Førsteutkast av talen min...

[Gjest Brude_gjest]

Først, kjapt om oss:

Jeg er 22, han 27. Vi har en datter på 1 år, har vært sammen i 4 år, han har en datter på 5 år. Trøblete forhold med hans foreldre, de bor i nærheten, men viser under middels interesse for oss. Mine foreldre er vi gode venner med.

Ok, here goes:

"Kjære gjester; etter i dag er jeg arbeidsledig. Planleggingen av bryllupet vårt har vært min fulltidsjobb det siste året, og jeg håper og tror at feriepengene kommer i dag. For dette er, naturlig nok, en veldig stor dag for oss. Det er mye nytt fra i dag av, vi har for eksempel fått samme etternavn.

På tur til kirka i dag satt jeg og summerte alt det du, Morten, egentlig vet om meg. Alle de flaue historiene jeg av en eller en annen grunn har fortalt deg, alt det idiotiske jeg er redd for, som å sykle i nedoverbakke, eller å ta i papir i frykt for å kutte meg på arket. Du vet at jeg alltid kommer til å ha iskalde føtter, og at du aldri vil slippe unna å varme dem når vi legger oss. Du vet at jeg aldri kommer til å ta i verken gressklipper eller snøskuffe. Og likevel sa du av en eller en annen grunn ja til meg i kirka.

Men så begynte jeg å tenke på det, at det løftet vi har gitt hverandre, om at vi skal være sammen for bestandig, ble ikke gitt først i dag. Det var ikke i dag at vi bestemte oss for å bli en familie. Det lovte vi å bli den dagen i oktober 2007, da vi bestemte oss for å bli 3. Og en familie, det ble vi da Ylva ble født.

Og den måten du stilte opp for meg på, både før og etter fødselen, tør jeg faktisk påstå at ikke mange andre menn ville gjort. Jeg hadde aldri byttet en bleie før, mens du skjønte med en gang hvordan du skulle ta deg av den lille bylten. Hver gang jeg mistet motet og bare la meg ned for å dø, tok du kontroll og fikk oss på rett vei. Og det er liksom rollene våre; jeg styrer skuta i godvær, mens det er du som loser oss over vanskelige farvann.

Vi er nemlig rake motsetninger, jeg og du. Du er en evig optimist, du har gode verdier, er krativ og utadvendt. Du ser lyst på livet og tar det med ro. Jeg er derimot litt mer pessimistisk og innesluttet, men her har jeg heldigvis lært mye av deg. Uten deg hadde nok livet mitt vært både mer ryddig og fargekoordinert, men gleden, tryggheten og ikke minst den gode latteren, hadde manglet. Og ikke minst hadde jeg manglet Mattea, den nydelige datteren din som vi endelig har fått æren av å bli kjent med.

Du kjenner meg så godt, og du vet jo for eksempel at jeg er nervøs for mye rart. Jeg går og tenker og grubler en del. For eksempel er jeg nervøs for finanskrisa, og for om jeg må danse mye i kveld, siden jeg ikke er spesielt god til det, og om dere gjester kommer til å synes at vi har stelt istand en god nok fest til dere. Men du skal vite det, Morten, at når det kommer til oss to, finnes det ikke et fnugg av nervøsitet. Jeg er sikker på at vi står på stødig grunn.

Så dette var ikke noe stort skritt å ta, eller noe skummel handling. Men det er like fullt en offisiell markering på noe vi begge to har visst lenge; at det er oss to.

Denne dagen handler imidlertid ikke bare om oss; det er ikke bare vår fortjeneste at vi er her i dag. For at et forhold skal fungere, trengs det for eksempel en veldig fin vennegjeng. Og det har vi. Vi tar vare på hverandre selv om noen av oss har fått barn og strukturene endrer seg. Vi overlever likevel, og det er så godt å vite at vi får være vennene deres uansett. Dere fortjener alle å nevnes med navn, men siden det er du Silje som er forloveren min, må jeg spesielt nevne deg. Ikek bare arrangerte du et helt herlig utdrikningslag, men du har vært der for meg i så mange år; du var min første og beste venn da jeg flyttet hit til Odda som seksåring.

Ellers har vi jo dessuten noen foreldre som også fortjener en takk. Jeg vil gjerne benytte anledningen til å takke deg, _mor til Morten_ (som liker meg godt, men som jeg er skuffet over av diverse årsaker, men dette vet ikke hun). Du har tatt imot meg med åpne armer, og jeg har fått intrykk av at du var glad for at Morten ikke dro med seg enda en barbiedukke hjem. Du skal vite at jeg setter pris på vennskapet vårt, og at jeg har blitt veldig glad i deg iløpet av de årene jeg har kjent deg.

Og så er jeg veldig glad for at du, _far til Morten_ og Morten endelig har blitt så gode venner. (De kutta kontakten da Morten var liten, men har kommet delvis tilbake til hverandre de 2 siste årene). Det er godt å se dere sammen nå. Vi setter stor pris på besøk fra deg, og vi trives veldig godt hos dere når vi er på besøk hos dere.

Og så er det mine egne foreldre da, som har stilt opp for meg gjennom hele oppveksten min. Jeg skal innrømme at jeg har nok ikke alltid vært så enkel å ha med å gjøre, men jeg er veldig glad for at jeg endelig ble voksen, og at vi har et så supert vennskapsforhold i dag.

Til slutt vil jeg utbringe en skål; en skål for de tre verdiene som er viktigst for oss: Kjærlighet, vennskap å familie."

SÅ, hva tror dere?

Her er mine tanker:

1) Innledningen hører liksom ikke til i forhold til det jeg sier videre.

2) Jeg framstiller meg selv som en smule nevrotisk??? Jeg er ikke det, men jeg har endel fobier o.l. (ikke sykelige, men de er nå der).

3) Biten med foreldrene hans blir bare flås. Men jeg har liksom ikke så mye å si om dem!!!

4) Skålen på slutten er helt patetisk, men jeg aner ikke hva jeg skal si at vi skal skåle for.

Håper at noen få her inne gidder og lese gjennom den slik at jeg får noen innspill! Bryllupet er på lørdag. :-S

[Gjest Gjest]

Jeg synes talen din var fin

Jeg er ingen stor taler, men her er mine synspunkter:

1)Du trenger ikke ha med innledningen, at det har vært en fulltidsjobb for deg å planlegge bryllup hvis du ikke synes den passer til resten av talen (noe som forsåvidt stemmer).

2) Ja, du høres litt nevrotisk ut, men synes du har lagt det frem litt morsomt

3) Jeg synes ikke du skal si noe som ikke stemmer om foreldrene, men man trenger ikke si alt man mener heller. Er du glad i moren hans sier du sier du er det? Kanskje du kan takke henne for at hun har gjort Morten til den han er?

At Morten og farne ikke har hatt kontakt er fakta, helt greit at du sier du er glad de har fått kontakt nå.

4) Skålen din henger sammen med det du har nevnt i talen din, så hvorfor er den patetisk?

Lykke til på lørdag, det blir helt sikkert veldig bra

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner ikke helt innledningen... hvilke feriepenger er det du sikter til? Om du sier at det har vært en fulltidsjobb i et helt år og at du håper feriepengene kommer i dag, høres det nesten ut som du sier "håper dere er rause med presangene for jeg har lagt mye arbeid i denne dagen"

Om det virkelig er det du mener blir jeg nesten litt skremt

Jeg ville droppet det med at det er en fulltidsjobb om jeg var deg, det får deg til å høres litt *kremt* bridezilla ut. Det er sikkert mye arbeid, men neppe nok til å kvalifisere som fulltidsjobb.

[Gjest Gjest]

Jeg syntes talen var litt lang.. Har du prøvd å lese den høyt for å se hvor lang tid det tar? Husk at der og da tar det nok enda lengre tid, vannpause, snufsepause osv.

Jeg ble litt kvalm av setningen der du håper på å cashe inn feriepenger, høres ut som du håper folk har lagt godt med penger i gavene.

Litt humor (mer enn du har) gjør seg godt i en tale

[Gjest Gjest_Ida_*]

Jeg syntes talen var litt lang.. Har du prøvd å lese den høyt for å se hvor lang tid det tar? Husk at der og da tar det nok enda lengre tid, vannpause, snufsepause osv.

Jeg ble litt kvalm av setningen der du håper på å cashe inn feriepenger, høres ut som du håper folk har lagt godt med penger i gavene.

Litt humor (mer enn du har) gjør seg godt i en tale

Jeg oppfattet ikke at dette med feriepenger var ment som penger bokstavelig talt - jeg leser det mer slik at hun mener "gevinsten" av fulltidsjobben kommer i dag og at gevinsten er i form av en lykkelig dag som kan "sammenlignes" med feriepenger etter et vanlig arbeidsår.

For øvrig; jeg synes talen var kjempefin - og passe lang. Synes også innledningen var fin. Selv om den ikke handler direkte om det andre du skriver så er det jo bare en innledning som tar svært kort tid - noe skal man jo si innledningsvis.

Dette med at du fremstiller deg som nevrotisk - enig med en annen her at du har jo fremstilt det humoristisk og hvis du legger enda litt mer humor i akkurat det tar du i hvert fall brodden av det.

Det med foreldrene hans; si i hvert fall ikke noe som folk blir støtt eller lei seg over på en sånn dag.

Lykke til på den store dagen!

[Noli]

Tror nok det kan lønne seg å bruker humor som i hvert fall det store flertallet skjønner, og det med feriepengene er nok ikke så bra. Skjønte det ikke jeg heller, og synes forøvrig ikke du bør si at planleggingen er en fulltidsjobb, eller skrive "min jobb". Det virker som om dere ikke har vært to om planleggingen, og det håper man jo at dere har.

[Gjest Brude_gjest]

Oi, ja her ser jeg at det var noen misforståelser ute og gikk ja!

Med feriepenger mener jeg selvsagt ikke gaver; men gevinsten i form av en herlig dag! Den innledningen er imidlertid helt strøket nå, etter innspill fra dere. Ser at både dette med fulltidsjobb, min jobb osv får det til å se ut som at jeg har vært solisti planleggingen ja...

Selv synes jeg ikke talen er så lang, brukte 5 min på å lese den med kunstpauser osv. Men den er jo ikke ferdig enda, så jeg skal prøve å korte den ned.

Noen av "nevrosene" skal jeg også prøve å korte litt ned på, i det minste få alt i en bolk, slik at jeg ikke stadig ripper opp i hvor manisk jeg er.

Jeg skal prøve å få inn mer humor også, men saken er den at jeg er ikke så veldig flink til å få folk til å le, så dette med selvironi er liksom det beste jeg kunne få til. Men jeg kan jo prøve å endre fokuset litt, slik at selvironien ikke bare peker på hvor unormal jeg er osv.

Tusen takk for innspill i allefall! Glad jeg postet den her inne, så ikke gjestene sitter og er forferdet over at jeg sier rett ut at jeg forventer penger!!!

[Noli]

Jeg synes heller ikke den var lang. Bryllupet ditt er en såpass stor dag at man bør spandere på seg tid til å holde den talen man vil. Mannen min brukte ti minutter, tror jeg, men han er veldig flink til å få folk til å le, så ingen brydde seg om det.

Hold den talen du vil, det er din dag!

[Ennovy]

Syns talen hovedsaklig var bra. Men jeg stusset litt på om bryllupstalen din var det rette stedet å nevne for alle og en hver hvilket forhold brudgommen har med faren sin. Du tror ikke du "støter" faren hans litt med å si at moren har oppdratt han ordentlig, mens han ikke har vært der i det hele tatt..Hvis han skal i bryllupet og/eller kommer til å høre talen da.

Mulig det bare er noe jeg hadde syns vært støtene.

Jeg syns bare det var søtt at du nevnte det du var redd for jeg, blir talen veldigpersonlig, mange kjenner deg kanskje igjen, og det viser at kjæresten din elsker deg selv med de "nevrotiske" trekkene:)

[Vera Vinge]

Jeg syns ikke talen er for lang. Når man er brud, brudom eller foreldre av paret, syns jeg godt man kan bruke litt tid. De fleste syns også at disse talene er blant de mest interessante.

Godt du kuttet innledningen.

Når det gjelder avslutningen, ville jeg selv valgt å si noe mer personlig til mannen. Altså, skåle for mannen, evt. for verdiene og mannen. Det kommer kanskje an på hva man legger i en slik tale. Mens noen tenker at det like mye skal være en tale til svigers, foreldre og selskapet, tenker jeg at den primært handler om den nye ektefellen. Derfor ville jeg avsluttet med å si at jeg er veldig glad i ham, evt. kombinert med at man skåler for kjærlighet, familie og vennskap, slik du nevner.

Og så syns jeg også at du fremstiller deg litt vel negativt i forhold til ham. Jeg syns selvironien er bra, men det blir nesten litt trist å lese at han alltid er optimist, mens du er pessimistisk og innesluttet. Går det an å vinkle det sistnevnte litt mer humoristisk?