"du har bare deg selv å takke"

[Gjest Gjest]

Dette er en kommentar ei venninne av meg har fått ofte.. Hun var samboer med en mann, fikk barn med han, og det var planlagt. Etter fødselsen gjorde han ikke noe, motfor hva som var tilfelle før. Ikke engasjerte han seg i barnet heller, dette er nå 10 år siden og nå bor hun alene.

Hun har fått høre kommentaren på tittelen på emnet mange ganger, at han sikkert var like ille før de fikk barn og at hun burde visst dette og har bare seg selv og takke!

Jeg syns dette blir for dumt, han var den "perfekte" mann før de fikk barn og hvordan kunne hun vite hvordan han skulle bli etterpå? Det har man ingen garanti for, man veit ikke hvordan noen vil reagere etter at barnet kommer.

Noen andre inne her som har erfart det samme?

[Gjest ts]

Ingen andre som har opplevd dette? At man tror man kjenner noen, men at man ikke gjør det likevel?

[cilja]

Det finnes da utallige eneforsørgere i dette landet, og grunnene til det er vel varierte. Folk forandrer seg. Noen ganger over kort tid på grunn av en hendelse eller over lang tid på grunn av erfaringer o.l.

Hvem er det som sier "du har deg selv å takke". Kan ikke være spesielt hyggelige personer.

Om jeg hadde vært enslig forsørger og noen hadde sagt noe slikt til meg, hadde jeg bedt dem passe sine egne saker og reise og ryke.

[Gjest ts]

Det finnes da utallige eneforsørgere i dette landet, og grunnene til det er vel varierte. Folk forandrer seg. Noen ganger over kort tid på grunn av en hendelse eller over lang tid på grunn av erfaringer o.l.

Hvem er det som sier "du har deg selv å takke". Kan ikke være spesielt hyggelige personer.

Om jeg hadde vært enslig forsørger og noen hadde sagt noe slikt til meg, hadde jeg bedt dem passe sine egne saker og reise og ryke.

Vi bor et sted hvor det er sånn passe med folk, og slike steder er det ofte noen som må rakke ned på andre for å "høyne" seg selv. Men det sårer venninnen min å høre slikt. Hadde hun VISST at samboeren kom til å endre seg slik så hadde hun jo ikke fått barn med han. Men samtidig her hun jo veldig glad for barnet og de gledene hun får av det!

Jeg bare skjønner ikke hva som får folk til å si sånn.

[Gjest Gjest]

Jovisst, det er mange som opplever det.

Tusenvis av enslige forsørgere som blir stigmatiserte og ja får sårende kommentarer.

Sier noe om hvor trangsynte mange er, reflekterte evner er hvis mangelvare.

ALLE kan bli alene med barn, absolutt ingen mennesker her på jord som kjenner sin egen skjebne.

[Andrelinoge]

Hvem er det som sier "du har deg selv å takke". Kan ikke være spesielt hyggelige personer.

/signed

Ein kan tenke i dei baner, men det hjelper jo ingen å si slikt. Ein kan jo si slikt på eit forum kanskje. Men fra noen ein kjenner er det nok ille.

Virker litt rart å si sånt rett ut i luften. So hun har nok klaget sin nød over kor uduglig barnefaren var for nte gang. Og noen såg seg lei hele greia tenker eg. Men eg trur eg heller hadde jattet litt med i staden for å såre slik.

[Gjest Gjest]

Mange som rakker ned på andre for å føle seg bedre. Selvbildet deres stiger 5 min, men de lurer seg selv.

[Andrelinoge]

Jovisst, det er mange som opplever det.

Tusenvis av enslige forsørgere som blir stigmatiserte og ja får sårende kommentarer.

Sier noe om hvor trangsynte mange er, reflekterte evner er hvis mangelvare.

ALLE kan bli alene med barn, absolutt ingen mennesker her på jord som kjenner sin egen skjebne.

Må innrømme at eg har baktanker angåendes enslige forsørgere. Og det nekter eg ikke på.

Skrev i ein annen artikkel hvorfor eg ikke var intressert i single mødre.

Barnet vil ikke være mitt, det vil være hennes. Eg er bare ein mann i livet hun trenger. Er hun ei god mor vil hun bry seg mer om barnet enn meg, eg vil kome som nr 2 kanskje 3 i livet hennes. Om situasjonen skulle oppstå om eg skulle disiplinere barnet hennes, er faren at hun vil ta barnets side (siden det ikke er mitt).

Hun er skilt (not no-fault), klart mannen kan være død, men det kan og bety at han var voldlig mot henne. Men uansett hun tok ikke det hun sa under bryllaupet alvorlig. Ære og elske deg til evig bla bla vet ikke åssen det går.

Alenemor av valg. Kunstig insiminasjon, gjekk bevisst inn for å bli gravid på byen. Betyr at hun treng ikke ein mann anna enn for sæd, om hun velger meg. Vil eg tenke hun utnytter meg

Men eg ville aldri behandlet ei alenemor ille eller si slike sårende ting..iallefall ikke ein annen plass enn på dette forumet. som ikke er personlig angrep.

Men ein skal aldri si aldri mulig ein dag eg treff ei kjempehygglig alenemor, som eg kunne blitt sammen med.

Var ei alenemor som var med meg og ein kompis ein del ganger på trening, hun virket intressert i meg. Men fekk inntrykket at hun drev med litt hanky panky med kompisen min som har dame. No greier hun ikke å se på meg lenger, vet ikke om det er fordi hun følte ingen interesse fra meg, eller det at hun tror at eg tror hun og kompisen min held på. Sist gang eg såg hun, snudde hun seg tvert da hun såg meg.

[kristian82]

Dette er en kommentar ei venninne av meg har fått ofte.. Hun var samboer med en mann, fikk barn med han, og det var planlagt. Etter fødselsen gjorde han ikke noe, motfor hva som var tilfelle før. Ikke engasjerte han seg i barnet heller, dette er nå 10 år siden og nå bor hun alene.

Hun har fått høre kommentaren på tittelen på emnet mange ganger, at han sikkert var like ille før de fikk barn og at hun burde visst dette og har bare seg selv og takke!

Jeg syns dette blir for dumt, han var den "perfekte" mann før de fikk barn og hvordan kunne hun vite hvordan han skulle bli etterpå? Det har man ingen garanti for, man veit ikke hvordan noen vil reagere etter at barnet kommer.

Noen andre inne her som har erfart det samme?

At en person endrer seg med tiden kan man jo ikke sikre seg mot. Blir noe annet om man velger å få barn med en person det bestandig har vært "problemer med"...Skremmende at folk kan endre seg såpass as!

[Gjest ts]

Må innrømme at eg har baktanker angåendes enslige forsørgere. Og det nekter eg ikke på.

Skrev i ein annen artikkel hvorfor eg ikke var intressert i single mødre.

Barnet vil ikke være mitt, det vil være hennes. Eg er bare ein mann i livet hun trenger. Er hun ei god mor vil hun bry seg mer om barnet enn meg, eg vil kome som nr 2 kanskje 3 i livet hennes. Om situasjonen skulle oppstå om eg skulle disiplinere barnet hennes, er faren at hun vil ta barnets side (siden det ikke er mitt).

Hun er skilt (not no-fault), klart mannen kan være død, men det kan og bety at han var voldlig mot henne. Men uansett hun tok ikke det hun sa under bryllaupet alvorlig. Ære og elske deg til evig bla bla vet ikke åssen det går.

Alenemor av valg. Kunstig insiminasjon, gjekk bevisst inn for å bli gravid på byen. Betyr at hun treng ikke ein mann anna enn for sæd, om hun velger meg. Vil eg tenke hun utnytter meg

Men eg ville aldri behandlet ei alenemor ille eller si slike sårende ting..iallefall ikke ein annen plass enn på dette forumet. som ikke er personlig angrep.

Men ein skal aldri si aldri mulig ein dag eg treff ei kjempehygglig alenemor, som eg kunne blitt sammen med.

Var ei alenemor som var med meg og ein kompis ein del ganger på trening, hun virket intressert i meg. Men fekk inntrykket at hun drev med litt hanky panky med kompisen min som har dame. No greier hun ikke å se på meg lenger, vet ikke om det er fordi hun følte ingen interesse fra meg, eller det at hun tror at eg tror hun og kompisen min held på. Sist gang eg såg hun, snudde hun seg tvert da hun såg meg.

Det er vel akkurat slik du tenker som folk formidler til henne. Du vil ikke være sammen med en alenemor fordi hun setter deg i andre rekke, det ville jeg sett på som positivt. Men det andre du tenker, at man skal holde løftet sitt fra bryllupet og at hun sikkert har blitt gravid på byen, det er holdninger som er helt bak mål etter mitt syn.

Hvis det er barnetfaren som har endret seg, ikke stiller opp for ungen, mener du at man skal fortsette samlivet da?

Som sagt er det slike holdninger, som kommer ut som "du har bare deg selv å takke"!

[Gjest ts]

At en person endrer seg med tiden kan man jo ikke sikre seg mot. Blir noe annet om man velger å få barn med en person det bestandig har vært "problemer med"...Skremmende at folk kan endre seg såpass as!

ja, det er skremmende, men det som er poenget her. At folk kan forandre seg, og at alenemødre/fedre ikke kan noe for det.

[Gjest Gjest]

Må innrømme at eg har baktanker angåendes enslige forsørgere. Og det nekter eg ikke på.

Skrev i ein annen artikkel hvorfor eg ikke var intressert i single mødre.

Barnet vil ikke være mitt, det vil være hennes. Eg er bare ein mann i livet hun trenger. Er hun ei god mor vil hun bry seg mer om barnet enn meg, eg vil kome som nr 2 kanskje 3 i livet hennes. Om situasjonen skulle oppstå om eg skulle disiplinere barnet hennes, er faren at hun vil ta barnets side (siden det ikke er mitt).

Hun er skilt (not no-fault), klart mannen kan være død, men det kan og bety at han var voldlig mot henne. Men uansett hun tok ikke det hun sa under bryllaupet alvorlig. Ære og elske deg til evig bla bla vet ikke åssen det går.

Alenemor av valg. Kunstig insiminasjon, gjekk bevisst inn for å bli gravid på byen. Betyr at hun treng ikke ein mann anna enn for sæd, om hun velger meg. Vil eg tenke hun utnytter meg

Men eg ville aldri behandlet ei alenemor ille eller si slike sårende ting..iallefall ikke ein annen plass enn på dette forumet. som ikke er personlig angrep.

Men ein skal aldri si aldri mulig ein dag eg treff ei kjempehygglig alenemor, som eg kunne blitt sammen med.

Var ei alenemor som var med meg og ein kompis ein del ganger på trening, hun virket intressert i meg. Men fekk inntrykket at hun drev med litt hanky panky med kompisen min som har dame. No greier hun ikke å se på meg lenger, vet ikke om det er fordi hun følte ingen interesse fra meg, eller det at hun tror at eg tror hun og kompisen min held på. Sist gang eg såg hun, snudde hun seg tvert da hun såg meg.

-------------------------------------------------------------------------------------------

Av og til lurer jeg på hvilke virkelighet mennesker lever i, jeg håper i det minste at folk generellt uttaler seg av manglende livserfaring.

[Andrelinoge]

Det er vel akkurat slik du tenker som folk formidler til henne.

Redd for det . Men eg ville aldri sagt det, eller vist det med språk og holdninger. Er bare på forum her eg ville sagt det. Så mye respekt har eg for folk at eg ikke er ein drittsekk. Anna enn her akkurat nu da.

Du vil ikke være sammen med en alenemor fordi hun setter deg i andre rekke, det ville jeg sett på som positivt.

Hmmm kanskje det, at hun ville ikke hatt like store forventninger til meg som far, som hos den ekte barnefaren. Og at eg evt ville ha sluppet lettere unna. Hun ville hatt enn høgre terskel for å bli misfornøyd med meg som stefar enn om eg hadde vært den ekte. skjønner

Men det andre du tenker, at man skal holde løftet sitt fra bryllupet og at hun sikkert har blitt gravid på byen, det er holdninger som er helt bak mål etter mitt syn.

Nja Elske og ære til døden skiller dere. Sterke ord. Ei på jobb ble gravid med ein som var full og kåt. Det skjer. Hadde det vært opp til han so hadde han bedt om abort, noe eg var 100% sikker på at han ville. Men hun sa ikke noe til han før barnet var født. Og hun ville ha barn, hun er ikke akkurat attraktiv verken i kropp eller personlighet.

Hvis det er barnetfaren som har endret seg, ikke stiller opp for ungen, mener du at man skal fortsette samlivet da?

Nei har hun det betre som alenemor måtte hun bare forlate han. Trur nok ikke han var klar eller vaksen nok til å bli far. Mulig han ikke elsket henne heller nok og følte han mistrives og var fanget. Trist heile greia uansett. At han ikke greidde å manne seg opp og ta ansvar.

Som sagt er det slike holdninger, som kommer ut som "du har bare deg selv å takke"!

Har holdningene ja. Men om eg tenker jaja. "du har bare deg selv å takke"!...nei det vil eg si eg ikke gjør. Klart noen tenker slik. Men at typen hennes skulle bli ein uduglig far, det kan vel ingen vite 100%. Er sikkert flere menn som skjerper seg når dei får vite at dei skal bli fedre enn dei som svikter.

[Gjest Gjest]

Det kan godt hende alenemoren tok ekteskapet alvorlig, men at hun ble dumpet av barnefaren. Da er det jo han som ikke tok det alvorlig, og ikke nødvendigvis hennes skyld.

[Andrelinoge]

Det kan godt hende alenemoren tok ekteskapet alvorlig, men at hun ble dumpet av barnefaren. Da er det jo han som ikke tok det alvorlig, og ikke nødvendigvis hennes skyld.

Ofc men om ein mann dumpa henne. Er det jo ein grunn til det. Ei negativ side. Uansett.

Husker ikke statistikken i hodet sånn helt uten videre. Men eg såg den for ikke so lenge siden. Det er kvinner som stort sett sier de vil skilles ikke menn.

[Gjest Gjest]

Jepp, det stemmer; det er stort sett kvinnen som går til slutt. MEN - om du leste artikkelen godt nok står det også at dette som regel er etter å ha prøvd å få forholdet til å fungere i lang tid. Kvinner er også de som i klart overtall ønsker å gå til familieterapi, mekling osv for å finne ut av ting. Artikkelen hevdet at menn har lettere for å la det "skure og gå" og ikke ta signaler eller trusler om oppløsing av samboerskap/ekteskap alvorlig før noe skjer. I de fleste tilfellene ble mennene overrasket når samboer/ektefelle til slutt gikk fra dem, dette til tross for at svært mange av dem uttrykte at "jeg visste vi slet en del, men jeg ante jo ikke at hun faktisk kom til å gå..."

[Gjest Gjest]

En god mor vil selvfølgelig bry seg mer om sitt barn enn en mann. Et barn er totalt uavhengig av en omsorgsperson, det er da ikke en mann (får jeg håpe, selv om modenhetsnivået her tydeligvis varierer).

Hadde jeg møtte en mann som satte meg framfor barnet sitt hadde han under enhver omstendighet vært uaktuelt for et seriøst forhold.

[Andrelinoge]

Jepp, det stemmer; det er stort sett kvinnen som går til slutt. MEN - om du leste artikkelen godt nok står det også at dette som regel er etter å ha prøvd å få forholdet til å fungere i lang tid. Kvinner er også de som i klart overtall ønsker å gå til familieterapi, mekling osv for å finne ut av ting. Artikkelen hevdet at menn har lettere for å la det "skure og gå" og ikke ta signaler eller trusler om oppløsing av samboerskap/ekteskap alvorlig før noe skjer. I de fleste tilfellene ble mennene overrasket når samboer/ektefelle til slutt gikk fra dem, dette til tross for at svært mange av dem uttrykte at "jeg visste vi slet en del, men jeg ante jo ikke at hun faktisk kom til å gå..."

Jupp det står ille til med institusjonen giftemål, med so mange som skiller seg og går fra kvarandre. Eg er selv skillsmisse barn og forstår godt korfor min mor forlot far. For å si det sånn. Min far er ein alkoholiker og ein syk syk mann.

So i min familie var det det rette å skilles. Men min onkel sitt tilfelle var det litt annerledes synes eg.

Han er mitt store idol, so flink med ungane, han har dei. Veloppdragne. Han kjempet for dei. Sjølv om ho prøvde å ruinere han. Ho fekk fri rettshjelp, han måtte betale alt.

Det som var cluet med kona var at ho, slengde mye dritt om andre folk, la nesa opp i ting hun ikke hadde noe med. Hadde mye frustrasjon og aggresjon hun tok ut over andre folk. Alt gikk bra so lenge dei fekk unger og ho var opptatt med dei. Men da klekkinga var slutt rettet hun all sin aggresjon og frustrasjon mot han. Penger, ambisjoner, osv. So ho gikk fra han....Og byen vi bur i var heller ikke stor nok for henne. So ho flyttet til ein større by langt unna. Begynte å utdanne seg og kastet seg ut i fest livet igjen.

Trur ikke hun har fått det noe betre da, avsluttet utdanninga før hun var ferdig. Har bare barna ei helg i ny og ne. Og har fått seg ein enkel jobb.

Men det eg synes var værst med heile greia fekk eg høyre, var at ho nektet å si til barna at dei skulle skilles, han måtte gjere det. So han satte seg ned og sa på best mulig måte at mor og far skulle skilles. Og ofc ungane ble jo helt fra seg, og sinte. Eine guten slo sin far i sinne fordi dei skulle skilles. Han var glad i sin kone men det var ikke nok for hu. Og han fekk skylda for at ting ikke funket. Men eg meiner at det var ho som var problemet.

Endret 21. juni 2009 av Andrelinoge

[Andrelinoge]

En god mor vil selvfølgelig bry seg mer om sitt barn enn en mann. Et barn er totalt uavhengig av en omsorgsperson, det er da ikke en mann (får jeg håpe, selv om modenhetsnivået her tydeligvis varierer).

Hadde jeg møtte en mann som satte meg framfor barnet sitt hadde han under enhver omstendighet vært uaktuelt for et seriøst forhold.

Er ikke uten grunn at det kalles morsinstinkt. So der eg er litt enig. Men om barnefaren skal være 1 eller 2. Beste hadde nok å vært noenlunde likestilt. At begge var no1.

Ja det finnes unntak. Såg på match.com at ei mor var blitt singel og såg og barnefaren de. Sa det til ein kompis at eg såg dei der. Dama er norsk og faren er vitnamesisk.

Han sa: Ja fy, ho er stokk stein dum. Han gjorde alt for den jenta.

Han sa og at etter at dei blei fra kvarandre hjelpte han ho økonomisk sånn uoffisielt. Ga henne 20,000. Det brukte hun opp på spele automater.

So da kan gå begge veier. Sjølv om damer er nok mer fornuftige enn menn sånn generelt.

Endret 21. juni 2009 av Andrelinoge

[Gjest Purple Haze]

Jeg tror Andrelinoge trenger en liten påminnelse om at ting ikke alltid er slik det ser ut fra utsiden, eller slik man hører det fra andre. Hva som skjer innenfor husets fire vegger, er det kun de to som bor der som vet.

Å dømme andre utfra hva man hører ad omveier, eller ting man kun ser bruddstykker av, er skummelt. En historie har alltid (minst) to sider.