Å dele sine personlige tragedier

[robotkalle]

For det første er det et spørsmål om det gjør ts en tjeneste å tilkjennegi at en har samme opplevelser, da enkelte gjerne vil være i midtpunket med sin sorg. For andre så er det kanskje godt å høre om det, men det har jeg ikke gjennomskuet i øyeblikket.

Anyway: min påstand er at en kan tilkjennegi at en har opplevd tilsvarende uten å kuppe tråden med sine egne erfaringer. Det tror jeg flere skjønner, selv om de gjør det motsatte. Og nå tror jeg at jeg skjønner hvorfor. De føler ganske enkelt at de trenger en unnskyldning til å rette oppmerksomhet mot seg selv, og pakker det inn i at de hjelper andre, selv om de tørster etter trøst og velmenende ord.

Kan det stemme, mon tro?

[Gjest Gjest_Lara_*]

Jeg vet ikke helt om jeg skjønner hva du prøver å si, det var litt rotete. Men min opplevelse er i hvertfall at det er en trøst å lese om andre som har opplevd noe tilsvarende som en selv. F.eks. da moren min døde var det godt å høre fra andre som hadde mistet moren sin, om hvordan de opplevde sorgen, hvordan de jobbet seg gjennom den og hvordan de har det et år eller to etterpå. For min del var det lite å hente i at folk kondolerte og sa "stakkars deg", for det var ikke det jeg trengte å høre. Mens andre igjen trenger akkurat det, å få trøst og gode ord.

Vi mennesker er forskjellige, vet du. Når jeg svarer på innlegg som handler om sorg eller andre vanskelige livssituasjoner så svarer jeg på en måte som jeg ville ønsket at andre svarte meg på. Altså skriver jeg svært sjelden sånt som "stakkars deg, så fælt du må ha det". Jeg velger heller å skrive om mine egne erfaringer (eller venners/families erfaringer) på området for å gi ts et håp om at han/hun også en dag kommer over det verste og ser lys i enden av tunnellen igjen. Det handler ikke om at jeg ønsker oppmerksomhet for min egen del og min historie, men jeg har en genuin tro på at det nytter å høre om andre som har hatt det like vondt som en selv og som har funnet veien tilbake til livet etterpå.