari konsekvent og "flink" med barneoppdragelsen når man har fått barn, som man tenkte man skulle være før man fikk dem...

Det tror jeg på. Selvfølgelig er det enkelt for meg, som enda ikke har barn, å si at jeg ville gjøre alt jeg kan får å oppdra mitt barn til å bli slik og slik.. Men de fleste (alle?) av oss vil vel ha et lydig, snilt barn, og er sikkert innstilt på å oppdra barnet til å bli slik, men er sikkert ikke like enkelt vil jeg tro.

Det er vel slemt å si, men jeg ser jo at de gjør "feil" når de "oppdrar" henne av og til..

Er det ikke litt rart at ingen kan kjøpe klær til henne, for hun går ikke i klær som hun ikke har valgt ut selv? Jeg kjøpte en veldig søt genser til henne til bursdagen hennes nå i januar. Da hun åpnet den sa hun at "Den var STYGG! Jeg vil ikke gå med den! Aldri!". Moren fortalte meg etterpå at hun kan heller ikke kjøpe klær til barnet sitt med mindre barnet er med på butikken å kjøper det! Hun må selv velge ut hva hun vil ha. Jeg syntes dette var VELDIG merkelig. Skal ikke foreldrene bestemme hva slags klær barnet sitt skal ha på seg?

Jeg har en kamerat som har en jente på omtrent samme alder, og hun tar på seg det foreldrene legger frem til henne. Sier hun at hun ikke vil, sier de at hun må, og hun tar det på seg. Denne jenta er forøvrig rake motsetning av min venninnes jente, da.

[Gjest ts]

Jeg ville snakket med venninnen... Det kan høres ut som om hun er kommet inn i en ond sirkel. Det er desverre slik at de som skjemmer ut barna når de er små, ikke liker hvordan ting utvikler seg senere, men dette er resultatet. Barn trenger grenser fra de er bittesmå. Grenser = trygghet. Overtredelse av grenser må alltid få konsekvenser. Og barna må alltid ha samme grenser. Ikke la henne får lov en dag, og ikke lov en annen dag. Det er derfor lurt med få, men bestemte grenser. Dvs. jobb med to-tre ting om gangen. Når barnet har lært disse og ikke tester mere, så kan man begynne å jobbe med andre ting. Barn vil alltid teste grenser, og derfor er det svært viktig å være konsekvent. "Nei" betyr faktisk "Nei", i dag, i morgen, og for alltid.

Synes ikke moren skal kjefte på henne, men si bestemt "Nei! Du må vente", og så ignorere barnets negative atferd. Kjefting bare trigger barnet ennå mer og gjør det mer utrygt. Hun kan prøve time-out, men denne metoden fungerer ikke på alle barn, og hvis den gjør det fungerer den KUN om man er konsekvent og gjør den på rette måten.

EDIT: Som noen andre sier: Ros ALL positiv atferd!!! Svært svært viktig i en slik prosess!!! Og skap felles gode opplevelser med barnet!

Så det er normalt der feilen ligger? F.eks at det kan være "søtt" når de sier imot når de er bittesmå, men ikke fullt så søtt når de blir litt større?

Jeg vet venninnen min og samboeren snakker om enda et barn. Vil det være enklere andre gangen? Eller vil deres nye barn ta etter storesøster om hun ikke forandrer seg?

Jeg har lyst å snakke med henne, men tør ikke tror jeg. Uff, men synes synd på henne også. Hun blir så flau når barnet oppfører seg slik, og det forstår jeg godt. Tror bare hun ville bli veldig fornærmet om jeg kom med forslag til hva hun skal gjøre.. Ikke enkelt det der.

[suzie]

Jeg har en jente på 4 år selv som kan være sutrete/masete, det er nok helt normalt. Jeg orker ikke sutring og sier som sant er, at sånn sutring vil jeg ikke høre på, og jeg vil ikke være sammen med henne når hun oppfører seg slik. Det er ganske harde ord, men jeg orker ikke å ha en sutrete unge rundt meg hele tiden. For oss hjelper dette, da hun gjerne vil at jeg skal være med henne. Om hun ikke gir seg, responderer jeg med å avlyse det hele (leser ikke bok, blir ikke med ut etc.) Dette har jeg gjort mange ganger, så hun er fullstendig klar over at det ikke er tomme trusler, men en ren konsekvens av uønsket atferd.

Om vi er i bil og hun begynner å sutre/ mase så får hun beskjed om at hun må slutte, ellers må jeg stoppe bilen og gå ut av den og vente utenfor til hun er ferdig med å sutre. Jeg klarer ikke å høre sutring og kjøre bil samtidig, så da er det det tryggeste. Jeg har ikke en gang vært nødt til å faktisk gå ut av bilen, men jeg har stoppet bilen et par ganger, og det har holdt.

For oss er altså tydlige konsekvenser løsningen, og det fungerer. Men hva du får gjort på en helg vet jeg ikke helt... når jeg har passet andre unger har jeg brukt å gjøre klart for dem hvilke regler vi har hjemme hos oss - og vært beinhard på dem, og ikke akseptert noen masing fra andre unger heller. Det har vanligvis gått helt fint. Opplever det som enklere å passe mange barn når det har faste rammer å forholde seg til, og være tydelig på grensene. Si hva du aksepterer hjemme hos deg, og hva du ikke aksepterer. Tydeliggjør konsekvensene, og følg opp disse.

Eks - ja jeg blir med deg ut i sandkassen etter jeg har vasket gulvet. Men hvis du ikke slutter å sutre, blir jeg ikke med i hele tatt. Vil du sitte og hyle må du gjerne det, men da får du sitte på et rom så jeg slipper å høre på. Og løft henne inn og lukk døren om hun ikke vil slutte å skrike eller gå inn på rommet selv. (Aldri lås døren - men når hun kommer ut, spør om hun er ferdig, og hvis ikke, send henne tilbake.) Når hun er ferdig, reager positivt, og si at nå var det hyggelig og at det er veldig koselig å være sammen henne. Men ut i sandkassen går dere ikke - for den sjansen er brukt opp, og snakk rolig om hva som skjedde og hvordan vi kan unngå dette neste gang. Men spør gjerne om hun vil hjelpe deg med noe, lage middag eller hva som helst. Fokuser på å ha det hyggelig sammen.

Fungerer utmerket her, men det er kanskje enklere på sine egne barn da...

[suzie]

Det var opplysninger mens jeg skrev mitt innlegg - og jeg må nok innrømme at det høres ut som om din venninne har langt større utfordringer enn jeg har vært borti... men det er i alle fall en måte å jobbe på.

[CeeCee]

Så det er normalt der feilen ligger? F.eks at det kan være "søtt" når de sier imot når de er bittesmå, men ikke fullt så søtt når de blir litt større?

Jeg vet venninnen min og samboeren snakker om enda et barn. Vil det være enklere andre gangen? Eller vil deres nye barn ta etter storesøster om hun ikke forandrer seg?

Jeg har lyst å snakke med henne, men tør ikke tror jeg. Uff, men synes synd på henne også. Hun blir så flau når barnet oppfører seg slik, og det forstår jeg godt. Tror bare hun ville bli veldig fornærmet om jeg kom med forslag til hva hun skal gjøre.. Ikke enkelt det der.

Enda ett barn ja... Sukk! Synes hun bør endre den negative atferden til "storesøster" før hun får ett nytt barn hun skal oppdra.

Om det er søtt at de sier imot når de er små? Det synes ikke jeg, men barn lærer veldig tidlig å protestere. De oppdager at de har egen vilje i ca. 2-3 årsalderen (varierer), og vil da teste ut og protestere mot det meste, alt fra hva de skal ha på seg om morgenen, til når de skal legge seg om kvelden. Dette er en naturlig prosess, men det er spesielt viktig å beholde samme rutinene og grensene. Det kan virke som om dette har sklidd litt ut hos denne moren i denne kritiske perioden.

At barnet f.eks. sitter ved bordet og kaller maten for "ekkelt" er jo direkte uhøflig! Jenta har ikke lært at "Sånt sier man ikke. NN kan bli lei seg. Hva hadde du syns om noen sa sånn til/ om deg" osv. Å ta andres perspektiv, empati.

Klart mor blir flau når barnet oppfører seg slik! Men det er ikke barnet sin skyld. Det er veldig viktig å ha fokus på. Det kan lett bli slik at man tenker "Herregud, for en drittunge", når man egentlig burde tenke "Stakkar barn som ikke får riktig veiledning av sine foreldre."

Mora kan bli fornærmet, ja, men hun vil reflektere over det du har sagt, og kanskje komme frem til at det er noe sant i det du sier, og gjøre noe med det. Hun vil kanskje til og med takke deg en dag...

[ViljaH]

Barna har jo personlighet, men her vil jeg si det i hovedsak er foreldrene som har ødelagt barnet... det går an å hente seg inn igjen da. At jenta skal bestemme alt selv, inkl hva hun skal ha på seg, er uakseptabelt. Man må finne en balanse hvor jenta får begynne å bestemme litt ting selv så hun lærer seg det, mens mamma og pappa bestemmer det meste. At jenta slipper unna med å si at en bursdagsgave er STYGG... hadde det vært min unge så hadde det ikke blitt flere pakker den dagen... helt uakseptabelt. Prøv å huske at jenta beveger seg innenfor hva foreldrene har definert som akseptabel oppførsel, det er dem som må stramme inn..

Enig med mange andre her at jenta må bli fortalt hva som forventes av henne, det må ha konsekvenser om hun ikke oppfører seg som forventet, og at man må gi oppmerksomhet til positive ting og ignorere negative ting, og at man må passe på at jenta opplever at hun blir sett og likt for den hun er og at foreldrene gjør hyggelige ting med henne, så slipper hun å måtte ta på seg drittunge-rollen for å få oppmerksomhet i det hele tatt. Alle unger strever etter å bli sett, og strekker seg langt for å oppnå det, selv om de nok er inkompetente i valg av metode. De bare gjentar det som har funket før.

[Gjest Gjest_adriana7_*]

Alltid ha et barn som griner og klager. Som ikke hører etter når folk snakker til henne.

Jeg ville kanskje snudd flisa litt paa hodet. Jeg tror ikke at barn synes det er saa festlig aa klage og skrike og vaere "vanskelige". Jeg tror det er noe, generellt sett, man blir, hvis man ikke blir "sett".

Jeg mener ikke at barn alltid skal prioriteres foerst, at de skal faa avbryte, osv. Men jeg merker det paa min eldste soenn< hvis jeg er mentalt et annet sted, over tid, kanskje stress paa jobben, problemer med mannen, osv, da blir han saa mye, mye mere masete. Naar jeg er lykkelig, eller bare "mentalt ledig" og lett, da er han og kjempelett og glad, og enkel.

Jeg tror at samspillet i familien, det som for andre er litt usynlig, men som de som lever med hverandre foeler og enser hver eneste dag, jeg tror det oppdrar barna mere enn noe annet.

Og til spoersmaalet ditt: ingen barn er umulige i utgangspunktet, og dermed heller ikke foedt slik.

Saa en liten nyansering, det kan jo visst vaere slik at noen barn krever mere enn andre, og derfor er vanskeligere aa vaere sammen med. Poenget mitt er det at jeg tror disse barna ogsaa kan vaere fornoeyde og enkle, men da maa de selv vaere "fyllt"opp foerst med det de trenger.

Mener det ikke provoserende, men det jeg siterer deg paa gir meg et inntrykk av at du egentlig ikke har proevd aa bli kjendt med jenta, men bruker all tiden din paa aa irritere deg over henne. Tror du ikke hun enser det?

[Gjest Gjest_Helene_*]

uff, dette hørtes akkurat som om min jente, hadde du ikke skrevat du skulle passe henne, hadde jeg trodd det var min datter du skrev om. Jeg har en datter som er prikk lik denne jenta, og det er såå frustrerende. Vi har nok kommet i en ond sirkel, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Må vel mest jobbe med meg selv, for jeg gir så fort etter, så grensesetting er tydelig viktig. Gir denne moren lett etter, er hun mye alene med jenta? Ser at noen har skrevet at moren skal være bestem og ikke kjefte, men det spørs hvordan moren er. Jeg kjefter, men min datter bryr seg ikke, antagelig fordi hun vet at jeg gir etter til slutt. Dette er en utrolig vanskelig situasjon for moren å være i, tro meg, jeg vet hva jeg snakker om

[Gjest Gjest_pippen_*]

Vil anbefale Jesper Juul: Mitt kompetente barn, boka tar for seg en del om dette temaet. veldig interessant og nyttig. Jeg fikk iallefall en del aha-opplevelser når jeg leste denne boka!

[Gjest Gjest]

Jeg lurer litt på hva dere mener med at dere kjefter, jeg. For i mitt hode er kjefting respektløs kommunikasjon som ikke hører noensteds hjemme, og slett ikke overfor barn. Irettesettelser, veiledning og andre virkemidler skal og må brukes, men kjefting? Men det kan jo hende at dere mener noe annet enn det jeg oppfatter med det ordet.

[Gjest salma]

Leste tilfeldigvis en artikkel om akkurat dette emnet i dag, her kan du lese hva ekspertene mener:

http://www.klikk.no/foreldre/smabarn/article487395.ece

Artikkelen sier blant annet at man ikke skal overse sutring, slik jeg ser noen foreslår her i tråden, men heller ta det på alvor og forsøke å kommunisere med barnet.

Nå er det ikke like enkelt å huske alltid i praksis når hodet koker og man er sliten av masete unger, men: Ett av de viktigste poengene i artikkelen er at barn er følelsesorienterte og følelsesstyrte, det vil si at de er "fanget i følelsene" og dermed ikke evner å se konstruktive løsninger. Er et barn for eksempel sutrete fordi det er trøtt, vil det ikke nødvendigvis skjønne at løsningen ligger i å sove.

Som regel er årsaken til sutringen enkel, med andre ord at barnet er trøtt, overaktivisert eller sulten osv, og dermed er løsningen enkel også (søvn/hvile/mat), men så er det å skjønne hva den "enkle" årsaken er da...

Nå kjenner jeg ikke barnet det refereres til i tråden, så dette er på generelt grunnlag. Men du kan jo spørre deg om barnet egentlig kan ha behov for mer søvn, mindre aktivisering, mer regelmessige måltider osv enn det hun faktisk får. Om det kan være noen mer dypereliggende årsaker som man kan gjøre noe med. Men det blir jo rene spekulasjoner fra min side.

Når det gjelder å ta opp problematikken med din venninne så er jeg noe usikker på hva du ønsker å oppnå med det. Er det bare å påpeke at du ikke liker barnets framtreden? At du ikke syns hun gjør en god nok jobb i oppdragerrollen? Kanskje din venninne også syns det er et problem og forsøker å finne løsninger, men at hun ikke syns du er en naturlig person å ta det opp med? Med mindre du har konkrete forslag til konstruktive løsninger og har en oppriktig tro på at forslagene dine kan hjelpe, syns jeg ikke du har noe med det. Ut over at du selvfølgelig kan avslå å være barnevakt med begrunnelse at du finner barnet for krevende på bakgrunn av framtredenen hennes.

Angående om personlighet skyldes arv eller miljø så er dette en diskusjon forskere har diskutert i lange tider uten å komme til en felles konklusjon ut over at begge deler nok spiller inn men ingen kan vite sikkert hva som teller mest. Så den skal jeg innse mine begrensninger på og ikke uttale meg om.

[Gjest salma]

....og så vil jeg applaudere Gjest_adriana7_ sitt innlegg om hvordan stemninger i omgivelsene påvirker barn og deres adferd.