nå er nedturen her igjen :(

[Gjest jentepå22]

jeg har lenge slitt med angst og ikke akkurat depresjon, men blir veldig nedstemt i perioder.

og det har aldri vært så ille som de siste mnd.

når jeg blir veldig sliten så blir jeg også veldig nedstemt, orker ingenting!

bare lyst til og grine uten å vite hvorfor. sitter inne for det meste av tiden, og går ut bare når jeg må. er også dager hvor jeg ikke kommer meg på jobb, er fullstendig tappet for energi og livsglede!

jeg er frisk nå i forhold til hva jeg har vært før, og klarer det daglige liv.

er på attføring og jobber 10 timer i uken til sammen.

det er ikke så mye nå men det er en start på veien mot arbeidslivet etter over 2 år som sykmeldt og i rehabilitering, noe jeg også er veldig stolt av!

det som sliter mest på nå er som sagt det at i jeg perioder blir veldig sliten.

og da føler jeg bare for å sitte inne, gråte og synes synd i meg selv.

samtidig som jeg føler meg veldig ensom!

jeg bor alene sammen med min hund, så det er ikke sånn at jeg ikke går ute for det må jeg jo når jeg har hunden. men turene blir noe kortere enn vanlig siden jeg er så energiløs!

jeg har prøvd og reflektert over det som skjer i perioden før jeg blir sånn, og det er veldig mye mannfolk i bildet. jeg har en del flørter og har hatt en del besøk av mannfolk både etter fest og ellers, jeg tror jeg sårt prøver og få dekket et behov av nærhet og trygghet og det og føle seg elsket!

noe jeg føler ofte at jeg trenger.

det irriterer meg at jeg ikke klarer og få en trygghet i meg selv her hvor jeg er i livet, alene og på egne ben jeg vil ikke være avhengi av noen andre.

noe som også er grunnen til at jeg flyttet fra min familie og mine venner til den andre siden av landet for å starte et "nytt og bedre" liv.

har fått en del venner her også, men jeg føler at jeg ikke kan prate med noen om det. jeg er så redd for at det skal bli "for mye" av meg, og jeg HATER og være til bry, men også fordi jeg vet at hun jeg kan prate med går gjennom veldig vanskelige ting i sitt eget liv som er langt mer alvorlige enn mine problemer, så jeg vil ikke bry hun med mine problemer.

jeg kjenner meg selv så godt til og vite at jeg kan bli litt masete og legger min trygghet og tillitt på andre, noe som gjør at jeg på en måte ubevisst blir "masete/klengete/for mye meg" tror jeg ihvertfall...ingen har sagt noe om det, men jeg er såppas menneske-kjenner at jeg merker det.

er også redd for å miste venner og for å bli misslikt :/

jeg har vært hos lege og fortalt om dette, og han sendte videre henvisning til psykologen så jeg venter på og få svar der, men sånt tar jo lang tid!

guuud så godt det var og få skrevet dette ned, vet ikke helt hva jeg ville med innlegget. men det har jo vært fint og fått vite om noen kjenner seg igjen, eventuelt hva du gjorde med det og generelt erfaringer/tips og råd?

[Gjest Gjest_jente23_*]

Kjære jentepå22!

Jeg vet AKKURAT hvordan du har det og er vel i rimelig samme situasjon selv, sånn bortsett fra at du har kommet litt lengre enn meg ift jobb, jeg har akkurat fått invilget attføring, og er spent på prosessen videre.

Men det skal jeg si deg, at d skal være utrolig stolt av deg selv som har kommet så langt!!!! virkelig!!!! Tenk å greie å jobbe flere timer nå du som sliter/har slitt så mye med angst.

Og du, det er ikke rart at du føler deg deprimert. Jeg bruker å tenke at selv om jeg sliter mest med angst, blir man likevel litt deprimert, iallefall i perioder fordi man ikke mestrer alt man har lyst til. Og man føler seg kanskje annerledes og unormal. Men jeg begynner å forstå at det er man ikke, jeg tror nok at jeg sikkert kjenner mange med angst og depresjon bare at jeg ikke vet det. Og ang. vennene dine, det er ikke sikkert de heller vet hvordan du har det før du åpner deg for dem.

Prøv å snu det over til deres side: Tenk om du var frisk men ikke visste at venninnen din slet? Du ville vel over alt i verden få høre om hva hun sliter med slik at du kunne være en støtte og til hjelp? Det er ikke alt som kan merkes, og kjenner jeg deg er vel du også like bra ekspert som meg på å holde ting for deg selv for å ikke "plage" andre? Dette er helt feil å føle, men er dessverre kanskje et resultat av dårlig selvfølelse, depresjon og angst, redd for å være en belastning for andre.

Jeg vet ikke helt hva jeg kan gi deg av råd og tips kjære deg, men jeg vil si at du er IKKE alene om å ha det på denne måten. Selv synes jeg til og med sommeren kan være vanskeligere fordi folk er så glade og lykkelige. Men det er bare på utsiden noenganger.. alle har sitt å stri med. Men jeg håper virkelig for deg at du får en god psykolog å prate med, det kan hjelpe veldig bra!!

Ønsker deg masse lykke til videre, og svar gjerne

[Gjest jentepå22]

åh det er så godt å vite at man ikke er alene, så takk for svar

ja jeg hadde aldri trodd den gang da jeg var på mitt verste i sykdommen at jeg skulle komme ut i jobb igjen, der og da virker alt håpløst så!

men ihvertfall så vet jeg at du har rett i det med at hadde det vært mine venner så har jeg selvsagt ville hjulpet dem på best mulig måte, og ville vite om h*n sliter på noe vis.

men man føler seg vell såppas mindreverdig at man ikke føler man er verdt det av og til. ihvertfall på det verste!

hater at folk også får det inntrykk av at jeg er overlegen/sur eller hva det måtte være, når jeg egentlig sitter og sliter og prøver og komme meg igjennom en kveld for eks.

så dette har gjort at jeg selv ikke setter folk i bås med en gang ihvertfall, for det er mange som sliter mye mer enn vi selv aner!

noe jeg også fikk erfare etter jeg begynte og bli åpen om min lidelse. og det gjør godt og vite at man ikke er alene, selv om man absolutt ikke unner noen og ha det sånn!

så blir jeg også så sint på en måte, fordi jeg har ikke like mye angst nå som før men alikevell sliter med meg selv og føler jeg ikke har fullstendig kontrollen selv om jeg ikke har angst.

jeg har også glemt masse av hvordan jeg skal takle ting når angsten plutselig dukker opp etter lang tid, og jeg trodde at jeg alltid ville huske det!

har glemt en del egentlig av hvordan det var og ha angsten på det verste, bra sier kanskje noen. men jeg vil ikke glemme det, for da har jeg ikke noe å sammenligne med.

jo så klart husker jeg MYE av hvordan ting var den gang da...men mye er også borte. tror det skremmer meg litt!

jeg synes også det er litt vanskelig med sommeren, for da vil man være i godt humør å være på topp.

men så sniker depresjonen og angsten seg frem når man er sliten og egentlig vil ligge under dyna!

å guuuud som jeg gruer meg til vinteren, aldri hatt det så tungt før som vinteren i fjor/år! har flyttet nordover og har aldri reagert sånn før på mørketiden!

men det som er verst synes jeg er at når du står midt i det, så føles det som om det aldri vil gå over!

og når den perioden med nedtur er over og har det veldig bra, så går man bare og gruer seg til nedturen for da vet man at det vil bli tungt og vanskelig. man går bare og venter på det liksom!

men jeg prøver og ikke tenke på det for mye og prøver og holde humøret på topp, spise rett, komme meg ute, pusteøvelser og prøve og slappe av mest mulig selv om det er veldig vanskelig for min del når man er så mye anspent!

har du det også sånn? at du er veldig mye anspent og har vansker med og slappe av?

for min del så anstrenger jeg musklene i bryst og mage mye så jeg blir tungpustet!

det er noe nytt som har begynt og plage meg i det siste, er det ikke det ene så er det det andre!