~ Gamle dagbøker ~

[Gjest Poirot]

Jeg har også en av dem; "Idag har vi hatt besøk av naboene. Vi spiste rundstykker med geitost, og jeg fikk være oppe helt til 21.00!!!" :o

Har dere mine dagbøker???!! :o

Jeg har hver eneste en , fra jeg var 10 til i dag. Var kjekke å ha når jeg skulle skrive forlovertale, en del festlige sitater om min kjære venninde.

Når jeg kom over i ungdomsskolen må jeg si at jeg fikk litt vondt inni meg at det jeg har skrevet, opplevde en del ting som har satt spor (ingen big deal pga er ikke så ille ting, men har allikvel preget meg). Jeg skrev veldig bra og detaljert, og dagbøkene gjør at jeg med en gang husker hvordan jeg hadde det, gleder og sorger, krangler og forelskelser.

Sambo har fått lov til å lese ut 9. klasse, men etter det føler jeg at det blir litt for privat og "meg". Tror han har lært litt om min oppvekst og hvordan det har påvirket meg som person i dag. Ikke så lett å fortelle, men nå "ser han det med egne øyne".

I 14-års alderen drev jeg med ting min mor ikke likte, og jeg var frustrert. Skrev at når jeg fikk barn som var 14 skulle de få lese bøkene for å vise at jeg forstod hvordan det var å være ung. Tror ikke akurat det er aktuellt i den alderen, nei! Var vel ikke noe mønsterbarn på en del områder!

Dagbøkene blir nok også eneste måten jeg kan bli husket for ettertiden...

[Salt]

Jeg har også en av dem; "Idag har vi hatt besøk av naboene. Vi spiste rundstykker med geitost, og jeg fikk være oppe helt til 21.00!!!" :o

En begivenhetsrik dag, med andre ord!

[Edie]

først så ringte vi på masse dørklokker og løp avgårde. det var ingen som oppdaget oss. Og så lekte vi mørkgjemsel. da var jeg sent hjemme! men jeg fikk lov for det er jo fredag i dag.

[Gjest Zalomine]

Ja, jeg har tatt vare på alle, men vet ikke helt hvor de er.. Noen er nok hjemme hos mine foreldre, på loftet i kasser et sted, andre har jeg her. Jeg er ikke "fast sriver", men periodeskriver. Noen perioder varer et år eller to da, men så kan det like godt gå et par år til neste gang. Jeg har oppdaget at jeg "oppsummerer hovedtrekka av hva som har skjedd siden sist! (unger født, ekteskap inngått i slekta, og andre store ting, skolebytte og slikt...) Som om jeg skulle glemme det.... "ja, og så fikk jeg et søskenbarn for et år siden..." Ja, slike glemmer man, ikke sant?

Deler av det er tungt å lese, men det meste leser jeg med et smil. Ja, det smerter å lese om bruddet med eksen, men jeg blir glad av å lese om tida da jeg ble kjent med min kjære. Bruddet smerter ikke så mye fordi jeg savner ham eller noe, men fordi det var så vondt. Jeg brøt, og jeg ville bryte, men han sa så mye slemt, vondt, han gjorde det vondt for meg. Jeg skjønner jo at det var fordi det var vondt for ham, men likevel... Har et brev liggende også, det han sendte meg til det som skulle vært ett-årsdagen vår, bare et par uker etter at det ble slutt. Jeg gråter fortsatt når jeg leser det. Det har jeg lyst til å brenne. Enkelte minner vil jeg ikke ha. Vet ikke om jeg vil brenne alle bildene fra den tida også... På den ene side: som barn elsket jeg å bla i mammas gamle album og "hvem er dette?" spurte jeg for alle jeg så (de fleste var jo slektninger av meg som jeg ikke kjente igjen") og akkurat det har jeg ikke så lyst til å svare på om ham egentlig. Har ikke putta dem i album da, men de ligger i et skap en plass...

Huff, men, dagbøker fra jeg var 13, det er kjekt å lese det, for jeg tenkte så annerledes. Men, jeg skrev nesten ikke noe av det som smertet meg mest. Av den mobbinga jeg var utsatt for, så finnes det nesten ingen notanter, annet enn fra den dagen mamma oppdaga det hele, grunnet en kommentar jeg kom med, og brøt sammen da hun spurte hvorfor jeg mente jeg var så dum... Men før det, så finnes det ikke et ord i dagboka som kan avsløre hva de gjorde mot meg som gjorde at jeg den dag i dag omtaler meg selv som "lille, dumme meg".

Jeg er nok rett og slett litt redd for å sette følesler på papiret jeg, for da blir de mer "virkelige". Har blitt flinkere med åra, så da ble dagbøkene mer festlige også

[Litago]

Jeg skrev dagbok bare i en kort periode.

Hadde vel bare skrevet en uke eller så da jeg oppdaget at moren min brukte det jeg hadde betrodd til dagboken mot meg. Og jeg som trodde jeg gjemte den så godt! :o

Men jeg visste råd! Jeg begynte å skrive akkurat det hun ønsket å lese i dagboken. Og da roet hun seg.

[Gjest Zalomine]

Hehe, vi tror vi gjemmer godt. Men, hva hjelper det å ha alle nøklene til dagboka INNMARI GENIALT GJEMT, når det mangler en som du tror rett og slett bare har blitt borte? 5-6 år senere oppdager du at denne nøkkelen, den har din bror...

Mamma ville nok aldri lest dagtboka mi eller brukt det mot meg, og mamma ville aldri funnet på å lete på de plassene jeg gjemte den heller. Men hva hjelper det, når man har en to år yngre bror, og en fetter som er et år eldre enn denne broren, og disse to har altså en nøkkel? For lete, det KAN gutter i den alderen.... Kan le av det nå, men likte det ikke da nei!

[Gjest Virvel]

"Æsj, Christine tror hun er så kul fordi hun har briller og helt nye joggesko, men det er hun IKKE!"

Har faktisk vist henne det, og vi lo godt, ja...

Dagbøkene fra første del av ungdomsskolen, derimot, er jeg nesten redd for å lese. Jeg ble aldri mobbet, men jeg følte meg helt utestengt fra samfunnet. Bestevenninnen min dumpet meg og tok meg tilbake annenhver uke, noe som naturligvis gjorde meg forferdelig usikker. Og når man da er 14 år og full av hormoner i tillegg, så sier det seg selv at det ikke var særlig gøy. Siden bestevenninnen min ikke ville være venn med meg lenger, tenkte jeg "hvorfor skulle da noen andre ville være venn med meg?". Jeg låste meg helt inne i min egen verden. Egentlig hadde jeg jo andre venninner også, men de gav opp etter hvert, fordi jeg aldri ville være sammen med dem. Jeg oppfattet det derimot som at det var de som frøs ut meg, men jeg ser jo nå at jeg har minst like mye "skyld" i det som skjedde. (Nå er vi gode venner igjen alle sammen, da, med unntak av min eks-bestevenninne, som har forlatt gjengen helt.)

Uff nei, akkurat den delen av dagbøkene er det ikke noe morsomt å lese... Men - det som er litt fint med å se tilbake på slike vonde ting, er at man kan tenke "jeg kom meg gjennom dét, da kan jeg komme meg gjennom dette også".

[Mossa]

Har tatt vare på alle dagbøkene og minnebøkene.

Har de godt gjemt ennå. Mimrer over "gamledager" støtt og stadig gjennom disse. Og jeg blir like flau over hvordan jeg var hver eneste gang!! (takk og pris for at man forandrer seg!!!)

Det er ikke noe jeg vil andre skal få fatt i. Kunne aldri ha gitt de til mine barn. Da skulle de i allefall ha vært godt voksne...og GODT forberedt på hva bøkene inneholdt! (Mine første seksuelle opplevelser er beskrevet...ned til den minste detalj)

[Gjest Poirot]

Mitt første samleie er ført opp i minste detalsj over 4 A4-sider...

[Gjest Mzfire]

Jeg har skrevet dagbok. En fra barneskolen og 2 på ungdomskolen. Har de fortsatt og jeg syns ikke det er så morro å lese i de. Skrev mye trist også og jeg syns ikke det har gått lang nok tid enda til at jeg kan more meg over alt jeg skrev. Men den fra barneskolen er litt morro da. Jeg var så guttegærn og var forelska i nesten alle guttene i klassen på en gang :D Hehe.. Men er glad for at jeg har tatt vare på de. Kommer til å få bruk for de en dag tror jeg. Mye som jeg har glemt som også står i de dagbøkene. Jeg ser bare for meg at når jeg en dag forhåpentligvis blir en gammel, klar, oppegående dame vil jeg ha stort utbytte av å lese fra min tidlige ungdom. Titte inn i en tid som forsvant, titte litt i minner som er der et sted... Se utviklingen i meg selv..

[Gjest Anonymous]

Retz skrev:

Jeg har aldri skrevet dagbok.

_________________

Retz Et smil kan være falskt, men en ørefik er alltid ekte. Retzedagbok

Ja..........

Aldri er vel å ta litt hardt i ?!?!

[Gjest Anonymous]

[Salt]

Og jeg blir like flau over hvordan jeg var hver eneste gang!! (takk og pris for at man forandrer seg!!!)

Kjenner følelsen, ja! Som f.eks det jeg skrev da jeg var 13-14 og dødsforelska i mattelæreren! Dagdrømmene er skrevet ned i hver minste lille pinlige detalj :oops: at jeg kunne tenke og føle det sånn!

[Gjest Poirot]

Kjenner følelsen, ja! Som f.eks det jeg skrev da jeg var 13-14 og dødsforelska i mattelæreren! Dagdrømmene er skrevet ned i hver minste lille pinlige detalj :oops: at jeg kunne tenke og føle det sånn!

Verdt å huske på hvis man engang skulle få hormonelle tenåringsdøtre... De er ikke nødvendigvis så grunne og tankeløse som man skulle tro...

[-Fisken-]

Har spart på alle, til og med den første fra jeg var 6 år gammel.

[Salt]

Jeg har hver eneste en , fra jeg var 10 til i dag. Var kjekke å ha når jeg skulle skrive forlovertale, en del festlige sitater om min kjære venninde.

Det var en god idè, må begynne å skrive mye mer om venninnene mine

[Gjest Kira]

Dagbok har jeg aldri skrevet ... Jeg skulle prøve meg engang da jeg var rundt 11 tror jeg det var, endte opp med bare en linje.

[Gjest Poirot]

Det var en god idè, må begynne å skrive mye mer om venninnene mine

NB: Leste ikke opp dagens sitater, kun de som var 15 år gamle.. VIKTIG Å IKKE TRÅ FEIL HER!!! (Med mindre det står noe søtt om da de møttes el.)

[Gjest Anonymous]

Jeg har kastet alle dagbøkene mine jeg...

Jeg skrev flittig dagbok fram til jeg var 22 omtrent. Og jeg skrev om alle detaljene i kjærlighetslivet mitt på den tiden. Hvis min nåværende samboer hadde funnet disse, ville det blitt skandale. Ikke særlig gøy å lese om hvor høyt jeg har elsket både den ene og den andre. Eller detaljer fra sengekosen...

Synes det var ille å brenne dagbøkene, for det er gøy å beholde noe minner, men jeg ville heller beholde kjæresten min.

Andre som har tenkt som meg?

[Gjest Poirot]

Ikke særlig gøy å lese om hvor høyt jeg har elsket både den ene og den andre.

Jeg skriver kun for meg selv, jeg, ikke kjæresten min.