Sosial angst?

[Gjest Gjest]

Jeg er en jente på 15år, og tror jeg har sosial angst.

Har vært sjenert så lenge jeg kan huske, og sjenertheten har bare blitt verre for hvert år, føler jeg. Nå har det utviklet seg så mye at jeg nesten ikke tør å gå ut engang, sitter inne på rommet mitt hele tiden. Det er så vidt jeg klarer å komme meg til skolen, fordi jeg gruer meg så mye fordi jeg er redd det er noen uventede fremføringer, pararbeid el. Dette gjør meg utrolig sliten, er lei av alt, orker ingenting lenger. Alt er bare slit..

Har egentlig ingen venner på skolen heller, fordi alle ser på meg som kjedlig og rar.

Men inni meg er jeg "egentlig" ikke sjenert i det hele tatt! Egentlig så elsker jeg å ha det gøy, jeg snakker mye osv. Jeg har en venninne som bor ganske langt unna meg, og når jeg er med henne er jeg ikke sjenert i det hele tatt, og da jeg sa til henne at jeg pleier å være stille og sjenert, trodde hun ikke på meg engang.

Hvis jeg hadde vært meg selv hele tiden, hadde jeg blitt kjent med alle på en-to-tre, men jeg klarer bare ikke å være meg selv!

Føler at jeg gjemmer meg bak en maske hele tiden, og er noe jeg ikke er.'Kjønner ikke hva som feiler meg! :/

Er så lei av å bli sett på som kjedelig, stille, rar, usosial osv..

Hva kan jeg gjøre? jeg klarer bare ikke dette lenger! er så lei av alt.

Men jeg tør ikke å dra til legen, for jeg tror ikke han vil forstå problemet mitt, og jeg vil ikke at foreldrene mine skal vite noe. Det er jo ikke mulig for meg å gå til psykolog, når jeg er under 16, uten at foreldrene må vite det?

Er det noenting jeg kan gjøre på egenhånd for å bli kvitt dette problemet? noe man kan kjøpe på apoteket eller noe uten resept?

[Poppzy]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver selv om det er over 20 år siden jeg var 15 år. Vil anbefale deg å snakke med helsesøster på skolen. Søk hjelp nå og ikke vent..

Lykke til

[Wargas]

Hva kan jeg gjøre? jeg klarer bare ikke dette lenger! er så lei av alt.

Men jeg tør ikke å dra til legen, for jeg tror ikke han vil forstå problemet mitt, og jeg vil ikke at foreldrene mine skal vite noe. Det er jo ikke mulig for meg å gå til psykolog, når jeg er under 16, uten at foreldrene må vite det?

Er det noenting jeg kan gjøre på egenhånd for å bli kvitt dette problemet? noe man kan kjøpe på apoteket eller noe uten resept?

Det er jo en del leger som er veldig greie når det gjelder sånt.

Eller så har du vel helsesøster/sosialkontakt på skolen, ev. helsestasjon i nærheten. Det er så mye bedre å bite tenna sammen og prøve å gjøre noe med det nå enn å vente noen år for å se om det går over av seg selv, dessuten kan det være mye enklere å få den hjelpen du trenger når du er under 16. Snakker av erfaring, men jeg var så dum å si nei takk (noe jeg angrer jæ.... på nå). Var ikke noe galt med meg liksom.

Det er forøvrig ingenting du får kjøpt uten resept.

Ønsker lykke til herfra og.

Endret 29. juni 2009 av Wargas

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg igjen i noe av det du skriver, og jeg tror du har kommet inn i en ond sirkel. Greit nok, det at du er sjenert er et faktum, men jeg tror det blir veldig forsterket av at du (hvis jeg skal tippe) tenker mye på det. Tar jeg feil? Jeg mener at du innstiller deg selv på at du ikke er utadvent, at alt er skummelt og at kontakt med medmennesker virker utenkelig, og på den måten blir det det. Jeg hadde det sånn før, og fortsatt tendenser nå (dette hører personligheten til, og det finnes grenser for hvor mye man kan endre på personligheten), men jeg tror at det som gjorde meg "bedre" var språkreisen i fjor sommer. Mange nye mennesker, helt nye omgivelser, alt nytt, og nye muligheter til å vise fram personen du er Det å bytte ut gammelt med nytt fører også med seg nye, kreative måter og tenke på!

Så jeg vil anbefalle deg å gjøre noe som tillater deg selv å starte på helt blanke ark Tving deg selv til å vise fram hvem du egentlig er!

Og så tror jeg, som en sa tidligere her, at du burde snakke med helsesøster. Hun sier ingenting til foreldrene dine (med mindre det er snakk om noe veldig alvorlig som f.eks. selvmordstanker, men det tror og håper jeg det ikke er snakk om her), og du får en erfaren persons synspunkter på ting. Det kan hjelpe Helsesøstre er veldig hyggelige damer også, hehe!

Men ja Det hjelper å få ord på tanker!

[Norbertine]

Jeg kjenner meg også veldig igjen i det du skriver. Jeg tok kontakt med helsesøster på min skole da jeg var et par år eldre enn deg, hun fikk meg til å snakke med en lege, og jeg ble deretter henvist til psykolog.

Om du absolutt ikke vil til lege før du er 16, så har hun kanskje noen gode råd om hva du skal finne på, og du har noen å snakke med så lenge. Du trenger i hvert fall ikke å være redd for å snakke med helsesøster, hun har taushetsplikt.

Det er lurt å ta tak i dette så fort som mulig, i stedet for å slite deg selv ut med å gjemme deg bak en maske. Før eller senere går det bare ikke lenger, og du kommer til å bryte helt sammen. Det er mye bedre at du begynner å gjøre noe med problemet med en gang, så slipper du å komme helt ned i kjelleren.

Endret 30. juni 2009 av Gåsemor

[kristian82]

Jeg er en jente på 15år, og tror jeg har sosial angst.

Har vært sjenert så lenge jeg kan huske, og sjenertheten har bare blitt verre for hvert år, føler jeg. Nå har det utviklet seg så mye at jeg nesten ikke tør å gå ut engang, sitter inne på rommet mitt hele tiden. Det er så vidt jeg klarer å komme meg til skolen, fordi jeg gruer meg så mye fordi jeg er redd det er noen uventede fremføringer, pararbeid el. Dette gjør meg utrolig sliten, er lei av alt, orker ingenting lenger. Alt er bare slit..

Har egentlig ingen venner på skolen heller, fordi alle ser på meg som kjedlig og rar.

Men inni meg er jeg "egentlig" ikke sjenert i det hele tatt! Egentlig så elsker jeg å ha det gøy, jeg snakker mye osv. Jeg har en venninne som bor ganske langt unna meg, og når jeg er med henne er jeg ikke sjenert i det hele tatt, og da jeg sa til henne at jeg pleier å være stille og sjenert, trodde hun ikke på meg engang.

Hvis jeg hadde vært meg selv hele tiden, hadde jeg blitt kjent med alle på en-to-tre, men jeg klarer bare ikke å være meg selv!

Føler at jeg gjemmer meg bak en maske hele tiden, og er noe jeg ikke er.'Kjønner ikke hva som feiler meg! :/

Er så lei av å bli sett på som kjedelig, stille, rar, usosial osv..

Hva kan jeg gjøre? jeg klarer bare ikke dette lenger! er så lei av alt.

Men jeg tør ikke å dra til legen, for jeg tror ikke han vil forstå problemet mitt, og jeg vil ikke at foreldrene mine skal vite noe. Det er jo ikke mulig for meg å gå til psykolog, når jeg er under 16, uten at foreldrene må vite det?

Er det noenting jeg kan gjøre på egenhånd for å bli kvitt dette problemet? noe man kan kjøpe på apoteket eller noe uten resept?

Kan jo hende det bare er at du er veldig sjenert da, er jo mange som er det i den alderen du er i. Skjønner såklart at også det er plagsomt da, men er jo ikke sikkert det er sosial angst. Vanskelig ut i fra det du skriver å skille mellom sjenert / sosial angst syns jeg...Men om du går til fastlegen din, så er sosial angst et kjent fenomen så han forstår deg garantert . Ganske sikker på at verken lege/psykolog har noe kontakt med foreldrene dine, og uansett så er jo ikke det noe å skamme seg over. Foreldrene dine får i alle fall ikke vite hva du sier til legen/psykologen, og blir de klar over problemet kan de jo kanskje hjelpe deg/støtte deg. Har man sterk sosial angst, er det noen som får medikamenter, med det er reseptbelagt SSRI preparater som blir mest brukt til det. Foreløpig finnes det ikke noe medikament spesifikt mot sosial angst. Men behandlingen av folk med sosial angst har gode prognoser, og mange blir helt kvitt det. Den behandlingen jeg har lest mest om og som skal ha best effekt er eksponeringsterapi/psykoterapi. Kort forklart at du lager deg en trapp, rangerer ulike sosiale situasjoner - lavest angst på nederste trappetrinn osv. Så starter du på bunnen og systematisk utsetter deg for situasjonen, f.eks. gå på et kjøpesenter. Så registrerer du angsten din mellom 0-10 i situasjonen, skriver ned hva du tenkte på osv. og gjør det igjen og igjen og igjen..Når f.eks. kjøpesenteret går "ok", går du på neste trappetrinn.

Men ikke så lett å forklare her egentlig, men jeg hadde siden det tydeligvis plager deg så mye, oppsøkt hjelp, i alle fall tatt en prat med legen din. Siden du føler det her plager deg og at du isolerer deg osv. så er det ikke lurt å fortsette sånn. Da kan man fort bli trist og lei og sperrene for "sosiale" ting kan bli større. Uansett masse lykke til

Endret 30. juni 2009 av kristian82

[Gjest ferjen]

det du beskriver er veldig klassis for sosial angst.(og alle angsttyper)

du har nå kommet til et punkt hvor du har begynt med unngåelsesstrategier.

problemetmed det er at man ikke blir kvitt angst bare fordi man unngår situasjoner det oppstår i. angsten og frykten, de negative tankene - de er med deg overalt. du gir bare deg selv en pause(og en bjørmetjeneste) når du unngår ting.

lyspunktet her er at det er fullt mulig å gjøre noe med, og at selv om du kanskje aldri helt kommer til å bli helt kvitt denne angsten(ingen kan jo bli kvitt alle sine følelse, hverken positive eller ubehagelige) - så kan du leve et fullgodt liv fordiom:=)

men dette klarer du ikke alene, og du trenger en psykolog til å hjelpe deg gjennom det.

denne psykologen kommer mest sannynlig til å benytte kognitiv terapi eller liknende, hvor man rett og slett lærer seg å leve med ubehaget. det hjelper ikke å argumentere det vekk, man må akseptere de følelsene man har for å kunn la være å handle på dem.

du forteller sikkert seg selv at "jeg må bli kvitt dette, jeg er helt unormal, dette er sykt" osv.

men jo mer du forteller deg selv det, jo verre blir det.

prøv å slappe litt av, tenk at dette er en prosess som vil ta tid. du har brukt lang tid på å bygge opp denne angsten, og du blir ikke kvitt den heller på en dag. du må rett og slett lære deg, med profesjonell hjelp, å gå gjennom hver dag med denne angsten som en følges"venn".

alle opplever frykt og angst til tider, men det er når man begynner å unngå ting i livet sitt(og gjerne ting man liker å gjøre) det blir en lidelse.

jeg sliter selv med samme(ikke sosial, men mer fobisk/generell), selv trodde jeg det kom "over natten", og jeg har brukt mye tid på prøve å tvinge det vekk - si at "bare jeg ikke hadde følt det slik, så hadde jeg klart å gjøre x og y...."

jeg begynte med å unngå ting jeg mislikte, men så har det også etterhvert gått utover ting jeg løiker veldig godt å gjøre. og alt dette bare i løpet av et lite år.

det var synd jeg ikke leste mer om angst før, for det var jo jeg selv som gjorde det så mye verre ved å la meg selv unngå situasjonene jeg mislikte. så etterhvert fant jeg flere og flere situasjoner jeg mislikte, ettersom jeg jo unngikk de opprinnelige.

selv leser jeg om mindfullness, og lærer mye av dette. jeg har også lært at det er kun en selv som kan få en ut av dette, ingenting annet eller andre kan til syvende og sist trylle det vekk.

gpådin fastlege og be om henvisning til psykolog, så skal du se at med jevnt arbeid så vil du kunne jobbe deg gjennom dette her.

selv er jeg nærmere 30 år, og jeg bruker denne anledningen til å bli mer kjent med sider av meg selv som jeg ikke liker - for kanskje å lære å like dem.

i 20årene(og tenårene) bruker man mye tid på å leve opp til masse forventninger og masse press, og jeg har bare glemt helt bort det å være litt i balanse med seg selv. leve litt i øyeblikket istedetfor å bekymre seg over fremtiden og være lei seg for fortiden.

du kan selv velge om du vil se dette som noe skammelig og noe som må bort fortest mulig(for ellers blir du gal/unormal), eller om du vil se det som en mulighet til å bli skikkelig kjent med de sidene av deg selv du liker minst.