Negative tanker!

[Gjest miss_86]

Hei dere!

Jeg skriver for å høre om det er flere som har det som meg - og har en del negative tanker i hodet innimellom.

Det går på at jeg bekymrer meg for at jeg ikke er god nok (for kjæresten), og ting jeg har sagt og gjort tidligere (analyserer det, og tenker på hva andre mener om meg), og ubehagelige episoder fra jeg var tenåring / barn. Helt og holdent destruktive tanker som ikke fortjener å ha en plass i meg.

Er det flere som har det som meg? Eller forslag til hva jeg kan gjøre for å kunne "leve mere i nuet" og ikke tenke negative tanker?

[Gjest Gjest]

Hei dere!

Jeg skriver for å høre om det er flere som har det som meg - og har en del negative tanker i hodet innimellom.

Det går på at jeg bekymrer meg for at jeg ikke er god nok (for kjæresten), og ting jeg har sagt og gjort tidligere (analyserer det, og tenker på hva andre mener om meg), og ubehagelige episoder fra jeg var tenåring / barn. Helt og holdent destruktive tanker som ikke fortjener å ha en plass i meg.

Er det flere som har det som meg? Eller forslag til hva jeg kan gjøre for å kunne "leve mere i nuet" og ikke tenke negative tanker?

Plages også mye med negative tanker. Har liksom begynt å bryte med selv ned i det siste.

Jeg kan ta et eksempel; noen sier jeg har gjort en god jobb med et eller annet og an høflighet svarer jeg takk. Men jeg tenker at jeg fikk sikkert det komplimentet kun fordi vedkommende syntes det var pinlig stillhet/den følte den måtte si noe/sa det bare for å si noe. Hvis du skjønner. Tenker generelt at de komplimentene, smilene og hyggelige kommentarene jeg mottar er av medlidenhet.

Tenker stadig at jeg ikke er god nok. Tenker at jeg ikke fortjener de gode resultatene jeg oppnår i skole og arbeidssammenhenger. At jeg personligheten min ikke er bra nok. At utseendet ikke er bra nok. Osv.

Vet heller ikke hvordan jeg skal slutte med det. Har gode dager der jeg føler meg helt på topp, noen dårlige dager og dager som begynner god men som ender dårlig.

[frk.strøken]

Før jeg ble 20 var jeg litt sånn. Hva tenker andre om meg? Er jeg bra nok?

Men det er leeeeenge siden;)

Tenker sjeldent negative tanker. Prøv å sett deg inn i den andre sin situasjon. Tenker du negativt om den andre, sa du det og det bare for å være hyggelig? Eller mente du det faktisk.... Sånn er det stort sett med de andre også.

Siden jeg synes det er veldig hyggelig å få komplimanger, gir jeg mange også. som igjen fører til positive tanker for begge:)

[Gjest Gjest_Miranda_*]

Hei dere!

Jeg skriver for å høre om det er flere som har det som meg - og har en del negative tanker i hodet innimellom.

Det går på at jeg bekymrer meg for at jeg ikke er god nok (for kjæresten), og ting jeg har sagt og gjort tidligere (analyserer det, og tenker på hva andre mener om meg), og ubehagelige episoder fra jeg var tenåring / barn. Helt og holdent destruktive tanker som ikke fortjener å ha en plass i meg.

Er det flere som har det som meg? Eller forslag til hva jeg kan gjøre for å kunne "leve mere i nuet" og ikke tenke negative tanker?

Bra formulert, forstår hva du mener. Ja, har gjort samme som deg ;-)

Tror enkelte av oss er mer analyserende og "fintfølende"/sensitive enn andre, og er en mer grublertypen...Det fine er at du kan trene deg på teknikker...blir for omfattende å legge ut om slike her, men de finnes.

Har du gjort utradisjonelle valg i forhold til miljøet rundt deg?

[Gjest Gjest]

Kjenner meg igjen i måten å tenke på, selv om det er opp og ned hvor mye negative tanker om meg selv, eller bekymringer om alt mulig, har plagd meg. For mitt vedkommende er det også ofte sånn at alle de tankene der kommer i perioder hvor det faktisk er et eller annet som bør forandres eller er noe å bekymre seg for, enten det er i forhold til utdanning, jobb, forhold, økonomi. I stedet for å finne en løsning og/eller vente tålmodig på at denne kan la seg gjennomføre eller dukke opp, skaper én bekymring altså mange flere - et helt kor av dustetanker, faktisk Hvis du har det sånn, er det kanskje lurt å begynne å ta tak i det som er den egentlige bekymringen, legge en plan for hvordan du kan få det bedre på dét området.

Ellers er det som har hjulpet meg aller mest, uten tvil, å klare å se tankene mer på avstand, å ikke leve meg inn i dem (tro på dem) og la dem overdøve mer konstruktive tanker og handlinger. En start, hentet fra kognitiv terapi (men med røtter i buddhismen) kan være å sette av litt tid i fred og ro, lukke øynene og la tankene flyte, eller liksom komme fram i et "rom" i hodet hvor du observerer dem - og hver gang du legger merke til en tanke "merker" du den ved å kalle den f eks "innvendig snakk". Eller du kan skille mellom negative tanker og nøytrale/positive tanker ved å merke dem som enten "ikke-dømmende" eller "dømmende" alt ettersom. Du kan selvsagt bruke andre ord, men systemet bør være enkelt, med én eller to merkelapper, ikke "tanke som minner om noe bestemor gjorde", tanke som handler om sommeren 88" osv Når du har merket tanken skal du la den flyte sin vei, ut av "rommet" eller hva du forestiller deg. Det er ikke sikkert dette er så lett i starten, men bare fortsett, så går det nok etter hvert. Prøv å puste rolig og dypt hele veien, det motvirker at du blir for følelsesmessig engasjert i tankene. Gjør gjerne dette noen minutter hver dag og se om det hjelper.

Min erfaring er at "all slags" meditasjon kan gjøre det (mye) lettere å holde avstand til slike tanker, men du trenger jo ikke lære deg noen annen teknikk når det kan gjøres så enkelt som dette, med mindre du fatter interesse for det.

[yoga]

Jeg kom engang i tiden over en teknikk for å bedre kunne hanskes med negative tanker på en bedre måte. Og den har fungert på meg. Ikke alltid, men ofte nok til at det har gjort en forskjell..

"S-O-A-L"

Stopp: Stopp opp ved den negative tanken.

Observer: Observer at den er der.

Aksepter: Aksepter at den er der, uten å tenke noe videre på den. Ikke analyser den.

Let go: La den bare forsvinne igjen.

Skal ta et eksempel:

Jeg får en tanke om at kollegaen ikke liker meg;

Ok, jeg stopper opp ved tanken, legger merke til at den er der. Og greit, den er der. (at den er der, får jeg ikke gjort noe med). Og så lar jeg tanken forsvinne igjen, og jeg kan fortsette med mine gjøremål.

Dette høres sikkert litt banalt ut for noen, men etter litt øvelse, så har den hjulpet meg betraktelig.

Og den har fått meg til å innse at jeg faktisk kan gå inn aktivt selv, for å forandre på/bidra til at det blir lettere å håndtere mitt tankemønster.

Kan virkelig anbefales å gi det et forsøk

[Gjest miss_86]

Takk for gode tips - SOAL skal absolutt prøves neste gang Jeg vet ikke hvorfor jeg har det sånn - det er som om en del av meg ikke VIL at jeg skal ha 100% lykke, skikkelig merkelig!

Leste en gang et sitat av Wayne Dyer, psykolog:

"Du kan kun leve i nuet, og derfor er det meningsløst og selvødeleggende å la deg selv bli såret av det som har vært."

Hvis det bare kunne være så enkelt!

[Gjest Gjest]

Du er i hvert fall klar over fenomenet, det er et langt skritt på veien i å få det bedre. Ofte går man jo rundt og tror at det er sånn det skal være, men du innser at disse tankene egentlig ikke er "sanne" og at du ikke fortjener å bli oldt tilbake av dem.

I tillegg til teknikkene som er nevnt kan du prøve å gå inn med full oppmerksomhet og tilstedeværelse i situasjoner - begynn gjerne med enkle ting (walking meditation er f eks noe som nevnes i omtrent alle sammenhenger, konsentrer deg om beinas og kroppens bevegelser), hagearbeid o.l, man trenger ikke å tenke på alt mulig annet bare fordi gjøremålet er enkelt. Og man kan la tankene flyte like greit som gjøremålet, ikke henge seg opp i én eller en bestemt type tanker.Vær også oppmerksom på det du opplever som fint, positivt osv - nå om sommeren burde det være mange ting. NYT blomster, lukter, te, mat, en fin kopp etc så godt du kan.

Det går også an å jobbe med affirmasjoner og å skrive ned positive sider ved seg selv, men man kommer langt med bare det du har fått tips om foreløpig.

[hverdagslykke]

Jeg synes det kom endel gode råd i denne tråden.

[summermel]

Plages også mye med negative tanker. Har liksom begynt å bryte med selv ned i det siste.

Jeg kan ta et eksempel; noen sier jeg har gjort en god jobb med et eller annet og an høflighet svarer jeg takk. Men jeg tenker at jeg fikk sikkert det komplimentet kun fordi vedkommende syntes det var pinlig stillhet/den følte den måtte si noe/sa det bare for å si noe. Hvis du skjønner. Tenker generelt at de komplimentene, smilene og hyggelige kommentarene jeg mottar er av medlidenhet.

Tenker stadig at jeg ikke er god nok. Tenker at jeg ikke fortjener de gode resultatene jeg oppnår i skole og arbeidssammenhenger. At jeg personligheten min ikke er bra nok. At utseendet ikke er bra nok. Osv.

Vet heller ikke hvordan jeg skal slutte med det. Har gode dager der jeg føler meg helt på topp, noen dårlige dager og dager som begynner god men som ender dårlig.

som om jeg skulle skrevet det selv! jeg har det akkurat på samme måte.. Og om f.eks jeg er på fest og noen av motsatt kjønn sier noe fint om meg så blir jeg bare sint.. Jeg later som alt er helt ok der og da, men så går jeg og tenker "fan for en idiot!".. dette er pga at jeg føler at alt fint noe sier til meg bare er ironi, at de sier det bare på tull og at de får seg en god latter av det etterpå.. Jeg tar ikke til meg noe fint andre sier om meg..

Har utrolig dårlig selvbilde, synes jeg har en forferdeilg kropp, at jeg er utrolig tykk osv.. Når jeg er for meg selv innser jeg til tider at jeg er ikke så tykk so jeg skal ha det til, jeg er helt normal. Men med en gang jeg går ut døra bytter jeg om til å tro jeg er den tykkeste i byen. vet ikke hva jeg skal gjøre med det.. Nytter ikke akkurat å trene for å bli tynnere når jeg ikke tørr gå på treningsstudioet fordi jeg er redd alle ser på meg.. Dumt jeg betaler 400 kr mnd for treningsstudioet når jeg har vert der ca. 4 ganger på 7-8 mnd. menmen .

[Gjest modell 83]

som om jeg skulle skrevet det selv! jeg har det akkurat på samme måte.. Og om f.eks jeg er på fest og noen av motsatt kjønn sier noe fint om meg så blir jeg bare sint.. Jeg later som alt er helt ok der og da, men så går jeg og tenker "fan for en idiot!".. dette er pga at jeg føler at alt fint noe sier til meg bare er ironi, at de sier det bare på tull og at de får seg en god latter av det etterpå.. Jeg tar ikke til meg noe fint andre sier om meg..

Har utrolig dårlig selvbilde, synes jeg har en forferdeilg kropp, at jeg er utrolig tykk osv.. Når jeg er for meg selv innser jeg til tider at jeg er ikke så tykk so jeg skal ha det til, jeg er helt normal. Men med en gang jeg går ut døra bytter jeg om til å tro jeg er den tykkeste i byen. vet ikke hva jeg skal gjøre med det.. Nytter ikke akkurat å trene for å bli tynnere når jeg ikke tørr gå på treningsstudioet fordi jeg er redd alle ser på meg.. Dumt jeg betaler 400 kr mnd for treningsstudioet når jeg har vert der ca. 4 ganger på 7-8 mnd. menmen .

[Periwinkle]

Jeg er sånn også. Skyldes vel generelt en litt tung oppvekst.

Men en annen ting jeg er råflink på er å gjøre meg selv livredd. Jeg tenker så negativt at jeg blir redd meg selv på en måte. Jeg er livredd for å dø blant annet, og klarer å skremme meg selv inntil jeg får panikk av og til. Jeg er redd for å bare å slutte å eksistere, at jeg skal gå gjennom livet bare for å dø, at plutselig så eksisterer jeg ikke lengre og jeg blir bare borte.

Jeg vet det er vanskelig å beskrive, men det er litt sånn som når man sover og ikke drømmer. Man sovner og våkner og har vært borte i flere timer. Den tiden man er borte, sånn følelse klarer jeg å skremme meg selv til å få, fordi det er ca sånn jeg ser for meg døden.

Rart?

[Gjest Gjest]

jeg vet akkurat hvordan du har det. Det er forferdelig å ha disse tankene spesielt når det tar overhånd og man blir veldig selv destruktiv. Når jeg føler disse tankene så mister jeg kontroll og blir enten veldig sint på meg selv, begynner å grine og til slutt skammer jeg meg...

Jeg går til gruppeterapi to ganger i uken og til og med der klarer jeg ikke å få sagt det jeg har på hjertet, føler det er veldig personlig og vet liksom ikke hvordam jeg skal ordlegge meg, det blir unaturlig. Også blir jeg kjempe stresset også angrer jeg etterpå at jeg ikke sa noe. Prestasjons angst og redd for hva andre tenker om meg...

[Gjest Gjest]

Ja jeg har det litt også sånn, men det var verre før. Nå som jeg er litt mer lykkelig har jeg mindre negative tanker (det henger jo sammen) enn da jeg var deprimert. Men det finnes fortsatt noen negative tanker som prøver å få kontroll i meg, men jeg prøver å rasjonalisere dem bort. Men det er en ting som jeg ikke helt klarer å se annerledes på. Jeg fikk A på masteroppgaven og vet jo egentlig at jeg gjorde en bra jobb, men føler ikke at jeg fortjener det. Fordi det er vanskelig å få A i det faget, spesielt på en masteroppgave og det er veldig få som får det. Likevel klarer jeg ikke å gi meg en klapp på skulderen på grunn av det og når venner sier at det er fantastisk så sier jeg bare jo jeg er fortsatt sjokka over det...Jeg er liksom ikke så stolt av det...vet ikke hvorfor..føler bare ikke jeg fortjener det.

Jeg har også veldig vanskelig for å ta imot komplimenter. Når noen sier noe fint klarer jeg ikke å si takk, jeg bare sier "mmm"..føler ikke jeg fortjener det liksom...